er ny, men tør ikke snakke

[Gjest stor i ord, liten på jord]

Hei!

Dette er det første (og kanskje det eneste) innlegget jeg tør å skrive under overgrep forumet.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt av to forskjellige menn i barnommen, men har greid å skyve alt vekk. Noe som har vært en befrielse.

Nå etter at jeg selv fikk barn kommer minnene, mer og mer for jeg tenker automatisk på min egen barndom.

Det er fælt når minnene kommer, og jeg er redd minnene overtar igjen. Jeg har hatt det så godt uten minnene.

Hjelper det å snakke om overgrep?? Jeg har aldri snakket med noen om det før. Blir det ikke VERRE av å snakke om det?

Blir det ikke slik at man aldri blir kvitt minnene??

Hvilken nytte får dere av å snakke om det?

[Lucy74]

Kjære deg "Store lille" !

Det hjelper virkelig å snakke om det! Men du må snakke med noen du stoler på. Jeg har selv fått mye hjelp her på forumet, men, det er viktig at du får hjelp der du bor også. Du trenger å plassere skyld og skam. Ingenting av det som skjedde med deg var din skyld, vet du. Det var nemlig ingenting du kunne gjøre for å hindre det. Du kan nok forvente at det kan bli tøft, men det er verre å gjemme på det. For hvis du ikke begynner å jobbe med det, kan det komme frem på de teiteste tidspunkt. Flere plasser i Norge finnes det støttesentre mot incest og seksuelle overgrep. Til dem kan du ringe, og du trener ikke fortelle hvem du er. Alle som jobber der har selv vært utsatt, og de har streng taushetsplikt, både de som jobber der og brukerne. Det er godt å utveksle erfaringer, få gode råd. I tillegg vil du oppdage at dine følelser og opplevelser ikke er "merkelige" og "teite" (Noe jeg følte mye), I dag har jeg det bra, takket være at jeg har jobbet meg gjennom det. Det blir ikke bedre av å tie, men mye verre!

Lykke til!! Klem fra

[sirene]

Incest skal tales ihjel, og ikke

ties ihjel.Det er et ord som mye

blir brukt på støttesenter.Når

du er ny og usikker,så er det

mange som er vettskremt for å

komme på et senter.Noen får med

seg ei veninne,mamma eller psykiatrisk sykepleier.Men det

er en veg å gå,og begynne å skrive her.Du kan søke på www.

noabuse.no eller DIXI.Da vil du

finne noe stoff om slike ting.

Det finnes også et hefte som

heter "kjære partner".Det er

skrevet for at partner skal forstå bedre.Å komme videre i en

slik situasjon du er,trenger tid.Og det er en prosess.

[Gjest stor i ord,liten på jord]

Kjære deg "Store lille" !

Det hjelper virkelig å snakke om det! Men du må snakke med noen du stoler på. Jeg har selv fått mye hjelp her på forumet, men, det er viktig at du får hjelp der du bor også. Du trenger å plassere skyld og skam. Ingenting av det som skjedde med deg var din skyld, vet du. Det var nemlig ingenting du kunne gjøre for å hindre det. Du kan nok forvente at det kan bli tøft, men det er verre å gjemme på det. For hvis du ikke begynner å jobbe med det, kan det komme frem på de teiteste tidspunkt. Flere plasser i Norge finnes det støttesentre mot incest og seksuelle overgrep. Til dem kan du ringe, og du trener ikke fortelle hvem du er. Alle som jobber der har selv vært utsatt, og de har streng taushetsplikt, både de som jobber der og brukerne. Det er godt å utveksle erfaringer, få gode råd. I tillegg vil du oppdage at dine følelser og opplevelser ikke er "merkelige" og "teite" (Noe jeg følte mye), I dag har jeg det bra, takket være at jeg har jobbet meg gjennom det. Det blir ikke bedre av å tie, men mye verre!

Lykke til!! Klem fra

Takk for fint svar :-) (jeg våger meg på en liten dialog om det)Du sier at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å hindre det...Det er feil. Jeg kunne jo bare ha fortalt det til noen. Eller gjort meg ordentlig trassig og sagt bestemt,nei...

Dessuten hade jeg det bra så lenge jeg var fri fra minnene. Alt jeg ønsker er å glemme. Slikt kan da umulig snakkes i hel(?)

[Gjest stor i ord,liten på jord]

Incest skal tales ihjel, og ikke

ties ihjel.Det er et ord som mye

blir brukt på støttesenter.Når

du er ny og usikker,så er det

mange som er vettskremt for å

komme på et senter.Noen får med

seg ei veninne,mamma eller psykiatrisk sykepleier.Men det

er en veg å gå,og begynne å skrive her.Du kan søke på www.

noabuse.no eller DIXI.Da vil du

finne noe stoff om slike ting.

Det finnes også et hefte som

heter "kjære partner".Det er

skrevet for at partner skal forstå bedre.Å komme videre i en

slik situasjon du er,trenger tid.Og det er en prosess.

Takk for svar :-) Apropos partner. Hva gjør man når partneren ser ut til å ikke ville forstå,eller later til å ikke "fatte interesse", for det som stadig hendte for mange år siden? (Han er den eneste som vet).

[Lucy74]

Takk for fint svar :-) (jeg våger meg på en liten dialog om det)Du sier at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å hindre det...Det er feil. Jeg kunne jo bare ha fortalt det til noen. Eller gjort meg ordentlig trassig og sagt bestemt,nei...

Dessuten hade jeg det bra så lenge jeg var fri fra minnene. Alt jeg ønsker er å glemme. Slikt kan da umulig snakkes i hel(?)

Du sier at du kunne vært trassig og sagt nei! Ville det hjulpet? Du har barn... jeg regner med at du ikke ville lagt ansvar på dem om noen misbrukte dem... Hvorfor skulle det være anderledes for deg? Nettopp derfor er det så viktig at du får snakket med noen, helst noen som vet hva du gjennomgår av følelser. Jeg kjenner det så igjen, dette "men jeg kunne jo ha...." Jeg var et barn, og kunne ikke stilles til ansvar for det som hendte meg, og det kunne heller ikke du, eller noen andre barn. Men la meg stille deg dette spørsmål: Hvorfor fortalte du det ikke ? Jeg regner med at du skjemtes, eller var redd for hva som ville skje med deg eller noen du var glad i hvis du gjorde det? (Kanskje tar jeg feil, men jeg hadde det i hvertfall sånn.

Lykke til! Klem fra

[Gjest stor i ord,liten på jord]

Du sier at du kunne vært trassig og sagt nei! Ville det hjulpet? Du har barn... jeg regner med at du ikke ville lagt ansvar på dem om noen misbrukte dem... Hvorfor skulle det være anderledes for deg? Nettopp derfor er det så viktig at du får snakket med noen, helst noen som vet hva du gjennomgår av følelser. Jeg kjenner det så igjen, dette "men jeg kunne jo ha...." Jeg var et barn, og kunne ikke stilles til ansvar for det som hendte meg, og det kunne heller ikke du, eller noen andre barn. Men la meg stille deg dette spørsmål: Hvorfor fortalte du det ikke ? Jeg regner med at du skjemtes, eller var redd for hva som ville skje med deg eller noen du var glad i hvis du gjorde det? (Kanskje tar jeg feil, men jeg hadde det i hvertfall sånn.

Lykke til! Klem fra

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det, men det kom vel av at jeg fikk beskjed om å ikke si noe av han ene overgriperen, og jeg gjorde alltid det de voksne sa.

Husker så godt den gangen jeg stod mellom "barken og veden". Jeg hadde lovet mamma å ikke ta av meg bleia mi, og så kom han og ville jeg skulle ta av meg bleia, enda mamma hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre det.

Den andre grunnen er at jeg forstod fort at mamma ikke ville tro meg. Jeg husker at første gang han andre overgriperen (stefaren min)skulle bade meg, klaget jeg høylydt min nød til mamma etter badet. Du vet at barn egentlig ikke forstår så mye, så jeg gråt mens jeg sa at XXXXXX hadde puttet såpe, "der nede",for det sved nemlig noe skrekkelig av såpa. Han nektet og mamma sa at jeg måtte slutte tulle.

Det er ikke før jeg ble voksen at jeg forstod "tegninga" av det som skjedde, sett i sammenheng med alt det andre som hendte. Skjønner du hva jeg mener?

Du har egentlig rett. Det hjelper faktisk å snakke om det. Dette er første gang jeg har våget å forklare til noen, litt av det som har skjedd. Og det føles litt godt.

Har du noe imot å ha en liten dialog med meg her inne, Lucy,bare for å hjelpe meg litt på vei??

[Lucy74]

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det, men det kom vel av at jeg fikk beskjed om å ikke si noe av han ene overgriperen, og jeg gjorde alltid det de voksne sa.

Husker så godt den gangen jeg stod mellom "barken og veden". Jeg hadde lovet mamma å ikke ta av meg bleia mi, og så kom han og ville jeg skulle ta av meg bleia, enda mamma hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre det.

Den andre grunnen er at jeg forstod fort at mamma ikke ville tro meg. Jeg husker at første gang han andre overgriperen (stefaren min)skulle bade meg, klaget jeg høylydt min nød til mamma etter badet. Du vet at barn egentlig ikke forstår så mye, så jeg gråt mens jeg sa at XXXXXX hadde puttet såpe, "der nede",for det sved nemlig noe skrekkelig av såpa. Han nektet og mamma sa at jeg måtte slutte tulle.

Det er ikke før jeg ble voksen at jeg forstod "tegninga" av det som skjedde, sett i sammenheng med alt det andre som hendte. Skjønner du hva jeg mener?

Du har egentlig rett. Det hjelper faktisk å snakke om det. Dette er første gang jeg har våget å forklare til noen, litt av det som har skjedd. Og det føles litt godt.

Har du noe imot å ha en liten dialog med meg her inne, Lucy,bare for å hjelpe meg litt på vei??

Kjære deg!

Jeg vil gjerne snakke med deg, jeg er ingen terapeut, men har gjennomgått dette selv, og håper jeg kan være til hjelp for deg.....

Mange klemmer fra

[DIXI]

Hei!

Noe av det som har hjulpet meg mest, har vært å snakke, snakke, snakke til jeg ble lei av det! Problemet var bare at det tok så lang tid før jeg kom i gang. Jeg burde snakket mye før. Men det så jeg først i ettertid.

Så flott at du fant frem til dette forumet, for her vil du finne mange som forstår deg, som er i samme situasjon som deg selv, og som har både gode råd og livserfaring å dele med deg!

Jeg ble voldtatt da jeg var 21 år, slik at historiene våre er svært forskjellige, og det er mange her inne som har mye mer "peiling" på misbruk av barn enn det jeg har. Men det betyr ikke at jeg ikke forstår hvor vondt et slikt overgrep er, og hvor fortvilet og hjelpeløs man kan føle seg i ettertid. Sakene har mange felles punkter fordi om de er forskjellige.

Fortsett å skriv du, om stort og smått, og ting du lurer på, om dårlige dager og om glade ting som skjer også! Det tror jeg vil hjelpe deg litt videre. Det hjalp i hvert fall meg!

Klem fra Grete i DIXI :-)

www.dixi.no

[Lucy74]

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa det, men det kom vel av at jeg fikk beskjed om å ikke si noe av han ene overgriperen, og jeg gjorde alltid det de voksne sa.

Husker så godt den gangen jeg stod mellom "barken og veden". Jeg hadde lovet mamma å ikke ta av meg bleia mi, og så kom han og ville jeg skulle ta av meg bleia, enda mamma hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre det.

Den andre grunnen er at jeg forstod fort at mamma ikke ville tro meg. Jeg husker at første gang han andre overgriperen (stefaren min)skulle bade meg, klaget jeg høylydt min nød til mamma etter badet. Du vet at barn egentlig ikke forstår så mye, så jeg gråt mens jeg sa at XXXXXX hadde puttet såpe, "der nede",for det sved nemlig noe skrekkelig av såpa. Han nektet og mamma sa at jeg måtte slutte tulle.

Det er ikke før jeg ble voksen at jeg forstod "tegninga" av det som skjedde, sett i sammenheng med alt det andre som hendte. Skjønner du hva jeg mener?

Du har egentlig rett. Det hjelper faktisk å snakke om det. Dette er første gang jeg har våget å forklare til noen, litt av det som har skjedd. Og det føles litt godt.

Har du noe imot å ha en liten dialog med meg her inne, Lucy,bare for å hjelpe meg litt på vei??

Kjære deg!

Jeg skjønner godt hva du mener. Omfanget av det vi har opplevd kommer liksom ikke til syne i sitt fulle før man er voksen. Det kalles så fint for seinskader..... Jeg for min del hadde store problemer med stell av sønnen min, siden mine overgrep fra barndommen ofte var knyttet til badingen. Hvordan var det lov å vaske ham? For "normale" folk er vel dette noe problem, men jeg var jo så redd for å skade ham. Heldigvis hadde jeg noen å snakke med om dette, så jeg lærte fort at vanlig vask var harmløst. Men jeg kvier meg enda for å la andre enn meg ta kveldsstellet, men nå er han 8 år, og gjør det meste selv. En annen ting jeg slet mye med var min egen seksualitet, og skam hvis jeg hadde hatt det godt. Dette ble jeg ikke kvitt før jeg traff (og ble veldig godt kjent med) min forlovede, en fantastisk mann som jeg skal gifte meg med til sommeren. Skriv gjerne litt om dine erfaringer på dette og andre områder, det vil nok gjøre meg også godt å få dele mine "greier" med deg.

Masse hilsen

[sirene]

Takk for svar :-) Apropos partner. Hva gjør man når partneren ser ut til å ikke ville forstå,eller later til å ikke "fatte interesse", for det som stadig hendte for mange år siden? (Han er den eneste som vet).

Det er ikke alltid lett for partnere til de som har vært

utsatte.Selv om noen er velvillige,så kan det være vanskelig å forstå.Det virker

ikke som du har snakket med noen,og da er du nok ikke så

flink til å forklare heller.

En kan ikke vente at partneren

skal være terapeut.Der lureste

er å snakke med andre som har

vært gjennom det samme, og er

kommet noe lenger.Partneren kan

også komme til fellessamtale hvis det trenges.