Hva i all verden bør _jeg_ stille med? (veldig langt)

[carma]

Min far (52 år) hadde et hjerteinfarkt og ble hjerteoperert for ca. ett år siden. Han er et typisk Supermann-menneske som aldri har vært syk (les: aldri tillatt seg å være det) aldri hatt noen plager eller problemer med noe. Hans motto har alltid vært i duren av; den som klager eller ber om hjelp til noe er en taper. Man skal klare alt på egenhånd og livet _skal_ være et slit om man skal oppnå noe som er bra nok.

Han nektet først til og med å dra til sykehuset etter infarktet - selv ikke beskjeden om at han ville dø om han ikke opererte ség inn. På sykehuset hadde han jobb-møter via mobilen mellom alle prøver og tester. De måtte til slutt konfiskere mobilen hans for at han skulle få hvile. Etter operasjonen var han tvunget til å legge denne livsstilen på hylla, selvom han nektet å godta det.

Etter den absolutt nødvendige sykemld.perioden begynte han i full jobb igjen og duret i vei som han alltid har gjort. Så gikk han på en kraftig smell i høst - noe han selv ikke ville innrømme.

Han forandret lynne og ble aggressiv og sint mot min mor hjemme. Humøret generelt stupte også rett i bakken. Min mor prøvde å få han til lege, men han nektet. Etterhvert gikk det ut over jobben, og han innså dette tilslutt etter å ha kjeftet sine kolleger så kraftig ut at han følte han måtte unnskylde seg i etterkant. (Å beklage seg er ikke noe han gjør ofte.)

Hos legen fikk han beskjed om at han har fått en depresjon og ble sykemeldt igjen. Han fikk også antidepresiva. (Vet ikke hva slag.)

Han har nå vært sykemeldt siden dette, men det virker ikke som om han blir noe bedre. (Min mors ord)

Han er fremdeles aggressiv og sint ofte og dette er naturligvis slitsomt for min mor, som så ringer meg for å snakke om det. Min mor er hjemmeværende og nå går de altså hjemme hele dagen begge to. Jeg vet også at min mor kan ha en plagsom "passe-på-metode" der man lett føler seg invadert, og det er det siste min far trenger. Han må få føle seg selvstendig og nyttig, noe hun lett kan komme til å stjele fra han.

Så min mor ringer og beklager seg over min fars oppførsel og at han ikke er til å holde ut med samtidig som min far trygler meg om å invitere min mor hjem til meg for noen dager slik at han får fri. Hun vil imidlertid ikke dette, for han må jo "passes på".

Jeg har også forsøkt å invitere dem begge, flere ganger, men min mor sier alltid nei, men unnskyldningen at det er for slitsomt for min far. Jeg tror ikke at hun en gang lar han vite om at jeg har invitert dem. Det må da bare være sunt å komme seg ut og vekk litt!?

Og jo lenger dette pågår jo verre blir det. Nå har min far mistet alt han hadde av "Supermann" i seg. Han klager konstant over smerter både her og der, er trist, lei, deprimert, sint og aggressiv. Det er jo godt å se at han tillater seg å være "svak", men jeg tror det er fordi han har blitt tatt fra følelsen av at det er behov for han. Da kan han jo like gjerne gi opp.

Så her sitter jeg og får høre hvordan de har det på hver sin kant, men de klarer ikke finne ut av det sammen. Jeg har prøvd å formidle det til hver av dem, men den ene ser aldri den andres side og begge to vet selvfølgelig best.

Jeg for min del tror ikke min far trenger noe annet enn å finne seg selv igjen, noe han må få gjøre i fred. Han blir ikke ferdig med denne greia om han ikke får frihet til å gjøre det på sin måte.

Men jeg skjønner også min mor, som er livredd for at min far skal slite seg ut igjen eller blir enda mer opprørt. Det var vanskelig for henne mens han var syk og hun er naturligvis veldig redd for hjertet hans. Hun syns sikkert det er mer behagelig at han bare gjør ingenting - da stresser han i alle fall ikke (på utsiden)...

Dette ble langt... -men mitt spørsmål er:

Vil min far bli "bra" igjen, eller er dette slik livet vil være for han fra nå av? Det virker som om han har gitt opp det meste...

Og hva bør _jeg_ gjøre? Dette ødelegger hver av dem som enkeltpersoner så vel som forholdet deres. Jeg prøver å støtte begge to, og forstår begge to fra hver sin side, men det hjelper så lite når se ikke ser hverandres behov!

Jeg må også legge til at sammenhengen mellom hjerteoperasjonen og depresjonen er det jeg som har tolket.. Kanskje er det helt feil? Kan det være at det ikke er noen sammenheng der i det hele tatt?

[avil]

Klart han kan bli seg selv igjen, gi det noen måneder.

Det er viktig å støtte din mor i at hun har rett til å ta vare på seg selv, selv om mye handler om faren din nå.

Det hjelper ikke noe at hun også bare er lei og sliten.

Dessuten må DU ta vare på deg selv, og la foreldrene dine være voksne som må ta ansvar for egne liv.

:klem:

[carma]

Klart han kan bli seg selv igjen, gi det noen måneder.

Det er viktig å støtte din mor i at hun har rett til å ta vare på seg selv, selv om mye handler om faren din nå.

Det hjelper ikke noe at hun også bare er lei og sliten.

Dessuten må DU ta vare på deg selv, og la foreldrene dine være voksne som må ta ansvar for egne liv.

:klem:

Takk for svar!

Jo, han blir forhåpentligvis seg selv igjen, men det har til nå vart i over et halvt år. (Jeg vet ikke hvor lang tid slike ting tar jeg, da.) Men det er ekkelt å føle at man ikke lenger kjenner sin egen far. Han er så annerledes.

Skjønner også at min mor ikke må dras med ned i grøfta, men jeg tror også at hun må se at hennes metode kanskje ikke er den riktige, derfor er å støtte henne ikke nødvendigvis det samme som å være enig i det hun mener og tenker om saken? Jeg tror nemlig ikke at det er bare sunt.

Takk igjen )

[avil]

Takk for svar!

Jo, han blir forhåpentligvis seg selv igjen, men det har til nå vart i over et halvt år. (Jeg vet ikke hvor lang tid slike ting tar jeg, da.) Men det er ekkelt å føle at man ikke lenger kjenner sin egen far. Han er så annerledes.

Skjønner også at min mor ikke må dras med ned i grøfta, men jeg tror også at hun må se at hennes metode kanskje ikke er den riktige, derfor er å støtte henne ikke nødvendigvis det samme som å være enig i det hun mener og tenker om saken? Jeg tror nemlig ikke at det er bare sunt.

Takk igjen )

Jeg tror på dette med å gi folk ærlige tilbakemeldinger, og det trenger moren din også.

;-)

[Gjest Gi ham tid]

Det er en voldsom overgang fra å være frisk til å være alvorlig syk. Han vet at han aldri vil bli den samme og han trenger tid til å akseptere det. Et halvt år er ingenting, normalt sett trenger man noen år.

[carma]

Det er en voldsom overgang fra å være frisk til å være alvorlig syk. Han vet at han aldri vil bli den samme og han trenger tid til å akseptere det. Et halvt år er ingenting, normalt sett trenger man noen år.

Takk for opplysningen.

_Jeg_ har nok av tid å gi ham.. jeg ønsker bare at de to sammen skal holde ut og finne en måte å leve med det på også.

[Sissle]

Det er _svært_ vanlig at mennesker som har opplevd livstruende sykdom, får en depresjon i etterkant. Hele livet er snudd på hodet, og det skal de forsøke å leve med..

Kanskje din mor trenger en liten realitetsorientering på området..?

Tingene blir sikkert ikke bedre av at de går oppå hverandre hele dagen. En av de trenger å få seg en hobby Og en liten forandring i rutinene, som feks. ett besøk hos dere er sikkert bra. Forsøk å komme med en invitasjon til dem begge til din far?

*klem*

[carma]

Det er _svært_ vanlig at mennesker som har opplevd livstruende sykdom, får en depresjon i etterkant. Hele livet er snudd på hodet, og det skal de forsøke å leve med..

Kanskje din mor trenger en liten realitetsorientering på området..?

Tingene blir sikkert ikke bedre av at de går oppå hverandre hele dagen. En av de trenger å få seg en hobby Og en liten forandring i rutinene, som feks. ett besøk hos dere er sikkert bra. Forsøk å komme med en invitasjon til dem begge til din far?

*klem*

Takk! )

Jeg følte også at det var logisk å forbinde det med sykdommen og jeg har sagt det til min mor, og tror hun skjønner det.

En hobby hadde vært sunt ja! Nå er det snart båtsesong igjen, og jeg har pushet litt på min far for at han skal komme seg ut i båten og klargjøre den for sommeren. Det har han gjort litt av og jeg tror han trives med det. Han er veldig båtfrelst )

Problemet er bare å få min mor til å finne på noe annet enn å være med for å "hjelpe" han... hehe.

Skal prøve å overlevere invitasjonen til han neste gang!

*klem*

[Zirine]

Jeg må si at du er veldig flink til å uttrykke deg carma - jeg satt praktisk talt i stuen sammen med foreldrene og kjente frustrasjonen jeg også - så flink var du

Jeg har ikke noen løsning, bare noen tanker....

Jeg kjenner igjen typen. Min far er eldre enn din, 67 år, men hvis han fått hjerteinfarkt og hatt det på samme måten som din far - så ser jeg for meg akkurat det samme.

Min far har vært en arbeidshest hele sitt liv. Han har vært respektert og har bygd opp en virksomhet fra grunnen av, som har gjort at han og min mor nå kan leve meget godt.

Å ha han hjemme i ferier, imidlertid, er en pest og en plage - og du skal se han når han kommer på besøk til meg. Fint, selvfølgelig - for det første han gjør er å riste på hode når han ser alle ledningene bak tv'en.

"neimen herregud zirine, du kan da ikke la ledningene henge sånn. det kan bli BRANN"

også hiver han seg rundt og fikser og ordner. Skuffer går på skinner igjen, knotter på skap kommer opp, vaskemaskinen slutter å hoste. Skjønner du?

Når han er ferdig med alt dette og det ikke er no igjen for han å gjøre, så begynner å han å gå.

og gå

og gå

og se ut gjennom vinduene

og gå

det er et helvete

En gang hentet jeg verktøykassen og ba han om å telle skruer og slutte til helvete og sukke og bære seg sånn. Han lo og tok pointet, men det er bare sånn han er.

Og man kan gjerne le av det når det bare er ferie - jeg tror ikke vi hadde ledd så mye om han skulle blitt kronisk syk og måttet, mot sin vilje, gå hjemme sykemeldt - uten å være istand til å foreta seg noe. Jeg ser for meg helvete på jord.

Nå har han "pensjonert" seg. Jeg skriver ordet i hermetegn, fordi saken er at han har kjøpt seg båt og fått kvote, og driver nå og suller rundt på havet hele dagen og halve natten.

Han har det godt og han savner ikke jobben sin - han har til og med fått min mor med. Fantastisk.

"tjener du no penger, spør jeg. kan du leve av dette? blir det no cognac på meg når jeg kommer hjem?"

"javisst, javisst, zirine - kom nå bare hjem du zirine - så tar vi oss en rotur"

Grunnen til at jeg forteller alt dette er nettopp for å gi deg støtte i det du selv sier. Det er viktig for dem å gjøre nytte for seg, at noen trenger dem - at de kan sysselsette seg selv. Alle i denne tråden mener at du skal gi han tid. Jeg er ikke så sikker. Jeg vet jammen ikke om det hadde vært tid min far hadde trengt om han hadde blitt sykemeldt. Det jeg tror min far hadde trengt var at jeg f.eks satte han på tanken om denne båten - om denne ferien som han har snakket om så lenge. Nå har de tid til det, og det vil gjøre dem begge godt.

Liker han å spille bridge? Kunne han meldt seg inn i klubb? Driver han med jakt, med pistolskyting - har han noensinne interessert seg for sånt? Kanskje tiden er inne for å forsøke seg litt på sånt.

Han trenger å komme seg ut og bort fra din mor, selv om hun sikkert er verdens snilleste kone. Hun vil han sikkert alt godt, men hun vil bare beskytte han - han trenger litt mer. Han trenger å finne en mening med hverdagen - en ny mening, hvis han ikke kan gå tilbake til jobben han hadde.

Og hva skal det være? Det er det som er spørsmålet ...

[carma]

Jeg må si at du er veldig flink til å uttrykke deg carma - jeg satt praktisk talt i stuen sammen med foreldrene og kjente frustrasjonen jeg også - så flink var du

Jeg har ikke noen løsning, bare noen tanker....

Jeg kjenner igjen typen. Min far er eldre enn din, 67 år, men hvis han fått hjerteinfarkt og hatt det på samme måten som din far - så ser jeg for meg akkurat det samme.

Min far har vært en arbeidshest hele sitt liv. Han har vært respektert og har bygd opp en virksomhet fra grunnen av, som har gjort at han og min mor nå kan leve meget godt.

Å ha han hjemme i ferier, imidlertid, er en pest og en plage - og du skal se han når han kommer på besøk til meg. Fint, selvfølgelig - for det første han gjør er å riste på hode når han ser alle ledningene bak tv'en.

"neimen herregud zirine, du kan da ikke la ledningene henge sånn. det kan bli BRANN"

også hiver han seg rundt og fikser og ordner. Skuffer går på skinner igjen, knotter på skap kommer opp, vaskemaskinen slutter å hoste. Skjønner du?

Når han er ferdig med alt dette og det ikke er no igjen for han å gjøre, så begynner å han å gå.

og gå

og gå

og se ut gjennom vinduene

og gå

det er et helvete

En gang hentet jeg verktøykassen og ba han om å telle skruer og slutte til helvete og sukke og bære seg sånn. Han lo og tok pointet, men det er bare sånn han er.

Og man kan gjerne le av det når det bare er ferie - jeg tror ikke vi hadde ledd så mye om han skulle blitt kronisk syk og måttet, mot sin vilje, gå hjemme sykemeldt - uten å være istand til å foreta seg noe. Jeg ser for meg helvete på jord.

Nå har han "pensjonert" seg. Jeg skriver ordet i hermetegn, fordi saken er at han har kjøpt seg båt og fått kvote, og driver nå og suller rundt på havet hele dagen og halve natten.

Han har det godt og han savner ikke jobben sin - han har til og med fått min mor med. Fantastisk.

"tjener du no penger, spør jeg. kan du leve av dette? blir det no cognac på meg når jeg kommer hjem?"

"javisst, javisst, zirine - kom nå bare hjem du zirine - så tar vi oss en rotur"

Grunnen til at jeg forteller alt dette er nettopp for å gi deg støtte i det du selv sier. Det er viktig for dem å gjøre nytte for seg, at noen trenger dem - at de kan sysselsette seg selv. Alle i denne tråden mener at du skal gi han tid. Jeg er ikke så sikker. Jeg vet jammen ikke om det hadde vært tid min far hadde trengt om han hadde blitt sykemeldt. Det jeg tror min far hadde trengt var at jeg f.eks satte han på tanken om denne båten - om denne ferien som han har snakket om så lenge. Nå har de tid til det, og det vil gjøre dem begge godt.

Liker han å spille bridge? Kunne han meldt seg inn i klubb? Driver han med jakt, med pistolskyting - har han noensinne interessert seg for sånt? Kanskje tiden er inne for å forsøke seg litt på sånt.

Han trenger å komme seg ut og bort fra din mor, selv om hun sikkert er verdens snilleste kone. Hun vil han sikkert alt godt, men hun vil bare beskytte han - han trenger litt mer. Han trenger å finne en mening med hverdagen - en ny mening, hvis han ikke kan gå tilbake til jobben han hadde.

Og hva skal det være? Det er det som er spørsmålet ...

Takk for langt og _innholdsrikt_ svar! )

Selvom det er seriøse ting, så måtte jeg smile når jeg leste det du skrev, for jeg kjenner meg _så_ godt igjen!

Det er viktig for dem at det de nå nyter av hus, hjem og økonomi er ting som de tjent OG fortjent og ikke minst skapt selv! (Og alle bør selvfølgelig oppleve akkurat slik, for det er best ;o)

Har hatt besøk av dem én gang i det nye huset.. hehe: "Ja, men her var det jo fint, carma! Du - du har ikke litt Jif, da? Jeg er sikker på at vi kan få bort den flekken på skapdøra der!" - og samme kommentar om alle ledningene og stæsjet rundt Tv'n.. hehe. Enda Basse har gjort en SÅ bra jobb for å få det "usynlig" (i våre øyne.)

Man må lete litt etter sjarmen i det, men den er der litt bak irritasjonen.

Min far har en pasjon for båt og båtliv, og heldigvis(!) er det snart sesong igjen, så han har begynt å klargjøre balja for en ny sommer )

Jeg vet at han koser seg og slapper av med dette arbeidet - jeg må bare få min mor fra å være med å "hjelpe til".

Han er litt "einstøing" og trives best i sitt eget selskap om han bare får ro der, tror jeg. Å pusle ute i båten i fred er helt ypperlig for han.

Han har også vært på noen båtmesser og da var min mor hos meg slik at han fikk surre rundt der alene. Men hun satt bare å snakket om hvor sliten han sikkert ble av det der. Og han _blir_ kanskje litt sliten, fysisk, fordi han ikke orker like mye trasking som før, men det er verdt det, for det er så bra for hans mentale ro!

I det hele tatt - takk! )

Jeg føler meg sikrere på at jeg tolker rett når jeg sier han trenger å få være selvstendig og "behøvet" og finne ut av sin greie uten barnepass.

Jeg får ta en ny prat med min mor en dag )

[Zirine]

Takk for langt og _innholdsrikt_ svar! )

Selvom det er seriøse ting, så måtte jeg smile når jeg leste det du skrev, for jeg kjenner meg _så_ godt igjen!

Det er viktig for dem at det de nå nyter av hus, hjem og økonomi er ting som de tjent OG fortjent og ikke minst skapt selv! (Og alle bør selvfølgelig oppleve akkurat slik, for det er best ;o)

Har hatt besøk av dem én gang i det nye huset.. hehe: "Ja, men her var det jo fint, carma! Du - du har ikke litt Jif, da? Jeg er sikker på at vi kan få bort den flekken på skapdøra der!" - og samme kommentar om alle ledningene og stæsjet rundt Tv'n.. hehe. Enda Basse har gjort en SÅ bra jobb for å få det "usynlig" (i våre øyne.)

Man må lete litt etter sjarmen i det, men den er der litt bak irritasjonen.

Min far har en pasjon for båt og båtliv, og heldigvis(!) er det snart sesong igjen, så han har begynt å klargjøre balja for en ny sommer )

Jeg vet at han koser seg og slapper av med dette arbeidet - jeg må bare få min mor fra å være med å "hjelpe til".

Han er litt "einstøing" og trives best i sitt eget selskap om han bare får ro der, tror jeg. Å pusle ute i båten i fred er helt ypperlig for han.

Han har også vært på noen båtmesser og da var min mor hos meg slik at han fikk surre rundt der alene. Men hun satt bare å snakket om hvor sliten han sikkert ble av det der. Og han _blir_ kanskje litt sliten, fysisk, fordi han ikke orker like mye trasking som før, men det er verdt det, for det er så bra for hans mentale ro!

I det hele tatt - takk! )

Jeg føler meg sikrere på at jeg tolker rett når jeg sier han trenger å få være selvstendig og "behøvet" og finne ut av sin greie uten barnepass.

Jeg får ta en ny prat med min mor en dag )

Si til din mor at hun må ta et vinsmakingskurs - så hvisker du i øret til faren din - så sender dere henne på vinsmaking i Frankrike

1 mnd

[carma]

Si til din mor at hun må ta et vinsmakingskurs - så hvisker du i øret til faren din - så sender dere henne på vinsmaking i Frankrike

1 mnd

Hehe.. De har vært på det sammen før og jeg fikk inntrykk av at det falt i smak, så.. kanskje det, ja ;o)