Er det egoistisk?

[frosken]

Det siste skal jeg prøve å ha på minnet! Det er nok helt vesentlig! At en får greie det en greier. Ferdig med det. Noe annet valg har en ikke.

Det er nok vanskeligere å takle at en greier lite når en tidligere har vært veldig effektiv på alle måter.

Hvis en hadde hatt en synlig lidelse (vært sengeliggende, gått på krykker e.l.) så hadde folk hatt forståelse for at en ikke fikk gjort så mye. Men jeg SER jo helt normalt frisk ut.

Mulig jeg legger mer inn i det du skriver enn det er grunnlag for - men jeg synes å oppfatte at du har et omsorgsbehov som du føler du ikke har fått dekket - og at du nesten kunne ønske deg en fysisk sykdom slik at du ville ha en godkjent undskyldning for å slippe å prestere...

[Gjest diagnose egoist?]

Tror kanskje du skriver om noe svært viktig i dette innlegget, og som kanskje kan være et viktig tema i terapi. Hvorfor vekker krav så mye motstand i deg? Hva er det du må protestere mot?

Hvis det du sier stemmer, så virker det vel lite sannsynlig at dine problemer skal ha fysisk årsak ?

Men behøver det være enten eller da?

Jeg har helt klart trekk i min personlighet som gir meg vansker i gitte situasjoner. Det VET jeg. Jeg har ganske bra selvinnsikt på mange områder.

Men kanjeg ikke allikevel ha stoffskifteproblemer eller andre problemer? Og at dette gjør at mine opprinnelige vanskeligheter blir enda verre?

Jeg har jo forøvrig helt siden jeg begynte med menstruasjon slitt med store hormonelle plager. Det er jo hormoner som styrer både mens og stoffskifte og mye annet i kroppen. Det KAN jo tyde på at jeg kunne ha nytte av en hormonspesialist. Men legen mener at vi ikke bør gå videre verken til nevrolog eller hormonspesialist eller noe annet.

[Gjest diagnose egoist?]

Mulig jeg legger mer inn i det du skriver enn det er grunnlag for - men jeg synes å oppfatte at du har et omsorgsbehov som du føler du ikke har fått dekket - og at du nesten kunne ønske deg en fysisk sykdom slik at du ville ha en godkjent undskyldning for å slippe å prestere...

Det der kan nok stemme det ja.

Slik situasjonen er for meg nå (underskudd på energi) så hadde det vært bedre med en synlig sykdom.

Og jeg har helt klart et udekket omsorgsbehov. Men jeg har vanskelig for å be om hjelp. Og vanskelig å ta imot hjelp om jeg blir tilbudt også. Jeg SKAL liksom klare meg selv.

Det perfekte for meg ville vært å bli fullt arbeidsfør igjen og føle meg nyttig. Men livet er ikke perfekt...

Det er nok mye å jobbe med. Psykologen sier at jeg burde satse på å ha det så bra som jeg kan. Men i det ligger jo at en gir opp. Slutte å prøve å finne ut om det finnes noen 'kur'. Bare godta at kropp og sjel ikke fungerer til nytte verken for meg, familien eller samfunnet. Det er ganske tøft å bestemme seg for det. Det må jo bety det samme som uføretrygd så vidt jeg kan se.

[frosken]

Det der kan nok stemme det ja.

Slik situasjonen er for meg nå (underskudd på energi) så hadde det vært bedre med en synlig sykdom.

Og jeg har helt klart et udekket omsorgsbehov. Men jeg har vanskelig for å be om hjelp. Og vanskelig å ta imot hjelp om jeg blir tilbudt også. Jeg SKAL liksom klare meg selv.

Det perfekte for meg ville vært å bli fullt arbeidsfør igjen og føle meg nyttig. Men livet er ikke perfekt...

Det er nok mye å jobbe med. Psykologen sier at jeg burde satse på å ha det så bra som jeg kan. Men i det ligger jo at en gir opp. Slutte å prøve å finne ut om det finnes noen 'kur'. Bare godta at kropp og sjel ikke fungerer til nytte verken for meg, familien eller samfunnet. Det er ganske tøft å bestemme seg for det. Det må jo bety det samme som uføretrygd så vidt jeg kan se.

Kanskje er det vel så viktig at du lytter til din egen sunne fornuft som til psykologen?

Forsøk å sette deg noen konkrete mål hver uke - ikke for store, men heller ikke altfor små...

Ens egne handlinger påvirker også egen selvfølelse, slik at det å ikke bidra med noe til sine nærmeste, vil vel også påvirke ens egen følelse av verdi?

Se etter løsninger som innebærer at du "frivillig" bestemmer deg for hva du vil bidra med.

[Kizza1365380506]

Får ikke åpnet den siden jeg!

Har jo lest om stoffskifteproblemer her før, og har tatt det opp med legen (to forskjellige) gjentatte ganger. Min 'masefaktor' er sikkert ansett som høy. Hvor mange ganger skal en bytte lege da?

Kjenner du til leger eller klinikker hvor de er spesialister på nettopp stoffskifte?

Klart du ikke fikk opp siden jeg skrev nemlig feil den heter http://www.stoffskifte.org/ typisk meg. Beklager.

Det eneste jeg vet er denne legen som de anbefaler men han er jo steindyr, tar vist 1000 kr for en konsultasjon. Som en del av sykdomsbilde har jeg problemer med å huske og husker akkurat nå ikke navnet hans. Skal "skanne" siden så kanskje jeg kommer på det. Jeg synes det er helt utrolig at legen ikke kan ta deg på alvor. Jeg tror jeg må ha verdens skjønneste lege, har aldri gått fra han uten at jeg har følt at han har trodd meg. Snarere tvert imot kjefter han ofte på meg for at jeg kommer for seint med ting. Men nok om meg. Det var deg det gjaldt nå.

Kikk litt på siden det står mye interessant der og selvfølgelig er det mye mulig du ikke har problemer med stoffskifte men da er jo det eliminert. Tallene fra prøvene må du vel for guds skyld kunne få av denne legen din.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det har jeg i og for seg registrert selv også! Derfor dette innlegget.

Men hvordan komme UT av det? Det er tusenkronersspørsmålet.

Jeg går hos psykolog. Legen nevner fibromyalgi. Jeg har prøvd 'alt', tatt alle prøver, mye alternativ behandling, psykomotorisk behandling, kostholdsutprøving, yoga, meditasjon, trening, innhente informasjon, foreninger for forskjellige 'lidelser' for fellesskap og kunnskap. MEN energien er fortsatt nær null, og ofte brukt opp før en har kommet i klærne på morgenen.

Psykologen sier bl.a. at jeg må gjøre alt som får meg til å føle meg bedre, og det prøver jeg, men det blir da egoistiske valg. Siden det er bare ting som IKKE innebærer ansvar som ikke sliter meg ut. Dette har med denne krisen jeg slet meg ut på, jeg hadde ansvar for andres ve og vel på en helt (for meg) uutholdelig måte. Så jeg har blitt allergisk mot stress og ansvar. Slik oppfatter jeg mine reaksjoner. Tidligere i livet har jeg vært overansvarsfull. Men nå takler jeg ikke å ha ansvar mer. Det var meg som ordnet så godt som alt innen familielivet før. Nå er jeg en skygge av meg selv.

Hva ville du foreslå av behandling for en slik 'energiløs' pasient da? Som kanskje har fibromyalgi, men legen finner det ikke nødvendig å gå videre med den diagnosen. Vet ikke hva han venter på. Jeg vil helst utelukke alt det ikke kan være.

Du skriver ingenting om medisinering. Er ikke det forsøkt?

Jeg mener du burde ha antidepressiva.

[Gjest diagnose egoist?]

Du skriver ingenting om medisinering. Er ikke det forsøkt?

Jeg mener du burde ha antidepressiva.

SSRI er prøvd i to omganger over flere år. Bivirkningene overskygget effekten. Og så ble jeg feit. Har ikke gått ned i vekt etter at jeg slutta og tør rett og slett ikke ta sjansen på enda større vektoppgang ved en ny pilleperiode. Har nå BMI på 34 og det gjør at jeg unngår en del situasjoner, bla bading og treningssenter. Jeg føler meg også udelikat i lette sommerklær. Så fedmen hemmer min livsutfoldelse nok som det er. Og det ville være katastrofalt for meg å gå opp mer i vekt nå.

Og HVIS det er en grunnsykdom i kroppen (en eller annen ubalanse) som gjør at jeg er deprimert, så hjelper det jo ikke å gi SSRI sålenge grunnsykdommen fortsatt er der!

[Gjest my opinion]

Kanskje er det vel så viktig at du lytter til din egen sunne fornuft som til psykologen?

Forsøk å sette deg noen konkrete mål hver uke - ikke for store, men heller ikke altfor små...

Ens egne handlinger påvirker også egen selvfølelse, slik at det å ikke bidra med noe til sine nærmeste, vil vel også påvirke ens egen følelse av verdi?

Se etter løsninger som innebærer at du "frivillig" bestemmer deg for hva du vil bidra med.

Jeg synes det virker som du lider av det klassiske "orker- ikke- bli- frisk- syndromet", fordi det ville kreve alt for mye av deg.

Derfor er flukten med venninner og alle innleggene dine preget av en oppgitthet over alt som har gått feil av det du har forsøkt - og ikke en kampvilje i forhold til å ønske deg frisk, for så å kunne bli en del av familien. Du mener at mannen din skylder deg det at du nå kun orker ting utenfor hjemmet, fordi du brukte mye tid og krefter der tidligere. Men i en familie skal det vel ikke være enten eller, men begge to skal delta.

Ser han det på samme måte som deg - eller har du ikke nevnt denne tankerekken for ham kanskje?

Er du redd for å miste mannen din - eller stiller du deg likegyldig til hva som skjer med familien din på nåværende tidspunkt? Jeg tenker da på at mannen din ikke holder ut lengre. Kanskje han ikke føler at han skylder det et visst antall år?

Det virker i grunnen som du klarer ganske mye - bare det er lystbetont.....altså noe du ønsker å gjøre, og det ikke stilles krav.

Vel, livet med mann og barn gjør det. Stiller krav til deg altså, og det at du velger deg selv fremfor alt som har med dem å gjøre virker som et merkelig valg for meg. For noe orker du vel sammen med dem også - når du orker såpass mye utenfor hjemmet?

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg synes det virker som du lider av det klassiske "orker- ikke- bli- frisk- syndromet", fordi det ville kreve alt for mye av deg.

Derfor er flukten med venninner og alle innleggene dine preget av en oppgitthet over alt som har gått feil av det du har forsøkt - og ikke en kampvilje i forhold til å ønske deg frisk, for så å kunne bli en del av familien. Du mener at mannen din skylder deg det at du nå kun orker ting utenfor hjemmet, fordi du brukte mye tid og krefter der tidligere. Men i en familie skal det vel ikke være enten eller, men begge to skal delta.

Ser han det på samme måte som deg - eller har du ikke nevnt denne tankerekken for ham kanskje?

Er du redd for å miste mannen din - eller stiller du deg likegyldig til hva som skjer med familien din på nåværende tidspunkt? Jeg tenker da på at mannen din ikke holder ut lengre. Kanskje han ikke føler at han skylder det et visst antall år?

Det virker i grunnen som du klarer ganske mye - bare det er lystbetont.....altså noe du ønsker å gjøre, og det ikke stilles krav.

Vel, livet med mann og barn gjør det. Stiller krav til deg altså, og det at du velger deg selv fremfor alt som har med dem å gjøre virker som et merkelig valg for meg. For noe orker du vel sammen med dem også - når du orker såpass mye utenfor hjemmet?

Jeg orker noe sammen med familien hvis FAMILIEN står for tilrettelegging og planlegging. DET er litt av problemet. Det var min 'jobb' før. Jeg var en slik type som fikset alt. Og det BLIR sjelden noe med familien siden DE ikke tar initiativ. Med venninner og foreninger blir jeg bare dratt med og slipper 'dørstokkmila' hvis du skjønner.

At familie forplikter vet jeg jo. Hadde jeg ikke erkjent det hadde jeg vil ikke slitt med så mye dårlig samvittighet overfor dem? Jeg taklet da også familie OG jobb helt til jeg ble utbrent. I tillegg til venner.

Hvis å bli frisk vil si at jeg da får tilbake kreftene, så er jo ikke DET noe å være redd for. Det jeg derimot ER redd for er at jeg må ta på meg forpliktelser (at noen blir syke feks eller at mannen min også blir syk) i min nåværende tilstand. For akkurat nå er jeg for sliten og sårbar. Men jeg HAR jo forpliktelser allikevel. Og DET er jo hele problemet. For jeg har ikke kapasitet til å oppfylle disse forpliktelsene.

I dag har jeg feks skylt opp en bluse og hengt en ladning klær ut i sola. Slikt gjør jeg med gråten i halsen, siden det minner meg på hvor lite det er i forhold til alt som burde blir gjort.

Jeg planlegger å bake en kake idag til en bursdag i neste uke. Men så måtte jeg kjøre en av ungene et sted, og det er på en merkelig måte nok til å slå bena under kakebakeinitiativet. Jeg må planlegge så i detalj for å få gjort noe, og den minste lille forstyrrelse (kjøringa) er nok til å forpurre et eller annet i meg slik at jeg ikke makter å gjøre det jeg hadde planlagt.

Venter ikke at du skal forstå det. Forstår det ikke selv, bare registrerer hvordan 'jeg' fungerer i min nåværende tilstand. Før slang jeg over ei kake etter jobb og middag, før jeg dro på fotballkamp med ungen. Slikt er komplett umulig for meg (min kropp) pår. idag. Den bare slutter å fungere hvis jeg presser meg.

[hu']

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har vært alvorlig psykisk syk i noen år, med flere innleggelser. I likhet med deg hadde jeg vært overaktiv på alle arenaer før jeg ble syk.

Jeg fungerte så dårlig i familien at det ble foreslått at jeg skulle bo hjemmefra i en periode. Heldigvis ble det aldri noe av. Gradvis har jeg kommet tilbake i funksjon i familien. Fremdeles må jeg planlegge og jeg klarer ikke for mange ting på en dag. Men jeg klarer noe og det får være bra nok.

Prøv å finne ut hva du kunne tenke deg og ta ansvar for, og gå inn for å gjennomføre det. Vær stolt av det du klarer! Vær klar over at det er de små skrittene som fører deg fremover, selv om du kanskje må ta et skritt tilbake inninmellom,( som med kaken- da var det lille skrittet at du kjørte ungen en tur istedenfor).

Selvom du ikke kjenner deg sliten av dine utflukter , så bruker du nok energi på det og. Prøv å prioriter familien noen dager i uken. Kanaliser noe av energien din dit.

Velkommen hjem!

[Gemini]

SSRI er prøvd i to omganger over flere år. Bivirkningene overskygget effekten. Og så ble jeg feit. Har ikke gått ned i vekt etter at jeg slutta og tør rett og slett ikke ta sjansen på enda større vektoppgang ved en ny pilleperiode. Har nå BMI på 34 og det gjør at jeg unngår en del situasjoner, bla bading og treningssenter. Jeg føler meg også udelikat i lette sommerklær. Så fedmen hemmer min livsutfoldelse nok som det er. Og det ville være katastrofalt for meg å gå opp mer i vekt nå.

Og HVIS det er en grunnsykdom i kroppen (en eller annen ubalanse) som gjør at jeg er deprimert, så hjelper det jo ikke å gi SSRI sålenge grunnsykdommen fortsatt er der!

Det finnes andre antidepressiva (AD) enn SSRI, bl.a. en medisin som NHD tidligere har anbefalt om man er redd vektmessige (og seksuelle) bivirkninger av SSRI. Denne medisinen heter Aurorix, og har få bivirkninger. Enkelte leger har en innstilling om at dette er en gammeldags medisin, men kan være til god hjelp for en del, og man går altså IKKE opp i vekt av de. Verdt et forsøk?

[Gemini]

Men behøver det være enten eller da?

Jeg har helt klart trekk i min personlighet som gir meg vansker i gitte situasjoner. Det VET jeg. Jeg har ganske bra selvinnsikt på mange områder.

Men kanjeg ikke allikevel ha stoffskifteproblemer eller andre problemer? Og at dette gjør at mine opprinnelige vanskeligheter blir enda verre?

Jeg har jo forøvrig helt siden jeg begynte med menstruasjon slitt med store hormonelle plager. Det er jo hormoner som styrer både mens og stoffskifte og mye annet i kroppen. Det KAN jo tyde på at jeg kunne ha nytte av en hormonspesialist. Men legen mener at vi ikke bør gå videre verken til nevrolog eller hormonspesialist eller noe annet.

Gå til en annen lege og få en "second opinion" - det har du krav på. Kanskje må du betale mer for timen, men det er det vel uansett verdt. Er lite å tape på det i alle fall. Men les også svaret mitt over her.

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har vært alvorlig psykisk syk i noen år, med flere innleggelser. I likhet med deg hadde jeg vært overaktiv på alle arenaer før jeg ble syk.

Jeg fungerte så dårlig i familien at det ble foreslått at jeg skulle bo hjemmefra i en periode. Heldigvis ble det aldri noe av. Gradvis har jeg kommet tilbake i funksjon i familien. Fremdeles må jeg planlegge og jeg klarer ikke for mange ting på en dag. Men jeg klarer noe og det får være bra nok.

Prøv å finne ut hva du kunne tenke deg og ta ansvar for, og gå inn for å gjennomføre det. Vær stolt av det du klarer! Vær klar over at det er de små skrittene som fører deg fremover, selv om du kanskje må ta et skritt tilbake inninmellom,( som med kaken- da var det lille skrittet at du kjørte ungen en tur istedenfor).

Selvom du ikke kjenner deg sliten av dine utflukter , så bruker du nok energi på det og. Prøv å prioriter familien noen dager i uken. Kanaliser noe av energien din dit.

Velkommen hjem!

Tusen takk! Det var veldig flott skrevet (og beskrevet). En kan skjønne at du har vært igjennom det selv. Slike ting er nok ganske uforståelige for de som aldri har vært 'der'.

Det er det siste året som har vært vanskeligst, så jeg har jo håp om at det snut til det mer positive selv om jeg nok har gitt opp håpet om å bli 'som før'. Men det ville det vel på den annen side være alle andre enn meg som proffiterte på. Jeg har før hatt en hang til å la meg utnytte og gjøre mer enn min del, og ta mer enn mitt ansvar, både i jobb og hjemme og blant venner.

Nå er jeg litt roligere, så nå skal jeg 'ta meg sammen' (for et uttrykk, akkurat som det er et VALG en alltid har, en sier jo ikke til en som er lam at han må ta seg sammen og bruke bena) og begynen på kaka.

[Gjest diagnose egoist?]

Det finnes andre antidepressiva (AD) enn SSRI, bl.a. en medisin som NHD tidligere har anbefalt om man er redd vektmessige (og seksuelle) bivirkninger av SSRI. Denne medisinen heter Aurorix, og har få bivirkninger. Enkelte leger har en innstilling om at dette er en gammeldags medisin, men kan være til god hjelp for en del, og man går altså IKKE opp i vekt av de. Verdt et forsøk?

Jeg har notert meg navnet!

Men det var så mye annet også, 'rare følelser' i hodet, svetting, dårligere koordinasjon ved bilkjøring. Vet ikke om jeg tør prøve igjen jeg. Legene SA jo den gangen at det ikke var bivirkninger ved pillene. Så hvorfor skal jeg stole på dem nå? Jeg stolte på at det var best for meg å ta pillene den gangen, men det var ikke slik for meg dessverre. Det er en vanskelig vurdering.

[Gjest diagnose egoist?]

Gå til en annen lege og få en "second opinion" - det har du krav på. Kanskje må du betale mer for timen, men det er det vel uansett verdt. Er lite å tape på det i alle fall. Men les også svaret mitt over her.

Jeg har vel allerede fått både en 'second' og en 'third' opinion. Det feiler meg ikke noe målbart. Ikke noe de har funnet ut iallefall ved de prøvene som er tatt.

Det blir også så vanskelig å få beskrevet hvordan du har det til legen. Jeg har prøvd å skrive, men det blir jo så mye, for det er veldig infløkt det hele. Tror ikke de orker å sette seg inn i det jeg leser jeg.

En lege sa vel nesten rett ut at jeg var hypokonder. Men jeg har aldri (som dette med stoffskifteproblemer) lest om en lidelse og SÅ fått symptomene. Jeg har hatt mye symptomer i mange år, som jeg så kjenner igjen når jeg leser om en spesiell lidelse. Det er et puslespill.

ALT er nevnt for legene. Også det som ble nevnt om å gå i månedsvis med influensasymptomer. Men det virker ikke som om de kobler alle de titalls småtingene sammen. Det har jo pågått over år. Virker som om en må ta hele leksa hver gang en er der.

[Gemini]

Jeg har vel allerede fått både en 'second' og en 'third' opinion. Det feiler meg ikke noe målbart. Ikke noe de har funnet ut iallefall ved de prøvene som er tatt.

Det blir også så vanskelig å få beskrevet hvordan du har det til legen. Jeg har prøvd å skrive, men det blir jo så mye, for det er veldig infløkt det hele. Tror ikke de orker å sette seg inn i det jeg leser jeg.

En lege sa vel nesten rett ut at jeg var hypokonder. Men jeg har aldri (som dette med stoffskifteproblemer) lest om en lidelse og SÅ fått symptomene. Jeg har hatt mye symptomer i mange år, som jeg så kjenner igjen når jeg leser om en spesiell lidelse. Det er et puslespill.

ALT er nevnt for legene. Også det som ble nevnt om å gå i månedsvis med influensasymptomer. Men det virker ikke som om de kobler alle de titalls småtingene sammen. Det har jo pågått over år. Virker som om en må ta hele leksa hver gang en er der.

Hva med å skrive ut innleggene herfra?

[Gemini]

Jeg har notert meg navnet!

Men det var så mye annet også, 'rare følelser' i hodet, svetting, dårligere koordinasjon ved bilkjøring. Vet ikke om jeg tør prøve igjen jeg. Legene SA jo den gangen at det ikke var bivirkninger ved pillene. Så hvorfor skal jeg stole på dem nå? Jeg stolte på at det var best for meg å ta pillene den gangen, men det var ikke slik for meg dessverre. Det er en vanskelig vurdering.

I og med at Aurorix har et helt annet virkestoff enn SSRI (og ellers ganske så forskjellig) så har du vel veldig lite å tape på å prøve de, og veldig mye å vinne, det kan jo tenkes at de funker greit for deg. Dersom de ikke funker - eller gir uutholdelige bivirkninger - vil du ha merket det i løpet av få uker. Jeg synes ikke du skal gjøre det vanskeligere enn det er - prøv og finn ut hvorvidt dette kan hjelpe deg eller ei.

Som sagt har NHD her sagt tidligere i svar på dette forumet at Aurorix er veldig godt tålt, har få bivirkninger. Start-dose er 300 mg pr dag fordelt på to tabl. (morgen og ettermiddag), mens man ofte må opp i 450/600 (og noen ganger helt opp i 900) mg pr dag for å få effekt.

En annen fordel med Aurorix er også at de virker aktiviserende, litt oppkvikkende, slik at man får litt mer ork til å gjøre ting.

Hva har du å tape på å prøve? Får du bivirkninger, så er jo disse slik at de forsvinner når du slutter med medisinene. Får du god effekt så vil du få mer energi og overskudd til å klare å komme igang med ting hjemme som tidligere har vært for tunge å gå løs på.

Jobb så med din egen innstilling til at du må fixe alt så perfekt, ofte er forventningene til alt man må gjøre mer i ens eget hode enn hos familien eller andre i omgivelsene. Om barna (og mannen) ikke allerede tar sin andel av husarbeid og andre plikter i hjemmet, så er det på høy tid at dere får til en arbeidsfordeling. Igjen - ikke legg lista for høyt i starten, men finn ut hva hver og en må forplikte seg til. Noen få oppgaver hver, så er det meste i boks!

Lykke til!

[Gjest Magna]

Jeg ville gjort følgende:

Kall inn ektemann og barm til "husmøte" en gang i uken, feks. søndag. Sett opp en ukeplan, der hvert familiemedlem, inkl. deg selv, blir tildelt arbeidsoppgaver.

Du sier du har tenåringsbarn? Vel, vel, de skal snart ut av redet og du gjør dem en stor tjeneste ved at de lærer seg å ta ansvar. (En dag skal de ha alt ansvaret alene.)

Det samme gjelder for mannen din: Man er to om et ekteskap og det hjemmet man bygger opp. Å forvente at du skal ta alle oppgaver på hjemmebane, ja, da har du skjemt han bort! )

Når det gjelder deg selv og de spørsmål du stiller: Jeg tror du skal si til deg selv, at nå er tiden inne for å ta mer ansvar hjemme. Selv om du er sliten og egentlig ikke føler du har ork: Gjør likevel LITT hver dag. La gubben ta vaskingen, så rydder du.

Jeg skjønner faktisk din situasjon, har vært akkurat der du er. Man har vært vant til å ta (nesten) alle oppgavene hjemme og når mor blir syk, ja da rakner det helt. Rotet flyter, mens husbonden går og venter på at kjærringa skal bli frisk! Hørt den før, jo takk!

Jeg tror at du blir nødt til å ta skjea i den andre hånda nå. Å vente på at behandleren skal hjelpe deg? Nei, sett i gang selv. Det er ikke sikkert du lykkes med det første, sure tenåringer må du nok ta med i beregningen, tror jeg nok sikkert. Men ikke gi deg, det vil gå seg til etterhvert. Det er mulig å få til!

Jeg tror nok NHD har mye rett i det han sier, og det er du jo kommet til selv. Så nå skal du over på en annen kurs, girl!

Go for it! )

Nå er jeg siste skuddet på denne tråden. - Og jeg vet ikke om du leser dette.

Jeg har vel egentlig et litt annet perspektiv på diskusjonen enn det som er rådene her.

Jeg bruker alternativ medisin for egen del samtidig som jeg går til psykolog.

Jeg trener, spiser sundt og lever veldig regelmessig.

Min psykolog og jeg fant tidlig i behandlingen ut at det som tappet meg for krefter var min fortid og samsillet ift. min mor og min mann.

Vi er sammensatte vi

mennesker. Dette tok all min energi.

Hele tiden mens jeg har vært i terapi har jeg vært bevisst på kostholdet mitt. Det har bestått i perioder av vegetarmat. Og ellers mye fisk .

Jeg har brukt soneterapi. Og også ellers vært nøye med å få i meg vitaminer og mineraler. Jeg spiser ikke hva som helst.

Jeg synes dette fungerer for meg. Jeg mosjonerer bortimot hver dag på en eller annen måte.

Jeg har alltid hatt et mål for hver dag. Det er å gjøre EN ting i huset utenom det jeg må gjøre i det daglige. Dermed fordeler jeg oppgavene for meg selv litt og det blir en hjelp for meg.

Jeg har små mål for meg selv. Dermed kan jeg ikke bli skuffet.

[Gemini]

Tusen takk! Det var veldig flott skrevet (og beskrevet). En kan skjønne at du har vært igjennom det selv. Slike ting er nok ganske uforståelige for de som aldri har vært 'der'.

Det er det siste året som har vært vanskeligst, så jeg har jo håp om at det snut til det mer positive selv om jeg nok har gitt opp håpet om å bli 'som før'. Men det ville det vel på den annen side være alle andre enn meg som proffiterte på. Jeg har før hatt en hang til å la meg utnytte og gjøre mer enn min del, og ta mer enn mitt ansvar, både i jobb og hjemme og blant venner.

Nå er jeg litt roligere, så nå skal jeg 'ta meg sammen' (for et uttrykk, akkurat som det er et VALG en alltid har, en sier jo ikke til en som er lam at han må ta seg sammen og bruke bena) og begynen på kaka.

Tror ikke det er så mye snakk om å ta seg sammen som å jobbe med sin egen innstilling til tingene.

Jeg har selv venner og kjente som har fått kronisk sykdom, som ikke gir synlig handikap for andre, men som gir smerter og til dels psykiske påkjenninger - enten som en direkte følge av sykdommen, eller pga alt man ikke lenger mestrer slik som før. Noe som jo er ganske likt det du snakker om, selv om det i ditt tilfelle ikke er en fysisk sykdom som "knagg" for problemene.

Likheten er allikevel større enn forskjellen, man må gå i seg selv og erkjenne at man ikke lenger klarer alt som man gjorde før, at livet ikke er rettferdig - og at noen og enhver kan få seg en på trynet. Da kan man sette seg ned og bli bitter (forståelig nok) - eller jobbe med sin egen innstilling og lære seg å leve med sin tilstand. Lettere når man har en konkret diagnose enn ellers selvsagt, men likefullt er det det som må til. Innse sine begrensninger, og legge opp livet deretter. Ingen lett sak, menen prosess man må igjennom, dersom man ikke skal forsure resten av sitt liv, for ikke å snakke om ens forhold til de nærmeste.

Ikke enkelt, men noe å tenke på?

[Gjest diagnose egoist?]

Hva med å skrive ut innleggene herfra?

For å ta med til legen mener du? Joda, det er en god ide (synes jeg), men ingen av de behandlerne jeg har hatt (lege eller terapeut) har hatt samme oppfatning. De sier det riktignok ikke, men jeg MERKER jo det at de ikke synes noe om å sitte og lese slike ting. De gidder ikke gjøre det utenom timen ikke sant. Det tar for mye tid.

Samme med trygdekontor også. Jeg skrev en hel masse for å få forklart hvordan jeg hadde det og så på fremtiden, helt til jeg fant ut at de leste det jo ikke. De har ikke TID til slikt. Skjønner ikke hva de bruker som grunnlag for ne beslutnigner egentlig. Det er ikke forklart med tre setninger eller ei halv A4-side hvordan du har det når du har mistet både deg selv, jobben, familielivet og all energien din, og ingen skjønner hva som feiler deg.

Så jeg har prøvd å levere ting skriftlig, men det har jeg gitt opp. Det ble for mye informasjon for dem. De ville vel bare ha løsningen, så de ble kvitt problemet meg, men løsningen kjenner ikke jeg lenger.