Kikk inn i en tvangspisers dag

[Dorthe]

Du bare smisker fordi han er en av de flittigste til å skrive på dol, men han skriver stort sett bare tull.

Dette er vel en av de få gangene han prøvde å henge på i en seriøs diskusjon. Og du ser vel hvordan det gikk

Nei, det ser jeg ikke. Jeg sliter med en del ting og de beste rådene får jeg av en guttekompis som er veldig ærlig og vet hva han snakker om. Han får meg til å skjerpe meg isteden for å synes synd på meg selv. Det er ikke alltid hyggelig å høre det i øyeblikket men etterpå ser jeg at han har rett.

Nå kjenner ikke jeg SDD men etter hva jeg kan se virker han som en person med vettet i behold selv om han kødder endel her på forumet og på sexforumet. Men det må han gjøre så mye han vil for meg for han gir meg alltid gode svar når jeg lurer på noe

[laguna1365380434]

Jeg kan nok bedre, men jeg blir irritert når folk har for sterke meninger om noe de tydeligvis ikke vet noe om.

SDD vet lite om dette her, men provoserer, du hang deg litt på. SDD gidder jeg ikke å diskutere med han er bare flåsete og tøvete.

Du er helt sikkert ikke umoralsk, jeg sa det kun for å provosere :-)

OK! Vi snakkes sikkert i en annen tråd..)

Jeg er ikke noen fedme&kostholdsekspert og jeg har i hvertfall ikke greie på tvangspising.

Men jeg mente jeg hadde noe å skyte inn om avhengighet, og selvfølgelig har jeg en mening om overvekt, som de fleste andre.. Tror vel det er noe av ditt og noe av datt, uten at man skal være bombastisk og sårende av den grunn..

Hviket jeg ikke synes jeg var, jeg prøvde å være sakelig, og jeg mente ikke å si noe støtende..

Det virker som SDD har greie på kosthold&trening, og jeg synes mange av teoriene hans om dette&beslektet ikke er ueffene..

[Gemini]

Jeg har selvsagt aldri sagt at noen vil bli feite.

Som jeg skriver så sier jo ofte de som er overvektige eller i ferd med å bli det, hele tiden at de skal gjøre noe med "problemet" og det er sannsynligvis utrolig viktig for dem å bli i bedre form enn hva de er.

Og det jeg da sier, som jeg har skrevet nedover her og som jeg mener, er at det da ikke nytter å sette seg ned i sofaen og drikke mer cola, men faktisk begynne å gjøre noe med problemet istedet for å utsette det og utsette det og utsette det, til det blir hardere og hardere å starte.

Og min erfaring, og den tror jeg stemmer jævla bra for det er ikke bare snakk om et par personer her, er at det er utrolig lett å VILLE gjøre noe, men utrolig vanskelig å FAKTISK gjøre det.

Det er tross alt et slit å trene, et slit å passe kostholdet når man ikke har gjort det før.

Og her snakker vi om vilje. Viljen til å gjøre noe, ikke om viljen i forhold til at de vil bli feite. Det tror jeg tross alt ikke at noen vil.

Men de orker rett og slett ikke å sette igang med det de må gjøre for å komme i form igjen, noe jeg regner som latskap dersom de virkelig vil men ikke engang klarer å forsøke.

Og de som forsøker holder ofte ut i sånn ca 2 uker...

Det er helt klart umulig å få deg til å forstå noe som helst om denne problematikken.

Du tolker ting slik du liker å tolke dem, og alt annet preller av...

Jaja - det er jo uansett ikke ditt problem. Håper ikke en jente med spiseforstyrrelser roter seg borti deg...

[SierDuDet]

Det er helt klart umulig å få deg til å forstå noe som helst om denne problematikken.

Du tolker ting slik du liker å tolke dem, og alt annet preller av...

Jaja - det er jo uansett ikke ditt problem. Håper ikke en jente med spiseforstyrrelser roter seg borti deg...

Jeg synes dette med kost, overvekt, osv, er et interessant tema, men du har rett i at jeg ikke har mye greie på spiseforstyrrelser, noe jeg heller aldri har gitt uttrykk for å kunne mye om.

For øvrig er det mye i det jeg sier, noe jeg ikke kan forstå at det i det hele tatt er mulig å argumentere imot. Ja, noen lider av spiseforstyrrelser, det har jeg heller aldri nektet for. Noen lider også av stoffskifteproblemer, noe jeg heller aldri har nektet for. Men disse utgjør svært få av de som vil slanke seg. Jeg sier vil slanke seg og ikke overvektige, i og med at det ikke er de overvektige jeg kritiserer (i den grad det jeg skriver kan regnes som kritikk). Det er tross alt ikke noe galt i å være overvektig, men jeg forstår ikke de som hele tiden gnåler om "til mandag begynner jeg et nytt og bedre liv", uten at det kommer noe som helst ut av det selv om man hører det samme gnålet 50 ganger i året, før hver mandag.

Kan virkelig dette kalles noe annet enn latskap? Det er jo tross alt det det er. 0 vilje til å ikke gjøre det man faktisk har lyst til. Hvordan kan det kalles noe annet enn latskap?

Og hvorfor er det galt å kalle en spade for en spade?

Når det gjelder meg sammen med en med spiseforstyrrelser så har du nok rett. Jeg ville nok ikke vært spesielt god til å takle et så stort problem, men det går vel også litt på graden av sykdommen.

[shandy]

Det jeg sitter å lurer på, er hvordan du, og andre som spiser enda mer, har økonomi til å fråtse slik hver dag? Det må da koste skrekkelig mye.

[flisa]

Vi snakker om å spise her, noe enhver person kan slutte med.

Jeg røyker. Hvorfor røyker jeg? Jeg er svak! Jeg gjør det fordi jeg synes det er så godt at jeg ikke vil slutte og derfor ser bortifra det faktum at jeg kan dø en smertefull død av lungekreft, og at all statistikk viser at jeg vil bli yngre enn mine ikke-røykende venner.

Likevel gjør jeg det, rett og slett fordi jeg er svak i forhold til denne nytelsen.

Det er en prioritering jeg gjør for økt livsnytelse.

Jeg elsker godteri. Potetgull med salt og pepper er f.eks. noe av det beste jeg vet. Likevel kjøper jeg kanskje 2 poser i året.

Hvorfor? Fordi jeg blir feit av potetgull! Jeg dør sannsynligvis ikke av det, noe jeg meget mulig vil gjøre av røyken, men min frykt for å få en kropp jeg ikke trives med gjør så jeg nesten aldri, med unntak av på et og annet forspiel, spiser potetgull.

Dette er også en prioritering jeg gjør, en bortprioritering, for økt livsnytelse.

Personen over, og mange andre som tvangsspiser, bør gjøre noen av de samme vurderingene av hva som er verdifullt for dem, og dermed utelukke enkelte forhold ved deres liv, som f.eks. det å dytte i seg mat hele døgnet når man til og med er klar over at det ikke bidrar til annet enn deres undergang.

Ofte hører jeg argumenter mot meg som: Men det er så enkelt for deg. Du er jo ikke feit, du har jo bra forbrenning og kan spise hva du vil uten å legge på deg. IKKE FAEN! Ingen vet hvor mye jeg har lagt i kosthold og trening de siste 10 årene, så de som isåfall påstår at dette er ENKELT vet ikke en forbanna dritt om hva de snakker om.

Men det er en prioritering jeg selv velger å gjøre, akkurat som enkelte andre velger å sette seg ned i sofaen og spise majones store deler av dagen.

Deres valg, men dersom de spiser som følge av dårlig selvtillit pga f.eks. utseende eller lignende, så ber de jo om bråk.

Dersom man vil bli ren og pen så bader man ikke i kloakk, gjør man vel?

Du tar nok feil her SDD, jeg er også glad i en skikkelig god drink - og drikker kun til fest, det gjør ikke en alkoholiker. En som tvangsspiser er å sammenligne med det, man er hekta på mat, kroppen skriker etter mat, ellers blir man syk.

[Gjest Hvalrossen]

Jeg har lest de fleste svarene og jeg vil takke dere som har tatt debatten for meg.

Selv orker jeg ikke å "forsvare" sykdommen min.

Til dere som ikke forstår;vel..hva kan jeg si..man må kanskje ha opplevd livet på sitt grusomste for å ha innsikt nok til å vise medfølelse,eller i det minste si; "Dette vet jeg ikke nok om til å uttale meg"

Jeg går i behandling og hver dag er en kamp. Jeg er en misbruker på lik linje med alkoholikere og narkomane.

Jeg prøver å glemme en jævlig barndom som forfølger meg uansett hva jeg gjør og hvor jeg er. Derfor ruser jeg meg.

På mat.

Samfunnets fornedrede syn på oss som sliter med overspising er en ekstra belastning for meg. Jeg ønsker ikke puter under armene eller medfølelse.

Men for å kunne bli frisk må man innrømme at man er syk.

Det har jeg gjort.

Men samfunnet sier at jeg bare er lat. Og feit. Og svak.

[flisa]

Det jeg sitter å lurer på, er hvordan du, og andre som spiser enda mer, har økonomi til å fråtse slik hver dag? Det må da koste skrekkelig mye.

mange har også en veldig vanskelig økonomi.

[Gjest bebba]

Jeg er enig i det du skriver, og setninger som "ta deg sammen", ville jeg selvsagt aldri tatt i min munn til noen som sliter.

Men jeg ville derimot uttrykt meg som jeg har gjort nedover her, i hvert fall om man ser bortifra enkelte spydigheter til mine motdebatanter (selv om jeg ikke tror det var så mange spydigheter ute å gikk her og diskusjonen ble faktisk langt mindre vulgær enn hva den vanligvis blir når jeg blander meg inn i fintfølende temaer og folk finner det lurt å skjelle meg ut).

Cluet er å være en god venn og samtidig angripe problemet med mulige løsninger og råd om hva som kan gjøres for å bedre personens liv.

"Cluet er å være en god venn og samtidig angripe problemet med mulige løsninger og råd om hva som kan gjøres for å bedre personens liv."

Det er dette med mulige løsninger og råd som blir så vanskelig. Det viktigste er å vise at en god venn setter pris på personen uansett, hører, trøster og støtter de positive tingene. Gode venners råd blir det ofte for mye av. Det har vært min erfaring i livets vanskelige stunder, og jeg har droppet mange venner som ble for velmenende om min situasjon.

[soleil]

Jeg synes dette med kost, overvekt, osv, er et interessant tema, men du har rett i at jeg ikke har mye greie på spiseforstyrrelser, noe jeg heller aldri har gitt uttrykk for å kunne mye om.

For øvrig er det mye i det jeg sier, noe jeg ikke kan forstå at det i det hele tatt er mulig å argumentere imot. Ja, noen lider av spiseforstyrrelser, det har jeg heller aldri nektet for. Noen lider også av stoffskifteproblemer, noe jeg heller aldri har nektet for. Men disse utgjør svært få av de som vil slanke seg. Jeg sier vil slanke seg og ikke overvektige, i og med at det ikke er de overvektige jeg kritiserer (i den grad det jeg skriver kan regnes som kritikk). Det er tross alt ikke noe galt i å være overvektig, men jeg forstår ikke de som hele tiden gnåler om "til mandag begynner jeg et nytt og bedre liv", uten at det kommer noe som helst ut av det selv om man hører det samme gnålet 50 ganger i året, før hver mandag.

Kan virkelig dette kalles noe annet enn latskap? Det er jo tross alt det det er. 0 vilje til å ikke gjøre det man faktisk har lyst til. Hvordan kan det kalles noe annet enn latskap?

Og hvorfor er det galt å kalle en spade for en spade?

Når det gjelder meg sammen med en med spiseforstyrrelser så har du nok rett. Jeg ville nok ikke vært spesielt god til å takle et så stort problem, men det går vel også litt på graden av sykdommen.

Du har greie på kosthold og trening. I en diskusjon som handler om overvekt og slanking har du mye å bidra med.

Men tvangsspisning er hovedsaklig en psykisk lidelse. En type tvangslidelse som det ikke går an å overvinne med fornuft.

Som forfatteren av det første innlegget skriver så er det mer eller mindre tilfeldig at mat ble problemet, det kunne like gjerne vært narkotika.

Jeg håper de som lider av spiseforstyrrelser som leser dine innlegg skjønner at du snakker om "de friske" som ønsker å slanke seg, ikke den spiseforstyrrede.

[Gjest medfølelse?]

"Hva slags påstand er dette? Når noen er deprimert så tror vedkommende at ingenting hjelper og at ingenting kan bli bedre."

Det er meget mulig, og det er her jeg kommer inn i bildet ved å fortelle nøyaktig hva jeg mener, uten å jatte med dem og bare få dem til å synes enda mer synd på seg selv.

Det heter å hjelpe noen, noe man ikke gjør ved å gråte med personen og dermed få skapningen til å føle seg enda verre.

"Det heter å hjelpe noen, noe man ikke gjør ved å gråte med personen og dermed få skapningen til å føle seg enda verre."

Eg ser (av Bjørn Eidsvåg)

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.

Du må gå dei sjøl, men eg vil gå dei med deg.

Eg vil gå dei med deg.

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje gråte alle tårane for deg.

Du må grina dei sjøl, men eg ve grina med deg.

Eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.

Du må leva det sjøl. Men eg ve leva med deg.

Eg vil leva me deg.

Kanskje noe å tenke over, SDD?

[Gjest medfølelse?]

Det meste du her sier er for dumt, men den her kan kommenteres:

"Prøver du å si at overvektige er late fordi de gjør ikke noe med det?"

Nei, noen vil tross alt være overvektige og da er de på ingen måte late når de ikke vil gjøre noe med det. Det er tross alt liten grunn til å gjøre noe med det om man trives sånn.

Men overvektige som VIL gjøre noe med det og ikke gjør det, jupp, de er late og mangler den viljen jeg har vært inne på i så godt som samtlige innlegg her.

"Men overvektige som VIL gjøre noe med det og ikke gjør det, jupp, de er late og mangler den viljen jeg har vært inne på i så godt som samtlige innlegg her."

Du poengterer hele tida viljestyrke når du kommenterer dem som er overvektige.

Det virker som du har mer sympati for folk med anoreksi, i og med at de har "viljestyrke" til å slanke seg til døde.

Selv har jeg anoreksi. Det startet med at jeg hadde fått et "alderstillegg" på ca 10/12 kg som jeg ville ha vekk. Begynte med trening hver dag, pluss at jeg spiste jevnlige små måltider. De 10 kiloene jeg skulle ta av ble til bortimot 30 kg (ca 40% av opprinnelig vekt). Jovisst har jeg nok av viljestyrke. Men hva ble resultatet? Synes du dette er noe mer å ha sympati for en enn det å være overvektig og uten "viljestyrke".?Tvangsspising er noe av det verste en kan komme ut for. En med anoreksi kan iallefall føle seg rimelig ok med kroppen og føle at h*n får til noe, mens en tvangsspiser sitter fast i en ond sirkel. Tvangsspiser pga f.eks. vonde ting som skjedde i tidlig barndom, legger på seg, får skyldfølelse, drukner denne skammen over kroppen med mere mat og legger enda mer på seg og blir enda mer fortvilet.

Nei, tror du bare må innse at tvangsspising kan sidestilles med anoreksi, bare med motsatt fortegn. Begge sykdommer kommer av uløste problemer (psykisk) men de takles på forskjellige måter.

[SierDuDet]

"Men overvektige som VIL gjøre noe med det og ikke gjør det, jupp, de er late og mangler den viljen jeg har vært inne på i så godt som samtlige innlegg her."

Du poengterer hele tida viljestyrke når du kommenterer dem som er overvektige.

Det virker som du har mer sympati for folk med anoreksi, i og med at de har "viljestyrke" til å slanke seg til døde.

Selv har jeg anoreksi. Det startet med at jeg hadde fått et "alderstillegg" på ca 10/12 kg som jeg ville ha vekk. Begynte med trening hver dag, pluss at jeg spiste jevnlige små måltider. De 10 kiloene jeg skulle ta av ble til bortimot 30 kg (ca 40% av opprinnelig vekt). Jovisst har jeg nok av viljestyrke. Men hva ble resultatet? Synes du dette er noe mer å ha sympati for en enn det å være overvektig og uten "viljestyrke".?Tvangsspising er noe av det verste en kan komme ut for. En med anoreksi kan iallefall føle seg rimelig ok med kroppen og føle at h*n får til noe, mens en tvangsspiser sitter fast i en ond sirkel. Tvangsspiser pga f.eks. vonde ting som skjedde i tidlig barndom, legger på seg, får skyldfølelse, drukner denne skammen over kroppen med mere mat og legger enda mer på seg og blir enda mer fortvilet.

Nei, tror du bare må innse at tvangsspising kan sidestilles med anoreksi, bare med motsatt fortegn. Begge sykdommer kommer av uløste problemer (psykisk) men de takles på forskjellige måter.

" Begynte med trening hver dag, pluss at jeg spiste jevnlige små måltider. De 10 kiloene jeg skulle ta av ble til bortimot 30 kg (ca 40% av opprinnelig vekt)."

Jeg er ikke noen ekspert på anorexia, men det er ikke mulig å få den sykdommen dersom du spiser som du skal.

Såpass kan jeg om kosthold og kropp.

Det er godt mulig du har spist ofte og lite, men da har du spist alt for lite når du har spist. ALT for lite.

Innleggene mine har for øvrig lite å gjøre med sympati for den ene eller den andre. Det er klart jeg har sympati for de som har kommet skeivt ut, uansett hva det gjelder, men jeg poengeter at det er mulig å gjøre noe med dette.

Når det gjelder spiseforstyrrelser generelt så bør det være mulig å unngå dersom man har et minimum av innsikt i hvordan ens kropp fungerer. Jeg forstår at dette for enkelte ikke dreier seg om innsikt, da de som Sør skriver til meg kanskje straffer seg selv for noe du har opplevd som barn, men mer generelt.

Jeg forstår også at det ikke alltid er like lett for en 12 åring å vite hvordan man skal behandle kroppen sin, spesielt når de ofte opplever foreldra på den ene slankekuren etter den andre.

Innførsel i kosthold og hvordan kroppen fungerer burde vært innført som fag på skolen.

Vi kjenner alle folk som slanker seg i tide og utide. Godt voksne mennesker. Hadde de giddi å bruke hue bare litt, så hadde de ikke holdt på med denne jojoslankingen som ikke resulterer i annet enn ødelagt forbrenning og et langt verre utgangspunkt enn man hadde når man startet slankinga. Man hadde da ikke havnet i denne onde sirkelen som etterhvert medfører sykdom og fedme. Stoffskifteproblemer er tross alt også en sykdom, og mange har like mye skyld i at de får denne sykdommen som det jeg har dersom jeg får lungekreft av røyk.

Jeg sier MANGE. Ikke ALLE.

Men det er lettere å tro på all verdens søppelreklame om å kutte ut maten og dytte i seg noen piller, osv, istedet for å gjøre det på den riktige måten, altså med kost og trening. Det siste tar tross alt lengre tid og krever mye blodslit.

Men dette har fint lite å gjøre med at jeg ikke har sympati for overvektige, undervektige eller hva det nå skulle være, men det er selvsagt sånn enkelte tolker meg.

Låta du la ut av Bjørn Eidsvåg er forresten veldig fin.

[molli]

Det som slo meg, er at du umulig kan være i jobb? Jeg mener, man har da ikke tid til å sitte og spise alt dette i løpet av en dag dersom man jobber? Alle de tingene tar jo tid å få ned, så jeg regner med at det er din heltidsgeskjeftigelse?

Har du vært i kontakt med lege og psykolog? Det kan jo ikke fortsette slik. Ikke skjønner jeg hvor du får pengene fra heller. Det er helsefarlig å stappe i seg slike mengder usunn mat. Jeg kan nesten HØRE blodårene dine klogger seg igjen...