psykiske

[Gjest bebba]

Alle ser ned på dem med psykiske problemer. Største problemet er ofte at de som får de problemene har det samme synet, det sliter på selvtilliten.

[Dorthe]

Alle ser ned på dem med psykiske problemer. Største problemet er ofte at de som får de problemene har det samme synet, det sliter på selvtilliten.

Det gjelder uansett sykdom. De fleste som aldri har vært syke, tror det er bare å ta seg sammen

[SoriaMoria]

Å "se ned på" i vanlig forstand er noe jeg blåser i - mennesker som har så lite omløp i hodet/ evt har så lite livserfaring at de opplever syke mennesker som mindreverdige, klarer vel knapt å holde på inteessen til de de snakker med i 30 sekunder uansett. (Min interesse fanger de i alle fall ikke.)

Det er imidlertid en annen måte å "se ned på" som jeg mener er mye mer bekymringsverdig: Det at samfunnet (særlig helsevesenet da) degraderer psykisk syke til sin diagnose - og helheten mistes.

Å ha én sykdom (det være seg psykisk eller fysisk) fritar ikke en person fra å kunne få andre sykdommer.

Bortsett fra mennesker med psykiatriske lidelser da (hvis en skal dømme etter hvordan svært mange leger oppfører seg).

Om man først har fått en psykiatrisk diagnose, er det dessverre veldig lett for helsevesenet å "forklare" alle andre symptomer/ sykdommer med den "dårlige psyken".

Det er selvsagt en overhyppighet av psykosomatiske lidelser blant mennesker med psykiske lidelser sammenlignet med den såkalte "normalbefolkningen", men svært mange psykisk syke opplever dessverre at de ikke blir tatt på alvor i sitt møte med helsevesenet når de evt. får fysiske symptomer. Dét synes jeg er bekymringsverdig!

Personlig er jeg veldig takknemlig for at jeg har en lege som klarer å tenke BÅDE psyke og somatikk på en gang.

Ikke alle er så heldige.

[Gjest Mennesker må tenke seg om]

Det er idiotisk å se ned på mennesker med psykiske lidelser. Det er jo veldig mange som har en eller annen "lidelse" alt fra fobi for trange rom til schizofreni. Og hva er egentlig psykiske problemer? Om noen føler for å gå til psykolog, har en nødvendigvis psykiske lidelser da? Nei.

Samfunnet er ofte slik at det stenger litt ute mennesker med forskjellige "lidelser". Det stenger ute indirekte, ikke nødvendigvis direkte. For eksempel meg selv. Jeg har alltid vært flink på skolen. Men nå for tiden er alle studier basert på masse prosjekt og muntlige fremføringer. DET har jeg hatt angst for i mange år og må bli fritatt. Ellers greier jeg meg godt. Men å grunn av det der føler jeg at blir stillt på sidelinjen i et negativt lys. Det var bare et eksempel.Men nå har det gått så langt for meg at jeg har feiga ut og ikke studert på to år. Selv om jeg ønsker å studere...

Men om noen ser ned på psykiske lidelser tror jeg det kommer av kunnskapsmangel eller usikkerhet. Og husk at dette har vært et tabuemne i mange år. Først nå de siste årene har det blitt mer åpent.

[Babette]

Det er nok en del som ser ned på folk med psykiske problemer, ja. Også blant de som selv har problemer. Men jeg tror også at det råder en del usikkerhet, som man ikke uten videre bør likestille med fordommer. Mange vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til psykiske problemer - skal man nevne det eller ikke, f. eks. Dette kan bli på samme måte som usikkerhet overfor sørgende.

Har jeg selv fordommer? Både ja og nei. Ja - fordi jeg har en forestilling om at psykiske problemer er vanskeligere å bli kvitt enn fysiske. De henger liksom mere ved personen som en del av dennes personlighet.

Men jeg har ingen problemer med å snakke om psykiske problemer, kjenner mange som har det og ser absolutt ikke ned på dem. Og jeg tuller akkurat like mye med dem som med andre. Ja, ikke bare det: Jeg har ofte opplevd en dragning mot de som er litt "gale".

Spiseforstyrrelser er vel den typen psykiske problemer som interesserer meg mest. Jeg har med stor interesse lest boka til Hege fra Trondheim, som så brutalt åpent og modig forteller sin historie.

[laguna1365380434]

Å "se ned på" i vanlig forstand er noe jeg blåser i - mennesker som har så lite omløp i hodet/ evt har så lite livserfaring at de opplever syke mennesker som mindreverdige, klarer vel knapt å holde på inteessen til de de snakker med i 30 sekunder uansett. (Min interesse fanger de i alle fall ikke.)

Det er imidlertid en annen måte å "se ned på" som jeg mener er mye mer bekymringsverdig: Det at samfunnet (særlig helsevesenet da) degraderer psykisk syke til sin diagnose - og helheten mistes.

Å ha én sykdom (det være seg psykisk eller fysisk) fritar ikke en person fra å kunne få andre sykdommer.

Bortsett fra mennesker med psykiatriske lidelser da (hvis en skal dømme etter hvordan svært mange leger oppfører seg).

Om man først har fått en psykiatrisk diagnose, er det dessverre veldig lett for helsevesenet å "forklare" alle andre symptomer/ sykdommer med den "dårlige psyken".

Det er selvsagt en overhyppighet av psykosomatiske lidelser blant mennesker med psykiske lidelser sammenlignet med den såkalte "normalbefolkningen", men svært mange psykisk syke opplever dessverre at de ikke blir tatt på alvor i sitt møte med helsevesenet når de evt. får fysiske symptomer. Dét synes jeg er bekymringsverdig!

Personlig er jeg veldig takknemlig for at jeg har en lege som klarer å tenke BÅDE psyke og somatikk på en gang.

Ikke alle er så heldige.

Det var fint sagt! )