Kikk inn i en tvangspisers dag

[Gjest kanin harepus]

Men er det ikke likevel litt merkelig at det kun tvangsspises mat som aldri vil kunne klassifiseres som sunn, kun direkte usunn og definitivt fetende 'mat'.

Hvorfor er det ingen tvangsspisere som dytter i seg frukt og grønnsaker?

Feil, jeg tvangsspiser gulrøtter og rødbeter og ser ut deretter. Tisser rødt og er gul i trynet.

[SierDuDet]

"Vi snakker om å spise her, noe enhver person kan slutte med."

Det dreier seg om en spiseforstyrrelse. Det ligger mer bak enn bare ha lyst på noe.

Sannsynligvis mye smerte som fortrenges ved å spise. Det er en reaksjonsmåte. Det siste h*n trenger er kostholdsveiledning.

Det h*n trenger er hjelp.

"Sannsynligvis mye smerte som fortrenges ved å spise. Det er en reaksjonsmåte. Det siste h*n trenger er kostholdsveiledning. Det h*n trenger er hjelp."

Det er mange som røyker 40 røyk om dagen av nøyaktig den samme grunnen. Stress, mistrivsel, osv, er ofte grunnen til at mange røyker så mye som de gjør.

Denne personen trenger røykeavvenning. Ikke profesjonell hjelp.

Det samme gjelder en som tvangsspiser.

Hva med en som kutter seg opp? Skal man ikke kunne be han/henne slutte å kutte seg, gi råd i forhold til å gi faen i å bruke kniven på armene sine i tide og utide, bare fordi personen avreagerer pga smerte, osv?

Selvsagt trenger folk som kutter seg opp eller spiser seg til døde profesjonell hjelp da det sannsynligvis ligger årsaker bak dette med spisingen, men det er faktisk litt lov til å forsøke å hjelpe seg selv også, og innser man at man har et tvangsspiseproblem, noe skapningen over åpenbart gjør, så går det faktisk ann å forsøke å kutte ned på spisinga.

[Gjest iks.no]

"Sannsynligvis mye smerte som fortrenges ved å spise. Det er en reaksjonsmåte. Det siste h*n trenger er kostholdsveiledning. Det h*n trenger er hjelp."

Det er mange som røyker 40 røyk om dagen av nøyaktig den samme grunnen. Stress, mistrivsel, osv, er ofte grunnen til at mange røyker så mye som de gjør.

Denne personen trenger røykeavvenning. Ikke profesjonell hjelp.

Det samme gjelder en som tvangsspiser.

Hva med en som kutter seg opp? Skal man ikke kunne be han/henne slutte å kutte seg, gi råd i forhold til å gi faen i å bruke kniven på armene sine i tide og utide, bare fordi personen avreagerer pga smerte, osv?

Selvsagt trenger folk som kutter seg opp eller spiser seg til døde profesjonell hjelp da det sannsynligvis ligger årsaker bak dette med spisingen, men det er faktisk litt lov til å forsøke å hjelpe seg selv også, og innser man at man har et tvangsspiseproblem, noe skapningen over åpenbart gjør, så går det faktisk ann å forsøke å kutte ned på spisinga.

"Denne personen trenger røykeavvenning. Ikke profesjonell hjelp.

Det samme gjelder en som tvangsspiser.

Hva med en som kutter seg opp? Skal man ikke kunne be han/henne slutte å kutte seg, gi råd i forhold til å gi faen i å bruke kniven på armene sine i tide og utide, bare fordi personen avreagerer pga smerte, osv?"

Klart de må finne andre måter å reagere på.Og de er som oftes veldig klar over at de ikke skal spise det og det,og så mye osv.

Men det er ikke det viktigste.

Det ligger mye mer bak en spiseforstyrrelse enn bare stress ect.

Henviser til iks.no

[SierDuDet]

Du glemmer en ting jeg synes er viktig.. Mange med avhengihetsproblemer av ett eller annet slag handler ikke på avhhengiheten for å oppnå en pluss situasjon, de gjør det for å nøytralisere en minussituasjon..

Selv om jeg en gang likte å røyke, røyker jeg nå stort sett nå for å føle meg vanlig, ikke ekstra bra. Om jeg lar være å røyke føles det som en betraktelig minussituasjon, jeg vil nøytralisere for å føle meg som vanlig igjen..

Ergo føles det som en slags tvang, som i mitt tifelle er sterkere enn viljen..(Men nå skal jeg da heller ikke påstå at jeg er så supermotivert akkurat da)

om dette er overførbart til overspising vet jeg ingenting om..)

Bare sånn i tilfelle du ville vite min mening..

Men det går jo ofte på nettopp dette med egen vilje. Din vilje til å drite i å røyke høres ut som min vilje til å drite i å røyke (jeg er ikke avhengig og må ikke røyk), men viljen er ikke der.

For en som tvangsspiser, kanskje fordi han/hun føler seg feit og utilpass med seg selv, så bør tvert i mot viljen være der! Da er det tross alt viktig å gjøre noe for å rette på det som er feil og få seg selv til å føle seg bedre.

Det gjør man ikke ved å gjøre problemet enda større ved å spise.

Jeg er litt usikker på hva du mente med pluss og minussituasjoner, men sånn jeg ser det så bør man dersom man føler seg jævla dårlig, forsøke å føle seg bedre.

Alternativ 1 er da kanskje at man dytter i seg tre Big Mac for å dekke det umiddelbare behovet man har for å føle seg bedre, hvorpå resultatet blir, og det vet man når man begynner å spise, at man etter på vil føle seg enda verre.

Alternativ 2 er å lære seg litt om kost, trening, hva man gjør for å få en kropp man trives med, og så handle. Rett og slett begynne på denne lange veien til en bedre kropp og trivsel. Etter hvert vil man føle seg bedre, og da ikke bare bedre i noen få minutter som man gjør når man spiser Big Mac'en, men man vil føle et velbehag over ikke bare å se bedre ut, men i det å være på god vei til å nå noen mål. Mål som å bli bedre, slankere, sunnere, osv.

Og det som fascinerer meg her er at dette vet man! Alle vet dette! Likevel gjør man ikke noe med det, og tyr til den enkle løsningen det tross alt er å dytte gapet sitt fullt av sjokolade.

Det blir som om jeg skulle få lungeproblemer nå pga røykinga, bli deprimert og av den grunn gjøre noe så hinsides dumt som å begynne å røyke mer for å føle meg bedre...

Det er idioti.

[Gjest jallam]

Og så var det det med forståelse for at det er psykiske underliggende årsaker, som ikke løses med verken slankekur eller trening da. Hvis man har det så vondt at man stapper i seg sånne mengder, så har man en psykisk lidelse, en spiseforstyrrelse, ikke bare at man "spiser litt mye" og bare kan trene litt mer så blir alt bra...

Godt sagt Gemini. Tvangsspising, eller spisefostyrrelser generelt, dreier seg om å spise vekk en form for smerte.

[Gjest jallam]

Jeg tror nok jeg skjønner at det ikke har med fornuft å gjøre - i likhet med alle former for forstyrrede selvbilder.

Men det jeg spurte om enda en gang hvis du har noe forslag til svar, hvorfor er det sånn at tvangsspisere utelukkende spiser komplett _feil_ mat? Det er jo mye å velge i, så hvorfor kilovis med sjokoladepudding? Hvorfor aldri gulrøtter?

Et menneske med normalt forhold til mat, spiser i løpet av en uke både sunn og usunn mat, er du enig i det?

Vi skeier gjerne ut i helgene med sjokolade og feite sauser. Ellers spiser vi normal mat som fisk, pasta, kjøttkaker i brun saus, poteter etc etc...DET gjør også tvangsspiserne. De spiser normal, sunn mat, og de skeier ut...poenget er at de gjør det daglig, og opptil fire ganger så mye som vi andre ville gjort. Ser du? De spiser altså ikke utelukkende usunn mat.

Som Gemini skre, sett deg litt inn i dette om det interesserer. :-)

[SierDuDet]

"Denne personen trenger røykeavvenning. Ikke profesjonell hjelp.

Det samme gjelder en som tvangsspiser.

Hva med en som kutter seg opp? Skal man ikke kunne be han/henne slutte å kutte seg, gi råd i forhold til å gi faen i å bruke kniven på armene sine i tide og utide, bare fordi personen avreagerer pga smerte, osv?"

Klart de må finne andre måter å reagere på.Og de er som oftes veldig klar over at de ikke skal spise det og det,og så mye osv.

Men det er ikke det viktigste.

Det ligger mye mer bak en spiseforstyrrelse enn bare stress ect.

Henviser til iks.no

"Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede.

Tvangsspising ble tidligere kalt trøstespising, og man trodde spisingen skyldes mangel på viljestyrke. I dag er det klart at dette problemet kan være like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser, og at heller ikke denne varianten har noe med mangel på viljestyrke å gjøre.

Noen tvangsspisere blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer. Sannsynligvis utvikler mange tvangsspising utover tyveårene og senere, og for noen er tvangsspising et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt."

Dette er å lese på siden du la ut linken til, og for meg høres dette utrolig viljestyrt ut.

Jeg finner det for øvrig også fascinerende at man på død og liv skal sette alt av problemer, små som store, inn i båser og psykiske lidelser.

Jada, noen mener åpenbart at dette er en alvorlig psykisk lidelse på linje med bullemi, mens andre helt sikkert enda mener at dette er en psykisk lidelse på linje med kjærlighetessorg og at det for de fleste holder å ta seg skikkelig i nakken.

Jeg heller som du forstår mot sistnevnte kategori.

[Gjest tilt]

Men det går jo ofte på nettopp dette med egen vilje. Din vilje til å drite i å røyke høres ut som min vilje til å drite i å røyke (jeg er ikke avhengig og må ikke røyk), men viljen er ikke der.

For en som tvangsspiser, kanskje fordi han/hun føler seg feit og utilpass med seg selv, så bør tvert i mot viljen være der! Da er det tross alt viktig å gjøre noe for å rette på det som er feil og få seg selv til å føle seg bedre.

Det gjør man ikke ved å gjøre problemet enda større ved å spise.

Jeg er litt usikker på hva du mente med pluss og minussituasjoner, men sånn jeg ser det så bør man dersom man føler seg jævla dårlig, forsøke å føle seg bedre.

Alternativ 1 er da kanskje at man dytter i seg tre Big Mac for å dekke det umiddelbare behovet man har for å føle seg bedre, hvorpå resultatet blir, og det vet man når man begynner å spise, at man etter på vil føle seg enda verre.

Alternativ 2 er å lære seg litt om kost, trening, hva man gjør for å få en kropp man trives med, og så handle. Rett og slett begynne på denne lange veien til en bedre kropp og trivsel. Etter hvert vil man føle seg bedre, og da ikke bare bedre i noen få minutter som man gjør når man spiser Big Mac'en, men man vil føle et velbehag over ikke bare å se bedre ut, men i det å være på god vei til å nå noen mål. Mål som å bli bedre, slankere, sunnere, osv.

Og det som fascinerer meg her er at dette vet man! Alle vet dette! Likevel gjør man ikke noe med det, og tyr til den enkle løsningen det tross alt er å dytte gapet sitt fullt av sjokolade.

Det blir som om jeg skulle få lungeproblemer nå pga røykinga, bli deprimert og av den grunn gjøre noe så hinsides dumt som å begynne å røyke mer for å føle meg bedre...

Det er idioti.

Så da er det barte å ta seg sammen. Det er jo et veldig godt terapeutisk råd. Du lever jo på 50- tallet og snakker som om du lever i en annen tid. Det er slike uttalser eldre folk med fordommer kommer med.

[Gjest jallam]

Det som også fascinerer meg med disse tvangsspiserne er at de vet så jævla godt at det de gjør er utrolig feil, og at det eneste de forårsaker er at de blir enda tjukkere enn de allerede er, og ender opp med enda dårligere selvtillit enn de allerede har.

Når man tross alt klarer å skrive et innlegg her, noe man også ofte ser på psykiatriforumet, om disse problemene, samtidig som man faktisk er klar over at man er en "tvangsspiser", så bør man også klare å tenke såpass fornuftig at man går i seg selv å gjør noe med dette.

Man vet jo tross alt at man har et problem og da gjør man noe med dette problemet.

Man klarer å fokusere på piller man skal dytte i seg, når man skal dytte dem i seg, slankeprodukter og Gud-vet-hva, og da burde man jaggu ha vett nok til også å innse at det faktisk ikke er verre enn å slutte å spise søppelmat store deler av døgnet.

Det er tross alt lov til å tenke litt.

Og som du sier: Hva i helvete er galt med gulrøtter om man absolutt skal dytte i seg mat?

Og jada, de er "psykisk syke".

Er røykere også psykisk syke, forresten?

Hvor mett blir DU av gulerøtter? Og hvor fristende syns DU det er å spise gulrøtter når kroppen skriker etter mat?

Det er flere her som ikke viser evne til forståelse i det hele tatt, hva angår spiseforstyrrelser.

Tror det dreier seg om å bli mett? Om å bare stappe i seg mest nmulig mat, og overhode ikke innse at en blir tykkere og tykkere?

Joda, vedkommende ser at h*n blir tykkere, men gulrøtter er ikke det man spiser for å "døyve den innvendige smerten". Da gjør det (av en eller annen grunn) "godt" å spise hva man enn kommer over, sunt eller usunt, og aller helst det man er mest gla i.

Men for all del, dette kan du tydligvis lite om, - og mange med deg, så ikke kom med slike talentløse, innsiktsløse kommentarer som at "joda, de er sikker så syke, så...".

Hadde det vært LETT å gjøre noe med det, hadde de gjort det for lengst, ikke sant? Og hva vet vel du om hvor mye disse menneskene sliter for å faktisk komme seg ut av dette helvetet.

Fint for deg (og meg) som er veltrente og har et forhåpentlig normalt forhold til mat, men stakkars disse menneskene...sier jeg. Visste fdu forresten av 80% av anorektikere har opplevd en eller annen form for overgrep, og straffer seg selv ved å ikke spise?

Og så er det sagt: Jeg jobber på psyk med nettopp, ja, mennesker med spiseforstyrrelser.

[Sør]

Men det går jo ofte på nettopp dette med egen vilje. Din vilje til å drite i å røyke høres ut som min vilje til å drite i å røyke (jeg er ikke avhengig og må ikke røyk), men viljen er ikke der.

For en som tvangsspiser, kanskje fordi han/hun føler seg feit og utilpass med seg selv, så bør tvert i mot viljen være der! Da er det tross alt viktig å gjøre noe for å rette på det som er feil og få seg selv til å føle seg bedre.

Det gjør man ikke ved å gjøre problemet enda større ved å spise.

Jeg er litt usikker på hva du mente med pluss og minussituasjoner, men sånn jeg ser det så bør man dersom man føler seg jævla dårlig, forsøke å føle seg bedre.

Alternativ 1 er da kanskje at man dytter i seg tre Big Mac for å dekke det umiddelbare behovet man har for å føle seg bedre, hvorpå resultatet blir, og det vet man når man begynner å spise, at man etter på vil føle seg enda verre.

Alternativ 2 er å lære seg litt om kost, trening, hva man gjør for å få en kropp man trives med, og så handle. Rett og slett begynne på denne lange veien til en bedre kropp og trivsel. Etter hvert vil man føle seg bedre, og da ikke bare bedre i noen få minutter som man gjør når man spiser Big Mac'en, men man vil føle et velbehag over ikke bare å se bedre ut, men i det å være på god vei til å nå noen mål. Mål som å bli bedre, slankere, sunnere, osv.

Og det som fascinerer meg her er at dette vet man! Alle vet dette! Likevel gjør man ikke noe med det, og tyr til den enkle løsningen det tross alt er å dytte gapet sitt fullt av sjokolade.

Det blir som om jeg skulle få lungeproblemer nå pga røykinga, bli deprimert og av den grunn gjøre noe så hinsides dumt som å begynne å røyke mer for å føle meg bedre...

Det er idioti.

*rister på hodet*

SF er en sykdom.

Ofte pga et langt større underliggende problem, som incest, overgrep, eller lignende. (Men også annet, selvsagt.)

Du bommer fullstendig på målet med det du skriver. Tvangsspisingen er et symptom på at noe under er galt. Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert.

Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det".

Hvis de ikke var det, ville de jo ikke vært syke! Det er jo nettopp det som er sykdommen!

Med vennlig hilsen

[SierDuDet]

Så da er det barte å ta seg sammen. Det er jo et veldig godt terapeutisk råd. Du lever jo på 50- tallet og snakker som om du lever i en annen tid. Det er slike uttalser eldre folk med fordommer kommer med.

Du tar feil.

Det er sånne råd en som ikke plasserer folk i psykisk-lidelse-båser bare fordi de har noen problemer og som derfor "må tas på med silkehansker", kommer med.

Hvis du tror man hjelper folk ved å synes ekstremt synd på dem istedet for i det hele tatt å prøve å gi dem noen konstruktive råd og noen sannhetens ord, så er jeg av den oppfatningen at du tar feil.

Utrolig nok så føler jeg at jeg har hjulpet en del folk som har hatt psykiske problemer. Grunnen til at de ofte ville snakke med meg var, som de fleste sa selv, at jeg ikke stakk ting under en stol i motsetning til hva de fleste andre gjør, og nøyer seg med å klemme og smile litt, samt si staaakar deg...

[laguna1365380434]

Men det går jo ofte på nettopp dette med egen vilje. Din vilje til å drite i å røyke høres ut som min vilje til å drite i å røyke (jeg er ikke avhengig og må ikke røyk), men viljen er ikke der.

For en som tvangsspiser, kanskje fordi han/hun føler seg feit og utilpass med seg selv, så bør tvert i mot viljen være der! Da er det tross alt viktig å gjøre noe for å rette på det som er feil og få seg selv til å føle seg bedre.

Det gjør man ikke ved å gjøre problemet enda større ved å spise.

Jeg er litt usikker på hva du mente med pluss og minussituasjoner, men sånn jeg ser det så bør man dersom man føler seg jævla dårlig, forsøke å føle seg bedre.

Alternativ 1 er da kanskje at man dytter i seg tre Big Mac for å dekke det umiddelbare behovet man har for å føle seg bedre, hvorpå resultatet blir, og det vet man når man begynner å spise, at man etter på vil føle seg enda verre.

Alternativ 2 er å lære seg litt om kost, trening, hva man gjør for å få en kropp man trives med, og så handle. Rett og slett begynne på denne lange veien til en bedre kropp og trivsel. Etter hvert vil man føle seg bedre, og da ikke bare bedre i noen få minutter som man gjør når man spiser Big Mac'en, men man vil føle et velbehag over ikke bare å se bedre ut, men i det å være på god vei til å nå noen mål. Mål som å bli bedre, slankere, sunnere, osv.

Og det som fascinerer meg her er at dette vet man! Alle vet dette! Likevel gjør man ikke noe med det, og tyr til den enkle løsningen det tross alt er å dytte gapet sitt fullt av sjokolade.

Det blir som om jeg skulle få lungeproblemer nå pga røykinga, bli deprimert og av den grunn gjøre noe så hinsides dumt som å begynne å røyke mer for å føle meg bedre...

Det er idioti.

Du har helt rett i at det du beskriver er idioti..!

Men i enkelte situasjoner tror jeg andre faktorer, som sterk avhengihet overprøver både logikk og vilje..

Jeg tror en heroinist, f.eks er villig til å gjøre mye, som han er klar over at både er dumt og som gjør han sykere i lengdenfor å stabilisere smerten i øyeblikket..

Avhengihet kan frata en logikk og evnen til rasjonelle valg...

Det jeg mente med pluss og minussituasjoner er at en uavhengig person som gjør noe for å tilføye sin situasjon ett gode (sunt eller usunt) beveger seg fra å føle seg nøytral til å føle seg bra. En person som er avhengig av et eller annet og tilføyer seg samme gode, beveger seg ikke fra å føle seg nøytral til bra.. Han beveger seg fra å føle seg dårlig til å føle seg nøytral..

Sånn som alkoholikeren som ikke lenger drikker for å føle seg vel, men for å ikke være syk..

Derfor syntes jeg det ble en litt semmer sammenligning..

(jeg vet ikke om det ble mindre rotete, jeg er elendig til å formulere meg innimellom)

Men jeg aner fortsatt ikke om dette er overførbart til overspising..(som er ett tema jeg har zipp greie på..)

Forøvrig tror jeg en del mennesker som rett og slett er glad i å fråtse og som er feite av den grunn finner det sinnsyktbehagelig at det er mye (nødvendig, for all del) fokus på spise relaterte problemer.. da er de jo syke, og ingen kan fortelle dem at det enten er å ta seg sammen eller å forbli feit.. Sykdomsstempel kan være komfortabelt..

Men nå er jeg sikkert reaksjonær& uvitende igjen..)

[Gjest jallam]

Hvor mett blir DU av gulerøtter? Og hvor fristende syns DU det er å spise gulrøtter når kroppen skriker etter mat?

Det er flere her som ikke viser evne til forståelse i det hele tatt, hva angår spiseforstyrrelser.

Tror det dreier seg om å bli mett? Om å bare stappe i seg mest nmulig mat, og overhode ikke innse at en blir tykkere og tykkere?

Joda, vedkommende ser at h*n blir tykkere, men gulrøtter er ikke det man spiser for å "døyve den innvendige smerten". Da gjør det (av en eller annen grunn) "godt" å spise hva man enn kommer over, sunt eller usunt, og aller helst det man er mest gla i.

Men for all del, dette kan du tydligvis lite om, - og mange med deg, så ikke kom med slike talentløse, innsiktsløse kommentarer som at "joda, de er sikker så syke, så...".

Hadde det vært LETT å gjøre noe med det, hadde de gjort det for lengst, ikke sant? Og hva vet vel du om hvor mye disse menneskene sliter for å faktisk komme seg ut av dette helvetet.

Fint for deg (og meg) som er veltrente og har et forhåpentlig normalt forhold til mat, men stakkars disse menneskene...sier jeg. Visste fdu forresten av 80% av anorektikere har opplevd en eller annen form for overgrep, og straffer seg selv ved å ikke spise?

Og så er det sagt: Jeg jobber på psyk med nettopp, ja, mennesker med spiseforstyrrelser.

Forøvrig skjønner jeg ditt spørsmål om røykere er psykisk syke. Interessant problemstilling ;-)

Nei du, når det er sagt, så har du rett i at ikke ALLE tvangsspisere er like syke, men at det er NOE sykelig ved dem alle, ja, det tør jeg påstå. Det er jo en grunn for at de spiser så mye, eller hva? Tror du virkelig de bare elsker mat SÅ mye, at de spiser for matgledens skyld?

Hm..

[SierDuDet]

*rister på hodet*

SF er en sykdom.

Ofte pga et langt større underliggende problem, som incest, overgrep, eller lignende. (Men også annet, selvsagt.)

Du bommer fullstendig på målet med det du skriver. Tvangsspisingen er et symptom på at noe under er galt. Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert.

Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det".

Hvis de ikke var det, ville de jo ikke vært syke! Det er jo nettopp det som er sykdommen!

Med vennlig hilsen

Jeg bare ventet på at du skulle dukke opp og forsvare "de svake".

". Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert."

Det er ikke bare dine ord, men ord jeg også kunne (om jeg ikke allerede har gjort det her) brukt.

"Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det"."

De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre.

De deprimerte som dytter i seg mat halve døgnet er fullstendig klar over at det å dytte i seg mer mat ikke gjør noe for dem annet enn at de føler seg bedre akkurat mens de spiser.

Da bør de forsøke å tenke litt lengre fram i tid enn akkurat å skulle føle seg bra i noen minutter.

For øvrig har du misforstått her: Jeg er tross alt fullstendig klar over at dette med tvangsspising kan være et symptom på mer alvorlige lidelser, noe jeg ikke har argumentert mot. Her diskuterer jeg tross alt mot dem som sier at tvangsspisingen er den reele lidelsen, og ikke en tilleggseffekt av alvorlige psykiske lidelser.

[Gjest tilt]

Jeg bare ventet på at du skulle dukke opp og forsvare "de svake".

". Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert."

Det er ikke bare dine ord, men ord jeg også kunne (om jeg ikke allerede har gjort det her) brukt.

"Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det"."

De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre.

De deprimerte som dytter i seg mat halve døgnet er fullstendig klar over at det å dytte i seg mer mat ikke gjør noe for dem annet enn at de føler seg bedre akkurat mens de spiser.

Da bør de forsøke å tenke litt lengre fram i tid enn akkurat å skulle føle seg bra i noen minutter.

For øvrig har du misforstått her: Jeg er tross alt fullstendig klar over at dette med tvangsspising kan være et symptom på mer alvorlige lidelser, noe jeg ikke har argumentert mot. Her diskuterer jeg tross alt mot dem som sier at tvangsspisingen er den reele lidelsen, og ikke en tilleggseffekt av alvorlige psykiske lidelser.

Tvangsspising har ALLTID en bakenforliggende årsak.

Det har også depresjoner, enten den er endogen eller exogen.

[SierDuDet]

Forøvrig skjønner jeg ditt spørsmål om røykere er psykisk syke. Interessant problemstilling ;-)

Nei du, når det er sagt, så har du rett i at ikke ALLE tvangsspisere er like syke, men at det er NOE sykelig ved dem alle, ja, det tør jeg påstå. Det er jo en grunn for at de spiser så mye, eller hva? Tror du virkelig de bare elsker mat SÅ mye, at de spiser for matgledens skyld?

Hm..

"Nei du, når det er sagt, så har du rett i at ikke ALLE tvangsspisere er like syke, men at det er NOE sykelig ved dem alle, ja, det tør jeg påstå. Det er jo en grunn for at de spiser så mye, eller hva? Tror du virkelig de bare elsker mat SÅ mye, at de spiser for matgledens skyld?"

Nei, jeg tror gleden av maten har fint lite å si for dem, men jeg tror mange, og da snakker jeg som jeg også har sagt under her ikke om de med alvorlige psykiske lidelser hvor spisinga i seg selv bare er en "bieffekt" av den alvorlige lidelsen, men om latskap og folk som har gitt opp.

Når jeg leste hovedinnlegget til personen over her (som for øvrig ikke var innlegget jeg har kommentert) så var det ikke mengden av mat jeg syntes var grusom. Jeg spiser da tross alt like mye som denne fyren/jenta selv, dog spiser jeg annen mat.

Denne personen i hovedinnlegget er også åpenbart klar over sitt problem, og da må det gå ann å ta seg selv i nakken og forsøke å gjøre noe med dette problemet.

Noe annet er det selvsagt med jenter som ser seg selv i speilet og ser Moskva Marit, mens de i realiteten veier 35 kg.

Her snakker vi tross alt om noen som tror de er feite, mens personen over er fullstendig klar over at han/hun spiser for mye.

Man skal på død og liv sette alle i en eller annen bås og unnskylde de minste problemer med en eller annen psykisk lidelse, mens mange av dem - selvsagt ikke alle, det har jeg aldri sagt - trenger noen fornuftige ord framfor noen som bare synes synd på dem og sier staaakar deg, gå til en psykolog...

[Gjest Edward]

Jeg bare ventet på at du skulle dukke opp og forsvare "de svake".

". Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert."

Det er ikke bare dine ord, men ord jeg også kunne (om jeg ikke allerede har gjort det her) brukt.

"Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det"."

De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre.

De deprimerte som dytter i seg mat halve døgnet er fullstendig klar over at det å dytte i seg mer mat ikke gjør noe for dem annet enn at de føler seg bedre akkurat mens de spiser.

Da bør de forsøke å tenke litt lengre fram i tid enn akkurat å skulle føle seg bra i noen minutter.

For øvrig har du misforstått her: Jeg er tross alt fullstendig klar over at dette med tvangsspising kan være et symptom på mer alvorlige lidelser, noe jeg ikke har argumentert mot. Her diskuterer jeg tross alt mot dem som sier at tvangsspisingen er den reele lidelsen, og ikke en tilleggseffekt av alvorlige psykiske lidelser.

En digresjon: Ikke alle deprimerte vet at det er deprimert man er nei. Jeg blånektet for å være deprimert i hele tre måneder, før jeg til slutt knakk sammen og forsto at "jo, det er visst noe som ikke stemmer her". Jeg VILLE ikke være deprimert, jeg, og ergo var jeg det heller ikke i mitt eget hode,

Fornekting er en stor del av psykiske lidelser.Enten det gjelder depresjoner eller spiseforstyrrelser eller annet...

:-)

[Sør]

Jeg bare ventet på at du skulle dukke opp og forsvare "de svake".

". Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert."

Det er ikke bare dine ord, men ord jeg også kunne (om jeg ikke allerede har gjort det her) brukt.

"Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det"."

De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre.

De deprimerte som dytter i seg mat halve døgnet er fullstendig klar over at det å dytte i seg mer mat ikke gjør noe for dem annet enn at de føler seg bedre akkurat mens de spiser.

Da bør de forsøke å tenke litt lengre fram i tid enn akkurat å skulle føle seg bra i noen minutter.

For øvrig har du misforstått her: Jeg er tross alt fullstendig klar over at dette med tvangsspising kan være et symptom på mer alvorlige lidelser, noe jeg ikke har argumentert mot. Her diskuterer jeg tross alt mot dem som sier at tvangsspisingen er den reele lidelsen, og ikke en tilleggseffekt av alvorlige psykiske lidelser.

Men poenget er jo at hvis de hadde kunnet stoppet av seg selv, så ville de vel gjort det...??? (Og mange slutter nok også, men dem hører vi jo ikke om!)

Siden de vitterlig ikke slutter, så er det vel fordi de ikke KAN....

Da nytter det jo fint lite å si "bare slutt å spis".

===

Videre, en del av dem som tvangsspiser gjør det nettopp fordi de VIL at kroppen deres skal se "ekkel ut", fordi da er det ingen som vil utføre flere overgrep mot dem, mener de.

===

Dette er ikke "forsvar av de svake", men en "realitetsorientering"! :-)

Med vennlig hilsen

[Gjest tilt]

"Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede.

Tvangsspising ble tidligere kalt trøstespising, og man trodde spisingen skyldes mangel på viljestyrke. I dag er det klart at dette problemet kan være like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser, og at heller ikke denne varianten har noe med mangel på viljestyrke å gjøre.

Noen tvangsspisere blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer. Sannsynligvis utvikler mange tvangsspising utover tyveårene og senere, og for noen er tvangsspising et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt."

Dette er å lese på siden du la ut linken til, og for meg høres dette utrolig viljestyrt ut.

Jeg finner det for øvrig også fascinerende at man på død og liv skal sette alt av problemer, små som store, inn i båser og psykiske lidelser.

Jada, noen mener åpenbart at dette er en alvorlig psykisk lidelse på linje med bullemi, mens andre helt sikkert enda mener at dette er en psykisk lidelse på linje med kjærlighetessorg og at det for de fleste holder å ta seg skikkelig i nakken.

Jeg heller som du forstår mot sistnevnte kategori.

Jeg må si meg enig med Sør, du bommer fullstendig på målet. Sørs tilnærming til problemet er langt mer korekt enn ditt.

Heldigvis har jeg ikke selv noen spiseforstyrrelse, men har opplevd pas. som har slitt mye.

Tro ikke at behandlingen av tvangsspising eller andre spiseforstyrrelser er noen synes synd i terapi.

[Gjest jallam]

"Nei du, når det er sagt, så har du rett i at ikke ALLE tvangsspisere er like syke, men at det er NOE sykelig ved dem alle, ja, det tør jeg påstå. Det er jo en grunn for at de spiser så mye, eller hva? Tror du virkelig de bare elsker mat SÅ mye, at de spiser for matgledens skyld?"

Nei, jeg tror gleden av maten har fint lite å si for dem, men jeg tror mange, og da snakker jeg som jeg også har sagt under her ikke om de med alvorlige psykiske lidelser hvor spisinga i seg selv bare er en "bieffekt" av den alvorlige lidelsen, men om latskap og folk som har gitt opp.

Når jeg leste hovedinnlegget til personen over her (som for øvrig ikke var innlegget jeg har kommentert) så var det ikke mengden av mat jeg syntes var grusom. Jeg spiser da tross alt like mye som denne fyren/jenta selv, dog spiser jeg annen mat.

Denne personen i hovedinnlegget er også åpenbart klar over sitt problem, og da må det gå ann å ta seg selv i nakken og forsøke å gjøre noe med dette problemet.

Noe annet er det selvsagt med jenter som ser seg selv i speilet og ser Moskva Marit, mens de i realiteten veier 35 kg.

Her snakker vi tross alt om noen som tror de er feite, mens personen over er fullstendig klar over at han/hun spiser for mye.

Man skal på død og liv sette alle i en eller annen bås og unnskylde de minste problemer med en eller annen psykisk lidelse, mens mange av dem - selvsagt ikke alle, det har jeg aldri sagt - trenger noen fornuftige ord framfor noen som bare synes synd på dem og sier staaakar deg, gå til en psykolog...

"Nei, jeg tror gleden av maten har fint lite å si for dem, men jeg tror mange, og da snakker jeg som jeg også har sagt under her ikke om de med alvorlige psykiske lidelser hvor spisinga i seg selv bare er en "bieffekt" av den alvorlige lidelsen, men om latskap og folk som har gitt opp."

Dette er jeg veldig enig i! :-)

Og også i det du sier om å ikke sy puter under armene på folk, digge for dem og synes "synd på" hele tiden. Hvor langt kommer et menneske med det? Nowhere! Det absolutt viktigste er å snakke rett fra levra og si det som det er, og få dem til selv å innse at de sliter.

Jupp, orker ikke diskutere mer.

God natt -)