Han er innlagt

[gamlejenny]

Vet ikke riktig hva jeg skal gjøre. Nå er han innlagt og sier han har det bra, da vil han ikke ha kontakt. Det føles som om han nå får snakke om seg selv og at det er deilig at noen lytter til ham.

Vi i familien er slitt ut for lenge siden. Det er alltid bare ham og hans problemer, han er ekstremt opptatt av seg selv og har egentlig ikke mange venner lengre.

Flere kjærester og samboere har de siste årene passert revy. Han vil ikke erkjenne at han er for glad i alkohol og at dette gir ham psykiske nedturer når rusen fortar seg -Nei, da har han bare en dårlig dag fordi livet hans er så vanskelig.

Han fikk hjelp av psykolog og gruppeterapi, medisiner ble ordinert og han brukte dem helt til han ikke "kunne" bruke dem lengre (han hadde fått vite at alkohol og piller ikke passet sammen).

Alltid er det andre som er problemet, andre som ikke forstår hvor ille han har det...

Hva skal vi gjøre, jeg føler

meg forferdelig fordi jeg nesten ikke reagerte da jeg hørte han var blitt lagt inn etter et selvmordsforsøk - han hadde tatt piller, men ringte en av sine siste venner for å be ham fortelle familien hvorfor han ikke ville leve lengre(!) selvfølgelig ringte denne kameraten legevakten (og det visste han vel at han kom til å gjøre - altså et rom om hjelp. et rop om hjelp til hva? La meg få være i sentrum, bær meg på gullstol, la meg få gjøre bare det jeg selv vil? Ikke still krav til meg - det

er synd på meg!

Uff- jeg er så frustrert og lei av ham - og har så dårlig samvittighet for det. Har vært sånn i mange år, og jeg har virkelig prøvd, men man blir så inderlig lei av sånne selvopptattte personer.

Dere synes sikkert jeg er fæl - men har dere noen råd? Uansett var det godt å få det ut her :=)

[Mimmy]

Nei, syns overhodet ikke du er fæl. Men du bør vite at han er syk, og at det antakeligvis er sykdom som gjør at han er så selvopptatt også. Det er fint at han er innlagt, så kan de kanskje få ham til å endre innstilling der?

Kanskje det er det som skal til for at han slutter med alkoholen, kanskje ikke...men uansett så er ingenting av det ditt ansvar.

[gamlejenny]

Nei, syns overhodet ikke du er fæl. Men du bør vite at han er syk, og at det antakeligvis er sykdom som gjør at han er så selvopptatt også. Det er fint at han er innlagt, så kan de kanskje få ham til å endre innstilling der?

Kanskje det er det som skal til for at han slutter med alkoholen, kanskje ikke...men uansett så er ingenting av det ditt ansvar.

Tusen takk for svar. Jeg forstår at sykdommen hans kan gjøre at han er selvopptatt - han er meget veltalende og til tider manipulerende så jeg er redd behandlerne med det første ikke vil finne ut av at hans problemer også kan skyldes alkohol. Han har nemlig ikke et alkoholproblem! (ifølge ham selv...)

Tusen takk igjen - jeg føler meg ansvarlig både for ham og min mor - hun begynner å bli ganske sliten....

[Mimmy]

Tusen takk for svar. Jeg forstår at sykdommen hans kan gjøre at han er selvopptatt - han er meget veltalende og til tider manipulerende så jeg er redd behandlerne med det første ikke vil finne ut av at hans problemer også kan skyldes alkohol. Han har nemlig ikke et alkoholproblem! (ifølge ham selv...)

Tusen takk igjen - jeg føler meg ansvarlig både for ham og min mor - hun begynner å bli ganske sliten....

Jeg tror nok at det med rusproblemer vil de kunne finne ut ganske raskt...men det finnes også et forum her, for mennesker med rusproblemer og mennesker som har pårørende med rusproblemer. Ikke sånn at jeg på noen måter vil "kaste" deg ut herfra, men der vil du kunne få svar fra fagpersonale som kan noe om dette spesielle emne.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er egentlig en helt håpløs situasjon. Du må bare vite at DU ikke har noe ansvar for hv ahan gjør eller ikke gjør nå.

Hos oss er det MEG som er den 'selvopptatte'. I depressive perioder kan jeg kalles alt det du kaller denne typen. Og jeg skammer meg over det, men greier ikke gjøre noe med det. Føler at jeg ødelegger alle rundt meg, hvordan i alle dager skal jeg greie å få snudd denne onde sirkelen. Så sliten, så sliten hele tiden. Dårlig samvittighet. Må tenke, tenke, tenke på HVA som kan gjøre meg bedre og som igjen vil gjøre at de rundt meg får det bedre. For det er det eneste som betyr noe for meg. At DE har det bra. Selv kunne jeg gjerne vært død. Så slapp jeg alt vondt og de slapp meg. Men de vil jo søreg, så det er heller ingen løsning.

Ingen løsning! Derfor tenke, tenke, tenke på og rundt egen situasjon, for om mulig å finne noe som kan få hjulpet meg (med ringvirkning å hjelpe familien).

KAN en egentlig bli annet enn selvopptatt av å måtte tenke så mye på sin egen situasjon? Det er vanskelig å la være.

Slutter du å tenke på hva du kan og burde for å få til en endring så blir jo det galt også. For en MÅ jo ikke gi opp. Gi opp hva? Å tenke på seg selv og sin situasjon, som GJØR at en bolir selvopptatt?

Nei, gi meg ei kule. Slik tenker dessverre mange som har en familie når de nages av dårlig samvittighet. Hade vært best ikke å HA familie tror jeg. En gjør jo så mange andre vondt BARE fordi en har så jævlig vondt selv.

Det er rett og slett så vanskelig at det finnes ingen løsning. Verkenfor pasienten eller de pårørende.

Annet enn at pasienten blir frisk da! Men hvordan skal....

[org]

Jeg håper at du klarer å huske tiden_før_han ble syk, det mennesket han var da.

Kanskje kan han, med din og andres hjelp, bli det mennesket igjen?

Vennlig hilsen ei som mistet broren sin i selvmord

[gamlejenny]

Jeg håper at du klarer å huske tiden_før_han ble syk, det mennesket han var da.

Kanskje kan han, med din og andres hjelp, bli det mennesket igjen?

Vennlig hilsen ei som mistet broren sin i selvmord

Kjære deg org - det gjør meg vondt at du har mistet broren din.

Min bror har "alltid" vært sånn som dette. Jeg er glad i ham og ønsker at han var den storebroren jeg aldri har hatt. Men han er jo bror, på godt og vondt. Problemet hos oss vet jeg jo ikke når startet -