Mer ubetydelig enn før (!?!)

[Gjest Helst anonym]

Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg kjent som den sjenerte, kunstneriske, litt rare jenta. Nå når jeg er ferdig med videregående er jeg bare kjent som den sjenerte, tilbaketrukne, rare jenta. Jeg trodde at alt skulle bli så mye bedre da jeg begynte på videregående, jeg trodde jeg skulle få mange nye venner og kanskje bli litt modigere, å tørre å stå for noe, å si ifra. Joda, jeg har nok blitt litt modigere, og jeg har fått mange ” hei og ha det” venner, men ingen ”ordentlige”. Jeg har heller ikke fått vist mine kunstneriske eller musikalske evner, det er det de på ungdomsskolen husker meg for. Jeg havnet i en klasse med så mange sterke personligheter, klassemiljøet vårt har vært preget av kjappe replikker og mye sarkastisk humor. Og midt oppe i dette har ikke jeg fått kommet til, vist alle hvem jeg er. Det sårer meg, det sårer meg så dypt. Jeg sitter her med tårer i øynene, for jeg vil bli husket for noe, at jeg gjorde noe for klassemiljøet. På avslutningen i dag bidrog en del elever med taler og innslag, jeg ble ikke spurt om å vere med, jeg ble ikke spurt om ¨å stå opp å si noen ord, de regner ikke med meg. Og det er nok min skyld, men når man har vokset opp til å få et selvbilde lik null, er det ikke alltid like lett å ”reise seg”. Fire elever hadde skrevet noen ord om hvær elev i klassen, og de holdt på å glemme meg, ”åja vi har en igjen liksom”. Det kommenterte selfølgelig foreldrene mine, og det likte jeg ikke, vil så gjerne at de skal være stolte av meg, men de så det på samme negative måten som jeg gjorde. De trodde ikke at hendelsen var en tilfeldighet. Og det som stod der var bare meningsløs dritt, som ikke sa noe om den personen jeg virkelig er, ikke var det mye heller, og det som stod var basert på det ”bestevenninen” min har ”uthengt” meg for. Sistnevnte, som ikke møtte opp, var det skrevet en hel del om, jeg føler meg så overkjørt av henne, jeg liker henne egentlig ikke, hun får meg til å føle meg så dum, men hun er husket for så mye, hun med det store smilet og de ville påfunnene. Og da jeg sa ha det til klasseforstanderen min sa han bare ”Hils til vennina di da, dt blir din oppgave”. Han var skiggelig rørt og syns det ble trist at vi dro, men jeg følte ikke at jeg var en del av det ”fellesskapet”. Ei i klassen min hadde sagt til ”bestevennina” mi om meg på fest; Hun blir bare rarere og rarere hun, jeg snakker mindre og mindre med henne, om hun er vekk en dag fra skolen vet du, så merker ikke jeg det. Da føler du deg ”great” liksom.

Da vi elever sa ha det til hverandre fikk jeg likevel en klump i halsen, tre år var over, og jeg forstod hvor glad jeg hadde blitt i dem alle, til tross at jeg ikke har følt at jeg har ”kommet fram i lyset”, håper bare de føler det samme for meg. Måtte bare få dette ut jeg…

[Gjest småflunkende stjerne]

Kjenner meg veldig igjen i det der. Men jeg kan trøste deg med at det kan bli bedre.

På vgs er elevene som haier, på høyskole/universitet er _studentene_ mer voksne og mindre opptatt av å hevde seg.

Har du tenkt på folkehøyskole? Der kan du få sjansen til å skinne

[Nikki]

Det er NÅ du kan få muligheten til å blomstre opp og skinne! NÅ har du muligheten til selv å velge hva du vil bruke tiden din på, du kan selv oppsøke de miljøene du vil være en del av - du blir ikke tvunget inn i en klasse. Nå kan du endelig få møte voksne mennesker som vet å sette pris på deg. Du kan få deg et miljø som ikke bærer preg av intriger og konkurranse, men som tar vare på deg!

Er du av den kunstneriske typen, så bruk litt tid på å utforske den siden av deg selv. Gå på kurs, studer noe som passer, gå på folkehøyskole eller noe sånt. Kom deg bort og finn et nytt miljø!

[tiliti]

Jævlig kjipt.

Men det er som regel (min erfaring) bedre ved høyere utdanning. Det hørte du vel forrige gang også, men ikke gi opp håpet.

Dersom du skal ha enda bedre sjanse for å komme i et miljø som er bra for deg, velger du deg en kunsterisk/kreativ utdanning, eller tar et år på folkehøgskole (gjerne med kreativ/kunst-linje).

Lykke til!