Vær så snill å les dette :-(

[muriel]

Den gode nyheten er at den såkalte "mannen" min har flyttet til elskerinna si. Den ikke fullt så gode er at han har tatt 12-åringen med seg!

Han har, både før jeg fikk vite om utroskap og skilsmisseplaner, jobba aktivt for å få gutten til å trives hos henne.

Nå påstår turtelduene at gutten vantrives hjemme - joda, forsåvidt, men hvordan kan en unge som har opplevd så mye dritt ha det godt? Han har fungert som alibi, forsvarer og mellommann når faren har vært hos henne - og det har selvsagt ikke vært direkte fredelig her hjemme i det siste.

Men likevel?? Der sitter de altså og påstår at hos meg er han stille, anspent og forknytt, mens hos henne - BLOMSTRER han opp, smiler, ler og trives!!

Det er så vondt, så vondt - og så forferdelig urettferdig.

Kan han virkelig la ungen bo der mer eller mindre fast, mot min vilje?? Er det ingenting jeg kan gjøre for å stoppe galskapen?

At han trives der, er èn ting. At han blir satt i en så totalt jævlig mellomposisjon (og det med all verdens god samvittighet hos dem) og faktisk så godt som fjernet fra hus, hjem, mor og søsken - DET blir liksom litt verre å svelge.

Vær så snill, gi meg råd, hjelp - eller bare litt trøst... :-(

[Gjest ildg]

Fy-fan for et komplott. Jeg har vært utsatt for noe av det samme. Jeg lot de bare jobbe med sakene sine, og lot de være i fred. Det endte med at alle ungene mine flytta hjem til meg - og der bor de fortsatt.

[Gjest ikke signatur]

Litt trøst til deg! Hvor mange søsken har han som bor hos deg? Håper inderlig det ordner seg! Dette høres ikke rett ut! Barna skal ikke komme i midten/i klemme i en skilsmisse! De skal ikke brukes, som mannen din bruker sønnen deres. Der er så feil! Gjør hva du kan for at det ordner seg, og viktig: at sønnen din har det fint. Han må ikke føle at han står i veien, eller at han er megler. Vanskelig å forklare..

[Jane]

Jeg synes det er helt utrolig at en far kan bruke sitt barn som alibi i en sånn sak som dette.

Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil gjerne bare få bidra med en trøsteklem. Jeg har vært igjennom utroskaphelvetet sjøl (dog ikke av det kaliberet du beskriver), så til en viss grad forstår jeg hvordan du føler det.

[tiliti]

Så forbannet jævlig.

Det ordner seg skal du se, en eventuell sak vil du nok vinne bra på med argumenter om press-situasjonen faren har satt barnet i.

Og hva barnet tror om deg nå .. det må nok fiskes frem. Kan være hva som helst det. Og det bør du helst ha oversikt over før en ev. sak, siden de over 12 blir lagt vekt på i slike saker.

Lykke til videre! Jeg hater komplotter. AArrgh.

[UHU]

*trøsteklem* Håper det ordner seg!

[Dorthe]

Jeg sender deg mer enn gjerne en trøsteklem.

Men aner ikke hva du kan gjøre siden gutten er 12 år og dermed kan bestemme selv. Du får prøve å snakke med ham og antagelig finner han ut at han vil hjem til mamma om en stund )

[muriel]

Fy-fan for et komplott. Jeg har vært utsatt for noe av det samme. Jeg lot de bare jobbe med sakene sine, og lot de være i fred. Det endte med at alle ungene mine flytta hjem til meg - og der bor de fortsatt.

Mener du da at det mest fornuftige kan være å la ham være der??

Jeg har jo tenkt tanken (for ikke å lage mer bråk rundt gutten enn det han allerede har) men vet jo at faren lyver, bearbeider og manipulerer ham. Og DET skremmer meg, med tanke på rettsaken som er i vente!

Saken er nemlig den at faren ikke har peiling på hva det vil si å ha daglig omsorg alene - han kommer mest sannsynlig til å "sette ham bort" til andre det meste av tiden. (Og dette sier jeg IKKE fordi jeg er sur, men fordi jeg kjenner ham!!)

Skal han ha stabile forhold, noenlunde konsekvent og engasjert oppfølging, leksehjelp, slippe å sitte aleine med TV'n til stadighet, følges opp i skole og fritid - så kan jeg ikke se annet enn at han bør bo hos meg...

[muriel]

Jeg synes det er helt utrolig at en far kan bruke sitt barn som alibi i en sånn sak som dette.

Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil gjerne bare få bidra med en trøsteklem. Jeg har vært igjennom utroskaphelvetet sjøl (dog ikke av det kaliberet du beskriver), så til en viss grad forstår jeg hvordan du føler det.

Takk )

Blir ikke mange klemmer på meg for tiden, så alle monner drar!

[muriel]

Litt trøst til deg! Hvor mange søsken har han som bor hos deg? Håper inderlig det ordner seg! Dette høres ikke rett ut! Barna skal ikke komme i midten/i klemme i en skilsmisse! De skal ikke brukes, som mannen din bruker sønnen deres. Der er så feil! Gjør hva du kan for at det ordner seg, og viktig: at sønnen din har det fint. Han må ikke føle at han står i veien, eller at han er megler. Vanskelig å forklare..

Han har tre søsken.

[muriel]

Så forbannet jævlig.

Det ordner seg skal du se, en eventuell sak vil du nok vinne bra på med argumenter om press-situasjonen faren har satt barnet i.

Og hva barnet tror om deg nå .. det må nok fiskes frem. Kan være hva som helst det. Og det bør du helst ha oversikt over før en ev. sak, siden de over 12 blir lagt vekt på i slike saker.

Lykke til videre! Jeg hater komplotter. AArrgh.

Hva han synes om meg?

Han er veldig i opposisjon, tøffer seg og sier ting som "du bestemmer ikke over meg, jeg gjør som jeg vil", o.l. Han vet at faren lar han få lov til stort sett hva som helst for tida, mens kjeeeedelige mamma fremdeles ikke godtar hva som helst. OG at hvis faren i det hele tatt reagerer når gutten kjefter og opponerer mot meg, så er det ved å ta ham i forsvar! (ALT er nemlig min skyld, seff.)

Samtidig sender han SMS til meg av typen "Jeg er glad i deg, mamma, det VET du"...

Gutten har det så jævlig at jeg blir kvalm.

[muriel]

*trøsteklem* Håper det ordner seg!

Takk )

[muriel]

Jeg sender deg mer enn gjerne en trøsteklem.

Men aner ikke hva du kan gjøre siden gutten er 12 år og dermed kan bestemme selv. Du får prøve å snakke med ham og antagelig finner han ut at han vil hjem til mamma om en stund )

Får håpe det!

Men når han nærmest har vært luft for pappa det meste av livet, for så plutselig å være i sentrum - så gjør han vel det utroligste for å beholde gunsten.

[Dorthe]

Får håpe det!

Men når han nærmest har vært luft for pappa det meste av livet, for så plutselig å være i sentrum - så gjør han vel det utroligste for å beholde gunsten.

Men det orker han sikkert ikke i lengden. Så etter en stund vil gutten forstå at faren ikke har forandret seg noen ting.

Jeg har flere venninner hvor ungene har bodd hos faren i begynnelsen men de flytter hjem etter en stund. Så ikke ta det så tungt, Det er lett å si men det er slik det pleier å fungere

[Gjest ildg]

Mener du da at det mest fornuftige kan være å la ham være der??

Jeg har jo tenkt tanken (for ikke å lage mer bråk rundt gutten enn det han allerede har) men vet jo at faren lyver, bearbeider og manipulerer ham. Og DET skremmer meg, med tanke på rettsaken som er i vente!

Saken er nemlig den at faren ikke har peiling på hva det vil si å ha daglig omsorg alene - han kommer mest sannsynlig til å "sette ham bort" til andre det meste av tiden. (Og dette sier jeg IKKE fordi jeg er sur, men fordi jeg kjenner ham!!)

Skal han ha stabile forhold, noenlunde konsekvent og engasjert oppfølging, leksehjelp, slippe å sitte aleine med TV'n til stadighet, følges opp i skole og fritid - så kan jeg ikke se annet enn at han bør bo hos meg...

Han finner omsider ut hvor han har det best. Nå i begynnelsen kan det være spennende - barn setter pris på grenser og trygghet, fremfor frie tøyler, over stokk og stein. Min mening er at du ikke gjør noen fremstøt nå, da blir det fort kjedelig for dem - og de får lite å irritere seg over.

[dolianer]

Jeg sender deg mer enn gjerne en trøsteklem.

Men aner ikke hva du kan gjøre siden gutten er 12 år og dermed kan bestemme selv. Du får prøve å snakke med ham og antagelig finner han ut at han vil hjem til mamma om en stund )

Loven sier ikke at man får bestemme selv når man er 12 år! Loven sier bare at da skal man bli hørt, og at det skal tillegges vekt. Det er dermed ingen garanti at barnet får det som det ønsker. Fagpersoner og myndigheter er dessuten gjerne klar over at barn kan bli utsatt for slikt press.

Jeg vil råde Muriel til snarest å kontakte en god advokat! Og i tillegg be om en samtale med barnevern eller familiekontor for å be om råd.

Lykke til!