Er det egoistisk?

[Gemini]

Jeg fikk vasket over kjøkkengulvet (med en harelabb riktignok, men bedre enn ingenting).

Og så slo jeg til og forlangte at tenåringsslasken skulle støvsuge i stua. Snudde ryggen til all akkederinga og sa bare at jeg spurte ikke om du ville, jeg sa du skulle. Og så tok jeg en tur i dusjen imens.

Det var så fort gjort at det må ha vært en skikkelig slurvejobb det også, men vi får ta ett skritt av gangen. Et dårlig støvsugd gulv er bedre enn et gulv som ikke er støvsugd i det hele tatt.

Fornøyd med at jeg greide å la være å bemerke slurvinga. Jeg sa bare takk for hjelpen. Han hadde nok håpet at jeg skulle se hvor lite bra han gjorde det og ikke spørre neste gang, men der gikk han fem på.

Og så feiret jeg med ei kurv norske jordbær. Så den dagen her har vært ganske ok.

Flott! :-)

[Mimmy]

Takk for omtanken!

Det med at en utvikler seg har jeg merket. Jeg HAR vokst på det jeg har vært igjennom. Kanskje er det litt av problemet også, eller et nytt problem. Jeg føler jo at mange av mine 'gamle' venner er et par nummer for små for meg nå. Jeg har 'skjønt' mye fordi jeg har måttet gå så i meg selv, og jeg og mannen min har hatt mange samtaler om problemer i vårt forhold som jeg tror mange andre ikke tør gå inn i.

Jeg har blitt mye mer ærlig og åpen i denne prossessen, både på godt og vondt. Det tror jeg skremmer mange som ikke har kommet dit selv. Det er faktisk mange av de gamle vennene jeg er sammen med bare av gammel vane. Fordi jeg ikke helt tør kutte dem ut.

De jeg trives best sammen med idag, kjente jeg ikke før jeg ble syk. Eller noen kjente jeg på avstand, men har utviklet vennskap med pga at jeg har forandret meg. Det er akkurat som om jeg har en radar som leter fram mennesker som er 'som meg', med litt dypere interesser.

Har aldri likt 'small talk', men nå blir jeg nesten fysisk dårlig av å være sammen med mennesker som snakker mest om hvilket merke de har på solbrillene og hvor de har kule klær og slike uvesentlige ting.

På en måte har jeg lyst til å ta konsekvensen av den jeg har utviklet meg til, men jeg er ikke modig nok enda. For da må jeg kutte ut en del mennesker av livet mitt. Mennesker som jeg egentlig har hatt 'nytte' av tidligere, så jeg føler kanskje det er litt dårlig gjort å ikke ville ha mer med dem å gjøre. Men det kommer nok en dag. Når jeg blir enda sikrere på den jeg er i ferd med å bli.

Kanskje jeg bare må igjennom den 'forvandlingen' før jeg får energien tilbake. har tenkt litt på det jeg går igjennom nå som en ny pubertet.

Vil for ordens skyld opplyse om at jeg ikke har lest hele tråden her, men fikk allikevel lyst til å kommentere dette innlegget.

Det å tenke på dypere ting, er vel og bra, men det betyr IKKE at de som driver med small talk om livets små og store trivialiteter nødvendigvis er overfladiske. Tror det kan være en del av depresjonens natur, å tenke "dype tanker", men det betyr ikke at man nødvendigvis er noe dypere som menneske. Bare fordi man har sett litt dypere enn det man gjorde før.

Men erfaring gjør noe med en, både de gode og de dårlige, og man lærer av det. Det å oppdage at man var et menneske, ikke en maskin. Det gikk så langt, men ikke lenger, og så bruker man den tiden som trengs, for å gå de trappetrinnene og komme seg ovenpå igjen. Og får den belønning at man i prosessen har blitt sterkere. Bare stå på, og gi deg ikke! Selv om trappetrinnene er tunge og trappen er bratt og lang.

Tror ikke du er egoistisk, tror bare du er utmattet av ting. Og da blir man egosentrert, det er et naturlig ståsted for å kunne bygge seg selv opp igjen. Ikke sånn at man hele tiden skal gi etter for sine egne behov, men all den tid man er deprimert, så tror jeg det for en stor del er nødvendig å satse mere på egen helse og egne behov enn andres. For i det hele tatt ha sjanse til å komme ovenpå, og dermed også kunne fylle andres behov.

Støtte og klem fra

[Gjest diagnose egoist?]

Vil for ordens skyld opplyse om at jeg ikke har lest hele tråden her, men fikk allikevel lyst til å kommentere dette innlegget.

Det å tenke på dypere ting, er vel og bra, men det betyr IKKE at de som driver med small talk om livets små og store trivialiteter nødvendigvis er overfladiske. Tror det kan være en del av depresjonens natur, å tenke "dype tanker", men det betyr ikke at man nødvendigvis er noe dypere som menneske. Bare fordi man har sett litt dypere enn det man gjorde før.

Men erfaring gjør noe med en, både de gode og de dårlige, og man lærer av det. Det å oppdage at man var et menneske, ikke en maskin. Det gikk så langt, men ikke lenger, og så bruker man den tiden som trengs, for å gå de trappetrinnene og komme seg ovenpå igjen. Og får den belønning at man i prosessen har blitt sterkere. Bare stå på, og gi deg ikke! Selv om trappetrinnene er tunge og trappen er bratt og lang.

Tror ikke du er egoistisk, tror bare du er utmattet av ting. Og da blir man egosentrert, det er et naturlig ståsted for å kunne bygge seg selv opp igjen. Ikke sånn at man hele tiden skal gi etter for sine egne behov, men all den tid man er deprimert, så tror jeg det for en stor del er nødvendig å satse mere på egen helse og egne behov enn andres. For i det hele tatt ha sjanse til å komme ovenpå, og dermed også kunne fylle andres behov.

Støtte og klem fra

Tusen takk!

Jeg ser klart at small-talk kan være nyttig av og til. Skulle ønske jeg var flinkere til det. Det er jo kontaktskapende. Jeg VET at det kan være en god egenskap også, og at det ikke er et 'bevis' på at en ikke er på et visst intelligensnivå.

Jeg har en bekjent som er ekspert på small-talk, men samtidig lynende skarp og samfunnsengasjert. Misunnelsesverdig!

Men det jeg henviste til som jeg ikke orket, er de som BARE er interessert i (eller iallefall bare snakker om) overflatiske ting. Som aldri har kommentarer til mer alvorlige eller filosofiske betraktninger. Det er trettendes, og slike folk prøver jeg å unngå så godt jeg kan.

Samtidig er det heller ikke bra å være BARE alvorlig og filosofisk. Det tretter ut folk det også.

Selv om jeg ikke er flink til small-talk (selskaps-pjatt) så er jeg ikke alvorlig og dyp hele tiden. Jeg har selvironi, elsker vitser og lette humoristiske filmer, romantisk kliss på film er ok. Jeg er ikke en type som er veldig kunnskapsrik om 'skole-vitenskap'. Men jeg er veldig interessert i slikt som en kan tenke seg til med fornuften. Menneskelige reaksjonsmønstre er jo veldig spennende å legge merke til.

Jeg kan også være både fnisete, barnslig og flåsete. Men jeg er ikke glad i humor på andres bekostning. Det er en uklar grense der hvor det vipper over mot mobbing, og det er ikke ok. Det er ikke mange som har fintfølelse til å takle den balansegangen.

Men at jeg er mer alvorlig som deprimert enn som livsglad er helt korrekt. Det er nok en 'følgeskade' av sykdommen ja.

[Gjest rota]

Det er mulig du ikke ser dette, men skriver likevel. Har lest alle svarene og dine gjensvar og synes det var interessant. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, selv om jeg ikke har mann og barn og ha dårlig samvittighet overfor.

Jeg har alltid vært et energisk menneske som jobbet mye og fikset det meste. Helt til jeg møtte veggen for 5 år siden. Da ble jeg sykmeldt og lå rett ut i noen måneder. Kroppen var totalt i ubalanse, uten at prøver visste noe galt selvfølgelig. Det minste lille gjøremål var et ork.

Idag er jeg i full jobb igjen og har vært det en god stund. Men jeg har ikke fått igjen det energinivået jeg hadde før jeg ble syk. Jeg tror at når man først har gått over den streken så tåler man mye mindre enn før, og må ta hensyn til det. Jeg fikk den gang god tid til å filosofere over meg selv og livet og diverse mønster i livet. Jeg har alltid vært dyp av meg, men jeg trengte den tiden til å nå enda lengre inn og se hva som foregikk i det indre.

Jeg kom frem til at jeg møtte veggen fordi jeg sto på for mye og flyktet fra meg selv. Jeg har fått inn med morsmelken at man måtte yte noe for å være verdt noe. Jeg holdt på og yte og yte og gjøre andre til lags i mange år, før jeg møtte veggen og ble tvunget til å bry meg om meg selv også. Finne ut at jeg var verdifull selv om jeg ikke var i stand til å gjøre noe som helst for andre akkurat da.

Kan dette være noe som gjelder deg også, at du synes du må gjøre minst like mye som andre for at du skal ha verdi, og dermed har gått på akkord med deg selv så lenge at kroppen ikke lenger var med på kjøret?

Store krav til deg selv?

Jeg klarte ikke en gang og slappe helt av når jeg var sykmeldt fordi jeg syntes jeg måtte gjøre noe for å bli frisk og tilfredstille leger, trygdekontor osv. Så var det egentlig det å slappe av og drite i alt og alle (les: ikke ha dårlig samvittighet) som var den beste medisin.

Hvordan går det med deg?

[Gjest diagnose egoist?]

Det er mulig du ikke ser dette, men skriver likevel. Har lest alle svarene og dine gjensvar og synes det var interessant. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, selv om jeg ikke har mann og barn og ha dårlig samvittighet overfor.

Jeg har alltid vært et energisk menneske som jobbet mye og fikset det meste. Helt til jeg møtte veggen for 5 år siden. Da ble jeg sykmeldt og lå rett ut i noen måneder. Kroppen var totalt i ubalanse, uten at prøver visste noe galt selvfølgelig. Det minste lille gjøremål var et ork.

Idag er jeg i full jobb igjen og har vært det en god stund. Men jeg har ikke fått igjen det energinivået jeg hadde før jeg ble syk. Jeg tror at når man først har gått over den streken så tåler man mye mindre enn før, og må ta hensyn til det. Jeg fikk den gang god tid til å filosofere over meg selv og livet og diverse mønster i livet. Jeg har alltid vært dyp av meg, men jeg trengte den tiden til å nå enda lengre inn og se hva som foregikk i det indre.

Jeg kom frem til at jeg møtte veggen fordi jeg sto på for mye og flyktet fra meg selv. Jeg har fått inn med morsmelken at man måtte yte noe for å være verdt noe. Jeg holdt på og yte og yte og gjøre andre til lags i mange år, før jeg møtte veggen og ble tvunget til å bry meg om meg selv også. Finne ut at jeg var verdifull selv om jeg ikke var i stand til å gjøre noe som helst for andre akkurat da.

Kan dette være noe som gjelder deg også, at du synes du må gjøre minst like mye som andre for at du skal ha verdi, og dermed har gått på akkord med deg selv så lenge at kroppen ikke lenger var med på kjøret?

Store krav til deg selv?

Jeg klarte ikke en gang og slappe helt av når jeg var sykmeldt fordi jeg syntes jeg måtte gjøre noe for å bli frisk og tilfredstille leger, trygdekontor osv. Så var det egentlig det å slappe av og drite i alt og alle (les: ikke ha dårlig samvittighet) som var den beste medisin.

Hvordan går det med deg?

Jo takk, det rusler og går, som de sier. Ikke noe å skryte av skal jeg være ærlig. Jeg flyter igjennom dagene på en måte, er glad når en ny kveld kommer. Skal til legen til fredag, så får vi se hva han sier. Nærmer seg slutt på denne periode med rehabiliteringspenger.

Jeg har helt klart bestandig hatt for store krav til meg selv (men også til andre). Aldri en pause på jobben hvis det var noe viktig å gjøre. Kuttet til og med lunsjen, inntil jeg forsto at ingen kom til å takke meg for det. Greide ikke være hjemme fra jobb hvis jeg ikke var omtrent i svime av feber eller noe slikt. Kunne jeg stå på bena var jeg på jobb. Men det har jeg for det meste greid å legge av meg.

Jeg føler fortsatt at min verdi ligger i DET jeg er og gjør og ikke DEN jeg er. Dessverre. Men jeg jobber med det.

Det er vel derfor jeg blir så deprimert av å ikke fungere i en jobb. Det er i arbeidslivet jeg gjorde suksess, ikke på hjemmebane (dvs husmoryrket og oppdragerrollen). Husarbeid har bestandig vært dødsens kjedelig i min bevisthet, derfor sliter jeg vel med det mer enn normalt for min grad av slitenhet. Barneoppdragelse har jeg alltid følt meg usikker på. Ikke flink nok. Hadde for lite grenser selv som barn, og plundrer med grenser generelt overfor andre mennesker.

Derfor var jobben mitt beste bevis på at jeg var 'verdt noe'. Jeg har ALDRI følelsen av å være flink mer, og det savner jeg veldig.

Før var jeg slank og pen og sprudlende, nå er jeg feit og utflytende og 'trist som faen'. Men utseendet savner jeg ikke i samme grad heldigvis (bare når jeg ikke finner klær som passer), men derimot savner jeg denne følelsen av å ha lyst til å omfavne hele verden, hoppe og danse av glede, og at andre ble i godt humør av mitt nærvær. Det blir de ikke nå for tiden, det er ihvertfall sikker! Et deprimert menneske forgifter omgivelsene.

Men jeg er mer bekvem med å gi enn å få, det har jeg lagt merke til. Jeg har også vanskelig for å be om og faktisk også å ta i mot hjelp. Men det siste er nok fordi jeg ikke har krefter til å gjøre gjengjeld. Kan liksom ikke ta imot hjelp hvis jeg ikke kan gjøre gjelgjeld! Så det er helt klart et problem jeg må jobbe med.

Jeg er den typen som betaler dobbelt så mye som naturlig i bensinpenger hvis jeg kjører med noen, men blånekter å TA IMOT penger for bensin hvis noen sitter på med meg. Jobber med saken, men det er vanskelig, var slik da jeg var helt ung også husker jeg.

Nå har jeg laget meg et prosjekt hvor jeg skaffer meg selskap med andre hver eneste dag. (Utenom de jeg bor sammen med da) For å holde meg oppe. Jeg detter ikke så langt ned hvis jeg er sammen med andre som når jeg er alene har jeg lagt merke til. Så får jeg heller tåle kommentarer om at jeg er stille. Det er rart at det ikke er synlig når en har det SÅ vondt inni seg.

Så har jeg en dårlig dag er jeg panisk på tråden til venninnene mine for å finne noen som vil gå en tur, shoppe, gå på kafe, kino, konsert eller hva som helst som kan oppta tankene mine fra hvor jævlig vondt jeg har det.

Men en gang må det vel snuf or meg også antar jeg. Jeg tror ikke jeg er typen til å bli så dårlig at jeg må legges inn. Jeg er en ressurssterk person på mange områder, men har en medfødt sårbarhet som jeg bestandig har slitt med. Jeg gir 'det' ti år før jeg gir opp. Nå har det gått snart sju.

Takk for interessen!

[Mimmy]

Tusen takk!

Jeg ser klart at small-talk kan være nyttig av og til. Skulle ønske jeg var flinkere til det. Det er jo kontaktskapende. Jeg VET at det kan være en god egenskap også, og at det ikke er et 'bevis' på at en ikke er på et visst intelligensnivå.

Jeg har en bekjent som er ekspert på small-talk, men samtidig lynende skarp og samfunnsengasjert. Misunnelsesverdig!

Men det jeg henviste til som jeg ikke orket, er de som BARE er interessert i (eller iallefall bare snakker om) overflatiske ting. Som aldri har kommentarer til mer alvorlige eller filosofiske betraktninger. Det er trettendes, og slike folk prøver jeg å unngå så godt jeg kan.

Samtidig er det heller ikke bra å være BARE alvorlig og filosofisk. Det tretter ut folk det også.

Selv om jeg ikke er flink til small-talk (selskaps-pjatt) så er jeg ikke alvorlig og dyp hele tiden. Jeg har selvironi, elsker vitser og lette humoristiske filmer, romantisk kliss på film er ok. Jeg er ikke en type som er veldig kunnskapsrik om 'skole-vitenskap'. Men jeg er veldig interessert i slikt som en kan tenke seg til med fornuften. Menneskelige reaksjonsmønstre er jo veldig spennende å legge merke til.

Jeg kan også være både fnisete, barnslig og flåsete. Men jeg er ikke glad i humor på andres bekostning. Det er en uklar grense der hvor det vipper over mot mobbing, og det er ikke ok. Det er ikke mange som har fintfølelse til å takle den balansegangen.

Men at jeg er mer alvorlig som deprimert enn som livsglad er helt korrekt. Det er nok en 'følgeskade' av sykdommen ja.

"Men at jeg er mer alvorlig som deprimert enn som livsglad er helt korrekt. Det er nok en 'følgeskade' av sykdommen ja."

Det var dette jeg mente, og at du kanskje ikke skal skue hunden på hårene.....selv om det kan virke som om det er overfladisk, så betyr det ikke at vedkommende er overfladisk. Det betyr bare at vedkommende snakker om overfladiske saker.

Det var ikke for å kritisere deg, snarere tvert i mot. Det er fint å kunne snakke om dypere saker. Men for noen så kan det være vondt og vanskelig også, eller at man rett og slett er usikker. Og da er det lettere å snakke om ting som ikke betyr så mye, men er (som du sa) kontaktskapende.

Jeg tror (fordi jeg selv er inne i depresjon som jeg er på vei ut av nå, forhåpentligvis) at jeg har hatt/har liknende tanker som deg. Så det er veldig forståelig, og naturlig i den situasjonen. Jeg er heller ikke så glad i small talk, selv om jeg nok kan ha andre grunner enn deg til å mislike det.

Jeg syns ikke det er dypt å ha det vanskelig, og være deprimert. Det er bare vanskelig. Det dype består i å gjøre det man kan, for å komme ut av det, og kunne glede seg over livet igjen, tror jeg. Og da er det de små tingene som teller, faktisk. Og at man gjør de små gledene gradvis større.

Ønsker deg gode lyse tider!

Klem fra

[Gjest diagnose egoist?]

"Men at jeg er mer alvorlig som deprimert enn som livsglad er helt korrekt. Det er nok en 'følgeskade' av sykdommen ja."

Det var dette jeg mente, og at du kanskje ikke skal skue hunden på hårene.....selv om det kan virke som om det er overfladisk, så betyr det ikke at vedkommende er overfladisk. Det betyr bare at vedkommende snakker om overfladiske saker.

Det var ikke for å kritisere deg, snarere tvert i mot. Det er fint å kunne snakke om dypere saker. Men for noen så kan det være vondt og vanskelig også, eller at man rett og slett er usikker. Og da er det lettere å snakke om ting som ikke betyr så mye, men er (som du sa) kontaktskapende.

Jeg tror (fordi jeg selv er inne i depresjon som jeg er på vei ut av nå, forhåpentligvis) at jeg har hatt/har liknende tanker som deg. Så det er veldig forståelig, og naturlig i den situasjonen. Jeg er heller ikke så glad i small talk, selv om jeg nok kan ha andre grunner enn deg til å mislike det.

Jeg syns ikke det er dypt å ha det vanskelig, og være deprimert. Det er bare vanskelig. Det dype består i å gjøre det man kan, for å komme ut av det, og kunne glede seg over livet igjen, tror jeg. Og da er det de små tingene som teller, faktisk. Og at man gjør de små gledene gradvis større.

Ønsker deg gode lyse tider!

Klem fra

Takk! Samme gode ønsker til deg!

[Gjest rota]

Jo takk, det rusler og går, som de sier. Ikke noe å skryte av skal jeg være ærlig. Jeg flyter igjennom dagene på en måte, er glad når en ny kveld kommer. Skal til legen til fredag, så får vi se hva han sier. Nærmer seg slutt på denne periode med rehabiliteringspenger.

Jeg har helt klart bestandig hatt for store krav til meg selv (men også til andre). Aldri en pause på jobben hvis det var noe viktig å gjøre. Kuttet til og med lunsjen, inntil jeg forsto at ingen kom til å takke meg for det. Greide ikke være hjemme fra jobb hvis jeg ikke var omtrent i svime av feber eller noe slikt. Kunne jeg stå på bena var jeg på jobb. Men det har jeg for det meste greid å legge av meg.

Jeg føler fortsatt at min verdi ligger i DET jeg er og gjør og ikke DEN jeg er. Dessverre. Men jeg jobber med det.

Det er vel derfor jeg blir så deprimert av å ikke fungere i en jobb. Det er i arbeidslivet jeg gjorde suksess, ikke på hjemmebane (dvs husmoryrket og oppdragerrollen). Husarbeid har bestandig vært dødsens kjedelig i min bevisthet, derfor sliter jeg vel med det mer enn normalt for min grad av slitenhet. Barneoppdragelse har jeg alltid følt meg usikker på. Ikke flink nok. Hadde for lite grenser selv som barn, og plundrer med grenser generelt overfor andre mennesker.

Derfor var jobben mitt beste bevis på at jeg var 'verdt noe'. Jeg har ALDRI følelsen av å være flink mer, og det savner jeg veldig.

Før var jeg slank og pen og sprudlende, nå er jeg feit og utflytende og 'trist som faen'. Men utseendet savner jeg ikke i samme grad heldigvis (bare når jeg ikke finner klær som passer), men derimot savner jeg denne følelsen av å ha lyst til å omfavne hele verden, hoppe og danse av glede, og at andre ble i godt humør av mitt nærvær. Det blir de ikke nå for tiden, det er ihvertfall sikker! Et deprimert menneske forgifter omgivelsene.

Men jeg er mer bekvem med å gi enn å få, det har jeg lagt merke til. Jeg har også vanskelig for å be om og faktisk også å ta i mot hjelp. Men det siste er nok fordi jeg ikke har krefter til å gjøre gjengjeld. Kan liksom ikke ta imot hjelp hvis jeg ikke kan gjøre gjelgjeld! Så det er helt klart et problem jeg må jobbe med.

Jeg er den typen som betaler dobbelt så mye som naturlig i bensinpenger hvis jeg kjører med noen, men blånekter å TA IMOT penger for bensin hvis noen sitter på med meg. Jobber med saken, men det er vanskelig, var slik da jeg var helt ung også husker jeg.

Nå har jeg laget meg et prosjekt hvor jeg skaffer meg selskap med andre hver eneste dag. (Utenom de jeg bor sammen med da) For å holde meg oppe. Jeg detter ikke så langt ned hvis jeg er sammen med andre som når jeg er alene har jeg lagt merke til. Så får jeg heller tåle kommentarer om at jeg er stille. Det er rart at det ikke er synlig når en har det SÅ vondt inni seg.

Så har jeg en dårlig dag er jeg panisk på tråden til venninnene mine for å finne noen som vil gå en tur, shoppe, gå på kafe, kino, konsert eller hva som helst som kan oppta tankene mine fra hvor jævlig vondt jeg har det.

Men en gang må det vel snuf or meg også antar jeg. Jeg tror ikke jeg er typen til å bli så dårlig at jeg må legges inn. Jeg er en ressurssterk person på mange områder, men har en medfødt sårbarhet som jeg bestandig har slitt med. Jeg gir 'det' ti år før jeg gir opp. Nå har det gått snart sju.

Takk for interessen!

Hei igjen

Vi er nok utrolig like vi to, kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Måtte le når jeg leste om bensinpenger, akkurat slik er jeg også.

Jeg må også være veldig syk for å være borte fra jobben. Da jeg ble sykmeldt var jeg så svimmel at jeg ikke kunne gå, så da kom jeg meg ikke på jobben, da først var jeg syk nok. Hadde jeg mye og gjøre så droppet jeg lunsjen, og en gang det var et spesielt prosjekt her på jobben, kunne jeg sitte til midnatt til og med, eller jeg kom på jobb kl. 4-5 om morgenen. Helt idiot, men da følte jeg at jeg virkelig var verdt en masse. Så gal er jeg ikke lenger, men har mine tendenser, sjefen sa en gang at det var lov for meg og ta meg 5 minutter også...hint hint.

Vi må kanskje akseptere at vi er slike, og gjøre det beste ut av det, skjerpe oss de gangene vi klarer det, men ikke forvente all verden nå heller.

Tror ingen leger eller medisiner kan hjelpe oss jeg. Dette mønsteret ligger i oss fra barnsben av, det er slik vi er.

Jeg var også veldig deprimert en periode, men lot meg selv være det, da det er en måte og nå inn til seg selv på. Jeg synes jeg var veldig snill med meg selv da, som tillot å være så deppa. Og det synes jeg var en fin lærdom, de gangene jeg var sur fordi jeg ikke var på topp var det mye verre. Jeg deppa til jeg ikke orket å deppe mer. Jeg har selvfølgelig dager som er vanskelige nå også, men da sier jeg bare OK, nå er det tid for litt selvpsykologi igjen. Jeg er ekspert til å analysere meg selv fra en slags objektiv vinkel, og det synes jeg funker.

Å gi opp er ikke lett for slike som oss, vi holder oss på den ene enden og driver rovdrift på kroppen i lange tider før det sier stopp av seg selv. Jeg må hele tiden være bevisst på dette nå etter at jeg møtte veggen. Men noen ganger glemmer jeg det, og da blir jeg forferdelig sliten.

Lykke til videre, og slapp av.

[Gjest diagnose egoist?]

Hei igjen

Vi er nok utrolig like vi to, kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Måtte le når jeg leste om bensinpenger, akkurat slik er jeg også.

Jeg må også være veldig syk for å være borte fra jobben. Da jeg ble sykmeldt var jeg så svimmel at jeg ikke kunne gå, så da kom jeg meg ikke på jobben, da først var jeg syk nok. Hadde jeg mye og gjøre så droppet jeg lunsjen, og en gang det var et spesielt prosjekt her på jobben, kunne jeg sitte til midnatt til og med, eller jeg kom på jobb kl. 4-5 om morgenen. Helt idiot, men da følte jeg at jeg virkelig var verdt en masse. Så gal er jeg ikke lenger, men har mine tendenser, sjefen sa en gang at det var lov for meg og ta meg 5 minutter også...hint hint.

Vi må kanskje akseptere at vi er slike, og gjøre det beste ut av det, skjerpe oss de gangene vi klarer det, men ikke forvente all verden nå heller.

Tror ingen leger eller medisiner kan hjelpe oss jeg. Dette mønsteret ligger i oss fra barnsben av, det er slik vi er.

Jeg var også veldig deprimert en periode, men lot meg selv være det, da det er en måte og nå inn til seg selv på. Jeg synes jeg var veldig snill med meg selv da, som tillot å være så deppa. Og det synes jeg var en fin lærdom, de gangene jeg var sur fordi jeg ikke var på topp var det mye verre. Jeg deppa til jeg ikke orket å deppe mer. Jeg har selvfølgelig dager som er vanskelige nå også, men da sier jeg bare OK, nå er det tid for litt selvpsykologi igjen. Jeg er ekspert til å analysere meg selv fra en slags objektiv vinkel, og det synes jeg funker.

Å gi opp er ikke lett for slike som oss, vi holder oss på den ene enden og driver rovdrift på kroppen i lange tider før det sier stopp av seg selv. Jeg må hele tiden være bevisst på dette nå etter at jeg møtte veggen. Men noen ganger glemmer jeg det, og da blir jeg forferdelig sliten.

Lykke til videre, og slapp av.

Takk for omtanke og gode råd!

Nå skal jeg straks ut for å gå en lang tur i skogen med en venninne. Det er denne dagens prosjekt for å holde humøret oppe! Og det hjelper.

Ellers har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er en vanskelig person å hjelpe. Jeg MÅ liksom ha et ord med i laget hele veien selv. Stoler ikke betingelsesløst på noen. Må liksom sjekke og følge med selv. Det faller enkelte tungt for brystet og det er vel kanskje forståelig.

De oppfatter det vel som om jeg ikke stoler på dem, mens det for meg mer er at jeg har erfart gjentatte ganger (i de fleste av livets sammenhenger)at folk fleste gjør feil en eller annen gang, noen gangske ofte. Leger og trygdefolk og dess like er vel ikkb edre enn oss andre der tror jeg. Og helsa mi er det viktigste jeg har. Kan jo ikke overlate noe til tilfeldighetene da!

Men det er nok slitsomt med et slikt menneske som meg, som ikke bare kan ta et svar for et svar. Men fortsetter å spørre om hvorfor, hvis, dersom i lange baner, og kommer trekkende med utskrifter fra internett og utklipp fra fagblader og refererer til legetidsskrifter, fagbøker, forskning osv osv.

Men derfor burde de jo være ivrig etter å prøve alt for å få meg frisk. Så blir de kvitt meg!

Det ER vanskelig å gi opp også. For NÅR skal du liksom bestemme deg for at nå blir jeg ikke bra, så det er bare å resignere, jeg kommer nok aldri til å fungere i verken jobb eller når det gjelder hjemlige sysler. HVA er realistisk liksom. Jeg gir f..... meg ikke opp. Da må de i såfall si direkte til meg at jeg er et uhelbredelig nervevrak som aldri blir bra igjen av psykiske årsaker. DA kan jeg godta det. Men ikke før noen er så tøffe at de ser meg i øynene og sier sannheten, hvis det er det som er sannheten.

Jaja, jeg kan visst ikke svare på et innlegg uten å komme med en hel avhandling. Jeg gir meg der tror jeg....

[Gjest rota]

Takk for omtanke og gode råd!

Nå skal jeg straks ut for å gå en lang tur i skogen med en venninne. Det er denne dagens prosjekt for å holde humøret oppe! Og det hjelper.

Ellers har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er en vanskelig person å hjelpe. Jeg MÅ liksom ha et ord med i laget hele veien selv. Stoler ikke betingelsesløst på noen. Må liksom sjekke og følge med selv. Det faller enkelte tungt for brystet og det er vel kanskje forståelig.

De oppfatter det vel som om jeg ikke stoler på dem, mens det for meg mer er at jeg har erfart gjentatte ganger (i de fleste av livets sammenhenger)at folk fleste gjør feil en eller annen gang, noen gangske ofte. Leger og trygdefolk og dess like er vel ikkb edre enn oss andre der tror jeg. Og helsa mi er det viktigste jeg har. Kan jo ikke overlate noe til tilfeldighetene da!

Men det er nok slitsomt med et slikt menneske som meg, som ikke bare kan ta et svar for et svar. Men fortsetter å spørre om hvorfor, hvis, dersom i lange baner, og kommer trekkende med utskrifter fra internett og utklipp fra fagblader og refererer til legetidsskrifter, fagbøker, forskning osv osv.

Men derfor burde de jo være ivrig etter å prøve alt for å få meg frisk. Så blir de kvitt meg!

Det ER vanskelig å gi opp også. For NÅR skal du liksom bestemme deg for at nå blir jeg ikke bra, så det er bare å resignere, jeg kommer nok aldri til å fungere i verken jobb eller når det gjelder hjemlige sysler. HVA er realistisk liksom. Jeg gir f..... meg ikke opp. Da må de i såfall si direkte til meg at jeg er et uhelbredelig nervevrak som aldri blir bra igjen av psykiske årsaker. DA kan jeg godta det. Men ikke før noen er så tøffe at de ser meg i øynene og sier sannheten, hvis det er det som er sannheten.

Jaja, jeg kan visst ikke svare på et innlegg uten å komme med en hel avhandling. Jeg gir meg der tror jeg....

Du er jo helt lik meg, det er nesten nifst. Legens skrekk, en bevisst pasient som har egne tanker. Det er det verste de vet.

Et eksempel på det er min whiplash-skade, som ingen leger trodde på. De trodde jeg var ute etter uføretrygd og hadde ikke tillitt til meg i det hele tatt. De ville sende meg til psykolog og diverse greier. HELT til min egen lege selv fikk en whiplash-skade. Da skjønte hun hva det var, og nesten gikk ned på kne for meg, og sa at nå skjønte hun hva jeg hadde snakket om. Det hjalp ikke for skaden, men herlighet så deilig det var å bli forstått. Hun klarer ikke å jobbe fult, bare 50%.

Det er ingen leger som skjønner sånne som oss som har villet strekke til og jobbet som gale i mange år, og så møtt veggen og fått flere kroppslige resultat av det. De kaller det diffuse symptomer, og det er et uttrykk de bruker når noen kommer med noe som de ikke kan finne i de bøkene de har lest.

Som sagt så tror jeg ikke vi har noe å hente hos leger, det eneste vi må gjøre er å romstere inni oss og finne svarene der. Den dagen vi har kommet i balanse i forhold til våre gamle mønstre som ikke er til noe nytte lenger, så vil kroppen kvitte seg med de diffuse symptomene som legene ikke skjønner noe av, og som de ikke helt vil forstå heller. Vi er ikke syke, vi er bare ikke i harmoni med oss selv. Før var vi i en ytterlighet, og så må man i den andre ytterlighet for å gjennopprette balanse. Vi må inn i et kaos for å skape ny orden og det tar tid.

Går vi til leger i den perioden vi er i kaos, vil vi bare lage ris til egen bak, vi blir totalt misforstått, de vil ikke kunne se oss som de vi egentlig er. De blir frustrerte og vi blir enda mer frustrerte, og kaoset varer lenger enn det kanskje er nødt til.

Lykke til med veien ut av kaoset og inn i den nye orden, the big bang kommer nok snart til deg, men tålmodighet de lux må til. Det vi har brukt årevis på og ødelegge må vi også bruke årevis til å gjennopprette. Vi får kose oss i kaoset, så slipper det taket etterhvert.

Med en hilsen fra noe bortimot din tvillingsjel tror jeg.

[Gjest diagnose egoist?]

Du er jo helt lik meg, det er nesten nifst. Legens skrekk, en bevisst pasient som har egne tanker. Det er det verste de vet.

Et eksempel på det er min whiplash-skade, som ingen leger trodde på. De trodde jeg var ute etter uføretrygd og hadde ikke tillitt til meg i det hele tatt. De ville sende meg til psykolog og diverse greier. HELT til min egen lege selv fikk en whiplash-skade. Da skjønte hun hva det var, og nesten gikk ned på kne for meg, og sa at nå skjønte hun hva jeg hadde snakket om. Det hjalp ikke for skaden, men herlighet så deilig det var å bli forstått. Hun klarer ikke å jobbe fult, bare 50%.

Det er ingen leger som skjønner sånne som oss som har villet strekke til og jobbet som gale i mange år, og så møtt veggen og fått flere kroppslige resultat av det. De kaller det diffuse symptomer, og det er et uttrykk de bruker når noen kommer med noe som de ikke kan finne i de bøkene de har lest.

Som sagt så tror jeg ikke vi har noe å hente hos leger, det eneste vi må gjøre er å romstere inni oss og finne svarene der. Den dagen vi har kommet i balanse i forhold til våre gamle mønstre som ikke er til noe nytte lenger, så vil kroppen kvitte seg med de diffuse symptomene som legene ikke skjønner noe av, og som de ikke helt vil forstå heller. Vi er ikke syke, vi er bare ikke i harmoni med oss selv. Før var vi i en ytterlighet, og så må man i den andre ytterlighet for å gjennopprette balanse. Vi må inn i et kaos for å skape ny orden og det tar tid.

Går vi til leger i den perioden vi er i kaos, vil vi bare lage ris til egen bak, vi blir totalt misforstått, de vil ikke kunne se oss som de vi egentlig er. De blir frustrerte og vi blir enda mer frustrerte, og kaoset varer lenger enn det kanskje er nødt til.

Lykke til med veien ut av kaoset og inn i den nye orden, the big bang kommer nok snart til deg, men tålmodighet de lux må til. Det vi har brukt årevis på og ødelegge må vi også bruke årevis til å gjennopprette. Vi får kose oss i kaoset, så slipper det taket etterhvert.

Med en hilsen fra noe bortimot din tvillingsjel tror jeg.

Jeg har fått det spørsmålet jeg også, for lenge siden, av en lege; 'om jeg er ute etter uføretrygd'. Fy fader, det såret! Tenk å bli så mistenkeliggjort da! Så ikke tør jeg noengang spørre om det, det får isåfall noen andre foreslå hvis det skulle vise seg å bli nødvendig. Men håper ikke det da!

Kunne egentlig tenkt meg å unnvære både legen og psykologen jeg. Tror jeg hadde hatt det bedre da faktisk. Men det kan jeg ikke siden jeg veksler mellom attføring og rehabilitering. Da må jeg ha 'uttalelser' om min situasjon (fra legen) med jevne mellomrom. Og jeg må 'være i behandling med mulighet for bedring'. Det er vel terapien det da regner jeg med.

Så så lenge en er avhengig av disse kronene fra det offentlige hver måned, så må jeg bare holde ut med disse folka som skal prøve å hjelpe meg. Men vinner jeg i Lotto, så skal jeg drite i alle sammen og konsentrere meg om å bli sterkere på min egen måte. En bruker jo tross alt ganske mye energi på å forholde seg til hjelpeapparatet også!

[Mimmy]

Jeg har fått det spørsmålet jeg også, for lenge siden, av en lege; 'om jeg er ute etter uføretrygd'. Fy fader, det såret! Tenk å bli så mistenkeliggjort da! Så ikke tør jeg noengang spørre om det, det får isåfall noen andre foreslå hvis det skulle vise seg å bli nødvendig. Men håper ikke det da!

Kunne egentlig tenkt meg å unnvære både legen og psykologen jeg. Tror jeg hadde hatt det bedre da faktisk. Men det kan jeg ikke siden jeg veksler mellom attføring og rehabilitering. Da må jeg ha 'uttalelser' om min situasjon (fra legen) med jevne mellomrom. Og jeg må 'være i behandling med mulighet for bedring'. Det er vel terapien det da regner jeg med.

Så så lenge en er avhengig av disse kronene fra det offentlige hver måned, så må jeg bare holde ut med disse folka som skal prøve å hjelpe meg. Men vinner jeg i Lotto, så skal jeg drite i alle sammen og konsentrere meg om å bli sterkere på min egen måte. En bruker jo tross alt ganske mye energi på å forholde seg til hjelpeapparatet også!

Hadde bare så lyst til å svare litt til, når det gjelder dette med uføretrygd. Jeg har selv søkt uføretrygd, etter anbefaling fra min psykolog og lege, det var de som foreslo dette. Likevel så innbiller jeg meg, at de på trygdekontoret kanskje mistenker meg for snylting, kanskje. Selv om det ikke er noen som noengang noensinne har antydet det, fra noe slags hold.

Og plager meg selv med dette, selv om jeg vet at jeg har prøvd så lenge å få til det med attføring/habilitering, uten å lykkes, og til tross for at jeg har en medfødt lidelse som nærmest automatisk skal gi rett til enten attføring eller uføretrygd.

Så det kan kanskje også være oss selve, som syns at vi kanskje ikke har gjort nok for å få til ting selve, og derfor hauser opp de få mistenkelige kommentarene som vi får? Selv så har jeg som sagt ikke fått noen mistenksomme kommentarer, unntatt fra hold som jeg ikke behøver å lytte til. Den nåværende sjef for den etat jeg hører til, spurte meg sist vi møttes om jeg var sykemeldt.

Vi møttes da jeg var lenge (1 måned) sykemeldt for forkjølelse, men måtte innom kontoret for å se gjennom noen papirer som skulle sendes trygdekontoret. Så sa jeg at jeg var sykemeldt, men skulle ha ferie snart. Så sa han at jeg hadde vel ferie nå, jeg! Noe jeg syntes var ualminnelig frekt, da jeg aldri noensinne har vært sykemeldt uten å ha grunn for det, så jeg ble fornærmet.

Men så har jeg tenkt å ikke la slike kommentarer knekke meg, det blir jo egentlig for dumt. Jeg tror nok forkjølelsen min er delvis psykosomatisk, noe jeg også fortalte den samme sjefen ved en tidl. anledning, så er det vel kanskje det han hengte seg opp i, da! Eller at det er en type astma eller allergi, det kan også hende. Som jeg nevnte for sjefen min ved en anledning, så kanskje det er slike ting han henger seg opp i, da.

Men så hender det også jeg tenker at jeg kanskje har misforstått det hele, og at kommentarene slett ikke er negativt ment, men heller indirekte spørsmål om hvordan jeg har det. Men da blir jeg også litt sint, fordi det viser at de ikke har forstått noe som helst av den medfødte lidelsen jeg har, som gjør at jeg veldig fort kan misforstå slike ting. Eller undre meg over om jeg har forstått det riktig.

Jeg skulle ønske at andre mennesker som visste om handikappet mitt, og som jeg har forklart det hele til, kunne ta hensyn til handikappet mitt, og vært mere direkte, og ærlig si hva det er de egentlig mener.

Men nå skriver jeg mye om meg selv, så tilbake til deg, så syns jeg ikke du skal ta det inn over deg, hva andre mennesker måtte tro og mene om deg og din helsemessige/yrkesmessige situasjon, som for tiden er påvirket av depresjon (og kanskje angst?).

Men jeg vil nok kanskje tro, at attføringstiltak ville vært best for deg i din situasjon. Og ikke uføretrygd. For med uføretrygd, så blir du jo sittende hjemme, og husarbeid er jo ikke det du liker best, så det beste er vel for deg å arbeide, slik som jeg har forstått det? Den naturlige utviklingen, har jeg forstått, er å gå fra rehabiliteringspenger over på attføring.

Dersom du ikke får til en slags ordning med din arbeidsgiver, kanskje 50% sykemelding (f.eks.).

Lykke til, ihvertfall.

La de lysere tider komme....!

Klem fra

[Gjest diagnose egoist?]

Hadde bare så lyst til å svare litt til, når det gjelder dette med uføretrygd. Jeg har selv søkt uføretrygd, etter anbefaling fra min psykolog og lege, det var de som foreslo dette. Likevel så innbiller jeg meg, at de på trygdekontoret kanskje mistenker meg for snylting, kanskje. Selv om det ikke er noen som noengang noensinne har antydet det, fra noe slags hold.

Og plager meg selv med dette, selv om jeg vet at jeg har prøvd så lenge å få til det med attføring/habilitering, uten å lykkes, og til tross for at jeg har en medfødt lidelse som nærmest automatisk skal gi rett til enten attføring eller uføretrygd.

Så det kan kanskje også være oss selve, som syns at vi kanskje ikke har gjort nok for å få til ting selve, og derfor hauser opp de få mistenkelige kommentarene som vi får? Selv så har jeg som sagt ikke fått noen mistenksomme kommentarer, unntatt fra hold som jeg ikke behøver å lytte til. Den nåværende sjef for den etat jeg hører til, spurte meg sist vi møttes om jeg var sykemeldt.

Vi møttes da jeg var lenge (1 måned) sykemeldt for forkjølelse, men måtte innom kontoret for å se gjennom noen papirer som skulle sendes trygdekontoret. Så sa jeg at jeg var sykemeldt, men skulle ha ferie snart. Så sa han at jeg hadde vel ferie nå, jeg! Noe jeg syntes var ualminnelig frekt, da jeg aldri noensinne har vært sykemeldt uten å ha grunn for det, så jeg ble fornærmet.

Men så har jeg tenkt å ikke la slike kommentarer knekke meg, det blir jo egentlig for dumt. Jeg tror nok forkjølelsen min er delvis psykosomatisk, noe jeg også fortalte den samme sjefen ved en tidl. anledning, så er det vel kanskje det han hengte seg opp i, da! Eller at det er en type astma eller allergi, det kan også hende. Som jeg nevnte for sjefen min ved en anledning, så kanskje det er slike ting han henger seg opp i, da.

Men så hender det også jeg tenker at jeg kanskje har misforstått det hele, og at kommentarene slett ikke er negativt ment, men heller indirekte spørsmål om hvordan jeg har det. Men da blir jeg også litt sint, fordi det viser at de ikke har forstått noe som helst av den medfødte lidelsen jeg har, som gjør at jeg veldig fort kan misforstå slike ting. Eller undre meg over om jeg har forstått det riktig.

Jeg skulle ønske at andre mennesker som visste om handikappet mitt, og som jeg har forklart det hele til, kunne ta hensyn til handikappet mitt, og vært mere direkte, og ærlig si hva det er de egentlig mener.

Men nå skriver jeg mye om meg selv, så tilbake til deg, så syns jeg ikke du skal ta det inn over deg, hva andre mennesker måtte tro og mene om deg og din helsemessige/yrkesmessige situasjon, som for tiden er påvirket av depresjon (og kanskje angst?).

Men jeg vil nok kanskje tro, at attføringstiltak ville vært best for deg i din situasjon. Og ikke uføretrygd. For med uføretrygd, så blir du jo sittende hjemme, og husarbeid er jo ikke det du liker best, så det beste er vel for deg å arbeide, slik som jeg har forstått det? Den naturlige utviklingen, har jeg forstått, er å gå fra rehabiliteringspenger over på attføring.

Dersom du ikke får til en slags ordning med din arbeidsgiver, kanskje 50% sykemelding (f.eks.).

Lykke til, ihvertfall.

La de lysere tider komme....!

Klem fra

Takk for råd!

Av forskjellige grunner så har jeg ingen arbeidsgiver å komme tilbake til. Det er jo endel år siden jeg jobbet der også, og det var vel tanken at pga mine konsentrasjons- og hukommelsesproblemer så måtte jeg prøve et annet yrke. Det er forsøkt attføring innen nytt yrke, men det ble altså for tungt, også kroppslig sett.

Jeg har ikke fått mange fordekte kommentarer fra helsepersonell, ikke som jeg har lagt merke til iallefall. Men vanlige folk kommenterer flittig hvor deilig det må være 'å ha fri'. Denne legen derimot trodde antakelig ikke på at jeg var så sliten og redusert som jeg sa, jeg så nok også godt ut den gangen (tidlig i sykeforløpet), så han spurte meg rett og slett, må jo ha vært fordi det var en mistanke hos ham, om jeg var ute etter uføretrygd. Han var velødig ivrig etter at jeg måtte komme fort i jobb, når jeg ikke orket det, så trodde han tydeligvis jeg hadde slike 'planer'. Jeg byttet han ut. Men det har skremt meg på den måten at jeg er redd andre også mistenker meg for å 'fake'. Jeg tok jo for gitt at legen trodde meg, men når han tok feil, så kan det jo være vanskelig for andre å forstå hvor mye jeg sliter også. Det er ikke like lett å få formidlet det. En må jo ofte ta seg sammen når en skal til legen, og noen ganger tar en seg litt for mye sammen.

Skulle bare innom her og sjekke før jeg går i dusjen! Har vært oppe siden 07 da. Ligger ikke og sover bort dagen selv om jeg har 'fri', men det hender det tar litt tid før jeg kommer 'ordentlig i gang'.

Ha det!

[Gjest Er selv i lignende situasjon]

Jeg har fått det spørsmålet jeg også, for lenge siden, av en lege; 'om jeg er ute etter uføretrygd'. Fy fader, det såret! Tenk å bli så mistenkeliggjort da! Så ikke tør jeg noengang spørre om det, det får isåfall noen andre foreslå hvis det skulle vise seg å bli nødvendig. Men håper ikke det da!

Kunne egentlig tenkt meg å unnvære både legen og psykologen jeg. Tror jeg hadde hatt det bedre da faktisk. Men det kan jeg ikke siden jeg veksler mellom attføring og rehabilitering. Da må jeg ha 'uttalelser' om min situasjon (fra legen) med jevne mellomrom. Og jeg må 'være i behandling med mulighet for bedring'. Det er vel terapien det da regner jeg med.

Så så lenge en er avhengig av disse kronene fra det offentlige hver måned, så må jeg bare holde ut med disse folka som skal prøve å hjelpe meg. Men vinner jeg i Lotto, så skal jeg drite i alle sammen og konsentrere meg om å bli sterkere på min egen måte. En bruker jo tross alt ganske mye energi på å forholde seg til hjelpeapparatet også!

Jeg veksler mellom attføring og rehabiliteringspenger j også,for jeg skal bli skrevet ut av yrkesrettet attføringen over til rehabiliteringspenger for 2 gang i løpet av den hele perioden jeg har hatt attføring i 2 år totalt.

Har blitt spurt om Ufør på sykhuset pga j hadde så store kognitive svikt at jeg bare oppfylte kravene til uførepensjon og ble spurt om det året etter også. I dette året ble jeg ikke spurt om det,men dem ville ha meg ut i jobb i og med at jeg kom ut med så mye positivt svar på hospiteringsplassen.Aetat regnet meg at jeg var på rehab. i ca. halvt år slik som jeg var forrige gang igjen.Er halvt år lang eller kort tid for rehab.?Er det vanlig at dr de fleste mennesker på rehab i et halvt år?

Jeg har suttet meg på bakbeinar når det gjelder ufør og takket nei to ganger,men nå begynner jeg å tvile på om jeg valgte rett da.Begynner å miste håpet,fordi jeg føler at jeg sitter fast i systemet og ikke kommer noen vei.Har til og med prøvd arbeidstreningssenter og arbeid med bistand som tiltak innenfor attføring.Ble sendt ut igjen av arbeid med bistand pga j trengte for lite tilrettelegging jobbmessig til å være der,mens helsemessig var jeg for dårlig til å være på attføring

[Gjest Trinelisa]

Hadde bare så lyst til å svare litt til, når det gjelder dette med uføretrygd. Jeg har selv søkt uføretrygd, etter anbefaling fra min psykolog og lege, det var de som foreslo dette. Likevel så innbiller jeg meg, at de på trygdekontoret kanskje mistenker meg for snylting, kanskje. Selv om det ikke er noen som noengang noensinne har antydet det, fra noe slags hold.

Og plager meg selv med dette, selv om jeg vet at jeg har prøvd så lenge å få til det med attføring/habilitering, uten å lykkes, og til tross for at jeg har en medfødt lidelse som nærmest automatisk skal gi rett til enten attføring eller uføretrygd.

Så det kan kanskje også være oss selve, som syns at vi kanskje ikke har gjort nok for å få til ting selve, og derfor hauser opp de få mistenkelige kommentarene som vi får? Selv så har jeg som sagt ikke fått noen mistenksomme kommentarer, unntatt fra hold som jeg ikke behøver å lytte til. Den nåværende sjef for den etat jeg hører til, spurte meg sist vi møttes om jeg var sykemeldt.

Vi møttes da jeg var lenge (1 måned) sykemeldt for forkjølelse, men måtte innom kontoret for å se gjennom noen papirer som skulle sendes trygdekontoret. Så sa jeg at jeg var sykemeldt, men skulle ha ferie snart. Så sa han at jeg hadde vel ferie nå, jeg! Noe jeg syntes var ualminnelig frekt, da jeg aldri noensinne har vært sykemeldt uten å ha grunn for det, så jeg ble fornærmet.

Men så har jeg tenkt å ikke la slike kommentarer knekke meg, det blir jo egentlig for dumt. Jeg tror nok forkjølelsen min er delvis psykosomatisk, noe jeg også fortalte den samme sjefen ved en tidl. anledning, så er det vel kanskje det han hengte seg opp i, da! Eller at det er en type astma eller allergi, det kan også hende. Som jeg nevnte for sjefen min ved en anledning, så kanskje det er slike ting han henger seg opp i, da.

Men så hender det også jeg tenker at jeg kanskje har misforstått det hele, og at kommentarene slett ikke er negativt ment, men heller indirekte spørsmål om hvordan jeg har det. Men da blir jeg også litt sint, fordi det viser at de ikke har forstått noe som helst av den medfødte lidelsen jeg har, som gjør at jeg veldig fort kan misforstå slike ting. Eller undre meg over om jeg har forstått det riktig.

Jeg skulle ønske at andre mennesker som visste om handikappet mitt, og som jeg har forklart det hele til, kunne ta hensyn til handikappet mitt, og vært mere direkte, og ærlig si hva det er de egentlig mener.

Men nå skriver jeg mye om meg selv, så tilbake til deg, så syns jeg ikke du skal ta det inn over deg, hva andre mennesker måtte tro og mene om deg og din helsemessige/yrkesmessige situasjon, som for tiden er påvirket av depresjon (og kanskje angst?).

Men jeg vil nok kanskje tro, at attføringstiltak ville vært best for deg i din situasjon. Og ikke uføretrygd. For med uføretrygd, så blir du jo sittende hjemme, og husarbeid er jo ikke det du liker best, så det beste er vel for deg å arbeide, slik som jeg har forstått det? Den naturlige utviklingen, har jeg forstått, er å gå fra rehabiliteringspenger over på attføring.

Dersom du ikke får til en slags ordning med din arbeidsgiver, kanskje 50% sykemelding (f.eks.).

Lykke til, ihvertfall.

La de lysere tider komme....!

Klem fra

Kjenner meg igjen i den måten hvor du beskriver at dem behandler deg.Får selv mange "spydige" kommentarer.

Her er en hendelse som skjedde i går:

Jeg var innom på møte med aetat,og så spurte jeg om å få låne doen.dem hadde en vanlig do og en handikapdo.Jeg fikk da nøkkelen til handikapdoen.Det var jo sikkert godt ment,men jeg tok det innover meg.Synes det så virkelig at jeg er handikapet utvendig eller er det fordi jeg har diagnosen asperger?

HATER meg selv,for den jeg er og for at jeg har fått den Asperger lidelsen som diagnose.Altså en mild autistisk tilstand uten empati for andre mennesker.Noe så sårende å ha slikt noe nedsatt på mitt papir.VRÆÆÆÆL!

Men det har også vært stor tvil blant de behandlerene som jeg har hatt opp gjennom årene om jeg har AS eller ikke?

[Mimmy]

Takk for råd!

Av forskjellige grunner så har jeg ingen arbeidsgiver å komme tilbake til. Det er jo endel år siden jeg jobbet der også, og det var vel tanken at pga mine konsentrasjons- og hukommelsesproblemer så måtte jeg prøve et annet yrke. Det er forsøkt attføring innen nytt yrke, men det ble altså for tungt, også kroppslig sett.

Jeg har ikke fått mange fordekte kommentarer fra helsepersonell, ikke som jeg har lagt merke til iallefall. Men vanlige folk kommenterer flittig hvor deilig det må være 'å ha fri'. Denne legen derimot trodde antakelig ikke på at jeg var så sliten og redusert som jeg sa, jeg så nok også godt ut den gangen (tidlig i sykeforløpet), så han spurte meg rett og slett, må jo ha vært fordi det var en mistanke hos ham, om jeg var ute etter uføretrygd. Han var velødig ivrig etter at jeg måtte komme fort i jobb, når jeg ikke orket det, så trodde han tydeligvis jeg hadde slike 'planer'. Jeg byttet han ut. Men det har skremt meg på den måten at jeg er redd andre også mistenker meg for å 'fake'. Jeg tok jo for gitt at legen trodde meg, men når han tok feil, så kan det jo være vanskelig for andre å forstå hvor mye jeg sliter også. Det er ikke like lett å få formidlet det. En må jo ofte ta seg sammen når en skal til legen, og noen ganger tar en seg litt for mye sammen.

Skulle bare innom her og sjekke før jeg går i dusjen! Har vært oppe siden 07 da. Ligger ikke og sover bort dagen selv om jeg har 'fri', men det hender det tar litt tid før jeg kommer 'ordentlig i gang'.

Ha det!

Kjenner meg igjen i det du skriver om at leger og andre ikke ser eller skjønner at man er sliten, når man ytre sett ser ut som om man fungerer godt. Det har vært mitt problem hele tiden. Men jeg syns ikke det skal være nødvendig å kle seg i sot og aske, for at folk skal skjønne at man sliter.

Det må være lovlig å føre seg med verdighet, selv om man sliter! Hadde bare lyst til å kommentere dette, fordi jeg kjente meg igjen så godt.

Klem fra

[Gjest Svar til deg]

Joda, slike tanker kverner og går oppi hodet på meg hvert våkne øyeblikk.

Begynner som sagt å forberede meg på at jeg ikke blir 'bra' igjen, men DEN er vanskelig å svelge. Det er noe jeg først har tenkt det siste året, før var jeg hellig overbevist om at jeg kom på bena igjen bare jeg fikk hvilt ut. Men den gang ei.

Jeg kunne tenkt meg å begynne med noe for å hjelpe andre menensker, besøksvenn eller slike ting, frivillig arbeide. Men jeg TØR ikke, for da må jeg si fra meg oppgavene hvis jeg må begynne å jobbe igjen. For da går all energi til jobben. Har hatt periodevise engasjement via attføring aetat, og det var tøft. Vet aldri når de igjen forlanger at du må 'utpå'. Selv de med uføretrygd er jo ikke 'trygge' i så forstand.

Kjenner jenter som godt skjønner denne 'mellomstillingen' jeg er i. De husker den som det verste av alt. For dårlig til jobb, men ikke ansett som dårlig nok for uføretrygd. Har en uføretrygd (hvorfor kan de ikke gi den for tre år av gangen for alle?) så kan en slappe av en lang periode, og få en viss form for ro over livet. På rehabilitering får jeg et halvt år av gangen og så vet jeg ikke hva jeg må imellom etterpå. Og det gjør at jeg ikke slapper av, for enten må jeg bli bra innen et halvt år så jeg orker jobbe, eller så kanskje jeg mister det jeg får pr. måned. Og DERFOR er jeg så opptatt av å finne ut av hva som feiler meg. Men legene mener at det ikke er mer å utrede. DET skjønner ikke jeg. Enten må de ha forslag for å få meg til å fungere i jobb, eller så får de be meg søke uføretrygd. DET er jeg for stolt til å be om selv. Føler at de tror det er DET jeg sikter mot. Får jo en del slike hint fra folk en snakker med. At de tror en ønsker uføretrygd for å 'slippe' å jobbe. 'Det må vel være deilig å ha fri' osv. Men det er IKKE deilig, når en ikke har bestemt det selv.

For meg så regnet de på aetat at jeg kommer tilbake til attføring etter et halvt år i rehab.igjen sånn som jeg gjorde forrige gang da jeg var på rehab

[Mimmy]

Kjenner meg igjen i den måten hvor du beskriver at dem behandler deg.Får selv mange "spydige" kommentarer.

Her er en hendelse som skjedde i går:

Jeg var innom på møte med aetat,og så spurte jeg om å få låne doen.dem hadde en vanlig do og en handikapdo.Jeg fikk da nøkkelen til handikapdoen.Det var jo sikkert godt ment,men jeg tok det innover meg.Synes det så virkelig at jeg er handikapet utvendig eller er det fordi jeg har diagnosen asperger?

HATER meg selv,for den jeg er og for at jeg har fått den Asperger lidelsen som diagnose.Altså en mild autistisk tilstand uten empati for andre mennesker.Noe så sårende å ha slikt noe nedsatt på mitt papir.VRÆÆÆÆL!

Men det har også vært stor tvil blant de behandlerene som jeg har hatt opp gjennom årene om jeg har AS eller ikke?

Det er visstnok nyere forskning (sa mannen min), som viser at det med empati ikke stemmer, altså at en med asperger syndrom så avgjort har empati. Og det stemmer overens med det jeg selv har observert, med å være sammen med andre med autistisk lidelse eller asperger syndrom. Og jeg syns ikke selv, at jeg mangler empati. Og det gjør ikke du heller.

Men jeg syns ikke du skal kjempe så hardt mot denne diagnosen, men mere for å få avklart, en gang for alle, om det er dette du har. Det er et kriterie for å få diagnosen asperger syndrom, at man IKKE har kognitive svikt. Ifølge behandleren min. Så utifra det, så skulle man tro at du ikke hadde asperger syndrom, men en annen form for lidelse.

Dette må du få avklart, syns jeg, gjennom nevropsykologisk utredning. Be om henvisning til ordentlig utdannet nevropsykolog, eller et nevropsykologisk institutt, for å få avklart dette, en gang for alle. Det syns jeg du må ha krav på. Og å bli behandlet med respekt!

Men i det med respekt, ligger også det å ikke holde ting skjult for deg, men fortelle deg hvor du kommer til kort i en del situasjoner. Selv om det måtte være sårende for deg. Det er ærlig, og redelig å gi beskjed om dette.

Angående toalettepisoden:

Det er fornærmende oppførsel, dette, både overfor deg, og overfor de som er fysisk handikappet også. Naturligvis alt ettersom situasjonen. Kanskje det vanlige toalettet var under reparasjon? Men uansett så var det jo litt merkelig.

Gi meg beskjed om hvordan det går?

Fint å høre fra deg.

Klem fra

[Gjest diagnose egoist?]

Jeg veksler mellom attføring og rehabiliteringspenger j også,for jeg skal bli skrevet ut av yrkesrettet attføringen over til rehabiliteringspenger for 2 gang i løpet av den hele perioden jeg har hatt attføring i 2 år totalt.

Har blitt spurt om Ufør på sykhuset pga j hadde så store kognitive svikt at jeg bare oppfylte kravene til uførepensjon og ble spurt om det året etter også. I dette året ble jeg ikke spurt om det,men dem ville ha meg ut i jobb i og med at jeg kom ut med så mye positivt svar på hospiteringsplassen.Aetat regnet meg at jeg var på rehab. i ca. halvt år slik som jeg var forrige gang igjen.Er halvt år lang eller kort tid for rehab.?Er det vanlig at dr de fleste mennesker på rehab i et halvt år?

Jeg har suttet meg på bakbeinar når det gjelder ufør og takket nei to ganger,men nå begynner jeg å tvile på om jeg valgte rett da.Begynner å miste håpet,fordi jeg føler at jeg sitter fast i systemet og ikke kommer noen vei.Har til og med prøvd arbeidstreningssenter og arbeid med bistand som tiltak innenfor attføring.Ble sendt ut igjen av arbeid med bistand pga j trengte for lite tilrettelegging jobbmessig til å være der,mens helsemessig var jeg for dårlig til å være på attføring

Selv om det står å lese at rehabilitering kun skal være en kort periode, viser det seg i praksis at folk kan bli gående på det i årevis.

Jeg har straks gått et år nå på rehabilitering. På lege og terapeut kan det høres ut som om de regner med at det må forlenges. Men jeg har ikke spurt dem direkte, er redd for at de skal tro at jeg bare er opptatt av å få ordnet det så jeg kan fortsette å 'gå og slenge'. Men nå nærmer det seg slutt på rehab.perioden, så nå merker jeg det murrer i magen. Hva nå?

Har blitt anbefalt av næringslivsfolk å holde meg unna 'Arbeid med bistand' hvis jeg vil tilbake til jobb. Det blir tydeligvis ikke ansett for bra å ha vært der hvis du søker jobb.

Psykologen mener at jeg med mine ressurser og evner burde hatt en lederstilling. Så han har tro på meg. Men lederjobber har aldri passet meg. Jeg trives best litt i bakgrunnen. Men dyktig er jeg når jeg har energi nok. Har hatt interessante jobber, men slike jobber får du ikke i min 'tilstand'. Så DET håpet har jeg vel egentlig gitt opp.

Kanskje jeg ender som kassadame på Rimi, der treffer en jo mange hyggelig folk da. Kjenner noen som trives veldig godt med en slik jobb. Men spørs om jeg tåler all sittinga. Ikke kan jeg stå eller gå hele dagen heller, så butikkekspeditør blir vanskelig. Ellers kunne jeg tenkt meg å prøve det.

Men hele pointet er, at jeg kan ikke prøve noenting i det hele tatt, før jeg får tilbake energinivået.

Skal til legen i ettermiddag. Bare en slik oppfølgingstime. Føler meg som en sutrete hypokonder når jeg sitter der. Men jeg må jo innom av og ti, så han får fulgt med 'utviklinga'. Ellers kan han jo ikke sende uttalelser til Trygdekontoret. Nå skal jeg passe meg for IKKE å ta den der om at 'jo, det går kanskje ikke så verst'. Jeg skal si at det går egentlig ikke bra i det hele tatt.

[Gjest Er selv i lignende situasjon]

Selv om det står å lese at rehabilitering kun skal være en kort periode, viser det seg i praksis at folk kan bli gående på det i årevis.

Jeg har straks gått et år nå på rehabilitering. På lege og terapeut kan det høres ut som om de regner med at det må forlenges. Men jeg har ikke spurt dem direkte, er redd for at de skal tro at jeg bare er opptatt av å få ordnet det så jeg kan fortsette å 'gå og slenge'. Men nå nærmer det seg slutt på rehab.perioden, så nå merker jeg det murrer i magen. Hva nå?

Har blitt anbefalt av næringslivsfolk å holde meg unna 'Arbeid med bistand' hvis jeg vil tilbake til jobb. Det blir tydeligvis ikke ansett for bra å ha vært der hvis du søker jobb.

Psykologen mener at jeg med mine ressurser og evner burde hatt en lederstilling. Så han har tro på meg. Men lederjobber har aldri passet meg. Jeg trives best litt i bakgrunnen. Men dyktig er jeg når jeg har energi nok. Har hatt interessante jobber, men slike jobber får du ikke i min 'tilstand'. Så DET håpet har jeg vel egentlig gitt opp.

Kanskje jeg ender som kassadame på Rimi, der treffer en jo mange hyggelig folk da. Kjenner noen som trives veldig godt med en slik jobb. Men spørs om jeg tåler all sittinga. Ikke kan jeg stå eller gå hele dagen heller, så butikkekspeditør blir vanskelig. Ellers kunne jeg tenkt meg å prøve det.

Men hele pointet er, at jeg kan ikke prøve noenting i det hele tatt, før jeg får tilbake energinivået.

Skal til legen i ettermiddag. Bare en slik oppfølgingstime. Føler meg som en sutrete hypokonder når jeg sitter der. Men jeg må jo innom av og ti, så han får fulgt med 'utviklinga'. Ellers kan han jo ikke sende uttalelser til Trygdekontoret. Nå skal jeg passe meg for IKKE å ta den der om at 'jo, det går kanskje ikke så verst'. Jeg skal si at det går egentlig ikke bra i det hele tatt.

Ut i fra det jeg har forstått om arbeid med bistand er at Aetat tilbyr folk det tilbudet.Tilbudet blir tilbudt folk som har så stor yrkeshemming at dem ikke klarer seg ute i en vanlig jobb uten tilrettelegging.Det er for slike folk som sliter en del psykisk,har atferdsforstyrrelser eller en eller annen form for funksjonshemmning.

Var under det tiltaket i et år, og jeg likte meg ikke der.Følte meg plassert i en bås som om jeg var mye dummere i hodet enn det jeg egentlig er.Følte meg også mindreverdig og fikk ikke akkurat bra selvtillit av å være under det tiltaket.Merket også at de damene som jobbet som tilretteleggere der nesten behandlet meg som om jeg nærmest var tilbakestående enten på et eller flere områder.

Det er mange folk som sier mye negativt om arbeid med bistand.der i blant min mor.Var forresten ute og hospiterte under arbeid med bistand i 1mnd, og det gikk kjempe bra.Likevel følte jeg at jeg hadde mislykkes og at dem jobbkollagene så ned på meg i og med at jeg var under arbeid med bistand.Dem lot meg ikke prøve meg på egen hånd og jeg fikk så enkle oppgaver som jeg følte at jeg ikke fikk utnyttet og brukt mine ressurser nok.De andre oppgavene som arbeidskollegaene ikke ville gjøre,sendte dem bare rett over til meg.

Siterer fra dit referat:

"Har blitt anbefalt av næringslivsfolk å holde meg unna 'Arbeid med bistand' hvis jeg vil tilbake til jobb. Det blir tydeligvis ikke ansett for bra å ha vært der hvis du søker jobb"

Mitt svar angående ditt sitat:

Det er jeg faktisk full klar over,så det har jeg forstått.Har selv hørt det fra mange andre folk og har erfart det selv.Jeg sa til tilretteleggeren at jeg hadde inntrykk av at det bare var folk med store problemer der på dette tiltaket,og da svarte hun at folka der var helt normale og like normale som andre som bare er under Aetat.

I og med at du sier at du sliter en del psykisk som du gjør,regner jeg med at hvis du kommer tilbake til Aetat blir du blant annet tilbudt for eks.dette tiltaket om arbeid med bistand.Dette på grunn av at saksbehandlerene synes at det er et positivt tilbud som gis til folk som trenger mer behov for oppfølging enn det aetat kan gi.

Selv