Er det egoistisk?

[Gjest diagnose egoist?]

Tror ikke det er så mye snakk om å ta seg sammen som å jobbe med sin egen innstilling til tingene.

Jeg har selv venner og kjente som har fått kronisk sykdom, som ikke gir synlig handikap for andre, men som gir smerter og til dels psykiske påkjenninger - enten som en direkte følge av sykdommen, eller pga alt man ikke lenger mestrer slik som før. Noe som jo er ganske likt det du snakker om, selv om det i ditt tilfelle ikke er en fysisk sykdom som "knagg" for problemene.

Likheten er allikevel større enn forskjellen, man må gå i seg selv og erkjenne at man ikke lenger klarer alt som man gjorde før, at livet ikke er rettferdig - og at noen og enhver kan få seg en på trynet. Da kan man sette seg ned og bli bitter (forståelig nok) - eller jobbe med sin egen innstilling og lære seg å leve med sin tilstand. Lettere når man har en konkret diagnose enn ellers selvsagt, men likefullt er det det som må til. Innse sine begrensninger, og legge opp livet deretter. Ingen lett sak, menen prosess man må igjennom, dersom man ikke skal forsure resten av sitt liv, for ikke å snakke om ens forhold til de nærmeste.

Ikke enkelt, men noe å tenke på?

Joda, slike tanker kverner og går oppi hodet på meg hvert våkne øyeblikk.

Begynner som sagt å forberede meg på at jeg ikke blir 'bra' igjen, men DEN er vanskelig å svelge. Det er noe jeg først har tenkt det siste året, før var jeg hellig overbevist om at jeg kom på bena igjen bare jeg fikk hvilt ut. Men den gang ei.

Jeg kunne tenkt meg å begynne med noe for å hjelpe andre menensker, besøksvenn eller slike ting, frivillig arbeide. Men jeg TØR ikke, for da må jeg si fra meg oppgavene hvis jeg må begynne å jobbe igjen. For da går all energi til jobben. Har hatt periodevise engasjement via attføring aetat, og det var tøft. Vet aldri når de igjen forlanger at du må 'utpå'. Selv de med uføretrygd er jo ikke 'trygge' i så forstand.

Kjenner jenter som godt skjønner denne 'mellomstillingen' jeg er i. De husker den som det verste av alt. For dårlig til jobb, men ikke ansett som dårlig nok for uføretrygd. Har en uføretrygd (hvorfor kan de ikke gi den for tre år av gangen for alle?) så kan en slappe av en lang periode, og få en viss form for ro over livet. På rehabilitering får jeg et halvt år av gangen og så vet jeg ikke hva jeg må imellom etterpå. Og det gjør at jeg ikke slapper av, for enten må jeg bli bra innen et halvt år så jeg orker jobbe, eller så kanskje jeg mister det jeg får pr. måned. Og DERFOR er jeg så opptatt av å finne ut av hva som feiler meg. Men legene mener at det ikke er mer å utrede. DET skjønner ikke jeg. Enten må de ha forslag for å få meg til å fungere i jobb, eller så får de be meg søke uføretrygd. DET er jeg for stolt til å be om selv. Føler at de tror det er DET jeg sikter mot. Får jo en del slike hint fra folk en snakker med. At de tror en ønsker uføretrygd for å 'slippe' å jobbe. 'Det må vel være deilig å ha fri' osv. Men det er IKKE deilig, når en ikke har bestemt det selv.

[Gjest diagnose egoist?]

Nå er jeg siste skuddet på denne tråden. - Og jeg vet ikke om du leser dette.

Jeg har vel egentlig et litt annet perspektiv på diskusjonen enn det som er rådene her.

Jeg bruker alternativ medisin for egen del samtidig som jeg går til psykolog.

Jeg trener, spiser sundt og lever veldig regelmessig.

Min psykolog og jeg fant tidlig i behandlingen ut at det som tappet meg for krefter var min fortid og samsillet ift. min mor og min mann.

Vi er sammensatte vi

mennesker. Dette tok all min energi.

Hele tiden mens jeg har vært i terapi har jeg vært bevisst på kostholdet mitt. Det har bestått i perioder av vegetarmat. Og ellers mye fisk .

Jeg har brukt soneterapi. Og også ellers vært nøye med å få i meg vitaminer og mineraler. Jeg spiser ikke hva som helst.

Jeg synes dette fungerer for meg. Jeg mosjonerer bortimot hver dag på en eller annen måte.

Jeg har alltid hatt et mål for hver dag. Det er å gjøre EN ting i huset utenom det jeg må gjøre i det daglige. Dermed fordeler jeg oppgavene for meg selv litt og det blir en hjelp for meg.

Jeg har små mål for meg selv. Dermed kan jeg ikke bli skuffet.

Jeg har brukt tusener hvert år på fotsone, akupunktur og homopati. Det har vel hjulpet, men ikke gjort meg frisk.

Det har blitt antydet ubalanse i biskjoldbruskkjertelen i årevis, men legene følger det jo ikke opp. Dvs de tar prøver som ikke viser noe, og ser på meg som ei 'alternativ skrulle'.

Jeg fungerer også best på vegetarkost, men jeg må ha mer energi enn nå for å greie å følge det opp. Dessverre.

Trening gjør jeg på helsestudio i de periodene kroppen tåler det muskelmessig. Ellers prøver jeg å gå tur. Jeg har prøvd yoga, aromaterapi, vanlig fysioterapi, psykomotorisk, meditasjon, positiv tenkning, pustregulering. You name it!

Jeg tar fast en del kosttilskudd. Noe KAN jeg ikke greie meg uten. Jeg har prøvd. Det koster litt for mye egentlig når en har fått halvert inntektene, men en kan jo ikke gi helt opp.

Jeg har løst hundreogørten bøker om helse og kosthold, uten å finne fasiten for akkurat meg. Håper at et er MEG som en dag kan si at DET forandret livet og gav meg energien tilbake.

Så jeg kommer fortsatt til å være en 'plage' på legekontoret. Tar med utskrift fra internett om dette og hint, men føler vel at de synes jeg er en 'mare' som ikke lar legen gjøre jobben i fred.

Så det er igrunnen ikke så mye NYTT jeg kan forsøke. Ikke som jeg vet om akkurat nå iallefall.

[Gemini]

Joda, slike tanker kverner og går oppi hodet på meg hvert våkne øyeblikk.

Begynner som sagt å forberede meg på at jeg ikke blir 'bra' igjen, men DEN er vanskelig å svelge. Det er noe jeg først har tenkt det siste året, før var jeg hellig overbevist om at jeg kom på bena igjen bare jeg fikk hvilt ut. Men den gang ei.

Jeg kunne tenkt meg å begynne med noe for å hjelpe andre menensker, besøksvenn eller slike ting, frivillig arbeide. Men jeg TØR ikke, for da må jeg si fra meg oppgavene hvis jeg må begynne å jobbe igjen. For da går all energi til jobben. Har hatt periodevise engasjement via attføring aetat, og det var tøft. Vet aldri når de igjen forlanger at du må 'utpå'. Selv de med uføretrygd er jo ikke 'trygge' i så forstand.

Kjenner jenter som godt skjønner denne 'mellomstillingen' jeg er i. De husker den som det verste av alt. For dårlig til jobb, men ikke ansett som dårlig nok for uføretrygd. Har en uføretrygd (hvorfor kan de ikke gi den for tre år av gangen for alle?) så kan en slappe av en lang periode, og få en viss form for ro over livet. På rehabilitering får jeg et halvt år av gangen og så vet jeg ikke hva jeg må imellom etterpå. Og det gjør at jeg ikke slapper av, for enten må jeg bli bra innen et halvt år så jeg orker jobbe, eller så kanskje jeg mister det jeg får pr. måned. Og DERFOR er jeg så opptatt av å finne ut av hva som feiler meg. Men legene mener at det ikke er mer å utrede. DET skjønner ikke jeg. Enten må de ha forslag for å få meg til å fungere i jobb, eller så får de be meg søke uføretrygd. DET er jeg for stolt til å be om selv. Føler at de tror det er DET jeg sikter mot. Får jo en del slike hint fra folk en snakker med. At de tror en ønsker uføretrygd for å 'slippe' å jobbe. 'Det må vel være deilig å ha fri' osv. Men det er IKKE deilig, når en ikke har bestemt det selv.

Jeg tror nok du godt kunne være besøksvenn, om enn bare for en periode. Den personen du kunne besøke i en periode hadde nok satt pris på det, selv om det ikke varte "evig".

MEN - du bør ikke satse på å være noe for "alle andre" utenom deg selv og dine nærmeste, særlig ikke når du ikke makter å være et minimum av det du selv ønsker å være på hjemmebane.

Det tror jeg kun vil være en flukt i hverdagen. Å bety noe for andre er flott det. Men man har bare "så mye" å gi før man møter veggen fordi man ikke pleier seg selv først og fremst.

Ut fra alle svarene dine tror jeg du er ganske fastlåst i et negativt tankemønster. Du tror at legene mener sånn og slik om de tingene du legger fram, men har de noensinne sagt det til deg? Eller er dette hvordan du tolker tingene? Jeg vet med meg selv at man lett kan bli for følsom og tro at andre mener sånn og slik, uten at det er riktig...

Jeg håper du får god hjelp videre hos psykologen til å snu tankemønstrene dine til mer positiv tenkning ift din egen situasjon og hva du kan og ikke kan utrette, og bli fortrolig med akkurat det. Ikke prøve å gape over for mye for å tilfredsstille reelle eller følte krav, men heller ikke legge deg ned og si "stopp verden jeg vil av".

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

SSRI er prøvd i to omganger over flere år. Bivirkningene overskygget effekten. Og så ble jeg feit. Har ikke gått ned i vekt etter at jeg slutta og tør rett og slett ikke ta sjansen på enda større vektoppgang ved en ny pilleperiode. Har nå BMI på 34 og det gjør at jeg unngår en del situasjoner, bla bading og treningssenter. Jeg føler meg også udelikat i lette sommerklær. Så fedmen hemmer min livsutfoldelse nok som det er. Og det ville være katastrofalt for meg å gå opp mer i vekt nå.

Og HVIS det er en grunnsykdom i kroppen (en eller annen ubalanse) som gjør at jeg er deprimert, så hjelper det jo ikke å gi SSRI sålenge grunnsykdommen fortsatt er der!

Med en så alvorlig lidelse synes jeg det er dårlig behandling om en har gitt opp medisinering etter kun to forsøk med SRI.

Det finnes mange andre gode medisiner - også uten vektøkning som bivirkning.

Tanken om en eller annen ukjent ukjent sykdom som årsak til dine plager er nok en blindvei. Om du er utredet på stoffskifte (T4/TSH) og B12, får det holde.

Finnes det en konkret plan inkl. tempoplan for din somatiske utredning?

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg tror nok du godt kunne være besøksvenn, om enn bare for en periode. Den personen du kunne besøke i en periode hadde nok satt pris på det, selv om det ikke varte "evig".

MEN - du bør ikke satse på å være noe for "alle andre" utenom deg selv og dine nærmeste, særlig ikke når du ikke makter å være et minimum av det du selv ønsker å være på hjemmebane.

Det tror jeg kun vil være en flukt i hverdagen. Å bety noe for andre er flott det. Men man har bare "så mye" å gi før man møter veggen fordi man ikke pleier seg selv først og fremst.

Ut fra alle svarene dine tror jeg du er ganske fastlåst i et negativt tankemønster. Du tror at legene mener sånn og slik om de tingene du legger fram, men har de noensinne sagt det til deg? Eller er dette hvordan du tolker tingene? Jeg vet med meg selv at man lett kan bli for følsom og tro at andre mener sånn og slik, uten at det er riktig...

Jeg håper du får god hjelp videre hos psykologen til å snu tankemønstrene dine til mer positiv tenkning ift din egen situasjon og hva du kan og ikke kan utrette, og bli fortrolig med akkurat det. Ikke prøve å gape over for mye for å tilfredsstille reelle eller følte krav, men heller ikke legge deg ned og si "stopp verden jeg vil av".

Lykke til!

Tusen takk for omtanken!

Jeg har en tendens til å tro 'det verste', å tolke negativt. Det vet jeg. Men når deg gjelder legene, så ER det sant at en faktisk anbefalte meg å lese en bok om hypokondri. Men JEG tolket det som at han mente det var sjans for at jeg var det. Den samme legen mente at jeg ikke ville få til å ta en utdannelse via attføring siden 'det var usikkert om jeg greide å jobbe etterpå'. Men jeg greide det tross hans negative framtidsutsikter. Han spurte meg også for mange år siden om jeg 'var ute etter' uføretrygd. Så det er ikke BARE noe jeg har innbilt meg iallefall.

Men jeg HAR kommet til et punkt nå hvor jeg ser at mitt gamle liv er tapt, og at jeg bare MÅ innrette meg etter slik jeg er og fungerer NÅ.

Men hvor lang TID skal det ta da. Min nye psykolog støtter meg til fulle. Heldigvis. Så det er håp om bedring.

Men det er vanskelig å snu situasjonen. Men jeg prøver.

Men all tilbakemelding jeg får er virkelig til hjelp. Og det er helt sant. Enten dere 'skjønner' meg eller prøver å snakke meg 'til rette'. Jeg trenger begge deler.

Tusen takk!

[Gjest diagnose egoist?]

Med en så alvorlig lidelse synes jeg det er dårlig behandling om en har gitt opp medisinering etter kun to forsøk med SRI.

Det finnes mange andre gode medisiner - også uten vektøkning som bivirkning.

Tanken om en eller annen ukjent ukjent sykdom som årsak til dine plager er nok en blindvei. Om du er utredet på stoffskifte (T4/TSH) og B12, får det holde.

Finnes det en konkret plan inkl. tempoplan for din somatiske utredning?

'en' er det meg eller legen eller oss begge? ER det virkelig vanlig at en må prøve så mye forskjellig da. Hvorfor har ikke legen sagt det når jeg motsatte meg mer behandling i så fall? Han godtok det uten videre.

Jeg har bedt om nevrologisk utredning. Det var ikke nødvendig. Noe mer fysisk (det er somatisk ikke sant?) utredning er ikke planlagt. Jeg har bedt om skikkelig utredning siden han sier jeg har en typisk fibromyalgi. Men det har ikke noe for seg sier min lege.

Min psykolog sier derimot at hvis jeg ikke blir tatt alvorlig denne gangen heller så må jeg bare bytte lege en gang til. Men det orker jeg ikke. Det er veldig slitsomt å sette enda et menneske inn i denne innfløkte situasjonen. Og ikke vet en jo om det er noe somatisk eller kun psykisk heller.

Er det Aurorix da altså som kan hjelpe mot depresjon, og IKKE gi vektøkning? Men MAO-hemmer var det noen som sa, det hørtes så alvorlig ut. Hjertesykdom tenkte jeg da. Er det ok hvis du ikke har blodtrykksproblemer da? Jeg har jevnt over et for lavt blodtrykk. Må passe på å ikke reise meg for fort og slikt.

[Gjest diagnose egoist?]

Ja. nå har jeg blitt dratt ut en tur av en venninne. Litt god mat og et par glass vin. Følger meg som et nytt menneske. Både alvorlig prat og latter. Deilig. Det TRENGTE jeg.

Jeg mener, da får jeg heller være egoist da. Mann og barn får jo også nyte godt av at mor blir i bedre humør en time eller en uke? Hadde jeg bare vært hjemme i kveld ville jeg vært mye mer depressiv enn jeg er akkurat nå. Så det så.

Traff mange hyggelige folk og følte meg VERDSATT. Det er vel feilen på hjemmebane, at jeg føler at alt jeg gjør, samme hvor lite eller mye det er, er en selvfølge, selv om jeg yter til siste rest av krefter i kroppen. Jeg føler meg aldri snill og veldig godt likt her hjemme.

Men kanskje det går begge veier? Nei, livet er ikke lett! Men et par glass vin og gode venner gjør det lettere. En stakket stund...

[frosken]

Tusen takk! Det var veldig flott skrevet (og beskrevet). En kan skjønne at du har vært igjennom det selv. Slike ting er nok ganske uforståelige for de som aldri har vært 'der'.

Det er det siste året som har vært vanskeligst, så jeg har jo håp om at det snut til det mer positive selv om jeg nok har gitt opp håpet om å bli 'som før'. Men det ville det vel på den annen side være alle andre enn meg som proffiterte på. Jeg har før hatt en hang til å la meg utnytte og gjøre mer enn min del, og ta mer enn mitt ansvar, både i jobb og hjemme og blant venner.

Nå er jeg litt roligere, så nå skal jeg 'ta meg sammen' (for et uttrykk, akkurat som det er et VALG en alltid har, en sier jo ikke til en som er lam at han må ta seg sammen og bruke bena) og begynen på kaka.

Du skriver: "så nå skal jeg 'ta meg sammen' (for et uttrykk, akkurat som det er et VALG en alltid har, en sier jo ikke til en som er lam at han må ta seg sammen og bruke bena) og begynen på kaka."

Etter min mening er dette en helt urimelig sammenligning. Du KAN gjøre ting - men ikke nødvendigvis så mye av gangen - med lamme ben kan du ikke gå samme hvor mye du tar deg sammen...

Etter å ha lest hele tråden tenker jeg at du trenger hjelp til å oppfatte din egen situasjon annerledes - og at du mer enn forståelse trenger hjelp til å komme i gang igjen (kanskje også noen ganske kraftige dytt innimellom.)

[Gjest diagnose egoist?]

Du skriver: "så nå skal jeg 'ta meg sammen' (for et uttrykk, akkurat som det er et VALG en alltid har, en sier jo ikke til en som er lam at han må ta seg sammen og bruke bena) og begynen på kaka."

Etter min mening er dette en helt urimelig sammenligning. Du KAN gjøre ting - men ikke nødvendigvis så mye av gangen - med lamme ben kan du ikke gå samme hvor mye du tar deg sammen...

Etter å ha lest hele tråden tenker jeg at du trenger hjelp til å oppfatte din egen situasjon annerledes - og at du mer enn forståelse trenger hjelp til å komme i gang igjen (kanskje også noen ganske kraftige dytt innimellom.)

Jeg tror du har rett. Kan se at det kan være slik ja. Men hvordan i alle dager skal det kunne skje da?

HVEM skal gi meg det dyttet? Psykologen min forstår veldig godt min nåværende situasjon utifra hva jeg har gjennomgått. Det var en helt spesielt vanskelig tøff situasjon som jeg ikke orker gå inn på. Men det pågikk et drøyt år og alle sa at de skjønte ikke hvordan jeg orket å holde meg oppreist og hvordan det var mulig at en menneske kunne tåle slike påkjenninger.

Men jeg vet at en gang MÅ jeg bare prestere igjen. Men det er vel en prossess før jeg kommer helt i mål. Jeg VIL på en måte ha fred og ro, og at nå er det MEG for en gangs skyld som skal FÅ noe, istedenfor å yte. I tillegg er det et genetisk askpekt. Jeg kjenner meg litt igjen i eldre familiemedlemmer. Så det er mye å kjempe imot.

Men jeg er egentlig en ressursperson, selv om det ikke høres slik ut i disse innlegga. Men en dag skal jeg være ovenpå igjen.

Jeg vet at familien er glad i meg (tross siste års problemer) og også mange andre. Folk blir faktisk veldig lett glad i meg. Så NOE godt (eller mye godt) er det i meg. Jeg må bare øve på å tenke mer positivt. Kanskje.

[frosken]

Jeg tror du har rett. Kan se at det kan være slik ja. Men hvordan i alle dager skal det kunne skje da?

HVEM skal gi meg det dyttet? Psykologen min forstår veldig godt min nåværende situasjon utifra hva jeg har gjennomgått. Det var en helt spesielt vanskelig tøff situasjon som jeg ikke orker gå inn på. Men det pågikk et drøyt år og alle sa at de skjønte ikke hvordan jeg orket å holde meg oppreist og hvordan det var mulig at en menneske kunne tåle slike påkjenninger.

Men jeg vet at en gang MÅ jeg bare prestere igjen. Men det er vel en prossess før jeg kommer helt i mål. Jeg VIL på en måte ha fred og ro, og at nå er det MEG for en gangs skyld som skal FÅ noe, istedenfor å yte. I tillegg er det et genetisk askpekt. Jeg kjenner meg litt igjen i eldre familiemedlemmer. Så det er mye å kjempe imot.

Men jeg er egentlig en ressursperson, selv om det ikke høres slik ut i disse innlegga. Men en dag skal jeg være ovenpå igjen.

Jeg vet at familien er glad i meg (tross siste års problemer) og også mange andre. Folk blir faktisk veldig lett glad i meg. Så NOE godt (eller mye godt) er det i meg. Jeg må bare øve på å tenke mer positivt. Kanskje.

Kanskje psykologen din forstår deg "for godt"?

I første omgang tror jeg du selv må foreta noen valg. Sette deg noen konkrete og realistiske mål for hva du skal gjøre kommende uke og uken deretter. Siden du nå nesten ikke orker noen form for forpliktelse, så får du starte med noen små prosjekter - ellers vil du sørge for å mislykkes fordi du synes det blir for slitsomt.

Så det var noen andre som foreslo et familieråd, og jeg synes også at det kanskje kunne være en god ide. Bli enige om hvem som skal gjøre hva av husarbeid de nærmeste ukene - og avtal nytt møte om 1-2 uker slik at dere kan evaluere. Hvis du først har påtatt deg en oppgave i familien, mener jeg at det i denne fasen ikke skal finnes noen undskyldning for ikke å gjennomføre. Din motstand mot å påta deg forpliktelser bør være et tema du drøfter med i allefall mannen din, slik at du ikke kan skjule deg bak at du er "for syk" til å vaske kjøkkengulvet.

Du ønsker deg at noen utenfor deg selv skal ta ansvar for å løse situasjonen - og forteller også at du har forsøkt en haug med alternative behandlingsformer. Jeg tror alle slike ting i den fasen du nå er inne i er et blindspor. Likeså er det sannsynligvis bortkastet å lete etter fysiske årsaker til slitenheten nå. Først må du ta tak i den grunnleggende psykologiske motstanden din mot forpliktelse - og så får fremtiden vise om du skulle feile noe annet også. (Alt du har skrevet i denne tråden gjør at jeg tenker at dette primært er psykisk, men det kan selvfølgelig være noe annet i tillegg. Uansett så kommer du ikke unna å ta tak i din egen forståelse av virkeligheten og manglende motivasjon for å gjøre "ting du ikke har lyst til". Bruk de nærmeste månedene på å komme i gang igjen - ikke slik at du gjør like mye som før - men slik at du kommer deg ut av den vegringstilstanden du nå ser ut til å være inne i.

Lykke til!

P.S. Dette har vært en interessant tråd - og problemstillingen er nok relevant for mange flere enn deg her!

[Gemini]

'en' er det meg eller legen eller oss begge? ER det virkelig vanlig at en må prøve så mye forskjellig da. Hvorfor har ikke legen sagt det når jeg motsatte meg mer behandling i så fall? Han godtok det uten videre.

Jeg har bedt om nevrologisk utredning. Det var ikke nødvendig. Noe mer fysisk (det er somatisk ikke sant?) utredning er ikke planlagt. Jeg har bedt om skikkelig utredning siden han sier jeg har en typisk fibromyalgi. Men det har ikke noe for seg sier min lege.

Min psykolog sier derimot at hvis jeg ikke blir tatt alvorlig denne gangen heller så må jeg bare bytte lege en gang til. Men det orker jeg ikke. Det er veldig slitsomt å sette enda et menneske inn i denne innfløkte situasjonen. Og ikke vet en jo om det er noe somatisk eller kun psykisk heller.

Er det Aurorix da altså som kan hjelpe mot depresjon, og IKKE gi vektøkning? Men MAO-hemmer var det noen som sa, det hørtes så alvorlig ut. Hjertesykdom tenkte jeg da. Er det ok hvis du ikke har blodtrykksproblemer da? Jeg har jevnt over et for lavt blodtrykk. Må passe på å ikke reise meg for fort og slikt.

Det står ikke noe om forsiktighetsregler ifbm. Aurorix ved verken for høyt eller for lavt blodtrykk.

Det som derimot står (blant annet) er:

"Egenskaper: Klassifisering: Reversibel MAO-A hemmer (RIMA) med antidepressiv effekt. Hever stemningsleiet og øker psykomotorisk aktivitet. Symptomer som ulystfølelse, tretthet, initiativløshet og konsentrasjonsvansker dempes som regel innen en uke etter behandlingsstart. Søvnkvaliteten bedres innen noen dager, til tross for at preparatet ikke gir sedasjon."

...

"Påvirker ikke hjerte eller lever." :-)

Om bivirkninger står det at det er en "godt tolerert" medisin, noe jeg ikke tror det står om så mange andre AD (ref. hva jeg har lest her på DOL av NHD's uttalelser om Aurorix tidligere). Du kan jo evt. søke her på Søk-knappen oppe på det røde feltet øverst i skjermbildet om du vil lese mer.

Mulig at også NHD vil svare mer (og mer faglig begrunnet enn mine "klipp og lim"...) om medisiner, Aurorix eller evt. andre medikamenter.

Om det du skriver til Frosken over her - om at du MÅ prestere osv. Hvorfor ikke prøve å snu tankemønsteret ditt, til å si at du VIL prestere LITT. Ikke at du skal tilbake der du skal gjøre alt - uten å bli sett eller verdsatt. Men gjøre LITT - som gir deg selv en god følelse av at du mestrer, og kan ha det ålreit rundt deg i hjemmet ditt - for din egen del også, ikke bare for mann & barn.

Men - uten å bruke en anklagende, negativ tone, tror du at du kan fortelle familien litt mer om hvordan du vil ha det hjemme, at dere heretter må bli enige om å dra lasset i fellesskap, med en arbeidsfordeling som alle kan være enige i?

Til sist - kan det være en ide kanskje - at du lar mannen din lese innleggene her?

:-)

[Gjest dyttulf]

Jeg tror du har rett. Kan se at det kan være slik ja. Men hvordan i alle dager skal det kunne skje da?

HVEM skal gi meg det dyttet? Psykologen min forstår veldig godt min nåværende situasjon utifra hva jeg har gjennomgått. Det var en helt spesielt vanskelig tøff situasjon som jeg ikke orker gå inn på. Men det pågikk et drøyt år og alle sa at de skjønte ikke hvordan jeg orket å holde meg oppreist og hvordan det var mulig at en menneske kunne tåle slike påkjenninger.

Men jeg vet at en gang MÅ jeg bare prestere igjen. Men det er vel en prossess før jeg kommer helt i mål. Jeg VIL på en måte ha fred og ro, og at nå er det MEG for en gangs skyld som skal FÅ noe, istedenfor å yte. I tillegg er det et genetisk askpekt. Jeg kjenner meg litt igjen i eldre familiemedlemmer. Så det er mye å kjempe imot.

Men jeg er egentlig en ressursperson, selv om det ikke høres slik ut i disse innlegga. Men en dag skal jeg være ovenpå igjen.

Jeg vet at familien er glad i meg (tross siste års problemer) og også mange andre. Folk blir faktisk veldig lett glad i meg. Så NOE godt (eller mye godt) er det i meg. Jeg må bare øve på å tenke mer positivt. Kanskje.

"hvem skal gi meg dyttet?"

Tenkte i farten at hva med venninnene dine.Har du snakket med dem om problemet ditt?..Kan du få dem til å dytte deg i gang eller hjelpe deg på andre områder bortsett fra å være "selskapsdamer".

Kun et forslag

[Gjest diagnose egoist?]

Kanskje psykologen din forstår deg "for godt"?

I første omgang tror jeg du selv må foreta noen valg. Sette deg noen konkrete og realistiske mål for hva du skal gjøre kommende uke og uken deretter. Siden du nå nesten ikke orker noen form for forpliktelse, så får du starte med noen små prosjekter - ellers vil du sørge for å mislykkes fordi du synes det blir for slitsomt.

Så det var noen andre som foreslo et familieråd, og jeg synes også at det kanskje kunne være en god ide. Bli enige om hvem som skal gjøre hva av husarbeid de nærmeste ukene - og avtal nytt møte om 1-2 uker slik at dere kan evaluere. Hvis du først har påtatt deg en oppgave i familien, mener jeg at det i denne fasen ikke skal finnes noen undskyldning for ikke å gjennomføre. Din motstand mot å påta deg forpliktelser bør være et tema du drøfter med i allefall mannen din, slik at du ikke kan skjule deg bak at du er "for syk" til å vaske kjøkkengulvet.

Du ønsker deg at noen utenfor deg selv skal ta ansvar for å løse situasjonen - og forteller også at du har forsøkt en haug med alternative behandlingsformer. Jeg tror alle slike ting i den fasen du nå er inne i er et blindspor. Likeså er det sannsynligvis bortkastet å lete etter fysiske årsaker til slitenheten nå. Først må du ta tak i den grunnleggende psykologiske motstanden din mot forpliktelse - og så får fremtiden vise om du skulle feile noe annet også. (Alt du har skrevet i denne tråden gjør at jeg tenker at dette primært er psykisk, men det kan selvfølgelig være noe annet i tillegg. Uansett så kommer du ikke unna å ta tak i din egen forståelse av virkeligheten og manglende motivasjon for å gjøre "ting du ikke har lyst til". Bruk de nærmeste månedene på å komme i gang igjen - ikke slik at du gjør like mye som før - men slik at du kommer deg ut av den vegringstilstanden du nå ser ut til å være inne i.

Lykke til!

P.S. Dette har vært en interessant tråd - og problemstillingen er nok relevant for mange flere enn deg her!

Takk for mange gode råd!

Jeg ser helt klart selv at problemet er at jeg har gått fra å ha mer ansvar for og plikter overfor andre mennesker enn jeg tålte til det motsatte ytterpunkt, å nekte å ha ansvar for den minste ting.

Var vel en måte å beskytte meg på og skaffe meg sårt tiltrengt hvile. Men jeg skjønner godt at omgivelsenes forståelse er tøyd til bristepunktet ved at jeg ikke kommer ut av det igjen.

Skal øve på å gjøre litt hver dag, selv når jeg er mest sliten, selv om det ikke er mer enn å tørke støv av et par ting eller vanne blomster. Jeg ser ikke bort fra at kanskje så 'glemmer' jeg en del jeg gjør siden det er så lite at det ikke teller i det store husholdsprosjektet. Men alle monner drar. Slik som å holde liv i stueblomstene feks, det har jeg klart hele tiden.

Familieråd fungerer av forskjellige grunner ikke så godt hos oss. Har vært tilløp til forsøk før, men uten stor suksess. Det er jo ikke bare meg det står på selvfølgelig.

Jeg synes også tråden her har vært veldig interessant. Det har gitt meg et puff til ønske å 'ta meg sammen'. Får håpe jeg klarer å klamre meg fast til den beslutningen.

Og det med at psykologen min kanskje forstår meg 'for godt'. Det har jeg tenkt på også. Jeg har tendens til å få behandlere som enten er for 'snille' eller som ikke vil 'se' meg i det hele tatt. Kanskje jeg en gang treffer en mellomting. Men noe bytte nå er ikke aktuelt. Det vil bare bli sett på som å 'flykte' har jeg forstått, så jeg får prøve å 'sprite' opp hanjeg har. Skal ta opp dette med han, om han er for ettergivende overfor meg. Kanskje han har for mye empati? Kan jo være en hemsko det også.

Nå skal jeg faktisk vaske kjøkkengulvet. Det er lenge siden sist. Jeg hang fast der i går.

[Gjest diagnose egoist?]

Det står ikke noe om forsiktighetsregler ifbm. Aurorix ved verken for høyt eller for lavt blodtrykk.

Det som derimot står (blant annet) er:

"Egenskaper: Klassifisering: Reversibel MAO-A hemmer (RIMA) med antidepressiv effekt. Hever stemningsleiet og øker psykomotorisk aktivitet. Symptomer som ulystfølelse, tretthet, initiativløshet og konsentrasjonsvansker dempes som regel innen en uke etter behandlingsstart. Søvnkvaliteten bedres innen noen dager, til tross for at preparatet ikke gir sedasjon."

...

"Påvirker ikke hjerte eller lever." :-)

Om bivirkninger står det at det er en "godt tolerert" medisin, noe jeg ikke tror det står om så mange andre AD (ref. hva jeg har lest her på DOL av NHD's uttalelser om Aurorix tidligere). Du kan jo evt. søke her på Søk-knappen oppe på det røde feltet øverst i skjermbildet om du vil lese mer.

Mulig at også NHD vil svare mer (og mer faglig begrunnet enn mine "klipp og lim"...) om medisiner, Aurorix eller evt. andre medikamenter.

Om det du skriver til Frosken over her - om at du MÅ prestere osv. Hvorfor ikke prøve å snu tankemønsteret ditt, til å si at du VIL prestere LITT. Ikke at du skal tilbake der du skal gjøre alt - uten å bli sett eller verdsatt. Men gjøre LITT - som gir deg selv en god følelse av at du mestrer, og kan ha det ålreit rundt deg i hjemmet ditt - for din egen del også, ikke bare for mann & barn.

Men - uten å bruke en anklagende, negativ tone, tror du at du kan fortelle familien litt mer om hvordan du vil ha det hjemme, at dere heretter må bli enige om å dra lasset i fellesskap, med en arbeidsfordeling som alle kan være enige i?

Til sist - kan det være en ide kanskje - at du lar mannen din lese innleggene her?

:-)

Aurorix høres interessant ut ja. Særlig det med at det ikke påvirker lever. Jeg har tendens til problemer med lever/galle/nyre-systemet.

Mannen min gjør det han kan komme over i hus og hage i tillegg til jobben. Så det er ikke slik at han ikke hjelper. Men jeg kan jo ikke la han slite seg helt ut heller. Ungene er det som må satses på for å få utført mer arbeid, men det er jo en bøyg. Tungt å snu, men det er verdt en innsats.

Får ta ett skritt av gangen.

Jeg og mannen min har pratet MYE om dette, og han VIL forstå, men det er jo vanskelig for de som ikke har opplevd en slik grad av slitenhet selv. Men han respekterer at det ikke er 'bare tull' fra min side selv om det ikke er synlig sykdom. Han har også lest noe jeg har skrevet til lege og trygdekontor tidligere om temaet.

[Snøfrisk]

'en' er det meg eller legen eller oss begge? ER det virkelig vanlig at en må prøve så mye forskjellig da. Hvorfor har ikke legen sagt det når jeg motsatte meg mer behandling i så fall? Han godtok det uten videre.

Jeg har bedt om nevrologisk utredning. Det var ikke nødvendig. Noe mer fysisk (det er somatisk ikke sant?) utredning er ikke planlagt. Jeg har bedt om skikkelig utredning siden han sier jeg har en typisk fibromyalgi. Men det har ikke noe for seg sier min lege.

Min psykolog sier derimot at hvis jeg ikke blir tatt alvorlig denne gangen heller så må jeg bare bytte lege en gang til. Men det orker jeg ikke. Det er veldig slitsomt å sette enda et menneske inn i denne innfløkte situasjonen. Og ikke vet en jo om det er noe somatisk eller kun psykisk heller.

Er det Aurorix da altså som kan hjelpe mot depresjon, og IKKE gi vektøkning? Men MAO-hemmer var det noen som sa, det hørtes så alvorlig ut. Hjertesykdom tenkte jeg da. Er det ok hvis du ikke har blodtrykksproblemer da? Jeg har jevnt over et for lavt blodtrykk. Må passe på å ikke reise meg for fort og slikt.

HEI!

Ja dette har jammen vært en interresant stråd, som jeg tror har vært til nytte/innspill for mange!

Du virker veldig søkende etter å finne ut hva dette er, og det er jo flott. Men kanskje du må godta at du ikke helt får svaret?

Du har jo unektelig viktige forpliktelser rundt deg, men alikevel må det aksepteres at du har en livskrise. Og ting tar tid (de 3 T'er).

Depresjon og angst kan jo veldig mye mulig gi smerter og ubehag i kroppen. Det levde jeg veldig lenge med selv, men forstod av meg selv at det var psykosomatisk. Derfor gjorde jeg tidvis ting som var bra for meg, for å holde meg selv oppe og for å utvikle meg, men det kan jo lett vippe over til å bli en livsstil som ingen er tjent med!

Men siden du har vært en veldig resurssterk person før denne utbrentheten, skjønner jeg veldig godt at du har problemer med å akseptere at du nå kommer til kort.

Du vil ha tilbake ditt gamle jeg! Men erfaringer bidrar jo til utvikling av personligheten vår! Og du vil virkelig gjøre noe med deg selv, slik jeg får inntrykk av her i tråden.

Det kan se ut som om du må velge å gå en gyllen middelveg, slik at livet ditt kan få muligheter til å falle til ro.

Forhåpentligvis vil du kunne se tilbake på denne tiden i livet ditt som en erfaring rikere.

Du har fått veldig mange svar på innlegget ditt, dette engasjerer folk, og jeg syns det er en god ide å ta utskrift av tråden for å diskutere det med bahandleren din. Samt det å komme sammen i familieråd hjemme, være så åpen som mulig om probemet.

Du trenger jo ikke gå slavisk igjennom innleggene, men peke på ting du leser og drøfte det eller det. Få det frem på din måte -slik du føler det er nyttig for deg.

Jeg ønsker deg lykke til videre, og følger gjerne med her på DOL hvordan det går videre!

mvh

[Gemini]

Takk for mange gode råd!

Jeg ser helt klart selv at problemet er at jeg har gått fra å ha mer ansvar for og plikter overfor andre mennesker enn jeg tålte til det motsatte ytterpunkt, å nekte å ha ansvar for den minste ting.

Var vel en måte å beskytte meg på og skaffe meg sårt tiltrengt hvile. Men jeg skjønner godt at omgivelsenes forståelse er tøyd til bristepunktet ved at jeg ikke kommer ut av det igjen.

Skal øve på å gjøre litt hver dag, selv når jeg er mest sliten, selv om det ikke er mer enn å tørke støv av et par ting eller vanne blomster. Jeg ser ikke bort fra at kanskje så 'glemmer' jeg en del jeg gjør siden det er så lite at det ikke teller i det store husholdsprosjektet. Men alle monner drar. Slik som å holde liv i stueblomstene feks, det har jeg klart hele tiden.

Familieråd fungerer av forskjellige grunner ikke så godt hos oss. Har vært tilløp til forsøk før, men uten stor suksess. Det er jo ikke bare meg det står på selvfølgelig.

Jeg synes også tråden her har vært veldig interessant. Det har gitt meg et puff til ønske å 'ta meg sammen'. Får håpe jeg klarer å klamre meg fast til den beslutningen.

Og det med at psykologen min kanskje forstår meg 'for godt'. Det har jeg tenkt på også. Jeg har tendens til å få behandlere som enten er for 'snille' eller som ikke vil 'se' meg i det hele tatt. Kanskje jeg en gang treffer en mellomting. Men noe bytte nå er ikke aktuelt. Det vil bare bli sett på som å 'flykte' har jeg forstått, så jeg får prøve å 'sprite' opp hanjeg har. Skal ta opp dette med han, om han er for ettergivende overfor meg. Kanskje han har for mye empati? Kan jo være en hemsko det også.

Nå skal jeg faktisk vaske kjøkkengulvet. Det er lenge siden sist. Jeg hang fast der i går.

Kanskje psykologen har vært såpass snill en periode nå (vet ikke hvor lang tid det er snakk om) nettopp fordi du skulle kunne få denne sårt tiltrengte pausen fra forpliktelser for en stund. Og kanskje fordi han mener det er bedre at DU selv kommer fram til at du ønsker en forandring, og ønsker å lære å finne en balansegang, en gyllen middelvei. Lærdom man selv har kommet fram til gjennom en prosess med seg selv, og ikke blitt pådyttet av andre er man jo gjerne mer motivert for å gjennomføre, og har større sannsynlighet for å lykkes med.

Bra du har fått litt "guts" til å gå på med gulvvask idag, og at du ser at du jo faktisk får gjort litt. Det er jo ingen krise om det ikke er nyvaskede gulv osv. hjemme hele tiden, men om det blir for rotete og sånn, så blir det jo tyngre å orke noe som helst (jo takk, det kjenner jeg meg godt igjen i...). Så - å holde det ryddig bør kanskje være første-prioriteringen en stund nå, og så kan kanskje klesvasken og et par andre ting bli mann & barns jobb. Om ikke akkurat i familieråd, så kan det kanskje bli en viss enighet om oppgavefordeling? At alle tar i et tak og rydder etter seg selv, og fx en gang i uka vasker et eller to rom om ikke annet?

[Gjest diagnose egoist?]

"hvem skal gi meg dyttet?"

Tenkte i farten at hva med venninnene dine.Har du snakket med dem om problemet ditt?..Kan du få dem til å dytte deg i gang eller hjelpe deg på andre områder bortsett fra å være "selskapsdamer".

Kun et forslag

Mine gamle venninner er fortsatt av den vellykkede typen som jeg var før. De skjønner rett og slett ikke hva jeg snakker om. Det kan en heller ikke forvente. Jeg skjønte heller ikke det før jeg 'var der' selv. Ingen 'normale' folk skjønner at det går an å være så utslitt at en ikke greier skifte sengetøy selv om en har sitti på ræva hele dagen.

Jeg HAR snakket med dem, prøvd å forklare. Men det gir meg en vond følelse etterpå. For jeg skjønner at de ikke skjønner. Og det er vondt. Det kommer slike forslag som friske mennesker kommer med, fordi det er det det er fornuftig å foreslå for folk som aldri har opplevd denne spesielle utslittheten. Og nå tror jeg de rett og slett er lei av å høre om 'sytinga mi.

Jeg har andre også. Men de er som meg, og vi vedlikeholder vel gjensidig problemene våre mer enn å få oss ut av dem. Men det hjelper å høre at andre har det pås amme måten. At en ikke er helt alene i verden. Deilig å blir forstått, uten å måtte høre at en må jo bare gjøre slik og slik. Alt det som fungerte da en var frisk selv. (Men slike ting fungerer ikke når en er utslitt i utgangspunktet. En må over ei dørstokkmil hver eneste dag. Den går friske kanskje et par ganger i året.) Men jeg tror ikke jeg har 'godt av' å være for mye sammen med de som er like slitne og deprimerte og dårligfungerende som meg.

Det som fungerer best er derfor å være sammen med de friske venninnene og så holde mest mulig kjeft om hvordan jeg har det. De skjønner jo heller ikke at det ikke BARE er å si det og det til legen og forlange den og den behandlinga. Slikt sier bare folk som ikke selv har tråklet seg fram i helsesystemet i et evig jag på å bli frisk.

I grunnen har jeg kommet til at jeg stort sett skal slutte å fortelle folk om hvordan jeg har det. Begynne å tie ihjel hele problemet. Kanskje det fungerer bedre. Kanskje blir en rett og slett verre ved å tro at en kan prate seg ut av det?

[Gjest diagnose egoist?]

HEI!

Ja dette har jammen vært en interresant stråd, som jeg tror har vært til nytte/innspill for mange!

Du virker veldig søkende etter å finne ut hva dette er, og det er jo flott. Men kanskje du må godta at du ikke helt får svaret?

Du har jo unektelig viktige forpliktelser rundt deg, men alikevel må det aksepteres at du har en livskrise. Og ting tar tid (de 3 T'er).

Depresjon og angst kan jo veldig mye mulig gi smerter og ubehag i kroppen. Det levde jeg veldig lenge med selv, men forstod av meg selv at det var psykosomatisk. Derfor gjorde jeg tidvis ting som var bra for meg, for å holde meg selv oppe og for å utvikle meg, men det kan jo lett vippe over til å bli en livsstil som ingen er tjent med!

Men siden du har vært en veldig resurssterk person før denne utbrentheten, skjønner jeg veldig godt at du har problemer med å akseptere at du nå kommer til kort.

Du vil ha tilbake ditt gamle jeg! Men erfaringer bidrar jo til utvikling av personligheten vår! Og du vil virkelig gjøre noe med deg selv, slik jeg får inntrykk av her i tråden.

Det kan se ut som om du må velge å gå en gyllen middelveg, slik at livet ditt kan få muligheter til å falle til ro.

Forhåpentligvis vil du kunne se tilbake på denne tiden i livet ditt som en erfaring rikere.

Du har fått veldig mange svar på innlegget ditt, dette engasjerer folk, og jeg syns det er en god ide å ta utskrift av tråden for å diskutere det med bahandleren din. Samt det å komme sammen i familieråd hjemme, være så åpen som mulig om probemet.

Du trenger jo ikke gå slavisk igjennom innleggene, men peke på ting du leser og drøfte det eller det. Få det frem på din måte -slik du føler det er nyttig for deg.

Jeg ønsker deg lykke til videre, og følger gjerne med her på DOL hvordan det går videre!

mvh

Takk for omtanken!

Det med at en utvikler seg har jeg merket. Jeg HAR vokst på det jeg har vært igjennom. Kanskje er det litt av problemet også, eller et nytt problem. Jeg føler jo at mange av mine 'gamle' venner er et par nummer for små for meg nå. Jeg har 'skjønt' mye fordi jeg har måttet gå så i meg selv, og jeg og mannen min har hatt mange samtaler om problemer i vårt forhold som jeg tror mange andre ikke tør gå inn i.

Jeg har blitt mye mer ærlig og åpen i denne prossessen, både på godt og vondt. Det tror jeg skremmer mange som ikke har kommet dit selv. Det er faktisk mange av de gamle vennene jeg er sammen med bare av gammel vane. Fordi jeg ikke helt tør kutte dem ut.

De jeg trives best sammen med idag, kjente jeg ikke før jeg ble syk. Eller noen kjente jeg på avstand, men har utviklet vennskap med pga at jeg har forandret meg. Det er akkurat som om jeg har en radar som leter fram mennesker som er 'som meg', med litt dypere interesser.

Har aldri likt 'small talk', men nå blir jeg nesten fysisk dårlig av å være sammen med mennesker som snakker mest om hvilket merke de har på solbrillene og hvor de har kule klær og slike uvesentlige ting.

På en måte har jeg lyst til å ta konsekvensen av den jeg har utviklet meg til, men jeg er ikke modig nok enda. For da må jeg kutte ut en del mennesker av livet mitt. Mennesker som jeg egentlig har hatt 'nytte' av tidligere, så jeg føler kanskje det er litt dårlig gjort å ikke ville ha mer med dem å gjøre. Men det kommer nok en dag. Når jeg blir enda sikrere på den jeg er i ferd med å bli.

Kanskje jeg bare må igjennom den 'forvandlingen' før jeg får energien tilbake. har tenkt litt på det jeg går igjennom nå som en ny pubertet.

[Gemini]

Mine gamle venninner er fortsatt av den vellykkede typen som jeg var før. De skjønner rett og slett ikke hva jeg snakker om. Det kan en heller ikke forvente. Jeg skjønte heller ikke det før jeg 'var der' selv. Ingen 'normale' folk skjønner at det går an å være så utslitt at en ikke greier skifte sengetøy selv om en har sitti på ræva hele dagen.

Jeg HAR snakket med dem, prøvd å forklare. Men det gir meg en vond følelse etterpå. For jeg skjønner at de ikke skjønner. Og det er vondt. Det kommer slike forslag som friske mennesker kommer med, fordi det er det det er fornuftig å foreslå for folk som aldri har opplevd denne spesielle utslittheten. Og nå tror jeg de rett og slett er lei av å høre om 'sytinga mi.

Jeg har andre også. Men de er som meg, og vi vedlikeholder vel gjensidig problemene våre mer enn å få oss ut av dem. Men det hjelper å høre at andre har det pås amme måten. At en ikke er helt alene i verden. Deilig å blir forstått, uten å måtte høre at en må jo bare gjøre slik og slik. Alt det som fungerte da en var frisk selv. (Men slike ting fungerer ikke når en er utslitt i utgangspunktet. En må over ei dørstokkmil hver eneste dag. Den går friske kanskje et par ganger i året.) Men jeg tror ikke jeg har 'godt av' å være for mye sammen med de som er like slitne og deprimerte og dårligfungerende som meg.

Det som fungerer best er derfor å være sammen med de friske venninnene og så holde mest mulig kjeft om hvordan jeg har det. De skjønner jo heller ikke at det ikke BARE er å si det og det til legen og forlange den og den behandlinga. Slikt sier bare folk som ikke selv har tråklet seg fram i helsesystemet i et evig jag på å bli frisk.

I grunnen har jeg kommet til at jeg stort sett skal slutte å fortelle folk om hvordan jeg har det. Begynne å tie ihjel hele problemet. Kanskje det fungerer bedre. Kanskje blir en rett og slett verre ved å tro at en kan prate seg ut av det?

Noen av mine tanker om det du skriver:

Jeg tror du - dessverre - med rette må akseptere at dette er vanskelig for friske venninner å forstå, så lenge de selv har opplevd noe lignende. Men - at du skal tie ihjel problemene - det tror jeg ikke er løsningen - men la venninner være venninner (om enn litt mer overflatisk enn du skulle ønske), og psykolog være psykolog. Selv ei i familien min som har revmatisme (altså en helt konkret fysisk sykdom/diagnose) får lite forståelse av enkelte venninner og familiemedlemmer, så det hjelper ikke alltid å ha en diagnose på noe som er mer kjent enn depresjon/utbrenthet.

En annen venninne av meg (som for øvrig har et fysisk handikap, men ellers fysisk og psykisk frisk) hadde tidligere null forståelse for at en av hennes venninner av og til ikke orket ting, måtte kansellere avtaler pga at hun ikke hadde krefter. Så en dag ble venninnen min syk, langvarig syk, med tap av energi som et symptom. Dette gjorde bl.a. at hun ikke klarte å drive med to hobbyer som normalt gir henne masse glede og overskudd i hverdagen. Først da klarte hun å forstå SIN venninnes problemer over mange år. Hun ble jo ganske skamfull, over at hun hadde tenkt at denne venninnen bare prioriterte feil, eller gjorde seg til, osv.

Istedenfor å ergre deg over at de ikke forstår, og gå i baklås på at "de kan ikke forstå" - så aksepter heller at det er sånn - dessverre. Nyt det koselige og sosiale med de. Bruk psykologen til å få ryddet opp i tanker og følelser. Det er selvsagt synd at man ikke alltid kan klare å få like stor forståelse og aksept for psykiske plager, men jeg tror man bare må innse at Rom ikke ble bygget på en dag, og at det er for krevende for deg nå å skulle jobbe for at de skal skjønne, hvis du allerede har prøvd dette. Statistisk sett vil nok flere av de på et tidspunkt eller flere i livet sitt møte veggen og forstå mere.

Hm - dette ble rotete skrevet av meg, men nå tror jeg at jeg skal prøve å få gjort no' av det _jeg_ har planer om, med rydding og sånt... :-)

[Gjest diagnose egoist?]

Kanskje psykologen har vært såpass snill en periode nå (vet ikke hvor lang tid det er snakk om) nettopp fordi du skulle kunne få denne sårt tiltrengte pausen fra forpliktelser for en stund. Og kanskje fordi han mener det er bedre at DU selv kommer fram til at du ønsker en forandring, og ønsker å lære å finne en balansegang, en gyllen middelvei. Lærdom man selv har kommet fram til gjennom en prosess med seg selv, og ikke blitt pådyttet av andre er man jo gjerne mer motivert for å gjennomføre, og har større sannsynlighet for å lykkes med.

Bra du har fått litt "guts" til å gå på med gulvvask idag, og at du ser at du jo faktisk får gjort litt. Det er jo ingen krise om det ikke er nyvaskede gulv osv. hjemme hele tiden, men om det blir for rotete og sånn, så blir det jo tyngre å orke noe som helst (jo takk, det kjenner jeg meg godt igjen i...). Så - å holde det ryddig bør kanskje være første-prioriteringen en stund nå, og så kan kanskje klesvasken og et par andre ting bli mann & barns jobb. Om ikke akkurat i familieråd, så kan det kanskje bli en viss enighet om oppgavefordeling? At alle tar i et tak og rydder etter seg selv, og fx en gang i uka vasker et eller to rom om ikke annet?

Jeg fikk vasket over kjøkkengulvet (med en harelabb riktignok, men bedre enn ingenting).

Og så slo jeg til og forlangte at tenåringsslasken skulle støvsuge i stua. Snudde ryggen til all akkederinga og sa bare at jeg spurte ikke om du ville, jeg sa du skulle. Og så tok jeg en tur i dusjen imens.

Det var så fort gjort at det må ha vært en skikkelig slurvejobb det også, men vi får ta ett skritt av gangen. Et dårlig støvsugd gulv er bedre enn et gulv som ikke er støvsugd i det hele tatt.

Fornøyd med at jeg greide å la være å bemerke slurvinga. Jeg sa bare takk for hjelpen. Han hadde nok håpet at jeg skulle se hvor lite bra han gjorde det og ikke spørre neste gang, men der gikk han fem på.

Og så feiret jeg med ei kurv norske jordbær. Så den dagen her har vært ganske ok.