Er det egoistisk?

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg er sykmeldt etter å ha vært utbrent pga store påkjenninger i forbindelse med sykdom. Sliter med angst og depresjon, lite energi og overskudd, noe som naturlig nok er slitsomt for familien. Jeg har mann og tenåringer.

Jeg er ikke i jobb nå pga min situasjon. Problemet er at jeg heller ikke har ork til å holde huset i orden. Ergo så blir jeg 'dratt ned' av å gå hjemme og se på alt rotet og skitten som jeg ikke makter gjøre noe med. En ond sirkel.

Det som fungerer for meg for å holde men noenlunde oppe og ikke gå under i depresjon og angst (noe som vel også må være det beste for de rundt meg tross alt) er å komme meg mest mulig ut av huset. Dra på turer med foreninger eller ei venninne, gå på cafe, biblioteket, shoppe, bare kjøre entur. Hva som helst så jeg slipper se 'beviset' på at jeg ikke fungerer i alt rotet hjemme.

Dette holder meg oppe på et vis. Men jeg føler det er veldig egoistisk. Jeg orker jo ikke planlegge noe som involverer mann og barn. Da må DE ta initiativet. Det blir for mye tilpassing og planlegging og tilrettelegging, og det sliter meg ut før jeg er i gang.

Orker heller ikke be gjester hjem. Ikke hvis jeg skal ha ansvaret i alle fall. Takler ikke presset med det heller. Så alt må foregå utenfor huset og helst med andre enn nærmeste familie for at jeg skal få slappet av og samlet krefter.

Dette gir meg jo dårlig samvittighet da! Mann, barn og hus er ansvar jeg ikke takler,jeg burde ditt og datt og derfor rømmer jeg fra det.

Det er en løsning her og nå, meningen god varig løsning. Hva hvis jeg ikke blir friskere og orker mer da? Skal jeg fortsette å være evig egoist jeg da, for å holde ut livet?

Noen som kjenner seg igjen?

Skulle så gjerne gjort hyggelige ting for familien, arrangert små selskaper, dratt på turer sammen med dem som jeg tok initiativet til, men nei... det blir for vanskelig for meg slik jeg er nå.

[Gemini]

Kan det kanskje være en løsning for dere å ha en vaskehjelp en gang i uka eller annen hver uke, slik at det ikke blir uutholdelig å være hjemme, at du faktisk vil kunne trives hjemme. Det vil kanskje gjøre samspillet i familien bedre?

Jeg mener ikke at det vil løse alle dine/deres problemer, men et stykke på vei?

[Gjest my opinion]

Hei

Jeg lider selv av angst og er veldig sliten. Mao det blir sambo som tar mesteparten hjemme. Noe jeg selvfølgelig har dårlig samvittighet for.

Det jeg ikke helt forstår er hvordan du finner krefter til alle disse tingene utenfor hjemmet når du ikke klarer å være noe for de hjemme.

Et spm til deg: disse tingene du gjør utenfor hjemmet, vil de noengang virke postivt inn på familielivet ditt? Jeg mener gir de deg energi til å orke å være noe mer hjemme.

Eller dreier dette seg bare om en flukt som vil føre deg lengre og lengre vekk fra familien din?

Uansett skal ikke jeg sette meg ned å fortelle deg hvordan du bør leve livet ditt. Men hvis du virkelig orker alt dette utenfor, så tror jeg du 1 dag eller 2 i uka kan orke å være noe for familien din også.

Min mening....

[Kizza1365380506]

Jeg har det mye som deg men jeg er i jobb nå og det er det som gjør at jeg ikke orker å gjøre noe hjemme. Jeg bruker opp alt overskuddet mitt på jobben, så det blir bare hviling og litt smårydding (det daglige) hjemme. Men vi dør ikke av litt rot og jeg har ikke dårlig smvittighet. Om de vil ha gulvene vasket kan de jo gjøre det selv.

En ting jeg lurte på har du fått sjekket stoffskifte ditt. Utbrenthet, depresjon osv. kan ha med stoffskifte å gjøre.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det synes jeg.

Kan ikke se at du er inne i en konstruktiv prosess. Du har regrediert til fullstendig ansvarsfraskrivelse.

[Gjest diagnose egoist?]

Ja, det synes jeg.

Kan ikke se at du er inne i en konstruktiv prosess. Du har regrediert til fullstendig ansvarsfraskrivelse.

Det har jeg i og for seg registrert selv også! Derfor dette innlegget.

Men hvordan komme UT av det? Det er tusenkronersspørsmålet.

Jeg går hos psykolog. Legen nevner fibromyalgi. Jeg har prøvd 'alt', tatt alle prøver, mye alternativ behandling, psykomotorisk behandling, kostholdsutprøving, yoga, meditasjon, trening, innhente informasjon, foreninger for forskjellige 'lidelser' for fellesskap og kunnskap. MEN energien er fortsatt nær null, og ofte brukt opp før en har kommet i klærne på morgenen.

Psykologen sier bl.a. at jeg må gjøre alt som får meg til å føle meg bedre, og det prøver jeg, men det blir da egoistiske valg. Siden det er bare ting som IKKE innebærer ansvar som ikke sliter meg ut. Dette har med denne krisen jeg slet meg ut på, jeg hadde ansvar for andres ve og vel på en helt (for meg) uutholdelig måte. Så jeg har blitt allergisk mot stress og ansvar. Slik oppfatter jeg mine reaksjoner. Tidligere i livet har jeg vært overansvarsfull. Men nå takler jeg ikke å ha ansvar mer. Det var meg som ordnet så godt som alt innen familielivet før. Nå er jeg en skygge av meg selv.

Hva ville du foreslå av behandling for en slik 'energiløs' pasient da? Som kanskje har fibromyalgi, men legen finner det ikke nødvendig å gå videre med den diagnosen. Vet ikke hva han venter på. Jeg vil helst utelukke alt det ikke kan være.

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg har det mye som deg men jeg er i jobb nå og det er det som gjør at jeg ikke orker å gjøre noe hjemme. Jeg bruker opp alt overskuddet mitt på jobben, så det blir bare hviling og litt smårydding (det daglige) hjemme. Men vi dør ikke av litt rot og jeg har ikke dårlig smvittighet. Om de vil ha gulvene vasket kan de jo gjøre det selv.

En ting jeg lurte på har du fått sjekket stoffskifte ditt. Utbrenthet, depresjon osv. kan ha med stoffskifte å gjøre.

Mvh

Det er sjekket i henhold til legen min.

[Gjest diagnose egoist?]

Hei

Jeg lider selv av angst og er veldig sliten. Mao det blir sambo som tar mesteparten hjemme. Noe jeg selvfølgelig har dårlig samvittighet for.

Det jeg ikke helt forstår er hvordan du finner krefter til alle disse tingene utenfor hjemmet når du ikke klarer å være noe for de hjemme.

Et spm til deg: disse tingene du gjør utenfor hjemmet, vil de noengang virke postivt inn på familielivet ditt? Jeg mener gir de deg energi til å orke å være noe mer hjemme.

Eller dreier dette seg bare om en flukt som vil føre deg lengre og lengre vekk fra familien din?

Uansett skal ikke jeg sette meg ned å fortelle deg hvordan du bør leve livet ditt. Men hvis du virkelig orker alt dette utenfor, så tror jeg du 1 dag eller 2 i uka kan orke å være noe for familien din også.

Min mening....

Det utenfor hjemmet KREVER ingen krefter av meg. Jeg har ikke ansvar for noen av de jeg er sammen med. Kan liksom bare flyte med. Det er andre som ordner opp. Og om det 'skjærer seg' på en eller annen måte, så får det ikke samme konsekvenser som om det skjer på hjemmebane. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for de jeg er sammen med utenfor hjemmet. Jeg 'skylder' dem ingenting. Men mann og barn skylder jeg (i min tankeverden) å være en annen en den jeg er nå. Derfor er det slitsomt å være hjemme og blir minnet på det.

Tror det er noe slikt som er virkningsmekanismen bak mine reaksjoner.

På den annen side har jo min mann også et ansvar for meg, jeg tok jo hovedansvaret i mange år tidligere. Så jeg burde ha en del å flyte på før det er 'even', men det er bare meg som sliter med dårlig samvittighet dessverre. Min mann hadde aldri det den gangen det var MEG som gjorde nesten alt.

Håpet er at jeg skal få krefter så jeg orker å stille påå på hjemmebane også.

[Gjest diagnose egoist?]

Kan det kanskje være en løsning for dere å ha en vaskehjelp en gang i uka eller annen hver uke, slik at det ikke blir uutholdelig å være hjemme, at du faktisk vil kunne trives hjemme. Det vil kanskje gjøre samspillet i familien bedre?

Jeg mener ikke at det vil løse alle dine/deres problemer, men et stykke på vei?

Det er prøvd, men det er rotet som er hovedproblemet. Det er som sagt ikke mulig å gjøre rent før det er ryddet. Og DEN prosessen er det ikke mulig for en utenforstående å gjøre. De vet ikke hva som er søppel og hva som skal spares på, og i hvilket rom de forskjellige ting hører hjemme.

Det blir på en måte nedverdigende å la fremmede se hvor ille det ser ut. At du ikke greier å rydde engang. Det er flaut.

[Kizza1365380506]

Det er sjekket i henhold til legen min.

Ja, sjekket og sjekket. Be om å få vite svaret så sammenligner du med det som er normalt. Selv om du ligger i øvre eller nedre del av normalen kan det være at du bør medisineres. Sier ikke at dette er løsningen for deg men det å miste tiltakslysten, overskuddet og å være sliten, deprimert o.l. er en del av sykdomsbildet med feil på stoffskiftet.

[Kizza1365380506]

Det er sjekket i henhold til legen min.

En ting til fibromyalgi er også en del av symptomene med stoffskifteproblemer. Sjekk ut www.stoffskifte.com så ser du hva det går i.

Mvh

[Gjest diagnose egoist?]

En ting til fibromyalgi er også en del av symptomene med stoffskifteproblemer. Sjekk ut www.stoffskifte.com så ser du hva det går i.

Mvh

Får ikke åpnet den siden jeg!

Har jo lest om stoffskifteproblemer her før, og har tatt det opp med legen (to forskjellige) gjentatte ganger. Min 'masefaktor' er sikkert ansett som høy. Hvor mange ganger skal en bytte lege da?

Kjenner du til leger eller klinikker hvor de er spesialister på nettopp stoffskifte?

[Dorthe]

Får ikke åpnet den siden jeg!

Har jo lest om stoffskifteproblemer her før, og har tatt det opp med legen (to forskjellige) gjentatte ganger. Min 'masefaktor' er sikkert ansett som høy. Hvor mange ganger skal en bytte lege da?

Kjenner du til leger eller klinikker hvor de er spesialister på nettopp stoffskifte?

Hormonlabben på Aker Sykehus har bra leger )

[Snøfrisk]

Det er prøvd, men det er rotet som er hovedproblemet. Det er som sagt ikke mulig å gjøre rent før det er ryddet. Og DEN prosessen er det ikke mulig for en utenforstående å gjøre. De vet ikke hva som er søppel og hva som skal spares på, og i hvilket rom de forskjellige ting hører hjemme.

Det blir på en måte nedverdigende å la fremmede se hvor ille det ser ut. At du ikke greier å rydde engang. Det er flaut.

Jeg tror det kan være mulig at du vil finne igjen lysten til å gjøre noe hjemme hviss du får lov til å være egoistik i en _prøveperiode_ (slik at familien din kan akseptere det).

Disse sosiale tingene er nok med på å holde deg oppe, og det er flott! Er man i krise så skal en gjøre det en kan. Dessuten kan det hende at dette er med på å gi deg "ny giv" *entusiastisk*!!!!

Et tips kan jo være å holde sånn nogenlunde orden i løpet av denne tiden.

Men hviss det flyter over av søppel og rot blir det jo belastende for dine tenåringsbarn! Det blir da et problem å slippe inn utenforstående hjelp, ja! En vil jo helst ha kontrollen over tingene sine selv.

Vi kvinner har jo også en lei tendens til å ville ha styringa hjemme (jeg sier _ikke_ at du er slik), og hviss mannen din (man har _ansvar_ for hverandre i et samliv) el. andre i fam. ønsker å bidra, bør en jo slippe de til i en sådann situasjon. Disse omstendighetene kan tære på familieforholdet.

Hviss dette er gammelt nytt så er det jo et stort problem! Hviss ikke syns jeg at svaret fra NHD var litt drøyt.... Mulig at "all erfaring tilsier at en må ta tak i seg selv fra begynnelsen av". Jeg skriver fra grasrota jeg da.....

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg tror det kan være mulig at du vil finne igjen lysten til å gjøre noe hjemme hviss du får lov til å være egoistik i en _prøveperiode_ (slik at familien din kan akseptere det).

Disse sosiale tingene er nok med på å holde deg oppe, og det er flott! Er man i krise så skal en gjøre det en kan. Dessuten kan det hende at dette er med på å gi deg "ny giv" *entusiastisk*!!!!

Et tips kan jo være å holde sånn nogenlunde orden i løpet av denne tiden.

Men hviss det flyter over av søppel og rot blir det jo belastende for dine tenåringsbarn! Det blir da et problem å slippe inn utenforstående hjelp, ja! En vil jo helst ha kontrollen over tingene sine selv.

Vi kvinner har jo også en lei tendens til å ville ha styringa hjemme (jeg sier _ikke_ at du er slik), og hviss mannen din (man har _ansvar_ for hverandre i et samliv) el. andre i fam. ønsker å bidra, bør en jo slippe de til i en sådann situasjon. Disse omstendighetene kan tære på familieforholdet.

Hviss dette er gammelt nytt så er det jo et stort problem! Hviss ikke syns jeg at svaret fra NHD var litt drøyt.... Mulig at "all erfaring tilsier at en må ta tak i seg selv fra begynnelsen av". Jeg skriver fra grasrota jeg da.....

Alt det NHD mente om meg er faktisk sant. Jeg trenger INGEN psykolog eller psykiater til å fortelle meg det!

Det jeg trenger hjelp til er å komme UT av det. Teknikker for å greie det.

Det NHD sa om mine reaksjoner visste jeg selv FØR jeg søkte hjelp. Det var det som var GRUNNEN til at jeg søkte hjelp.

Min første behandler sa også bare at slik måtte jeg ikke tenke, slik måtte jeg ikke gjøre osv osv. Men det VISSTE jeg jo, ellers hadde jeg ikke sittet i terapistolen. Men jeg hadde håpet på hjelp til strategier for å snu 'dritten'. Ikke bare fastslå enda en gang HVA problemet var.

Når en pasient med kreft kommer til legen, så sier legen vel ikke bare, ja du HAR kreft og så er legen fornøyd med den behandlinga han har gitt?

Forøvrig har jeg byttet behandler. Min nåværende har en annen innstilling og tilnærming, så det er da håp. Men jeg har begynt å tvile på om det er terapi jeg egentlig trenger. Tror det er noe ubalanse av et eller annet slag i kroppen. Men ingen finner noe. Og to leger har ment de har gjort det som 'behøves'.

Så da så... Det var det med energien da! Det kreves mye energi for å skaffe seg hjelp når hjelpeapparatet mener du ikke trenger mer enn det du får.

[Gjest hengekøye]

Får ikke åpnet den siden jeg!

Har jo lest om stoffskifteproblemer her før, og har tatt det opp med legen (to forskjellige) gjentatte ganger. Min 'masefaktor' er sikkert ansett som høy. Hvor mange ganger skal en bytte lege da?

Kjenner du til leger eller klinikker hvor de er spesialister på nettopp stoffskifte?

Nei, du er ikke egoist! Her er en del info om stoffskiftesykdommer:

http://www.stoffskifte.org

http://www.netdoktor.dk/sygdomme/fakta/stofskiftelavt.htm

http://www.helsenytt.no/artikler/hun_stoffskiftet.htm

http://home.online.no/~smidtlie

Vit at man kan ha lavt stoffskifte selv om blodprøvene er godt innenfor normalen. Dette er fakta legene dessverre er svært flinke til å gi blaffen i.

[frosken]

Det har jeg i og for seg registrert selv også! Derfor dette innlegget.

Men hvordan komme UT av det? Det er tusenkronersspørsmålet.

Jeg går hos psykolog. Legen nevner fibromyalgi. Jeg har prøvd 'alt', tatt alle prøver, mye alternativ behandling, psykomotorisk behandling, kostholdsutprøving, yoga, meditasjon, trening, innhente informasjon, foreninger for forskjellige 'lidelser' for fellesskap og kunnskap. MEN energien er fortsatt nær null, og ofte brukt opp før en har kommet i klærne på morgenen.

Psykologen sier bl.a. at jeg må gjøre alt som får meg til å føle meg bedre, og det prøver jeg, men det blir da egoistiske valg. Siden det er bare ting som IKKE innebærer ansvar som ikke sliter meg ut. Dette har med denne krisen jeg slet meg ut på, jeg hadde ansvar for andres ve og vel på en helt (for meg) uutholdelig måte. Så jeg har blitt allergisk mot stress og ansvar. Slik oppfatter jeg mine reaksjoner. Tidligere i livet har jeg vært overansvarsfull. Men nå takler jeg ikke å ha ansvar mer. Det var meg som ordnet så godt som alt innen familielivet før. Nå er jeg en skygge av meg selv.

Hva ville du foreslå av behandling for en slik 'energiløs' pasient da? Som kanskje har fibromyalgi, men legen finner det ikke nødvendig å gå videre med den diagnosen. Vet ikke hva han venter på. Jeg vil helst utelukke alt det ikke kan være.

Jeg tror eneste løsningen er at du til en viss grad tar deg sammen slik at du utfører et minimum av plikter. Det er ikke gitt at det gjør noe at du blir sliten av det, eller føler det som vanskelig, det viktige i denne sammenhengen er at du ser det som et mål å bidra noe til dine omgivelser. Så kan du belønne deg selv med aktiviteter du trives bedre med etterpå.

Jeg tror det er viktig å ikke tenke for mye enten-eller i en slik situasjon. Du må ikke enten klare alt - eller la være å klare noe...

[frosken]

Det utenfor hjemmet KREVER ingen krefter av meg. Jeg har ikke ansvar for noen av de jeg er sammen med. Kan liksom bare flyte med. Det er andre som ordner opp. Og om det 'skjærer seg' på en eller annen måte, så får det ikke samme konsekvenser som om det skjer på hjemmebane. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for de jeg er sammen med utenfor hjemmet. Jeg 'skylder' dem ingenting. Men mann og barn skylder jeg (i min tankeverden) å være en annen en den jeg er nå. Derfor er det slitsomt å være hjemme og blir minnet på det.

Tror det er noe slikt som er virkningsmekanismen bak mine reaksjoner.

På den annen side har jo min mann også et ansvar for meg, jeg tok jo hovedansvaret i mange år tidligere. Så jeg burde ha en del å flyte på før det er 'even', men det er bare meg som sliter med dårlig samvittighet dessverre. Min mann hadde aldri det den gangen det var MEG som gjorde nesten alt.

Håpet er at jeg skal få krefter så jeg orker å stille påå på hjemmebane også.

Tror kanskje du skriver om noe svært viktig i dette innlegget, og som kanskje kan være et viktig tema i terapi. Hvorfor vekker krav så mye motstand i deg? Hva er det du må protestere mot?

Hvis det du sier stemmer, så virker det vel lite sannsynlig at dine problemer skal ha fysisk årsak ?

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg tror eneste løsningen er at du til en viss grad tar deg sammen slik at du utfører et minimum av plikter. Det er ikke gitt at det gjør noe at du blir sliten av det, eller føler det som vanskelig, det viktige i denne sammenhengen er at du ser det som et mål å bidra noe til dine omgivelser. Så kan du belønne deg selv med aktiviteter du trives bedre med etterpå.

Jeg tror det er viktig å ikke tenke for mye enten-eller i en slik situasjon. Du må ikke enten klare alt - eller la være å klare noe...

Det siste skal jeg prøve å ha på minnet! Det er nok helt vesentlig! At en får greie det en greier. Ferdig med det. Noe annet valg har en ikke.

Det er nok vanskeligere å takle at en greier lite når en tidligere har vært veldig effektiv på alle måter.

Hvis en hadde hatt en synlig lidelse (vært sengeliggende, gått på krykker e.l.) så hadde folk hatt forståelse for at en ikke fikk gjort så mye. Men jeg SER jo helt normalt frisk ut.

[elise-linnea]

Alt det NHD mente om meg er faktisk sant. Jeg trenger INGEN psykolog eller psykiater til å fortelle meg det!

Det jeg trenger hjelp til er å komme UT av det. Teknikker for å greie det.

Det NHD sa om mine reaksjoner visste jeg selv FØR jeg søkte hjelp. Det var det som var GRUNNEN til at jeg søkte hjelp.

Min første behandler sa også bare at slik måtte jeg ikke tenke, slik måtte jeg ikke gjøre osv osv. Men det VISSTE jeg jo, ellers hadde jeg ikke sittet i terapistolen. Men jeg hadde håpet på hjelp til strategier for å snu 'dritten'. Ikke bare fastslå enda en gang HVA problemet var.

Når en pasient med kreft kommer til legen, så sier legen vel ikke bare, ja du HAR kreft og så er legen fornøyd med den behandlinga han har gitt?

Forøvrig har jeg byttet behandler. Min nåværende har en annen innstilling og tilnærming, så det er da håp. Men jeg har begynt å tvile på om det er terapi jeg egentlig trenger. Tror det er noe ubalanse av et eller annet slag i kroppen. Men ingen finner noe. Og to leger har ment de har gjort det som 'behøves'.

Så da så... Det var det med energien da! Det kreves mye energi for å skaffe seg hjelp når hjelpeapparatet mener du ikke trenger mer enn det du får.

Jeg ville gjort følgende:

Kall inn ektemann og barm til "husmøte" en gang i uken, feks. søndag. Sett opp en ukeplan, der hvert familiemedlem, inkl. deg selv, blir tildelt arbeidsoppgaver.

Du sier du har tenåringsbarn? Vel, vel, de skal snart ut av redet og du gjør dem en stor tjeneste ved at de lærer seg å ta ansvar. (En dag skal de ha alt ansvaret alene.)

Det samme gjelder for mannen din: Man er to om et ekteskap og det hjemmet man bygger opp. Å forvente at du skal ta alle oppgaver på hjemmebane, ja, da har du skjemt han bort! )

Når det gjelder deg selv og de spørsmål du stiller: Jeg tror du skal si til deg selv, at nå er tiden inne for å ta mer ansvar hjemme. Selv om du er sliten og egentlig ikke føler du har ork: Gjør likevel LITT hver dag. La gubben ta vaskingen, så rydder du.

Jeg skjønner faktisk din situasjon, har vært akkurat der du er. Man har vært vant til å ta (nesten) alle oppgavene hjemme og når mor blir syk, ja da rakner det helt. Rotet flyter, mens husbonden går og venter på at kjærringa skal bli frisk! Hørt den før, jo takk!

Jeg tror at du blir nødt til å ta skjea i den andre hånda nå. Å vente på at behandleren skal hjelpe deg? Nei, sett i gang selv. Det er ikke sikkert du lykkes med det første, sure tenåringer må du nok ta med i beregningen, tror jeg nok sikkert. Men ikke gi deg, det vil gå seg til etterhvert. Det er mulig å få til!

Jeg tror nok NHD har mye rett i det han sier, og det er du jo kommet til selv. Så nå skal du over på en annen kurs, girl!

Go for it! )