Barn og oppdragelse - NHD

[Gjest Philosophia]

Ja. Man gjør så godt man kan. Men har du tre barn, og den ene sklir ut, hva kunne man ha gjort annerledes?

I den dokumentaren på tv sa den ene av "barna" at det overhode ikke var foreldrene eller oppveksten sin skyld.

Jeg har innsett at foreldre ikke kan være mektige så veldig mange år...

Jeg legger stor vekt på å lære mine barn å behandle andre mennesker på en fin måte. Og kommer til å følge med nøye når reglene blir løsere i tenårene. Men vi kan ikke leve livet for dem. Noen valg tar de selv på tross av hva foreldrene har lært dem.

Spesielt narkotika. Den makten er så utrolig sterk. Den tar vekk personligehten deres på en måte man ikke klarer å innse. De stjeler og lyver, og mangler fullstendig grenser. Skremmer vettet av meg!

Må bare si meg enig i det du skriver om narkotika. Det forandrer virkelig på personligheten til brukeren. Kjempeskummelt og noe av det jeg frykter mest i forhold til barnet mitt.

[søkende]

Er så enig med Philosophia. Det hører imidlertid med til oppdragelsen, mener jeg å følge med på hvordan barna har det blant venner, osv. Jeg har erfart at har du en bestevenn er du på god vei til å klare deg. Ofte holder det med en bestevenn. Det å ha 10 halvgode venner er ikke like bra som å ha en virkelig god venn.

Mange som er usikre på seg selv kan lettere komme i situasjoner der de kan komme galt av sted. Derfor er det å tilrettelegge for at barna skal bli trygge på seg selv viktig.

Når man kommer i en situasjon der man juger og tyvrøyker, mener jeg at man ikke er trygg på seg selv og har et "dårlig" forhold til foreldrene. Dersom barnet var trygg på foreldrene, at det var takhøyde nok til å kunne si at man har gjort noe dumt ville mange hatt et bedre forhold til foreldrene. Mange foreldre bare lukker øynene for negative ting ved barna og kan lett komme i situasjonen om at mitt barn er alltid snill og grei. Dermed kan de også tro det selv og ikke se faresignaler.

Er også noe enig med hva justwonder nevnte i innlegget over!

Når man kommer i en situasjon der man juger og tyvrøyker, mener jeg at man ikke er trygg på seg selv og har et "dårlig" forhold til foreldrene. Dersom barnet var trygg på foreldrene, at det var takhøyde nok til å kunne si at man har gjort noe dumt ville mange hatt et bedre forhold til foreldrene.

Dette handlet om meg. Hadde ikke et spesielt dårlig forhold til foreldrene mine, Da hadde 90% av vennene mine det også...

Jeg må bare gjenta at jeg husker hvordan det var å være tenåring. Hvor lite foreldrene betyr i forhold til hva vennene betyr. Og jeg hadde en eller to bestevenninder. Den ene ble narkoman. Den veien kunne likegodt blitt min...Fordi vi var venner!

-69 modell

[søkende]

Til dels enig, men samtidig må vi være klar over den enorme lojaliteten mange har overfor foreldrene sine. Den gangen mannen min forsøkte fortelle meg at foreldrene mine overhodet ikke var der for meg, ble jeg sint på han og sa at de var flotte foreldre. Det er de altså ikke... det tok meg noen timer terapi for å finne ut av det...

Hvis det ene barne sklir ut men ikke de andre to, hva kunne man gjort? I hvert fall en ting... man oppdrar ikke alle tre barna på lik måte. Man oppdrar etter personlighet, behov osv.

Dette er en diskusjon jeg engasjerer meg veldig i :0)

Og bekymrer meg for!

Jeg vet at det er veldig lett og gi råd om det ene og det andre i forhold til barneoppdragelse. Det er så lett i teorien. Men i praksis kan det synes veldig vanskelig.

Og bak alle ( i hverfall de fleste) narkomane, voldelige, og alle andre uheldige utfall, sitter det en fortvilet mor som lurer på hvor hun feilet...Om det var ørefiken da han var 11, eller om det var den helgen hun fikk lov til å være ute til klokken 1.

Jeg kjenner for mange eksempler på flotte mennesker som har fått problembarn.

Krysser fingrene for våre barn :0)

Og oppdrar dem etter beste evne...

[Gjest Philosophia]

Dette er en diskusjon jeg engasjerer meg veldig i :0)

Og bekymrer meg for!

Jeg vet at det er veldig lett og gi råd om det ene og det andre i forhold til barneoppdragelse. Det er så lett i teorien. Men i praksis kan det synes veldig vanskelig.

Og bak alle ( i hverfall de fleste) narkomane, voldelige, og alle andre uheldige utfall, sitter det en fortvilet mor som lurer på hvor hun feilet...Om det var ørefiken da han var 11, eller om det var den helgen hun fikk lov til å være ute til klokken 1.

Jeg kjenner for mange eksempler på flotte mennesker som har fått problembarn.

Krysser fingrene for våre barn :0)

Og oppdrar dem etter beste evne...

hei igjen,

ja det er ikke lett. Og foreldre vil jo stort sett ikke barna sine noe vondt... men av og til gjør de dem vondt uten å mene det.

Mora mi sitter også og lurer på om hun gjorde noe galt, fordi jeg har vært mye deppa etc. Og ja, det har hun gjort... massevis. Men det nytter jo ikke fortelle henne dette... Hun gjorde det utfra sin situasjon, ut fra sin psykiske tilstand, ut fra hva hun har opplevd i sin barndom osv.

Fedrenes synder (og mødrenes!)... det går i arv.

Jeg håper jeg kan gjøre det bedre for mitt barn i hvert fall! Man kan jo ikke gjøre annet enn sitt beste...

[leMoi]

For noe tull!

Det at det skjer med barn fra "de beste familier" betyr jo bare at foreldrene sannsynligvis har vært så inni hampen opptatt av seg selv, sin karriere og sine hobbyer til at de har hatt tid til å se barna sine.

Jeg kjenner altfor godt til det å vokse opp med foreldre som bare ser seg selv og sitt. Som prioriterer jobb, hobbyer og sine egne egotripper foran ungene. Jeg kom ikke bort i narkotika, jeg ble "snill og usynlig pike" i stedet. Flott, eller hva?

Hvis jeg spør moren min hvordan jeg var i en eller annen situasjon som barn, så sier hun alltid: "nei... du var jo så snill du".

Eg trur eg spyr...

Denne førsteammanuensisen (må jo ha 4 års utdannelse bare for å stave ordet) tror jeg må være ganske "kort" og har tydeligvis svært liten greie på hva som gjør at barn kommer bort i "dårlig selskap".

Barn ønsker foreldre som er tilstede, setter grenser, viser kjærlighet, gir aksept og har tid. Når barn ikke blir sett hjemme, da søker de det å bli sett på andre måter.

Så enkelt er det, mener jeg...

Kunne ikke vært mer enig!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han refererer til misbruk av narkotika når det gjelder denne generaliseringen. Det at det skjer i de beste familier, er et bevis for at oppdragelse ikke fungerer.

Jeg blir helt matt når jeg leser slikt. Er han innen et såkalt "humanistisk " fag?

Det at det forekommer "i de beste familier" er ikke et bevis på at oppdragelse er uten betydning.

En må i det minste se på forekomsten/andelen av barn fra "gode" og "dårlige" familier som havner i narkotikamisbruk.

Dessuten er det ikke sikkert at oppdragelsen og omsorgen er direkte korrelert med sosial klasse.

Dernest tillater jeg å påstå at oppdragelse og oppfølging hjemmefra også har stor betydning for den vennekrets en "velger".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I boken Psykisk helse av Weiseth og Dalgard finnes en utmerket kapittel som heter "Barns utvikling av motstandskraft og sårbarhet" av Solveig Bugge Lande og Bjørn Lande. Kapittelet har også 37 referanser. Her vil du finne god dokumentasjon.