Min mor ble 51, forgiftet av piller

[Gjest hildem67]

Hei!

Jeg er ei jente på 36 som mistet min mor i januar helt plutselig av medikamentforgiftning.Hun hadde dessverre vært misbruker i mange år, og hadde store depresjoner og angst i tilegg.

hun brukte paralgin forte, rivotril, valum, ant deprissiva, somadril og sobril.

Helt siden jeg var ungdom har jeg prøvd å hjelpe min mor. jeg har vært der under hennes 2 selvmordssforsøk slik at hun fikk hjelp, jeg har forsøkt å være der når hun har trengt meg og det gikk så langt at mitt eget ekteskap holdt på å ryke.

Samfunnet har vært dårlige til å hjelpe mamma.Så lenge hun ikke ser hun trenger hjelp, og ikke er til fare for seg selv så hjelper det ingen ting.

Jeg sa til legen at mamma var pillemisbruker, han reduserte, mamma begynte å kjøpe på gata og ble verre enn noen gang.

Jeg tok med mamma til legevakta en dag hun ikke så, kunne gå, snakke og vet du hva jeg fikk beskjed om? Hun ville ikke ha hjelp, så la henne sove av seg rusen, hun har ikke tatt så mye.

Legene visste også at mamma hadde en dom på seg for at hun hadde brukt flere leger, og fått flere resepter. Hun måtte bruke en lege, et apotek.

Alikavell får hun ikke mer hjelp.

Mine følelser oppi alt dette er bitterhet til samfunnet, skyldfølelse for at jeg kanskje kunne gjort annerledes. (mamma var sint på meg for at jeg sladret til legen, og tilga meg aldri det) Jeg føler også sorg over tapt barndom og ungdom, og en bitterhet at ting skulle vært annerledes.

Jeg er sterk, men jeg føler for å reagere på en eller annen måte. Ikke ved å gjøre meg selv eller mine noe, men et eller anett.

Er dette vanlige reaksjoner, eller er jeg helt bak mål? Hvordan skal jeg greie å kvitte meg med bitterheten min?

Til daglig er jeg gift, 3 barn og er under utdannelse. Så jeg har det fint, men følelsene er der fordet.

Vennlig hilsen H.L.

[Gjest gode råd til deg]

Tror ikke du kan belaste samfunnet for din mors tragedie.

Å sette inn tvangstiltak er nesten umulig etter dagens lovverk. Legene må bare hjelpeløst se på at folk velger å dope seg til døde.

Det er kun hvis en pasient er til fare for seg selv eller andre man kan bruke tvang, men etter noen dager er de ute igjen. Sånn er det bare, alt er bygd på frivillighet.

Forsøk heller å se framover, tilgi din mor og ikke tillat deg å være bitter. Det som har vært kan du likevel ikke gjøre noe med, og det å bli bitter ødelegger bare enda mer for deg selv.

Lykke til!

[Gjest dukkelise]

Du har lov føle som du føler..ingen kan nekte deg det.. Lnagt fra noe lett liv du har hatt..

Lite råd jeg kan gi..ville bare si du har lov føle som du gjør..

[Kizza1365380506]

Kjære hildem67.

Hvor godt jeg kjenner igjen den følelsen av utilstrekkelighet, hjelpeløshet, tristhet, savn og bitterhet. Jeg mistet også min mor for ett par måneder siden. Nå var hun heldigvis begynt og bli en gammel dame og hadde vært på sykehjem i ett år. Men jeg strevde også med alle disse følelsene hele dette året. Jeg har ikke hatt det så tøft som deg og dine følelser er sikkert mye dypere enn hos meg men jeg føler med deg og kjenner til enn viss grad hvordan du har det.

Min mor var også pillemisbruker før hun ble så syk at hun kom på sykehus for så å bli overført til sykehjem. Og den maktesløsheten du føler når de ikke kan se at de ødelegger for seg selv og andre rundt dem er vanskelig å beskrive. Vi kontaktet legen og han skrev ut mindre doser av vival til henne men neste respet var akkurat lik den forrige og det gikk ikke mange uker mellom hver gang hun fikk ny respt. Man kan jo lure på hvor kontrollen på hvor mye en legen kan skrive ut ligger. Hun fikk i allefall alt for mye. Samtidig utviklet hun i denne perioden lungsykdommen KOLS fordi hun røkte så mye. Dette var noe lege ikke informerte om. Når lungekapasiteten er nedsatt kan jeg ikke se at legen skulle skrevet ut så mye vival og sobril til henne.

Jeg forslår at du får hjelp hos en psykiater/psykolog for å bearbeide disse følelsene dine. Det tar tid å komme over slike ting. Jeg var i en en periode i fjor så langt nede at jeg var klar til å hoppe i vannet bokstavelig talt. Hadde det ikke vært for mine barn og min mann så tror jeg at jeg kunne funnet på å gjøre noe alvorlig. Man er så maktesløs, trett og oppgitt.

Søk hjelp før du ender i samme uføret som meg.

Mvh