Til NHD eller frosken

[Gjest ikke undertegnet]

har hatt problemer med familien. Forvirrende kommunikasjon, jeg fått skylda får ting, det blir en tap-tap situasjon, ingen hører på meg. De er bare interessert i å glatte over, jeg har vært syndebukken hjemme og i dag skalv jeg av angst av å være i nærheten av familien. Konflikter, far er rasende, lurer på hvorfor, mor retter plutselig raseri/sinne mot meg uten at jeg skjønner hvorfor. er redd broren min, han virker truende på meg og han er svært ustabil..og innimellom rasende uten at jeg skjønner hvorfor..

Har snakket med min psykolog om dette, men han er mer opptatt av at jeg må ta ansvar for min egen oppførsel, men hadde det ikke vært greit om han hjalp meg å sette dette på plass? At det ikke er JEG som er problemet, men at familien min er det? Så slapp jeg å gå rundt med så mye skyldsfølelse? Så fikk jeg vite en logisk grunn til at jeg ble psyk?

Dere som har peiling, hvorfor vurderte psykologen det sånn? Han sier at det godt kan være sånn som jeg sier og vedkjenner at det kan ha gjort meg psyk, men hvorfor har han ikke støttet meg mer før om at det er familien som gjorde meg psyk? Jeg har vært manipulerende og utagerende jeg og, men jeg innså problemet og søkte hjelp, men ingen i min familie ville søkt hjelp for sine problemer.

Det værste er at jeg blør for min familie.

Bare lurer jeg, blir veldig takknemlig for svar.

[Gjest ikke undertegnet]

Lurte bare på: Hvordan kan jeg hjelpe familien min? De har ikke selvinnsikt i sine problemer og har ikke gode liv slik jeg ser det, men jeg står bare hjelpeløst å ser på..Hva kan jeg hjelpe broren min? Er redd han skal miste nok en kjæreste han er glad i pga hans raseriutbrudd...

Føler jeg har hele ansvaret for dem. Har kanskje følt det slik alltid.

Blir glad hvis jeg får svar, uansett om det er brukerne på dol her eller NHD..

[frosken]

Psykologens utgangspunkt er vel at han kan hjelpe deg til å oppnå endringer mht til din fungering - han har ikke hele din familie i behandling... Du sier at du har hatt problemer med utagering og manipulerende handlinger i forhold til din familie tidligere, og psykologen er vel opptatt av å deg tihjelpe deg til å holde fast ved din beslutning om å avstå fra den type atferd.

Du forteller i "tillegget" at du alltid har følt ansvar for de andre i familien. Jeg tror barn som vokser opp med den følelsen fort mister "friheten" til å utvikle seg på en sunn måte. All energi går med til å "fordøye" familiekonflikene...

Du er opptatt av hvem som har skylden for at du ble "psyk". Jeg vet fortsatt ikke om det er en nyttig problemstilling - fordi jeg ikke tror det går an å gi et helt klart svar på dette. Men uansett så har du vært barn i deler av den tiden en "feilutvikling" har skjedd, slik at du kan ikke ansvarliggjøres for at du utviklet deg som du gjorde. Du kan kun ta ansvar for ditt liv som voksen.

Jeg liker best teorier som fokuserer på kompleksiteten i familier. Som viser at alle påvirker alle - og at endringer skaper ubalanse/ny balanse i systemet. Slike teorier fokuserer på hvordan f.eks. relasjonen mellom ektefeller både påvirker deres forhold til sine barn og barnas forhold til hverandre...osv. Barn og foreldre påvirker hverandre gjensidig - et sårbart barn reagerer f.eks. sterkere på familiekonlikter enn et mer robust barn - og barnets sårbarhet kan igjen gjøre foreldrene mindre egnet som foreldre enn de ville vært i forhold til et mer robust barn.

Jeg tror ikke det er enkelt å behandle hele familier når barna er blitt voksne. Jeg tror derfor ikke det er så mye å hente på at du fortsatt går og bekymrer deg for din familie. Kanskje har du rett i at de ikke har det godt - og at de mangler innsikt - men kanskje er det også din sårbarhet som gjør at du fortsatt fanger opp nettopp disse sider ved din familie og at du kanskje i mindre grad fanger opp andre sider. Uansett så er din familie ikke lenger ditt ansvar - ditt ansvar er å klare ditt eget voksenliv. Broren din må selv finne ut av sitt liv - og dine foreldre av sitt...

Fokuser på å klare ditt liv - og la de andre klare sitt...

[PieLill]

Bor du fortsatt hjemme?

Hva med å skaffe deg en solid avstand til familien din i en periode.

Skal du redde noen som drukner er første bud å skaffe deg tilstrekkelig avstand til den som skal reddes. Ellers er sjansen stor for at du blir dratt under i stedet for å dra en annen opp. Det er ingen tjent med.

På meg virker det som du er i en periode der det er viktig for deg å skaffe deg ro til å bygge en ny plattform. Du trenger å innarbeide nye holdninger, nye tanke-, handlings- og reaksjonsmønster. Kan det være at for mye kontakt med familien roter til dette for deg? Virker som du for øyeblikket har lett for å bli en del av problemet, i stedet for en del av løsningen. Kan det da være bedre å skygge unna en stund?

Erfaring er en fantastisk lærer, men hun sender forbasket høye regninger. La broren din ta ansvar for sin egen adferd. Iblant må man bare la folk gjøre sine egne feil, og la dem selv lide for dem. Forhåpentlig vis vil de lære til slutt. Det er ikke uvanlig at brødre er helt imune mot gode råd fra sine søstre. Søstrene gjør lurt i å innse at de kaver vekk tid og krefter på å prøve å lære dem noe. ;-)

Er enig med frosken i at det er viktigere å tenke på hva du kan gjøre med situasjonen nå, i stedet for å gruble over hvorfor ting ble slik og hvem som har skylden.

Klem

[Gjest ikke undertegnet/den du vet]

Psykologens utgangspunkt er vel at han kan hjelpe deg til å oppnå endringer mht til din fungering - han har ikke hele din familie i behandling... Du sier at du har hatt problemer med utagering og manipulerende handlinger i forhold til din familie tidligere, og psykologen er vel opptatt av å deg tihjelpe deg til å holde fast ved din beslutning om å avstå fra den type atferd.

Du forteller i "tillegget" at du alltid har følt ansvar for de andre i familien. Jeg tror barn som vokser opp med den følelsen fort mister "friheten" til å utvikle seg på en sunn måte. All energi går med til å "fordøye" familiekonflikene...

Du er opptatt av hvem som har skylden for at du ble "psyk". Jeg vet fortsatt ikke om det er en nyttig problemstilling - fordi jeg ikke tror det går an å gi et helt klart svar på dette. Men uansett så har du vært barn i deler av den tiden en "feilutvikling" har skjedd, slik at du kan ikke ansvarliggjøres for at du utviklet deg som du gjorde. Du kan kun ta ansvar for ditt liv som voksen.

Jeg liker best teorier som fokuserer på kompleksiteten i familier. Som viser at alle påvirker alle - og at endringer skaper ubalanse/ny balanse i systemet. Slike teorier fokuserer på hvordan f.eks. relasjonen mellom ektefeller både påvirker deres forhold til sine barn og barnas forhold til hverandre...osv. Barn og foreldre påvirker hverandre gjensidig - et sårbart barn reagerer f.eks. sterkere på familiekonlikter enn et mer robust barn - og barnets sårbarhet kan igjen gjøre foreldrene mindre egnet som foreldre enn de ville vært i forhold til et mer robust barn.

Jeg tror ikke det er enkelt å behandle hele familier når barna er blitt voksne. Jeg tror derfor ikke det er så mye å hente på at du fortsatt går og bekymrer deg for din familie. Kanskje har du rett i at de ikke har det godt - og at de mangler innsikt - men kanskje er det også din sårbarhet som gjør at du fortsatt fanger opp nettopp disse sider ved din familie og at du kanskje i mindre grad fanger opp andre sider. Uansett så er din familie ikke lenger ditt ansvar - ditt ansvar er å klare ditt eget voksenliv. Broren din må selv finne ut av sitt liv - og dine foreldre av sitt...

Fokuser på å klare ditt liv - og la de andre klare sitt...

Takk for svar frosken. Har du noen tips til hva jeg gjør nå? Det var mye som skjedde i går, og mange som trampet på meg. har ikke vært sånn på lenge, men nå sitter jeg bare å skjelver, er svimmel og har angst. Vet ikke om det er noe å gøre? Pleier ikke å være bekymret for meg selv, men er det nå. Ikke at jeg vil skade meg selv altså, det vil jeg ikke, men føles som jeg har et lite "breakdown".

engstelig hilsen fra

[frosken]

Takk for svar frosken. Har du noen tips til hva jeg gjør nå? Det var mye som skjedde i går, og mange som trampet på meg. har ikke vært sånn på lenge, men nå sitter jeg bare å skjelver, er svimmel og har angst. Vet ikke om det er noe å gøre? Pleier ikke å være bekymret for meg selv, men er det nå. Ikke at jeg vil skade meg selv altså, det vil jeg ikke, men føles som jeg har et lite "breakdown".

engstelig hilsen fra

Det er ikke farlig å falle ned i slike "sorte hull" - du finner veien opp igjen av deg selv :-)

Prøv å gjøre noe som er godt for deg - enten det er å se på tv, gå på kino, sove eller hva som helst.

Prøv også å se på deg selv som noe som er uavhengig av familien din. Du er ikke lenger et lite barn, så du går ikke i stykker av at det stormer rundt deg.

Håper ikke det sorte hullet er altfor stort denne gangen slik at du fort får det bedre :-)

[Gjest den du vet]

Det er ikke farlig å falle ned i slike "sorte hull" - du finner veien opp igjen av deg selv :-)

Prøv å gjøre noe som er godt for deg - enten det er å se på tv, gå på kino, sove eller hva som helst.

Prøv også å se på deg selv som noe som er uavhengig av familien din. Du er ikke lenger et lite barn, så du går ikke i stykker av at det stormer rundt deg.

Håper ikke det sorte hullet er altfor stort denne gangen slik at du fort får det bedre :-)

Føler meg bedre nå. Vet at jeg bor hjemme bare midlertidig og at det blir bedre når jeg flytter for meg selv.

Tåler ikke stort mer av dette, for jeg vet at egentlig har jeg kommet ganske langt.

Tok meg en tur til en vennine og vi pratet lenge.

Hjelper å tenke at jeg står utenfor dette og ikke er en del av det, det at jeg greier å holde hodet kaldt og oppføre meg som om jeg ikke er en del av det har jeg greid nå, heldigvis.

Nå er det sent så da blir det natta. (og på tide å legge seg) Måtte på dyrelegen med pippen også i sted, men det var heldigvis ikke noe galt.

Sov godt og takk for at du tok deg tid