Kikk inn i en tvangspisers dag

[SierDuDet]

Du har helt rett i at det du beskriver er idioti..!

Men i enkelte situasjoner tror jeg andre faktorer, som sterk avhengihet overprøver både logikk og vilje..

Jeg tror en heroinist, f.eks er villig til å gjøre mye, som han er klar over at både er dumt og som gjør han sykere i lengdenfor å stabilisere smerten i øyeblikket..

Avhengihet kan frata en logikk og evnen til rasjonelle valg...

Det jeg mente med pluss og minussituasjoner er at en uavhengig person som gjør noe for å tilføye sin situasjon ett gode (sunt eller usunt) beveger seg fra å føle seg nøytral til å føle seg bra. En person som er avhengig av et eller annet og tilføyer seg samme gode, beveger seg ikke fra å føle seg nøytral til bra.. Han beveger seg fra å føle seg dårlig til å føle seg nøytral..

Sånn som alkoholikeren som ikke lenger drikker for å føle seg vel, men for å ikke være syk..

Derfor syntes jeg det ble en litt semmer sammenligning..

(jeg vet ikke om det ble mindre rotete, jeg er elendig til å formulere meg innimellom)

Men jeg aner fortsatt ikke om dette er overførbart til overspising..(som er ett tema jeg har zipp greie på..)

Forøvrig tror jeg en del mennesker som rett og slett er glad i å fråtse og som er feite av den grunn finner det sinnsyktbehagelig at det er mye (nødvendig, for all del) fokus på spise relaterte problemer.. da er de jo syke, og ingen kan fortelle dem at det enten er å ta seg sammen eller å forbli feit.. Sykdomsstempel kan være komfortabelt..

Men nå er jeg sikkert reaksjonær& uvitende igjen..)

"Forøvrig tror jeg en del mennesker som rett og slett er glad i å fråtse og som er feite av den grunn finner det sinnsyktbehagelig at det er mye (nødvendig, for all del) fokus på spise relaterte problemer.. da er de jo syke, og ingen kan fortelle dem at det enten er å ta seg sammen eller å forbli feit.. Sykdomsstempel kan være komfortabelt.."

Og det er også det jeg mener.

Det er utrolig hvor mange merkelige grunner jeg hører fra folk som har blitt overvektige om hvorfor de blir det.

Det virker i dag som om det er helt greit å unnskylde så godt som all overvekt med en eller annen spiseforstyrrelse eller psykisk sykdom. Det er sikkert enklere sånn.

Personlig tror jeg at dette gjør vondt verre da de lar ting fare uten å forsøke å gjøre noe med problemet.

Og problemet kan løses med trening og forståelse for kosthold.

Men det er klart: For å lykkes med dette må man ha vilje, og det får jeg inntrykk av at mange ikke har.

Har du sett A Beautifull Mind? Personen der hadde en alvorlig psykisk lidelse men gjorde noe med det. Problemene kunne løses, mente han, noe han klarte. For øvrig en sann historie om en nobelsprisvinner, om du ikke har sett den.

[Gjest bebba]

Jeg bare ventet på at du skulle dukke opp og forsvare "de svake".

". Å argumentere med at "de burde vite bedre" (mine ord) er totalt misplassert."

Det er ikke bare dine ord, men ord jeg også kunne (om jeg ikke allerede har gjort det her) brukt.

"Det blir som å si at "deprimerte vet de er deprimerte, derfor burde de ikke være det"."

De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre.

De deprimerte som dytter i seg mat halve døgnet er fullstendig klar over at det å dytte i seg mer mat ikke gjør noe for dem annet enn at de føler seg bedre akkurat mens de spiser.

Da bør de forsøke å tenke litt lengre fram i tid enn akkurat å skulle føle seg bra i noen minutter.

For øvrig har du misforstått her: Jeg er tross alt fullstendig klar over at dette med tvangsspising kan være et symptom på mer alvorlige lidelser, noe jeg ikke har argumentert mot. Her diskuterer jeg tross alt mot dem som sier at tvangsspisingen er den reele lidelsen, og ikke en tilleggseffekt av alvorlige psykiske lidelser.

"De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre."

Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre. Det er ikke gitt at de eller omgivelsene vet noenting at dette er en depresjon. Oftest oppleves den deprimerte som sur, vrang og umulig. De som er rundt reagerer deretter, og øker dermed følelsen av utilstrekkelighet hos den deprimerte. Det er viktig at andre rundt reagerer med forståelse og omsorg. Mange deprimerte greier ikke å løfte hodet fra puten engang, det å gå i dusjen er et ork, spise er enten et ork eller det eneste vedkommende får til. Mange deprimerte må rett og slett "tvangfores" av sine nærmeste, selvom alle burde vite at ingen blir frisk uten å spise og drikke.

Det virker så lett for alle andre å vite hvordan den deprimerte skal oppføre seg og føle.

[SierDuDet]

Tvangsspising har ALLTID en bakenforliggende årsak.

Det har også depresjoner, enten den er endogen eller exogen.

Og problemer kan som oftes ALLTID løses.

Men dette er avhengig av at personen vil slite litt for å bli "frisk".

Det er helt sikkert ingen dans på roser å bli avholds dersom du har vært alkoholiker eller rusfri dersom du har vært narkoman, men det lar seg gjøre med litt innsats.

[Gjest tilt]

En digresjon: Ikke alle deprimerte vet at det er deprimert man er nei. Jeg blånektet for å være deprimert i hele tre måneder, før jeg til slutt knakk sammen og forsto at "jo, det er visst noe som ikke stemmer her". Jeg VILLE ikke være deprimert, jeg, og ergo var jeg det heller ikke i mitt eget hode,

Fornekting er en stor del av psykiske lidelser.Enten det gjelder depresjoner eller spiseforstyrrelser eller annet...

:-)

Du har selvsagt helt rett, fornekting er helt vanlig inntil at problemene tar helt overhånd. Fornektingen fungerer som forsvar og er en balansegang mellom det bevisste og ubevisste jeget.

[SierDuDet]

En digresjon: Ikke alle deprimerte vet at det er deprimert man er nei. Jeg blånektet for å være deprimert i hele tre måneder, før jeg til slutt knakk sammen og forsto at "jo, det er visst noe som ikke stemmer her". Jeg VILLE ikke være deprimert, jeg, og ergo var jeg det heller ikke i mitt eget hode,

Fornekting er en stor del av psykiske lidelser.Enten det gjelder depresjoner eller spiseforstyrrelser eller annet...

:-)

Nå skal ikke jeg begynne å vikle meg inn i psykiske lidelser som depresjoner, osv, det får Sør ta seg av

[Gjest kolit]

"Forøvrig tror jeg en del mennesker som rett og slett er glad i å fråtse og som er feite av den grunn finner det sinnsyktbehagelig at det er mye (nødvendig, for all del) fokus på spise relaterte problemer.. da er de jo syke, og ingen kan fortelle dem at det enten er å ta seg sammen eller å forbli feit.. Sykdomsstempel kan være komfortabelt.."

Og det er også det jeg mener.

Det er utrolig hvor mange merkelige grunner jeg hører fra folk som har blitt overvektige om hvorfor de blir det.

Det virker i dag som om det er helt greit å unnskylde så godt som all overvekt med en eller annen spiseforstyrrelse eller psykisk sykdom. Det er sikkert enklere sånn.

Personlig tror jeg at dette gjør vondt verre da de lar ting fare uten å forsøke å gjøre noe med problemet.

Og problemet kan løses med trening og forståelse for kosthold.

Men det er klart: For å lykkes med dette må man ha vilje, og det får jeg inntrykk av at mange ikke har.

Har du sett A Beautifull Mind? Personen der hadde en alvorlig psykisk lidelse men gjorde noe med det. Problemene kunne løses, mente han, noe han klarte. For øvrig en sann historie om en nobelsprisvinner, om du ikke har sett den.

Klarer du å behandle bipolar lidelse på denne måten også?

[SierDuDet]

Men poenget er jo at hvis de hadde kunnet stoppet av seg selv, så ville de vel gjort det...??? (Og mange slutter nok også, men dem hører vi jo ikke om!)

Siden de vitterlig ikke slutter, så er det vel fordi de ikke KAN....

Da nytter det jo fint lite å si "bare slutt å spis".

===

Videre, en del av dem som tvangsspiser gjør det nettopp fordi de VIL at kroppen deres skal se "ekkel ut", fordi da er det ingen som vil utføre flere overgrep mot dem, mener de.

===

Dette er ikke "forsvar av de svake", men en "realitetsorientering"! :-)

Med vennlig hilsen

"Men poenget er jo at hvis de hadde kunnet stoppet av seg selv, så ville de vel gjort det...??? (Og mange slutter nok også, men dem hører vi jo ikke om!)"

Nei, så enkelt tror jeg ikke at det er. Dette krever tross alt innsats.

F.eks.: Hvor mange overvektige går og klager over vekta si hele livet uten å noengang gjøre noe med det? De er fullstendig klar over at det må sunn mat og trening til for å lykkes, men like fullt så sitter de hjemme og gomler sjokolade annenhver dag mens de skummer gjennom postordrekatalogene etter "vindunderpreparater".

Hvorfor? De trives overhodet ikke med å være overvektige, men de gjør ikke noe med problemet?

Grunnen til dette er at det kreves innsats å løse dette problemet. Innsats er noe de ferreste har når det kommer til stykke. I hvert fall i forhold til overvekt.

Jeg har aldri tenkt tanken på å unnskylde folk med "tvangsspising", selv enkelte eser ut, hele tiden sier at "nå skal jeg gjøre noe med det", og setter seg så tilbake i sofaen med halvannen liter cola og en pizza.

"Siden de vitterlig ikke slutter, så er det vel fordi de ikke KAN...."

Jeg ville i mange tilfeller byttet ut ordet KAN med ORKER.

"Videre, en del av dem som tvangsspiser gjør det nettopp fordi de VIL at kroppen deres skal se "ekkel ut", fordi da er det ingen som vil utføre flere overgrep mot dem, mener de."

Jeg får høre med noen venninner om grunnen til at de hele tiden spiser er fordi de ble voldtatt som barn.

Jeg tror jeg vet svaret før jeg spør.

[SierDuDet]

"Nei, jeg tror gleden av maten har fint lite å si for dem, men jeg tror mange, og da snakker jeg som jeg også har sagt under her ikke om de med alvorlige psykiske lidelser hvor spisinga i seg selv bare er en "bieffekt" av den alvorlige lidelsen, men om latskap og folk som har gitt opp."

Dette er jeg veldig enig i! :-)

Og også i det du sier om å ikke sy puter under armene på folk, digge for dem og synes "synd på" hele tiden. Hvor langt kommer et menneske med det? Nowhere! Det absolutt viktigste er å snakke rett fra levra og si det som det er, og få dem til selv å innse at de sliter.

Jupp, orker ikke diskutere mer.

God natt -)

"Og også i det du sier om å ikke sy puter under armene på folk, digge for dem og synes "synd på" hele tiden. Hvor langt kommer et menneske med det? Nowhere! Det absolutt viktigste er å snakke rett fra levra og si det som det er, og få dem til selv å innse at de sliter."

Dette er veldig viktig, og det er det mange som ikke gjør.

Jeg har hatt veldig god kontakt med enkelte med psykiske lidelser oppigjennom, og jeg har aldri stikki ting under en stol når jeg har forsøkt å hjelpe.

Responsen på dette har utelukkende vært positiv, da jeg får inntrykk av at mange, i hvert fall de jeg kjenner og har kjent, har vært drittlei av at folk hele tiden har gitt utrykk for hvor synd det er på dem, og eneste støtten de har bidratt med er noen klemmer og noen trøstens ord.

Jeg vet hvordan hjelp jeg ville hatt dersom jeg en gang hadde fått en psykisk lidelse, og jeg vet hvordan støtte jeg har fått når jeg har hatt problemer (i denne sammenheng rimelig små, men lell...), og det er at noen snakker til meg og forteller meg hvordan det er. Ikke at de klemmer meg og jatter med alt jeg sier.

Sov godt!

[laguna1365380434]

"Forøvrig tror jeg en del mennesker som rett og slett er glad i å fråtse og som er feite av den grunn finner det sinnsyktbehagelig at det er mye (nødvendig, for all del) fokus på spise relaterte problemer.. da er de jo syke, og ingen kan fortelle dem at det enten er å ta seg sammen eller å forbli feit.. Sykdomsstempel kan være komfortabelt.."

Og det er også det jeg mener.

Det er utrolig hvor mange merkelige grunner jeg hører fra folk som har blitt overvektige om hvorfor de blir det.

Det virker i dag som om det er helt greit å unnskylde så godt som all overvekt med en eller annen spiseforstyrrelse eller psykisk sykdom. Det er sikkert enklere sånn.

Personlig tror jeg at dette gjør vondt verre da de lar ting fare uten å forsøke å gjøre noe med problemet.

Og problemet kan løses med trening og forståelse for kosthold.

Men det er klart: For å lykkes med dette må man ha vilje, og det får jeg inntrykk av at mange ikke har.

Har du sett A Beautifull Mind? Personen der hadde en alvorlig psykisk lidelse men gjorde noe med det. Problemene kunne løses, mente han, noe han klarte. For øvrig en sann historie om en nobelsprisvinner, om du ikke har sett den.

Har ikke sett den enda, men skal absolutt! Takk for anbefalingen..

Dette er ikke ett område jeg kan mye om, men mye av det du sier høres riktig ut..

Jeg tror mange har reelle problemer, men at mange henger seg på grunnet latskap og behagelighetsfaktor.

Det er, i så tilfelle, jævlig usolidarisk i tillegg til å være usannferdig..

Mennesker med reelle problemer bør alltid bli tatt på alvor og fulgt opp, men hvis mange med små problemer følger opp kan de risikere å få latterliggjort hele problemstillingen..

Til sammenligning kan nevnes damer som påberoper seg at det er sexovergrep hvis bygningsarbeiderne nede i gata plystrer etter dem. Dette undergraver sexovergreps alvorlighetsgrad og er sinnsykt usolidarisk mot f.eks vodtatte kvinner..

Nå ble sammenligningen min litt far out kanskje? Men jeg håper du skjønner hva jeg mener..

Viktig at de syke får hjelp. Dumt å sykliggjøre friske.. Noen ganger fikser man sine ubehageligheter og går videre..Andre ganger trenger en hjelp..) Noe sånt..

[SierDuDet]

"De deprimerte vet de er deprimerte og bør da forsøke å gjøre noe for å føle seg bedre."

Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre. Det er ikke gitt at de eller omgivelsene vet noenting at dette er en depresjon. Oftest oppleves den deprimerte som sur, vrang og umulig. De som er rundt reagerer deretter, og øker dermed følelsen av utilstrekkelighet hos den deprimerte. Det er viktig at andre rundt reagerer med forståelse og omsorg. Mange deprimerte greier ikke å løfte hodet fra puten engang, det å gå i dusjen er et ork, spise er enten et ork eller det eneste vedkommende får til. Mange deprimerte må rett og slett "tvangfores" av sine nærmeste, selvom alle burde vite at ingen blir frisk uten å spise og drikke.

Det virker så lett for alle andre å vite hvordan den deprimerte skal oppføre seg og føle.

"Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre."

Det er meget mulig, og det er her jeg kommer inn i bildet ved å fortelle nøyaktig hva jeg mener, uten å jatte med dem og bare få dem til å synes enda mer synd på seg selv.

Det heter å hjelpe noen, noe man ikke gjør ved å gråte med personen og dermed få skapningen til å føle seg enda verre.

[SierDuDet]

Klarer du å behandle bipolar lidelse på denne måten også?

Dessverre. Jeg sliter litt med bipolare lidelser og schitzofreni.

Men det er også forskjellen på meg og mange av dere andre. Jeg klarer ikke å se på tvangsspising som like alvorlig som alvorlige psykiske lidelser som krever medisinering for at man skal kunne fungere, eventuelt bli bedre.

[Gjest tilt]

"Men poenget er jo at hvis de hadde kunnet stoppet av seg selv, så ville de vel gjort det...??? (Og mange slutter nok også, men dem hører vi jo ikke om!)"

Nei, så enkelt tror jeg ikke at det er. Dette krever tross alt innsats.

F.eks.: Hvor mange overvektige går og klager over vekta si hele livet uten å noengang gjøre noe med det? De er fullstendig klar over at det må sunn mat og trening til for å lykkes, men like fullt så sitter de hjemme og gomler sjokolade annenhver dag mens de skummer gjennom postordrekatalogene etter "vindunderpreparater".

Hvorfor? De trives overhodet ikke med å være overvektige, men de gjør ikke noe med problemet?

Grunnen til dette er at det kreves innsats å løse dette problemet. Innsats er noe de ferreste har når det kommer til stykke. I hvert fall i forhold til overvekt.

Jeg har aldri tenkt tanken på å unnskylde folk med "tvangsspising", selv enkelte eser ut, hele tiden sier at "nå skal jeg gjøre noe med det", og setter seg så tilbake i sofaen med halvannen liter cola og en pizza.

"Siden de vitterlig ikke slutter, så er det vel fordi de ikke KAN...."

Jeg ville i mange tilfeller byttet ut ordet KAN med ORKER.

"Videre, en del av dem som tvangsspiser gjør det nettopp fordi de VIL at kroppen deres skal se "ekkel ut", fordi da er det ingen som vil utføre flere overgrep mot dem, mener de."

Jeg får høre med noen venninner om grunnen til at de hele tiden spiser er fordi de ble voldtatt som barn.

Jeg tror jeg vet svaret før jeg spør.

Jeg vil utfordre deg til å si noe psykiske sykdommer generelt, kan det være tenkelig for deg at sykdom og årsaksammenhen ikke er kjente.

Hadde du levd for en del år tilbake da man kalte epelepsi for nedfallsyke og trodde det var noe galt med folks sinn. Ville du da også hevdet det var personens egen vilje det stod på.

Hva med mavesår som man tidligere trodde var p.g.a stress og psykisk belastning. Noe som i dag viser seg å være en bakteriell infeksjon.

Og så har vi bipolare depresjoner, som tidligere også var pas. egen skyld, men som man i dag vet er biologisk og fysiologisk betinget.

Hva med tvangslidelser, folk med dette ble tidligere sett på som helt sprø, det nærmeste man kom en diagnose. Nå har man funnet det fysiske skadde området i hjernen. Noe som gjør at det er en fysilogisk sykdom som krever livslang medisinering.

Kan du i det hele tatt tenke tanken på at du kan ta feil?

Har du noen komentar til dette? Eller blir det for dyptpløyende.

mvh

[SierDuDet]

Har ikke sett den enda, men skal absolutt! Takk for anbefalingen..

Dette er ikke ett område jeg kan mye om, men mye av det du sier høres riktig ut..

Jeg tror mange har reelle problemer, men at mange henger seg på grunnet latskap og behagelighetsfaktor.

Det er, i så tilfelle, jævlig usolidarisk i tillegg til å være usannferdig..

Mennesker med reelle problemer bør alltid bli tatt på alvor og fulgt opp, men hvis mange med små problemer følger opp kan de risikere å få latterliggjort hele problemstillingen..

Til sammenligning kan nevnes damer som påberoper seg at det er sexovergrep hvis bygningsarbeiderne nede i gata plystrer etter dem. Dette undergraver sexovergreps alvorlighetsgrad og er sinnsykt usolidarisk mot f.eks vodtatte kvinner..

Nå ble sammenligningen min litt far out kanskje? Men jeg håper du skjønner hva jeg mener..

Viktig at de syke får hjelp. Dumt å sykliggjøre friske.. Noen ganger fikser man sine ubehageligheter og går videre..Andre ganger trenger en hjelp..) Noe sånt..

"Jeg tror mange har reelle problemer, men at mange henger seg på grunnet latskap og behagelighetsfaktor."

Men det må også sies at de med virkelig reelle problemer som går langt utover den (etter min mening) kunnstige diagnosen "tvangsspising", men som overspiser som en slags bivirkning av den virkelige lidelsen, er heller ikke de jeg har diskutert nedover her.

Jeg snakker utifra hva jeg har sett av folk som i perioder spiser nærmest hele tiden, og det er ikke folk med alvorlige lidelser men folk jeg kjenner godt og dermed vet litt om, og snakker vi i det hele tatt om en lidelse her så heter den lidelsen latskap.

Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men det gjelder utvilsomt jævla mange.

Jeg er enig med det du skrev nedover her, også det med byggningsarbeideren som prøver seg med uanstendige plystretoner!

[Gjest tilt]

"Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre."

Det er meget mulig, og det er her jeg kommer inn i bildet ved å fortelle nøyaktig hva jeg mener, uten å jatte med dem og bare få dem til å synes enda mer synd på seg selv.

Det heter å hjelpe noen, noe man ikke gjør ved å gråte med personen og dermed få skapningen til å føle seg enda verre.

Jeg er sjokkert :-(

[SierDuDet]

Jeg vil utfordre deg til å si noe psykiske sykdommer generelt, kan det være tenkelig for deg at sykdom og årsaksammenhen ikke er kjente.

Hadde du levd for en del år tilbake da man kalte epelepsi for nedfallsyke og trodde det var noe galt med folks sinn. Ville du da også hevdet det var personens egen vilje det stod på.

Hva med mavesår som man tidligere trodde var p.g.a stress og psykisk belastning. Noe som i dag viser seg å være en bakteriell infeksjon.

Og så har vi bipolare depresjoner, som tidligere også var pas. egen skyld, men som man i dag vet er biologisk og fysiologisk betinget.

Hva med tvangslidelser, folk med dette ble tidligere sett på som helt sprø, det nærmeste man kom en diagnose. Nå har man funnet det fysiske skadde området i hjernen. Noe som gjør at det er en fysilogisk sykdom som krever livslang medisinering.

Kan du i det hele tatt tenke tanken på at du kan ta feil?

Har du noen komentar til dette? Eller blir det for dyptpløyende.

mvh

Det blir for dyptpløyende da jeg aldri har studert psykologi, ei heller leser jeg stort på psykforumet.

Men nå har jeg ikke diskutert bipolare lidelser eller noe av det andre nedover her, men tvangsspising som diagnose.

Jeg har ikke diskutert heftige depresjoner som gir utfall i at personen gir så faen at han bare vil spise seg ihjel, ei heller (som Sør var inne på) jenter som har blitt voldtatt som barn og prøver å spise seg "motbydelige".

Jeg svarte heller ikke på hovedinnlegget her, men kommenterte noe Favn skrev tidligere i kveld, under hennes innlegg, og diskusjonen min har i hovedsak (selv om enkelte drar den over på langt mer alvorlige lidelser) dreid seg om tvangsspising som SF og dermed en unnskyldning for å bli feit, samt latskap og fedmedproblemer grunnet nettopp latskap og viljeløshet.

Jeg trenger altså ikke å svare på noe av det du spør om, da jeg overhodet ikke er kompentent til å svare på det.

[Gjest bebba]

"Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre."

Det er meget mulig, og det er her jeg kommer inn i bildet ved å fortelle nøyaktig hva jeg mener, uten å jatte med dem og bare få dem til å synes enda mer synd på seg selv.

Det heter å hjelpe noen, noe man ikke gjør ved å gråte med personen og dermed få skapningen til å føle seg enda verre.

De som er deprimerte synes ikke synd på seg selv, de synes oftere synd på andre som er rundt dem. Det er ikke snakk om å jatte med folk, men når noen sier hva de mener så blir det ofte feil. "Ta deg sammen" er lite egnet til å hjelpe en person som ikke greier å se noen lyspunkter. "Så synd det er på deg, stakkars deg" er like lite egnet til å hjelpe. Det å påpeke hvor flinke andre er hjelper ikke. Det som hjelper er vennskap, omsorg og forståelse. Det er mulig å vise på mange måter. Det å dra fram sterke sider ved vedkommende eller gi komplimenter når og hvor det passer hjelper veldig. Invitere vedkommende til noe hyggelig, men da må den deprimerte orke det og det må respekteres. Sende tekstmeldinger, ringe, komme på korte besøk osv. I det hele vise at de som er rundt bryr seg og er ikke likegyldige.

[SierDuDet]

Jeg er sjokkert :-(

Hvorfor? Dette stemmer da veldig godt med mine erfaringer, erfaringer basert på hva jeg selv ville ønsket om jeg var i den situasjonen, samt erfaringer basert på folk jeg - tro det eller ei - har hatt god kontakt med og faktisk følt at jeg har hjulpet.

Men jeg er ingen psykolog og har heller aldri gitt uttrykk til noen her, eller andre for den sags skyld, om at jeg kan mye om temaet.

Jeg tror man kommer veldig langt med sunn fornuft, og får man også den som sliter til å forstå det så har man kommet langt på vei.

[Gemini]

Det blir for dyptpløyende da jeg aldri har studert psykologi, ei heller leser jeg stort på psykforumet.

Men nå har jeg ikke diskutert bipolare lidelser eller noe av det andre nedover her, men tvangsspising som diagnose.

Jeg har ikke diskutert heftige depresjoner som gir utfall i at personen gir så faen at han bare vil spise seg ihjel, ei heller (som Sør var inne på) jenter som har blitt voldtatt som barn og prøver å spise seg "motbydelige".

Jeg svarte heller ikke på hovedinnlegget her, men kommenterte noe Favn skrev tidligere i kveld, under hennes innlegg, og diskusjonen min har i hovedsak (selv om enkelte drar den over på langt mer alvorlige lidelser) dreid seg om tvangsspising som SF og dermed en unnskyldning for å bli feit, samt latskap og fedmedproblemer grunnet nettopp latskap og viljeløshet.

Jeg trenger altså ikke å svare på noe av det du spør om, da jeg overhodet ikke er kompentent til å svare på det.

Kjære deg da SDD...!? Du tror vel ikke i fullt alvor at folk VIL bli feite???

Trodde virkelig ikke at du var såpass lite forståelsesfull...

[laguna1365380434]

"Jeg tror mange har reelle problemer, men at mange henger seg på grunnet latskap og behagelighetsfaktor."

Men det må også sies at de med virkelig reelle problemer som går langt utover den (etter min mening) kunnstige diagnosen "tvangsspising", men som overspiser som en slags bivirkning av den virkelige lidelsen, er heller ikke de jeg har diskutert nedover her.

Jeg snakker utifra hva jeg har sett av folk som i perioder spiser nærmest hele tiden, og det er ikke folk med alvorlige lidelser men folk jeg kjenner godt og dermed vet litt om, og snakker vi i det hele tatt om en lidelse her så heter den lidelsen latskap.

Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men det gjelder utvilsomt jævla mange.

Jeg er enig med det du skrev nedover her, også det med byggningsarbeideren som prøver seg med uanstendige plystretoner!

Jeg synes det du skriver høres fornuftig ut..

Jeg har bare så jævlig lite greie på overspising som fenomen, og prøver å ikke kjøre bombastisk ut..;o)

Jeg aner ikke hva som ligger i diagnosen. Fråtsing har jeg derimot sett mange ganger, og blandt de som gjør det har jeg observert en slags trassig komfortablitet hvis de kommer på at de kan være syke i stedet for å være fete..

Jeg tror noen overvektige er syke, men jeg er enig med og tror også at majoritetens største problem er latskap og manglende vilje til å forandre kosthold og livstil..

For meg høres ikke det ut som en psykisk lidelse. Det syneses jeg ville være å bagatellisere psykiske lidelser og på den måten fornærme og såre en stor gruppe mennesker..

Dessuten har jeg stor tro på effekten av hjelp fra venner som kaller en spade for en spade og gir hjelp deretter.. )

[Gjest bebba]

"Men poenget er jo at hvis de hadde kunnet stoppet av seg selv, så ville de vel gjort det...??? (Og mange slutter nok også, men dem hører vi jo ikke om!)"

Nei, så enkelt tror jeg ikke at det er. Dette krever tross alt innsats.

F.eks.: Hvor mange overvektige går og klager over vekta si hele livet uten å noengang gjøre noe med det? De er fullstendig klar over at det må sunn mat og trening til for å lykkes, men like fullt så sitter de hjemme og gomler sjokolade annenhver dag mens de skummer gjennom postordrekatalogene etter "vindunderpreparater".

Hvorfor? De trives overhodet ikke med å være overvektige, men de gjør ikke noe med problemet?

Grunnen til dette er at det kreves innsats å løse dette problemet. Innsats er noe de ferreste har når det kommer til stykke. I hvert fall i forhold til overvekt.

Jeg har aldri tenkt tanken på å unnskylde folk med "tvangsspising", selv enkelte eser ut, hele tiden sier at "nå skal jeg gjøre noe med det", og setter seg så tilbake i sofaen med halvannen liter cola og en pizza.

"Siden de vitterlig ikke slutter, så er det vel fordi de ikke KAN...."

Jeg ville i mange tilfeller byttet ut ordet KAN med ORKER.

"Videre, en del av dem som tvangsspiser gjør det nettopp fordi de VIL at kroppen deres skal se "ekkel ut", fordi da er det ingen som vil utføre flere overgrep mot dem, mener de."

Jeg får høre med noen venninner om grunnen til at de hele tiden spiser er fordi de ble voldtatt som barn.

Jeg tror jeg vet svaret før jeg spør.

Prøver du å si at overvektige er late fordi de gjør ikke noe med det? Kreftsyke er dumme fordi de ikke levde sunt nok. Hjertepasienter og slagpasienter også. Psykatriske pasienter er slappe og gjør ikke noe med situasjonen sin.

Du har tydelig en god løsning på helseproblemer og burde kontakte Gro Harlem Brundtland og få jobb i WHO.