Gå til innhold

Henting og graviditet - krise


Gjest ikke undertegnet
 Del

Anbefalte innlegg

bangkok

Om dette hadde vært meg, så tror jeg at jeg hadde bedt noen andre om å ta kontakt med VB for meg, og spurt dem om hva som mest sannsynlig ville komme til å skje om man fødte et barn før adopsjonen var gjennomført.

Det er VB som kjenner Thailandske myndigheter best i dette her, og kan de bekrefte at Thailandske myndigheter mest sannsynlig vil kreve å få barnet tilbake, så blir det kanskje litt enklere å ta en avgjørelse som dere mener er rett.

Skal tenke på dere ! Ønsker dere masse lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 63
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • sibadulla

    7

  • grot

    6

  • Mamta

    4

  • thaimor

    2

Mest aktive i denne tråden

grot

Noe annet: Hva hvis de thailandske myndighetene i etterkant sitter igjen med følelsen av at dette barnet ikke har fått den tid til tilknytning som det har behov for, er det ikke da naturlig for dem å gjøre det DE mener er til beste for barnet? Og de tenker så absolutt ikke som oss, det har de som adopterer derfra sett. Thaier er en nesten ekstremt opptatt av at barn skal ha det bra og at alle hvis og om skal elimineres. Jeg vet om Thailand-adoptanter som har fått uttrykt bekymring fra de thailandske myndighetene og Holt fordi de fikk to gutter som var akkurat over grensa for toårsregelen. Hvem i Norge ville bry seg om slikt?

Hva betyr det at de fikk to gutter som var akkurat over to-års-grensa? Skjønte bare ikke den der?? Ja vi vet jo at thaiene er veldig nøye i forhold til regler og bestemmelser. Men om reglene skal følges til punkt og prikke bare for reglenes skyld, så blir det litt "hysterisk". Men det er kanskje vanskelig å bruke skjønn i slike saker..? Jeg husker i hvertfall noen fortalte oss i Thailand at det aldri hadde skjedd at barn har blitt hentet fra Norge. Alle adopsjonene var blitt godkjente og gjennomførte slik de skulle, fikk vi høre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

thaimor

Hva betyr det at de fikk to gutter som var akkurat over to-års-grensa? Skjønte bare ikke den der?? Ja vi vet jo at thaiene er veldig nøye i forhold til regler og bestemmelser. Men om reglene skal følges til punkt og prikke bare for reglenes skyld, så blir det litt "hysterisk". Men det er kanskje vanskelig å bruke skjønn i slike saker..? Jeg husker i hvertfall noen fortalte oss i Thailand at det aldri hadde skjedd at barn har blitt hentet fra Norge. Alle adopsjonene var blitt godkjente og gjennomførte slik de skulle, fikk vi høre.

Jeg har heller ikke hørt om noen to års grense!?

Hvis det menes min. to år mellom barna, trodde jeg det var norske myndigheters bestemmelse og ikke thailendernes.

På spørsmålet om pliktig tilbakereise for barnet hvis adopsjonen ikke gikk i boks, fikk jeg samme svar som deg der nede: Det hadde aldri skjedd med barn som var kommet til Norge ....enda!

PS) I morgen skal vi til ambassaden - etter 3,5 års venting! Thaiene er like kjappe som alltid ;-)

Håper alt går fint fortsatt med dere og lillegutt! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ChiengMai

Hva betyr det at de fikk to gutter som var akkurat over to-års-grensa? Skjønte bare ikke den der?? Ja vi vet jo at thaiene er veldig nøye i forhold til regler og bestemmelser. Men om reglene skal følges til punkt og prikke bare for reglenes skyld, så blir det litt "hysterisk". Men det er kanskje vanskelig å bruke skjønn i slike saker..? Jeg husker i hvertfall noen fortalte oss i Thailand at det aldri hadde skjedd at barn har blitt hentet fra Norge. Alle adopsjonene var blitt godkjente og gjennomførte slik de skulle, fikk vi høre.

Vi fikk klare signaler da vi var i Thailand i sommer på at de hadde vært litt betenkt i forhold til at andremann også var gutt, og at de i tillegg var såpass liten aldersforskjell på som 2 år 4 mnd.

Dette ble forklart med større sjans for sjalusi, større sjans for at ikke begge skulle få samme rettigheter når de vokste opp osv osv. Dette er den thailandske måten å tenke på, og selv om det er fjernt for oss å tenke slik så kan jeg forstå dem ut fra kulturforskjeller.

Kanskje det er slike ting det siktes til i innlegget over?

Jeg syns det blir feil å omtrent beskylde de thailandske myndighetene for å tenke firkantet i forhold til lovverk. Hvis man skal fravike fra lovverket, hvor skal man sette grensen for hva man kan akseptere og hva man ikke kan akseptere? Holder man seg innefor lover og regler blir i alle fall alle behandlet likt.

Jeg syns også det blir feil av oss å strekke grensene ørlite for mye fordi barn aldri har blitt krevd tilbakeført. dette er vel heller et bevis på at lover har blitt etterlevd enn et lempelig system. En gang må bli første gang hvis myndighetene føler seg ført bak lyset.

Kan godt hende saken i denne tråden ikke ville få konsekvenser i det hele tatt. Kanskje den vil få uante konsekvenser for både familien dette gjelder, for barnet og for Verdens Barn. Hvem vet?

Å ikke ta dette opp med formidler mener jeg er kritikkverdig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke undertegnet

La oss si nå da at dere sier "ja takk, begge deler" som enkelte kaller det under - og at sosialkontoret skal skrive rapportene til Thailand.

Jeg er sikker på at hvis sosialkontoret ser at adoptivbarnet er veltilpasset og har det bra hos sin nye mamma og pappa, så er det i deres interesse også at dere skal få beholde barnet. Kan ikke skjønne annet enn at de ville formulert rapportene på en slik måte at dere får beholde det! Det er jo rimelige og fornuftige mennesker som jobber på sosialkontoret også. Dessuten er det som folk under som sier at de har fått bekreftet at det aldri har blitt sendt tilbake noe barn...

Hilsen en som har opplevd fire spontanaborter i 3. mnd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest ikke undertegnet

La oss si nå da at dere sier "ja takk, begge deler" som enkelte kaller det under - og at sosialkontoret skal skrive rapportene til Thailand.

Jeg er sikker på at hvis sosialkontoret ser at adoptivbarnet er veltilpasset og har det bra hos sin nye mamma og pappa, så er det i deres interesse også at dere skal få beholde barnet. Kan ikke skjønne annet enn at de ville formulert rapportene på en slik måte at dere får beholde det! Det er jo rimelige og fornuftige mennesker som jobber på sosialkontoret også. Dessuten er det som folk under som sier at de har fått bekreftet at det aldri har blitt sendt tilbake noe barn...

Hilsen en som har opplevd fire spontanaborter i 3. mnd.

Ser at problemstillingen er tatt opp på Verdens Barns sin spørreside. Skal bli interessangt å se svaret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

thaimor

La oss si nå da at dere sier "ja takk, begge deler" som enkelte kaller det under - og at sosialkontoret skal skrive rapportene til Thailand.

Jeg er sikker på at hvis sosialkontoret ser at adoptivbarnet er veltilpasset og har det bra hos sin nye mamma og pappa, så er det i deres interesse også at dere skal få beholde barnet. Kan ikke skjønne annet enn at de ville formulert rapportene på en slik måte at dere får beholde det! Det er jo rimelige og fornuftige mennesker som jobber på sosialkontoret også. Dessuten er det som folk under som sier at de har fått bekreftet at det aldri har blitt sendt tilbake noe barn...

Hilsen en som har opplevd fire spontanaborter i 3. mnd.

At det aldri har vært aktuelt å sende tilbake barn skyldes vel heller som ChiengMai sier, at reglene har blitt etterlevd, enn at dette er piece of cake!?

Jeg er også spent på svaret... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en side ved denne saken som ingen har tatt opp ennå; Barnets beste.

"Ja takk, begge deler" høres for meg ut som et sjansespill. Ikke fordi dere risikerer at barnet kan bli tatt fra dere igjen, men fordi dere vil få omsorgen for et barn som vil kunne komme til å kreve enormt mye av dere. Hvis barnet er harmonisk og lett faller inn i familien går det nok sikkert greit, men dere må ta høyde for at ting ikke går seg så lett til.

Tenk dere for eksempel en situasjon der adoptivbarnet totalt avviser deg. Prøver du å løfte opp barnet reagerer det med hemningsløst sinne, for så å rive seg løs og løpe gråtende til mannen din. Eller du vil kunne oppleve at barnet passivt og paralysert melder seg ut av din tilstedeværelse og ikke tar noen som helst følelsesmessig kontakt med deg. Mannen din er den eneste barnet ønsker kontakt med. Barnet virker også utad harmonisk når andre mennesker er til stede og avvisingen er _totalt_ usynlig for alle andre enn deg selv og mannen din. Venner og familie omtaler barnet som et sjarmtroll som lett tar kontakt med alle og enhver. Når du i anfall av frustrasjon raser ditt sinne ut over barnet, noe som er helt uungåelig i denne situasjonen, blir du møtt med vantro av folk som ser på. Kveldene går ofte med til å gråte ut en frustrasjon som selv ikke mannen din helt er i stand til å forstå. I adopsjonsmiljøet du er omgitt av snakker alle om hva de skulle ha gjort dersom de fikk slike problemer. Midt i denne kaklende gjengen av lykkelige mødre sitter du og innser at selv ikke folk som har lært om dette på foreldreforberedende kurs skjønner en dritt av hva de snakker om.

Det høres kanskje ut som en situasjon du ville kunne leve med, men jeg skal love deg at de som opplever nettopp dette ser ganske anderledes på det. Det er ganske enkelt en helt _forferdelig_ situasjon for de familiene som rammes av det, og dette kan godt holde på et år eller lenger. Parforholdet deres kommer til å bli satt ettertrykkelig på prøve!! Midt oppi dette havet av frustrasjon, avvisning og maktesløshet skal du altså gjennomgå en fødsel og ta deg av en baby. Det er i denne situasjonen du kan bli nødt til å navigere i et hjelpeapparat som stort sett ikke har kunnskap om eller forutsetninger for å forstå problemet ditt. Det er i akkurat denne situasjonen at du som totalt oversett og forfordelt skal finne forståelse og trøst hos en mann som ikke opplever annet enn intens lykke over å ha fått et så kjærlig barn. I denne situasjonen blir du nødt til å være den som fremstår som kjærlig mor, og ikke lar frustrasjonen gjøre avvisingen gjensidig. Det er _nå_ du innser at du trenger mye mer enn de resursene som kreves for å få godkjenning. Går du tom, vil du fanges inn i en ond spiral som gjør alt verre og verre. Du vil kunne komme til å trenge mer tålmodighet enn du noen gang har hatt, og du vil kunne få oppleve å føle deg enormt utilstrekkelig og se på deg selv som en elendig mor.

Mange kritiserer den omfattende prosessen som skal til for å bli godkjent som adoptivforelder. I de fleste tilfeller virker det unødvendig strengt, fordi de fleste jo ikke opplever omfattende problemer. Men skulle så skje, så må dere ha overskudd, resurser og et hav av tålmodighet!! Adoptivbarna vi får er skjøre saker. De har en historie med seg alle sammen, og følelsesmessige sår må leges. Rakner familien under belastningen så kan det sette veldig dype merker i et barnesinn.

Sier dere som Ole Brum, så risikerer dere å få så hatten passer, og i verste fall mer enn en famile kan bære. Tenk dere veldig godt om!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sibadulla

Det er en side ved denne saken som ingen har tatt opp ennå; Barnets beste.

"Ja takk, begge deler" høres for meg ut som et sjansespill. Ikke fordi dere risikerer at barnet kan bli tatt fra dere igjen, men fordi dere vil få omsorgen for et barn som vil kunne komme til å kreve enormt mye av dere. Hvis barnet er harmonisk og lett faller inn i familien går det nok sikkert greit, men dere må ta høyde for at ting ikke går seg så lett til.

Tenk dere for eksempel en situasjon der adoptivbarnet totalt avviser deg. Prøver du å løfte opp barnet reagerer det med hemningsløst sinne, for så å rive seg løs og løpe gråtende til mannen din. Eller du vil kunne oppleve at barnet passivt og paralysert melder seg ut av din tilstedeværelse og ikke tar noen som helst følelsesmessig kontakt med deg. Mannen din er den eneste barnet ønsker kontakt med. Barnet virker også utad harmonisk når andre mennesker er til stede og avvisingen er _totalt_ usynlig for alle andre enn deg selv og mannen din. Venner og familie omtaler barnet som et sjarmtroll som lett tar kontakt med alle og enhver. Når du i anfall av frustrasjon raser ditt sinne ut over barnet, noe som er helt uungåelig i denne situasjonen, blir du møtt med vantro av folk som ser på. Kveldene går ofte med til å gråte ut en frustrasjon som selv ikke mannen din helt er i stand til å forstå. I adopsjonsmiljøet du er omgitt av snakker alle om hva de skulle ha gjort dersom de fikk slike problemer. Midt i denne kaklende gjengen av lykkelige mødre sitter du og innser at selv ikke folk som har lært om dette på foreldreforberedende kurs skjønner en dritt av hva de snakker om.

Det høres kanskje ut som en situasjon du ville kunne leve med, men jeg skal love deg at de som opplever nettopp dette ser ganske anderledes på det. Det er ganske enkelt en helt _forferdelig_ situasjon for de familiene som rammes av det, og dette kan godt holde på et år eller lenger. Parforholdet deres kommer til å bli satt ettertrykkelig på prøve!! Midt oppi dette havet av frustrasjon, avvisning og maktesløshet skal du altså gjennomgå en fødsel og ta deg av en baby. Det er i denne situasjonen du kan bli nødt til å navigere i et hjelpeapparat som stort sett ikke har kunnskap om eller forutsetninger for å forstå problemet ditt. Det er i akkurat denne situasjonen at du som totalt oversett og forfordelt skal finne forståelse og trøst hos en mann som ikke opplever annet enn intens lykke over å ha fått et så kjærlig barn. I denne situasjonen blir du nødt til å være den som fremstår som kjærlig mor, og ikke lar frustrasjonen gjøre avvisingen gjensidig. Det er _nå_ du innser at du trenger mye mer enn de resursene som kreves for å få godkjenning. Går du tom, vil du fanges inn i en ond spiral som gjør alt verre og verre. Du vil kunne komme til å trenge mer tålmodighet enn du noen gang har hatt, og du vil kunne få oppleve å føle deg enormt utilstrekkelig og se på deg selv som en elendig mor.

Mange kritiserer den omfattende prosessen som skal til for å bli godkjent som adoptivforelder. I de fleste tilfeller virker det unødvendig strengt, fordi de fleste jo ikke opplever omfattende problemer. Men skulle så skje, så må dere ha overskudd, resurser og et hav av tålmodighet!! Adoptivbarna vi får er skjøre saker. De har en historie med seg alle sammen, og følelsesmessige sår må leges. Rakner familien under belastningen så kan det sette veldig dype merker i et barnesinn.

Sier dere som Ole Brum, så risikerer dere å få så hatten passer, og i verste fall mer enn en famile kan bære. Tenk dere veldig godt om!!!!

Et veldig godt innlegg, Hix! Om ikke alle (heldigvis) opplever tilknytningsprosessen så tøff som den du skisserer, så tror jeg de fleste vil kjenne seg igjen i noe av det. Man vet imidlertid ikke på forhånd hvordan ting vil utarte seg. Adoptivbarnet fortjener 100 % oppmerksomhet i starten - uansett.

Jeg vil tro at det muligens er enklere for oss som har vært gjennom en eller flere adopsjonsprosesser å se dine poeng?! I utgangspunktet kan man jo tenke at "vi har jo mer enn nok kjærlighet til to barn". En naturlig tanke, og spesielt mtp påkjenningen det vil medføre å "oppgi" et barn som man venter på å hente (eller å velge abort, som noen foreslo under). Begge deler forferdelig tøffe valg å ta (og etter flere år som ufrivillig barnløse)...

Jeg har forståelse for de fleste tanker og følelser i en situasjon som dette, men så må tanker sorteres, og man _må_ tvinge seg selv til å tenke på barnets (barnas egentlig...) beste. Det er min mening iallfall.

mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke akkurat nå

Det er en side ved denne saken som ingen har tatt opp ennå; Barnets beste.

"Ja takk, begge deler" høres for meg ut som et sjansespill. Ikke fordi dere risikerer at barnet kan bli tatt fra dere igjen, men fordi dere vil få omsorgen for et barn som vil kunne komme til å kreve enormt mye av dere. Hvis barnet er harmonisk og lett faller inn i familien går det nok sikkert greit, men dere må ta høyde for at ting ikke går seg så lett til.

Tenk dere for eksempel en situasjon der adoptivbarnet totalt avviser deg. Prøver du å løfte opp barnet reagerer det med hemningsløst sinne, for så å rive seg løs og løpe gråtende til mannen din. Eller du vil kunne oppleve at barnet passivt og paralysert melder seg ut av din tilstedeværelse og ikke tar noen som helst følelsesmessig kontakt med deg. Mannen din er den eneste barnet ønsker kontakt med. Barnet virker også utad harmonisk når andre mennesker er til stede og avvisingen er _totalt_ usynlig for alle andre enn deg selv og mannen din. Venner og familie omtaler barnet som et sjarmtroll som lett tar kontakt med alle og enhver. Når du i anfall av frustrasjon raser ditt sinne ut over barnet, noe som er helt uungåelig i denne situasjonen, blir du møtt med vantro av folk som ser på. Kveldene går ofte med til å gråte ut en frustrasjon som selv ikke mannen din helt er i stand til å forstå. I adopsjonsmiljøet du er omgitt av snakker alle om hva de skulle ha gjort dersom de fikk slike problemer. Midt i denne kaklende gjengen av lykkelige mødre sitter du og innser at selv ikke folk som har lært om dette på foreldreforberedende kurs skjønner en dritt av hva de snakker om.

Det høres kanskje ut som en situasjon du ville kunne leve med, men jeg skal love deg at de som opplever nettopp dette ser ganske anderledes på det. Det er ganske enkelt en helt _forferdelig_ situasjon for de familiene som rammes av det, og dette kan godt holde på et år eller lenger. Parforholdet deres kommer til å bli satt ettertrykkelig på prøve!! Midt oppi dette havet av frustrasjon, avvisning og maktesløshet skal du altså gjennomgå en fødsel og ta deg av en baby. Det er i denne situasjonen du kan bli nødt til å navigere i et hjelpeapparat som stort sett ikke har kunnskap om eller forutsetninger for å forstå problemet ditt. Det er i akkurat denne situasjonen at du som totalt oversett og forfordelt skal finne forståelse og trøst hos en mann som ikke opplever annet enn intens lykke over å ha fått et så kjærlig barn. I denne situasjonen blir du nødt til å være den som fremstår som kjærlig mor, og ikke lar frustrasjonen gjøre avvisingen gjensidig. Det er _nå_ du innser at du trenger mye mer enn de resursene som kreves for å få godkjenning. Går du tom, vil du fanges inn i en ond spiral som gjør alt verre og verre. Du vil kunne komme til å trenge mer tålmodighet enn du noen gang har hatt, og du vil kunne få oppleve å føle deg enormt utilstrekkelig og se på deg selv som en elendig mor.

Mange kritiserer den omfattende prosessen som skal til for å bli godkjent som adoptivforelder. I de fleste tilfeller virker det unødvendig strengt, fordi de fleste jo ikke opplever omfattende problemer. Men skulle så skje, så må dere ha overskudd, resurser og et hav av tålmodighet!! Adoptivbarna vi får er skjøre saker. De har en historie med seg alle sammen, og følelsesmessige sår må leges. Rakner familien under belastningen så kan det sette veldig dype merker i et barnesinn.

Sier dere som Ole Brum, så risikerer dere å få så hatten passer, og i verste fall mer enn en famile kan bære. Tenk dere veldig godt om!!!!

Et svært bra innlegg, hix!

Jeg har selv opplevd den totale avvisningen du skisserer, og selv om mine følelser i forhold til dette nok var på langt nær så sterke som de du beskriver, så tror jeg nok det du skriver fort kunne blitt realitet hvis den totale avvisningen hadde vart mer enn de to-tre ukene det tok for oss. Det er svært utmattende, det krever deg 110% og er totalt altoppslukende. ALT dreier seg om dette barnet som ser ut til å mislike deg intenst mens alle andre blir godtatt.

Verste tilfellet jeg har hørt om når det gjelder thaibarn varte åtte måneder. Å tenke seg til at det midt oppi dette skulle komme en baby tror jeg er totalt utslettende for alle parter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

grot

Jeg også skriver rapportene selv, men vi har hatt besøk av barnevernslederen likevel i forkant av rapportene. Det plikter de å gjøre, faktisk.

Er det en plikt at barnevernet kommer på besøk i forkan at sos.rap?? Da er det merkelig at hverken vi eller sos.kontor er informert om det. Det vi fikk høre fra VB var at mange skrev disse rapportene selv, og det var helt greitt bare de ble skrevet over på sos. kontorets brevpapir før de gikk til Thailand

Litt rart med forskjellig praksis

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ChiengMai

Er det en plikt at barnevernet kommer på besøk i forkan at sos.rap?? Da er det merkelig at hverken vi eller sos.kontor er informert om det. Det vi fikk høre fra VB var at mange skrev disse rapportene selv, og det var helt greitt bare de ble skrevet over på sos. kontorets brevpapir før de gikk til Thailand

Litt rart med forskjellig praksis

Det står klart i brevet fra VB.

"Det er sosialkontoret som har ansvar for å skrive rapportene. De kan godt kladdes av dere, men de må være skrevet på maskin på sosialkontorets brevark. Kurator må ha sett barnet sammen med foreldrene, enten på hjemmebesøk eller ved besøk på kontoret".

Omtrent samme ordlyd i brevet fra to år tilbake. Ikke til å misforstå, eller hva? Det er dere som får brevet, at dette overholdes er dermed deres ansvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest mammaen til to

Jeg føler med deg og håper du/dere finner en løsning på den situasjonen som har oppstått. Jeg kjenner til et par som kom i samme situasjon og som valgte å ta abort for så å hente barnet som de hadde fått tildelt. Det var ingen lett løsning med med tanke på faren for abort (de hadde hatt flere tidligere) så valgte de det som var sikrest for de. De klarte ikke å si nei til det barnet som de hadde fått sterke følelser for og som de hadde fått bilde av og følte at de var blitt kjent med. Det er ikke sikkert dette er et alternativ for deg/dere, men kanskje dere i alle fall bør vurdere det.

Og til dere andre ventende søkere. Husk prevensjon mens dere venter! Plutselig når man minst venter det kan man bli gravid; selv etter mange år uten at man har lykkes. Det er en så vond situasjon å komme i, så det er nok en god forsikring å sikre seg i ventetiden, så man ikke blir stilt overfor disse vanskelig valgene. Jeg sier ikke dette for å "preke", for "ikke undertegnet" eller andre altså. Det er uansett gledelige omstendigheter det er snakk om så jubelen burde stå i taket, men så lenge det medfører valg av denne typen blir det lett både sorg og glede.

Lykke til og de beste ønsker for en god løsning fra

Ikke for å "henge ut" noen som har svart i denne tråden, heller ikke for å fordømme noen for deres valg. Men jeg KAN bare ikke la være å si at det for meg synes å være en STOR etisk forskjell på det å velge bort et adoptivbarn som man har ventet på en tid enn å velge abort av et barn man bærer på for å hente hjem adoptivbarnet.

Et barn som er frigitt for adopsjon vil komme inn i køen igjen og få nye foreldre (om enn seinere enn antatt) selvom man velger dette barnet bort. Men å ta abort = å ta liv, uansett hvor stor faren for spontanabort er for den enkelte gravide. Det ufødte barnet blir ikke gitt en sjanse engang. En STOR vesensforskjell etter mitt skjønn.

At den situasjonen "ikke undertegnet" skisserer er et vondt og vanskelig dilemma, er det ingen tvil om. At tanken på å velge bort den lille som en ikke kjenner (selvom h*n vokser i magen ens) til fordel for det barnet en kjenner utfra fotografier og rapporter kan komme frem i en slik presset situsajon, kan jeg tildels forstå.

Den beste forsikring mot slike vanskelige valg MÅ bli bruk av prevensjon under hele adopsjonsprosessen. Da slipper en å velge bort den ene eller den andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke undertegnet

Er det en plikt at barnevernet kommer på besøk i forkan at sos.rap?? Da er det merkelig at hverken vi eller sos.kontor er informert om det. Det vi fikk høre fra VB var at mange skrev disse rapportene selv, og det var helt greitt bare de ble skrevet over på sos. kontorets brevpapir før de gikk til Thailand

Litt rart med forskjellig praksis

At en kurator får seg til å skrive under på papirer angående en situasjon man er forpliktet til å formidle videre til opprinnelsesland uten å ha sett barnet sammen med foreldrene sine er mer enn betenkelig! Vedkommende skal tross alt gå god for det som står i den rapporten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

grot

Det står klart i brevet fra VB.

"Det er sosialkontoret som har ansvar for å skrive rapportene. De kan godt kladdes av dere, men de må være skrevet på maskin på sosialkontorets brevark. Kurator må ha sett barnet sammen med foreldrene, enten på hjemmebesøk eller ved besøk på kontoret".

Omtrent samme ordlyd i brevet fra to år tilbake. Ikke til å misforstå, eller hva? Det er dere som får brevet, at dette overholdes er dermed deres ansvar.

Husker ikke å ha sett denne formuleringen,men har ikke tenkt å avtale noe møte med de når de ikke krever det. Synes vi fikk vår dose av slike møter under prosessen. Jeg har jo uansett ikke noe å skjule, og siden vi bor på et lite sted så er det nesten umulig å ikke treffe på hverandre, så de får jo sett oss sammen uansett. Synes likevel ikke det er den helt store forskjellen om de kommer innom i ti minutter og ser oss sammen med barnet. Da burde vel heller VB krevd at rapportene ble skrevet av barnevernet... synes nå jeg da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke undertegnet

At en kurator får seg til å skrive under på papirer angående en situasjon man er forpliktet til å formidle videre til opprinnelsesland uten å ha sett barnet sammen med foreldrene sine er mer enn betenkelig! Vedkommende skal tross alt gå god for det som står i den rapporten.

Sosialkontoret på vårt sted har hevdet at de synes det er litt merkelig denne oppfølginga av foreldre som har fått barn i hus. Og dette etter at vi er gått nøye i sømmene før vi i det hele tatt får barnet. Litt patetisk egentlig.....Så det er nok ikke bare i grot sin kommune man får skrive disse rapportene selv. Det hadde nok vært en annen sak om dette var et foreldrepar som sos.kontoret i utgangspunktet var skeptiske til..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanedis

Er det en plikt at barnevernet kommer på besøk i forkan at sos.rap?? Da er det merkelig at hverken vi eller sos.kontor er informert om det. Det vi fikk høre fra VB var at mange skrev disse rapportene selv, og det var helt greitt bare de ble skrevet over på sos. kontorets brevpapir før de gikk til Thailand

Litt rart med forskjellig praksis

Fra BUFA's hjemmeside:

"Det forekommer at enkelte søkere har blitt bedt om eller selv har tatt initiativ til å skrive hele eller deler av sosialrapporten. Slik både norske og aktuelle utenlandske myndigheter vurderer dette, vil selvskrevne sosialrapporter mangle legitimitet, og dermed også troverdighet. En god sosialrapport vil ofte være kjennetegnet av at kommunens utredere har tatt opp både følelsesmessige vanskelige og mer uproblematiske tema med søkerne, og beskrevet hvordan søkerne tenker og reflekterer i forhold til spørsmål som er stilt i løpet av samtalene. En god sosialrapport vil dessuten ofte bære et tydelig preg av at kommunens utredere har evnet å gi en beskrivelse av søkerne med utgangspunkt i det ukjente barnets ståsted og perspektiv. En selvskrevet rapport vil ha svært begrenset verdi i en slik sammenheng, og kan derfor ikke godtas.", jfr. http://bufa.no/art/?id=63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ChiengMai

Husker ikke å ha sett denne formuleringen,men har ikke tenkt å avtale noe møte med de når de ikke krever det. Synes vi fikk vår dose av slike møter under prosessen. Jeg har jo uansett ikke noe å skjule, og siden vi bor på et lite sted så er det nesten umulig å ikke treffe på hverandre, så de får jo sett oss sammen uansett. Synes likevel ikke det er den helt store forskjellen om de kommer innom i ti minutter og ser oss sammen med barnet. Da burde vel heller VB krevd at rapportene ble skrevet av barnevernet... synes nå jeg da...

Dette står klart formulert i de medfølgende papirene dere fikk etter hjemkomsten. At dere velger å ikke bry dere om dette er deres sak, ikke min. Som sagt er det dere som får brev om hvordan rapportene skal skrives etter hjemkomst, det er dermed dere som vet hva VB krever i forhold til rapportene, ikke barnevernet. Vi har i forkant av all rapportskriving hatt besøk ca. 1 time hver gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest heller ikke undertegnet

Sosialkontoret på vårt sted har hevdet at de synes det er litt merkelig denne oppfølginga av foreldre som har fått barn i hus. Og dette etter at vi er gått nøye i sømmene før vi i det hele tatt får barnet. Litt patetisk egentlig.....Så det er nok ikke bare i grot sin kommune man får skrive disse rapportene selv. Det hadde nok vært en annen sak om dette var et foreldrepar som sos.kontoret i utgangspunktet var skeptiske til..

Det kan du gjerne si. Men de thailandske myndigheten krever altså tre oppfølgingsrapporter skrevet av saksbehandler i barnevernet/sosialkontor før de gir "Concent to adoption". Før tildeling skal liketil saksbehandler skrive brev som følger sakspapirene der vedkommende kontor tar på seg å følge opp familien etter hjemkomst. Noen land krever ingen ting, og atter andre land krever at foreldrene selv skriver rapporter med jevne mellomrom. Man kan like dette eller ikke, men å ignorere kravene syns jeg grenser til hovmodig smålighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del


×
×
  • Opprett ny...