angst og fremtid

[Gjest sandra2003]

har vært plaget med angst en god stund nå.begynte for alvor for ca.4 mnd.siden.fikk et kraftig panikkanfall.trodde jeg skulle dø,hjertet hamret i hundre,jeg ble svimmel og hadde vanskeligheter med å puste.måtte på legevakten,og ble beroliget med at det "bare"var angst og ikke farlig.etterpå dro jeg til fastlegen som gav meg vival(noe jeg ikke ar brukt)i tiden som fulgte var jeg svært redd.trodde jeg skulle dø,hadde høy puls hele tiden,søvnproblemer og kjente på alle symptomene i kroppen.var mye svimmel og orket ikke gjøre stort.ble liksom redd for alt mulig uten at det var noe grunn til det.hadde et panikkanfall av sterkere art litt senere,og etter det var jeg helt ødelagt i kropp og sinn at jeg brøt helt sammen.fikk betablokker og sovemedisin av legen,som hjalp veldig.ble gradvis bedre,maktet å gjøre flere ting,og ble mer trygg.betablokkene roet hele systemet,og det at jeg fikk sove igjen hjalp mye.sjekket hjertet også,og det var helt fint.har hatt fantastisk støtte denne tiden(familie kjæreste og venner)jeg har vært veldig åpen om det.det har vært veldig tøft for dem også,og jeg vet jeg har vært veldig vaskelig å ha med å gjøre noen ganger...jeg har jo vært veldig langt nede og frustrert over hele situasjonen.hvorfor meg?har følt at angsten har hatt fullstendig overhånd.jeg har ikke kunnet bestemme over mitt eget liv.har bare stått på sidelinjen og sett hva som har skjedd med meg.jeg her vært livredd for å bli gal,og hatt en grusom dødsangast.har gått til en kjempeflink fastlege en gang i uken,som har beroliget meg veldig og kommet med gode råd.har vurdert psykiater,men orker liksom ikke begynne å legge ut om hele gria igjen.......men jeg burde vel kanskje prate med en profesjonell.har kjempet hardt selv,og har vunnet over en stor del av angsten.selv om mye er igjen.det som er ille nå er å være alene,og vite at nære personer er langt unna.skal begynne å studere til høsten,og gruer meg litt.redd for at jeg ikke skal klare det.prøver å gjøre øvelser på å være alene slik at leg blir trygg på meg selv.det jeg frykter mest er å få et panikkanfall når jeg er helt alene.det er fryktelig tøft...men jeg skal ikke la dette knekke meg.jeg skal komme sterkere ut av dette.noen andre som har/har hatt det slik,eller opplevd noe liknende?og som kanskje har noen gode råd? takknemlig for svar. sandra2003

[Gjest Marianne03]

Hei Sandra!

Jeg har ikke opplevd selv det du beskriver, men jeg kom over endel innlegg på kvinneguiden om emnet. Kanskje du finner noen råd der?

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic.php?t=41605&highlight=

Ønsker deg en god kveld og masse lykke til !!

[Gjest sandra2003]

Hei Sandra!

Jeg har ikke opplevd selv det du beskriver, men jeg kom over endel innlegg på kvinneguiden om emnet. Kanskje du finner noen råd der?

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic.php?t=41605&highlight=

Ønsker deg en god kveld og masse lykke til !!

hei marianne.tusen takk skal du ha.alltid bra med nyttig informasjon.har lest endel bøker og artikler om det,og det har hjulpet masse å vite at det er mange i samme situasjon.går fremover for hver dag:-)ha en god natt.

[happy1365380345]

hei marianne.tusen takk skal du ha.alltid bra med nyttig informasjon.har lest endel bøker og artikler om det,og det har hjulpet masse å vite at det er mange i samme situasjon.går fremover for hver dag:-)ha en god natt.

Hei

Og ja jeg er dessverre en av de som kan si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt, med dødsangst, angst for angst, panikkanfall og nå sist men ikke minst har jeg fått hyperthyreose (en stoffskiftesykdom), som bla gir angst og høy puls.

Du bør sjekke stoffskiftet ditt, hvis det ikke er gjort.

Det finnes det dessverre ingen ensidig løsning på angstproblematikk. Til det er vi for ulike som individer. Det kan imidlertid hjelpe deg hvis du kan endre tankesettet ditt litt rundt disse anfallene, dødsangsten etc.

Min siste lørdag på sykehuset etter å ha fått diagnosen hyperthyreose, hadde jeg 5 panikkanfall etter hverandre. Jeg har slitt med dette i så mange år og plutselig midt i panikken tenkte jeg at hallo, dette har skjedd deg så mange ganger før. Dette er ikke noe nytt.....og du har aldri dødd av det. Jeg pustet i magen og plutselig var det borte ved hjelp av en fantastisk sykepleier

Jeg tror vi må benytte oss mye av å sette tanke(rasjonell) opp mot tanke (irrasjonell). Følelse opp mot følelse, for å bli kjent med denne sykdommen. Når du kjenner den, kan den ikke lenger skade deg på noen måte, for den er ufarliggjort. Kanskje den allikevel kommer innom i ny og ne, men du kan selv velge om du skal "hilse på den", og la den reise videre, eller om du skal la den bli og styre hele bøtteballetten. Skjønner du ?

Sitat: selv den som er redd for å leve, dør en gang.....

Kunne sikkert skrevet side opp og side ned om temaet, men føler at jeg er litt lei meg selv og denne sykdommen for tida

[Gjest sandra2003]

Hei

Og ja jeg er dessverre en av de som kan si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt, med dødsangst, angst for angst, panikkanfall og nå sist men ikke minst har jeg fått hyperthyreose (en stoffskiftesykdom), som bla gir angst og høy puls.

Du bør sjekke stoffskiftet ditt, hvis det ikke er gjort.

Det finnes det dessverre ingen ensidig løsning på angstproblematikk. Til det er vi for ulike som individer. Det kan imidlertid hjelpe deg hvis du kan endre tankesettet ditt litt rundt disse anfallene, dødsangsten etc.

Min siste lørdag på sykehuset etter å ha fått diagnosen hyperthyreose, hadde jeg 5 panikkanfall etter hverandre. Jeg har slitt med dette i så mange år og plutselig midt i panikken tenkte jeg at hallo, dette har skjedd deg så mange ganger før. Dette er ikke noe nytt.....og du har aldri dødd av det. Jeg pustet i magen og plutselig var det borte ved hjelp av en fantastisk sykepleier

Jeg tror vi må benytte oss mye av å sette tanke(rasjonell) opp mot tanke (irrasjonell). Følelse opp mot følelse, for å bli kjent med denne sykdommen. Når du kjenner den, kan den ikke lenger skade deg på noen måte, for den er ufarliggjort. Kanskje den allikevel kommer innom i ny og ne, men du kan selv velge om du skal "hilse på den", og la den reise videre, eller om du skal la den bli og styre hele bøtteballetten. Skjønner du ?

Sitat: selv den som er redd for å leve, dør en gang.....

Kunne sikkert skrevet side opp og side ned om temaet, men føler at jeg er litt lei meg selv og denne sykdommen for tida

ja,dette med angsten er helt forferdelig til tider.hadde som sagt en periode med panikkangst da jeg var redd for alt.heldigvis har jeg kjempet mye,og ikke hatt panikkangst på en stund.er fortsatt redd for å være alene,ikke helt trygg på meg selv.men det viktigste er å øve og øve,og ikke la angsten hindre deg i hverdagen.det ødelegger hele livskvaliteten.jeg tenker ofte"hva er det verste som kan skje?"for det er jo faktisk ingenting farlig som skjer.det med å puste med magen er kjempeviktig!!!jeg har tatt stoffskifteprøve,men det var normalt.hadde høyt stoffskifte da jeg var liten,så jeg tror jeg skal ta fler prøver.d er jo litt komplisert det der.går du på betablokker forresten?

[happy1365380345]

Hei igjen

Ja jeg går på betablokker nå. Det er bare 2 mnd siden de oppdaget det høye stoffskiftet - så pulsen er eksplosiv fortsatt dessverre. Det er ufattelig slitsomt. Hvilepulsen er ikke så verst, men det er bevegelse som trigger mest og den skyter i været til uante høyder. Håper det bedrer seg snart.....