MS-pasient - nokså langt

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har også lagt innlegget inn på forum for funksjonshemming, men ønsker_også_svar fra folk som ikke selv er funksjonshemmed, jobber med disse eller selv er nær pårørende til funksjonshemmede. Derfor legger jeg innlegget på åpent også.

_______________________________

Min mor har langtkommen MS. Hun er 60 år og sitter i rullestol, uten språk, med sterke leddsmerter og spasmer. På en god dag kan hun løfte glasset til munnen og drikke litt, alt annet må hun ha hjelp til. Hun har også fått epilepsi, samt at hun får antidepressiva.

I den senere tid har hun også blitt plaget av gjentatte urinveisinfeksjoner og blærekatarer.

Sykehuset foreslår å legge inn nytt permanent kateter, for om mulig å redusere antallet infeksjoner. Dette vil også mest sannsynlig forhindre nyrebekkenbetennelse, som kunne ført til nyresvikt.

Jeg og hennes ektefelle har diskutert dette. Et slikt kateter vil forlenge livet hennes. Men - hvilket liv? Er det ikke til hennes beste å få slippe nå? Hjemmesykepleien foreslo det, at hun_ikke_skulle få nytt kateter.

Men er dette etisk forsvarlig? Hun har ingen utsikter til bedring. Hun lider.

Jeg tror vi har tatt vårt valg; vi ønsker at hun ikke blir gitt livsforlengende behandling, kun smertelindring. Ingen respirator, ingen gjenopplivning.

Hva synes dere? Hjelp meg å sortere tankene rundt dette... For til uka skal vi snakke med behandlende lege og fylle ut skjemaet som sier at vi lar henne dø - så fort som mulig...

[awh]

Så grusomt det måtte være.Så vanskelig,men forståelse for deres valg.Det må jo være fælt å se et menneske dere er så glad i lider.Sin egen mor,uff klarer ikke å sette meg inn hvor grusomt det måtte være.

Ønsker dere lykke til uansett valg!

[Zirine]

Jeg har noen personlige meninger rundt dette og litt erfaring, men ingen faglige.

Jeg støtter deg i deg og hennes ektefelles tanker og deres syn. Jeg har endel kjennskap til mennesker i deres siste fase i livet, og jeg har noe kjennskap til smertelindring - men igjen, ikke faglig som helsepersonell.

Hvis du bor i Oslo og omegn så råder jeg deg å ta kontakt med Hospice Lovisenberg http://www.lds.no/hospice/ Jeg vet at Hospice også har opprettet avdelinger flere steder i Norge. Ring til dem for å få informasjon, noen å snakke med. Dette er personer med STOR kunnskap, mye erfaring - og jeg føler meg overbevist om at du vil få hjelp til å sortere tanker der.

Det er det beste rådet jeg kan gi deg.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har noen personlige meninger rundt dette og litt erfaring, men ingen faglige.

Jeg støtter deg i deg og hennes ektefelles tanker og deres syn. Jeg har endel kjennskap til mennesker i deres siste fase i livet, og jeg har noe kjennskap til smertelindring - men igjen, ikke faglig som helsepersonell.

Hvis du bor i Oslo og omegn så råder jeg deg å ta kontakt med Hospice Lovisenberg http://www.lds.no/hospice/ Jeg vet at Hospice også har opprettet avdelinger flere steder i Norge. Ring til dem for å få informasjon, noen å snakke med. Dette er personer med STOR kunnskap, mye erfaring - og jeg føler meg overbevist om at du vil få hjelp til å sortere tanker der.

Det er det beste rådet jeg kan gi deg.

Takk for rådene! Dit skal jeg ringe på mandag, selv om vi bor i Midt-Norge.

[Gjest ikke undertegnet]

Så grusomt det måtte være.Så vanskelig,men forståelse for deres valg.Det må jo være fælt å se et menneske dere er så glad i lider.Sin egen mor,uff klarer ikke å sette meg inn hvor grusomt det måtte være.

Ønsker dere lykke til uansett valg!

Takk for vennlige ord.

Naturligvis er dette tøft. Valgene vi nå tar, skal vi kunne leve med om 30 år. Gjør vi feil nå, er det uopprettelig.

[Gjest lis@bet]

Oi.. jeg er egentlig målløs.. Men på den annen side må jeg si det virker som du har et fornuftig og realistisk syn på det hele..

Jeg kan ikke i det hele tatt sette meg inn i din situasjon. Men du sier at din mor ikke har språk, og at det ikke er håp om bedring, bare smerte.

Jeg tror at hvis det hadde vært _snev_ av håp så hadde dere klamret dere til det.

Det er bare dere nærmeste som vet hva som er best for deres situasjon. Du er redd for at du skal klandre deg selv i ettertid, og antakelig også redd for at andre mennesker skal klandre deg i ettertid. Det er helt naturlig, det tror jeg alle ville tenkt på.

Jeg kan ikke gi deg noe svar, bare støtte, og si at døden kan være mer barmhjertig enn livet.. og håpe det beste for dere alle.....

*klem*..

[Gjest heiyen]

Forkorte livet hennes ved og påføre henne nyrebekkenbetennelse m påfølgende nyresvikt?Såvidt jeg vet kan kraftig nyrebekkenbetennelse føre til nyresvikt,men en person som får slik nyresvikt(som følge av nyrebekkenbetennelse)vil først,i lang tid måtte slite med store smerter og plager før vedkommende kan dø av det.Dette gjelder personer som er friske før nyrebekkenbetennelsen.Jeg vet jo ikke hvordan ting vil forholde seg når det gjelder moren din(ettersom hun allerede er veldig syk),men er du sikker på at hun vil slippe unna langvarige lidelser av denne nyresvikten?

[Gjest Har en venn med MS.]

Det bare du som kan bedømme din egen mor, men jeg hadde uansett gått for en behandling som hadde forlenget livet hennes. Hun er bare "60" år gammel og jeg vet at andre mennesker har kommet seg ut av rullestolen med MS i en høyere alder en hennes. Ms er en underfundig og snikende sykdom. Mennesker har ligget lammet i både ett og to år med denne sykdommen og bemerkelsesverdig kommet seg på beina igjen. Derfor denne mening.

Mvh

[Gjest ikke sign her]

Det er vanskelig dette. Jeg jobber med to personer som har MS. For den ene ønsker moren (og ham selv?) at de ikke skal gjøre noe om han f.eks. får lungebetennelse, men han fikk altså behandling av lege... Han har hatt MS i mange år, og kan ikke snakke eller gjøre noe selv. Jeg mener selv at det kan være det beste å la naturen gå sin gang, men det er opp til hver enkelt å tenke over hva man mener. Det kan ikke være lett å få mat gjennom sonde, la andre bestemme når man skal høre radio, være voksen og ha bleie/uridom, ikke kunne gi beskjed om at man ikke ligger godt osv. Vite at man ikke kan bli bedre. Pass godt på at hun har det så godt som mulig nå, og husk respekt er viktig. (Sier dette bare fordi noen f.eks. snakker om personen så vedkommende hører det, og man må tenke at personen er voksen selv om personen trenger hjelp til alt.) Lykke til med alt. Håper du fikk noe utav dette innlegget, men det er altså vanskelig å skrive om dette. Det er dere pårørende og personen selv som må velge det som er rett for personen selv.