Henting og graviditet - krise

[Gjest ikke undertegnet]

Husker ikke å ha sett denne formuleringen,men har ikke tenkt å avtale noe møte med de når de ikke krever det. Synes vi fikk vår dose av slike møter under prosessen. Jeg har jo uansett ikke noe å skjule, og siden vi bor på et lite sted så er det nesten umulig å ikke treffe på hverandre, så de får jo sett oss sammen uansett. Synes likevel ikke det er den helt store forskjellen om de kommer innom i ti minutter og ser oss sammen med barnet. Da burde vel heller VB krevd at rapportene ble skrevet av barnevernet... synes nå jeg da...

Hovmodig tenkt, mener nå jeg!

[Vanedis]

Fra BUFA's hjemmeside:

"Det forekommer at enkelte søkere har blitt bedt om eller selv har tatt initiativ til å skrive hele eller deler av sosialrapporten. Slik både norske og aktuelle utenlandske myndigheter vurderer dette, vil selvskrevne sosialrapporter mangle legitimitet, og dermed også troverdighet. En god sosialrapport vil ofte være kjennetegnet av at kommunens utredere har tatt opp både følelsesmessige vanskelige og mer uproblematiske tema med søkerne, og beskrevet hvordan søkerne tenker og reflekterer i forhold til spørsmål som er stilt i løpet av samtalene. En god sosialrapport vil dessuten ofte bære et tydelig preg av at kommunens utredere har evnet å gi en beskrivelse av søkerne med utgangspunkt i det ukjente barnets ståsted og perspektiv. En selvskrevet rapport vil ha svært begrenset verdi i en slik sammenheng, og kan derfor ikke godtas.", jfr. http://bufa.no/art/?id=63

Leste kun innlegget jeg svarte på. Presisering: Svaret mitt gjaldt skriving av sosialrapport i forkant av adopsjon.

Om et land krever at _sosialkontoret_ skal skrive rapporter etterpå, så bør det følges. Hvis giverlandet mente at søkerne skulle skrive rapportene selv, så hadde det ikke vært nødvendig å overføre dem på sos.ktr. brevark.

[Gjest ChiengMai]

Leste kun innlegget jeg svarte på. Presisering: Svaret mitt gjaldt skriving av sosialrapport i forkant av adopsjon.

Om et land krever at _sosialkontoret_ skal skrive rapporter etterpå, så bør det følges. Hvis giverlandet mente at søkerne skulle skrive rapportene selv, så hadde det ikke vært nødvendig å overføre dem på sos.ktr. brevark.

Enig! Vi har hatt besøk av barnevernslederen der vi har diskutert fremgang, språkutvikling, hvordan barnet trives, hvordan det går generelt osv osv. I etterkant har jeg skrevet rapportene, men barnevernslederen kan jo gå god for det jeg skriver ettersom han har sett det med egne øyne.

Jeg syns ikke kravet fra VB er til å misforstå når det gjelder Thailand og oppfølgingsrapportene. Ved første adopsjon ga vi liketil den som hadde ansvar for rapportene kopi av oppskriften vi fikk fra VB.

[sibadulla]

Dette står klart formulert i de medfølgende papirene dere fikk etter hjemkomsten. At dere velger å ikke bry dere om dette er deres sak, ikke min. Som sagt er det dere som får brev om hvordan rapportene skal skrives etter hjemkomst, det er dermed dere som vet hva VB krever i forhold til rapportene, ikke barnevernet. Vi har i forkant av all rapportskriving hatt besøk ca. 1 time hver gang.

Vi har hatt samme oppfølging rundt rapportene som ChiengMai skisserer. Synes det er merkelig at prosedyrene varierer så mye fra sosialkontor til sosialkontor...

Tilbake til utgangspunktet: hvis jeg var "ikke undertegnet" ville jeg, om jeg bodde i Oslo eller på et lite tettsted, føle meg meget ubekvem over å ha holdt skjult en graviditet i tre (selvskrevne) oppfølgingsrapporter! Ser man bort i fra det moralske aspektet og respekten man bør ha for giverlandet, så ville jeg uansett hatt angst for å møte ansatte fra sosialkontoret i butikken f.eks. - med adoptivbarnet på en arm og en nyfødt baby på den andre...

[Mamta]

Det kan du gjerne si. Men de thailandske myndigheten krever altså tre oppfølgingsrapporter skrevet av saksbehandler i barnevernet/sosialkontor før de gir "Concent to adoption". Før tildeling skal liketil saksbehandler skrive brev som følger sakspapirene der vedkommende kontor tar på seg å følge opp familien etter hjemkomst. Noen land krever ingen ting, og atter andre land krever at foreldrene selv skriver rapporter med jevne mellomrom. Man kan like dette eller ikke, men å ignorere kravene syns jeg grenser til hovmodig smålighet.

"Man kan like dette eller ikke, men å ignorere kravene syns jeg grenser til hovmodig smålighet."

Og jeg tilføyer - også med tanke på India - adoptanter: For ikke å snakke om hvilke konsekvenser manglende eller mangelfulle oppfølgingsrapporter får for fremtidig adopsjon fra disse landene.

India har det som et absolutt krav for fremtidig adopsjon til utlandet at det skal skrives ialt 14 oppfølgingsrapporter etter det enkelte barnets hjemkomst. Tidligere skulle sosialkontor/ barnevern skrive den første av disse, dette kravet er nå (heldigvis) fraveket. Men oppfølgingsrapportene SKAL skrives etter bestemte kriterier og innleveres på bestemte datoer.

Dette får man en helt utvetydig oppskrift på fra VB (og AF) etter hjemkomst. Og jeg velger å tro at alle India - adoptanter følger dette opp samvittighetsfullt. Til fordel for seg selv og sitt eget barn - og andre barn som i fremtiden kan komme til gode hjem i Norge.

Hilsener fra

[sibadulla]

"Man kan like dette eller ikke, men å ignorere kravene syns jeg grenser til hovmodig smålighet."

Og jeg tilføyer - også med tanke på India - adoptanter: For ikke å snakke om hvilke konsekvenser manglende eller mangelfulle oppfølgingsrapporter får for fremtidig adopsjon fra disse landene.

India har det som et absolutt krav for fremtidig adopsjon til utlandet at det skal skrives ialt 14 oppfølgingsrapporter etter det enkelte barnets hjemkomst. Tidligere skulle sosialkontor/ barnevern skrive den første av disse, dette kravet er nå (heldigvis) fraveket. Men oppfølgingsrapportene SKAL skrives etter bestemte kriterier og innleveres på bestemte datoer.

Dette får man en helt utvetydig oppskrift på fra VB (og AF) etter hjemkomst. Og jeg velger å tro at alle India - adoptanter følger dette opp samvittighetsfullt. Til fordel for seg selv og sitt eget barn - og andre barn som i fremtiden kan komme til gode hjem i Norge.

Hilsener fra

Er så enig, så enig, Mamta! Giverlandets krav til oppfølgingsrapporter og hvordan de utformes, bør følges. Grøsser ved tanke på evntuelle konsekvenser, hvis ikke...

Hvordan har dere det ellers? Full fart i huset med tre små, tenker jeg ))) Her er minimannen i full gang i barnahagen. Han har gått der i 2 uker og 1 dag nå, og alt går kjempefint (litt tøft de 3 første dagene, men...). Nå er det bare 3 uker til jeg begynner å jobbe også... Tiden flyr (når man har det gøy)!

Klem fra

[Mamta]

Er så enig, så enig, Mamta! Giverlandets krav til oppfølgingsrapporter og hvordan de utformes, bør følges. Grøsser ved tanke på evntuelle konsekvenser, hvis ikke...

Hvordan har dere det ellers? Full fart i huset med tre små, tenker jeg ))) Her er minimannen i full gang i barnahagen. Han har gått der i 2 uker og 1 dag nå, og alt går kjempefint (litt tøft de 3 første dagene, men...). Nå er det bare 3 uker til jeg begynner å jobbe også... Tiden flyr (når man har det gøy)!

Klem fra

Jeg har DESSVERRE ikke tre små i huset enda...*sukk* Men eller så koser vi oss nå som best vi kan:-)

Det er tøft med barnehagestart for småtasser, men heldigvis så går det som regel over etter ei stund. Tenk, bare tre uker igjen før du er tilbake i jobb...nyt dem!!!

Lillesøster var forresten ute og lekte i formiddag.Etter ei stund ringte hun på døra til meg for å fortelle at hun syntes Desire skulle komme hjem idag, så!!! Jeg er jo forsåvidt helt enig, men måtte skjule et smil...;-)

Klems,

[Gjest ChiengMai]

Vi har hatt samme oppfølging rundt rapportene som ChiengMai skisserer. Synes det er merkelig at prosedyrene varierer så mye fra sosialkontor til sosialkontor...

Tilbake til utgangspunktet: hvis jeg var "ikke undertegnet" ville jeg, om jeg bodde i Oslo eller på et lite tettsted, føle meg meget ubekvem over å ha holdt skjult en graviditet i tre (selvskrevne) oppfølgingsrapporter! Ser man bort i fra det moralske aspektet og respekten man bør ha for giverlandet, så ville jeg uansett hatt angst for å møte ansatte fra sosialkontoret i butikken f.eks. - med adoptivbarnet på en arm og en nyfødt baby på den andre...

Det er litt rart, syns nå jeg, at de retningslinjer vi får fra giverland og/eller forening er noe vi velger, bevisst eller ubevisst, å ignorere.

Det er ikke slik som grot skriver, at sosialkontoret skal komme med krav til oss, det er vi som har fått informasjonen fra VB og som plikter å fortelle sosialkontortet hvordan rapportskrivingen skal foregå. Jeg vil si det så sterkt at man ved å "gjøre som man vil ikke er VBs tillit verdig.

Ellers tror jeg de konsekvensene Mamta skisserer også kan få følger for fremtidige Thailand-adoptanter også - hvis vi begynner å lage vårt eget regelverk.

Det skuffer meg faktisk ikke aldri så lite at grot ikke ser større viktighet i dette. Ville være synd om slike ting får konsekvenser, Thailand er et flott land å adoptere fra og har en unik oppfølging av barna forut for plassering.

[snø]

Det er litt rart, syns nå jeg, at de retningslinjer vi får fra giverland og/eller forening er noe vi velger, bevisst eller ubevisst, å ignorere.

Det er ikke slik som grot skriver, at sosialkontoret skal komme med krav til oss, det er vi som har fått informasjonen fra VB og som plikter å fortelle sosialkontortet hvordan rapportskrivingen skal foregå. Jeg vil si det så sterkt at man ved å "gjøre som man vil ikke er VBs tillit verdig.

Ellers tror jeg de konsekvensene Mamta skisserer også kan få følger for fremtidige Thailand-adoptanter også - hvis vi begynner å lage vårt eget regelverk.

Det skuffer meg faktisk ikke aldri så lite at grot ikke ser større viktighet i dette. Ville være synd om slike ting får konsekvenser, Thailand er et flott land å adoptere fra og har en unik oppfølging av barna forut for plassering.

Veldig enig, ChiengMai!!

Vi må skrive to rapporter etter at vi kommer hjem fra Colombia, men disse kan vi skrive selv. Jeg har hørt at noen sier "vi det er ikke så viktig å skrive rapportene, vi skal jo ikke ha flere barn"....

Da tenker de jammen ikke langt :-((( Det er for det første ikke for egen del man skriver rapportene (selv om jeg må innrømme at jeg synes det var kjempekjekk jobb - fikk jo skryte så mye jeg ville av Bella ;o))). En annen ting er jo at det er rimelgi egoistisk med tanke på hvor mye man ødelegger for dem som kommer etter...

Man har som adoptivforeldre et ansvar for å følge de reglene som settes av giverlandet. Det er skammelig å ikke klare å følge opp selv de enkleste pålegg :-(

Beste hilsen fra

[grot]

Vi har hatt samme oppfølging rundt rapportene som ChiengMai skisserer. Synes det er merkelig at prosedyrene varierer så mye fra sosialkontor til sosialkontor...

Tilbake til utgangspunktet: hvis jeg var "ikke undertegnet" ville jeg, om jeg bodde i Oslo eller på et lite tettsted, føle meg meget ubekvem over å ha holdt skjult en graviditet i tre (selvskrevne) oppfølgingsrapporter! Ser man bort i fra det moralske aspektet og respekten man bør ha for giverlandet, så ville jeg uansett hatt angst for å møte ansatte fra sosialkontoret i butikken f.eks. - med adoptivbarnet på en arm og en nyfødt baby på den andre...

Dette synes jeg er rart. Vi har ikke fått ett ord fra VB (har lest gjennom alle papirer nå) om hvordan rapporten skulle skrives. Ikke konkrete punkter om hva den skulle inneholde eller noen ting. Men også hos oss så står det at vi gjerne kan kladde brevene. Og i prinsippet så er det vel da vi som _har_ skrevet dem?? Jeg synes det er greitt nok at Thailand ønsker tilbakemeldinger om hvordan det går med barna. De ønsker jo selvsagt å få høre at det går bra med barna.

Det som begynner å forundre meg litt med denne tråden her er kravene vi setter til det å være en god mor.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere problemet som har oppstått for #ikke undertegnet# her, det er en alvorlig situasjon de har kommet opp i. Det blir så lett å stå på sidelinja i en slik sak og komme med råd. Det koster tross alt ikke oss så mye å si at du må nok bare avslutte adopsjonen... Å til og med foreslå abort er ganske vanvittig synes jeg.

Men så var det dette med å være et godt hjem for barnet da. Jeg har selv valgt å gå hjemme et helt år med vår gutt. Jeg ser det som et privilegium å kunne gjøre det. Etter endt permisjon går jeg ned i redusert stilling for fortsatt å få så mye samvær med barnet mitt som mulig. Jeg forteller dette bare for å vise hvor verdifull jeg synes tiden sammen med sønnen vår er. Men når det blir en norm, en selvfølge, at det å skape et godt hjem krever en mor 100% hver dag i nøyaktig ett år, da blir jeg litt forundret. Det er ikke sååå mange år siden svangerskapspermisjonene i Norge var på tre måneder. Det samme for adopsjon, selvfølgelig. Vel, man adopterte og hadde muligheten til å få friske og harmoniske barn på den tiden også, vil jeg tro. De to amerikanske parene som vi var sammen med på hentereise trodde knapt det de hørte , da de fikk høre om våre permisjonsrettigheter. Disse mødrene skulle ha 8-10 uker hjemme med barna sine. En av dem kunne gledesstrålende fortelle at hun hadde fått en kjempegod avtale med sjefen sin - hun skulle være hjemme i hele tre måneder.

Av mange av de meningene som er kommet fram her så kan man da nesten trekke den konklusjonene at disse mødrene/fedrene ikke har noen mulighet til å skape et godt og trygt hjem for sine barn, siden de ikke har kun barnet å konsentrere seg om et helt år...

Selvsagt kan man få barn som ikke knytter seg til foreldrene i den fart man kunne ønske seg (selv om jeg heldigvis aldri har hørt om slike skremsels-adopsj som noen skisserte her) men tilknytningen vil jo skje likevel, selv om det kanskje tar lenger tid. Det er levende barn vi snakker om her og derfor er det temmelig umulig å forutsi hvordan dette løpet vil arte seg. Noen vil knytte seg raskt til sine nye foreldre mens andre trenger mer tid for å bli trygge. Det er jo ikke sikkert at det året vi har til rådighet er tilstrekkelig for alle barn. Noen krever kanskje _enda_ lenger tid??

Dette er en grei prinsip. diskusjon å ha her på nettet. Men det som slo meg etter å ha lest gjennom alle innleggene her, er at den som startet tråden plutselig forsvant helt. Kan ikke si jeg har sett innlegg fra vedkommende tidligere heller. Kanskje dette bare var et forsøk på å få i gang en fruktbar meningsutveksling?? Må nesten si at jeg håper det. At det ikke sitter noen i stor fortvilelse i andre "enden" et sted. Det er i såfall et dilemma som jeg ikke ønsker noen å komme opp i.

Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre

[Gjest tre fra Brasil (vm)]

Det sier i allefall jeg! Vi har selv tre som vi fikk på en gang,og våre hjerter er store nok til så mange vi kan få. Tror nok aldri du kan gjøre forskjell på hjertbarn og magebarn! Hadde jeg vært deg, så hadde jeg i allefall reist med god samvittighet.

GOD TUR

[Gjest ChiengMai]

Dette synes jeg er rart. Vi har ikke fått ett ord fra VB (har lest gjennom alle papirer nå) om hvordan rapporten skulle skrives. Ikke konkrete punkter om hva den skulle inneholde eller noen ting. Men også hos oss så står det at vi gjerne kan kladde brevene. Og i prinsippet så er det vel da vi som _har_ skrevet dem?? Jeg synes det er greitt nok at Thailand ønsker tilbakemeldinger om hvordan det går med barna. De ønsker jo selvsagt å få høre at det går bra med barna.

Det som begynner å forundre meg litt med denne tråden her er kravene vi setter til det å være en god mor.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere problemet som har oppstått for #ikke undertegnet# her, det er en alvorlig situasjon de har kommet opp i. Det blir så lett å stå på sidelinja i en slik sak og komme med råd. Det koster tross alt ikke oss så mye å si at du må nok bare avslutte adopsjonen... Å til og med foreslå abort er ganske vanvittig synes jeg.

Men så var det dette med å være et godt hjem for barnet da. Jeg har selv valgt å gå hjemme et helt år med vår gutt. Jeg ser det som et privilegium å kunne gjøre det. Etter endt permisjon går jeg ned i redusert stilling for fortsatt å få så mye samvær med barnet mitt som mulig. Jeg forteller dette bare for å vise hvor verdifull jeg synes tiden sammen med sønnen vår er. Men når det blir en norm, en selvfølge, at det å skape et godt hjem krever en mor 100% hver dag i nøyaktig ett år, da blir jeg litt forundret. Det er ikke sååå mange år siden svangerskapspermisjonene i Norge var på tre måneder. Det samme for adopsjon, selvfølgelig. Vel, man adopterte og hadde muligheten til å få friske og harmoniske barn på den tiden også, vil jeg tro. De to amerikanske parene som vi var sammen med på hentereise trodde knapt det de hørte , da de fikk høre om våre permisjonsrettigheter. Disse mødrene skulle ha 8-10 uker hjemme med barna sine. En av dem kunne gledesstrålende fortelle at hun hadde fått en kjempegod avtale med sjefen sin - hun skulle være hjemme i hele tre måneder.

Av mange av de meningene som er kommet fram her så kan man da nesten trekke den konklusjonene at disse mødrene/fedrene ikke har noen mulighet til å skape et godt og trygt hjem for sine barn, siden de ikke har kun barnet å konsentrere seg om et helt år...

Selvsagt kan man få barn som ikke knytter seg til foreldrene i den fart man kunne ønske seg (selv om jeg heldigvis aldri har hørt om slike skremsels-adopsj som noen skisserte her) men tilknytningen vil jo skje likevel, selv om det kanskje tar lenger tid. Det er levende barn vi snakker om her og derfor er det temmelig umulig å forutsi hvordan dette løpet vil arte seg. Noen vil knytte seg raskt til sine nye foreldre mens andre trenger mer tid for å bli trygge. Det er jo ikke sikkert at det året vi har til rådighet er tilstrekkelig for alle barn. Noen krever kanskje _enda_ lenger tid??

Dette er en grei prinsip. diskusjon å ha her på nettet. Men det som slo meg etter å ha lest gjennom alle innleggene her, er at den som startet tråden plutselig forsvant helt. Kan ikke si jeg har sett innlegg fra vedkommende tidligere heller. Kanskje dette bare var et forsøk på å få i gang en fruktbar meningsutveksling?? Må nesten si at jeg håper det. At det ikke sitter noen i stor fortvilelse i andre "enden" et sted. Det er i såfall et dilemma som jeg ikke ønsker noen å komme opp i.

Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre

Sammen med papirene dere har fått finnes det et med overskriften "Til foreldre med barn fra Thailand!". Det omhandler særlig oppfølgingsrapportene og hvordan disse skal skrives.

Om det er hovmod eller at du bare lar være å bry deg om de som eventuelt kommer etter deg som gjør at du ikke innser viktigheten av disse rapportene og hvordan de skrives får du selv vurdere.

[Gjest litt sjokkert nå.]

Dette synes jeg er rart. Vi har ikke fått ett ord fra VB (har lest gjennom alle papirer nå) om hvordan rapporten skulle skrives. Ikke konkrete punkter om hva den skulle inneholde eller noen ting. Men også hos oss så står det at vi gjerne kan kladde brevene. Og i prinsippet så er det vel da vi som _har_ skrevet dem?? Jeg synes det er greitt nok at Thailand ønsker tilbakemeldinger om hvordan det går med barna. De ønsker jo selvsagt å få høre at det går bra med barna.

Det som begynner å forundre meg litt med denne tråden her er kravene vi setter til det å være en god mor.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere problemet som har oppstått for #ikke undertegnet# her, det er en alvorlig situasjon de har kommet opp i. Det blir så lett å stå på sidelinja i en slik sak og komme med råd. Det koster tross alt ikke oss så mye å si at du må nok bare avslutte adopsjonen... Å til og med foreslå abort er ganske vanvittig synes jeg.

Men så var det dette med å være et godt hjem for barnet da. Jeg har selv valgt å gå hjemme et helt år med vår gutt. Jeg ser det som et privilegium å kunne gjøre det. Etter endt permisjon går jeg ned i redusert stilling for fortsatt å få så mye samvær med barnet mitt som mulig. Jeg forteller dette bare for å vise hvor verdifull jeg synes tiden sammen med sønnen vår er. Men når det blir en norm, en selvfølge, at det å skape et godt hjem krever en mor 100% hver dag i nøyaktig ett år, da blir jeg litt forundret. Det er ikke sååå mange år siden svangerskapspermisjonene i Norge var på tre måneder. Det samme for adopsjon, selvfølgelig. Vel, man adopterte og hadde muligheten til å få friske og harmoniske barn på den tiden også, vil jeg tro. De to amerikanske parene som vi var sammen med på hentereise trodde knapt det de hørte , da de fikk høre om våre permisjonsrettigheter. Disse mødrene skulle ha 8-10 uker hjemme med barna sine. En av dem kunne gledesstrålende fortelle at hun hadde fått en kjempegod avtale med sjefen sin - hun skulle være hjemme i hele tre måneder.

Av mange av de meningene som er kommet fram her så kan man da nesten trekke den konklusjonene at disse mødrene/fedrene ikke har noen mulighet til å skape et godt og trygt hjem for sine barn, siden de ikke har kun barnet å konsentrere seg om et helt år...

Selvsagt kan man få barn som ikke knytter seg til foreldrene i den fart man kunne ønske seg (selv om jeg heldigvis aldri har hørt om slike skremsels-adopsj som noen skisserte her) men tilknytningen vil jo skje likevel, selv om det kanskje tar lenger tid. Det er levende barn vi snakker om her og derfor er det temmelig umulig å forutsi hvordan dette løpet vil arte seg. Noen vil knytte seg raskt til sine nye foreldre mens andre trenger mer tid for å bli trygge. Det er jo ikke sikkert at det året vi har til rådighet er tilstrekkelig for alle barn. Noen krever kanskje _enda_ lenger tid??

Dette er en grei prinsip. diskusjon å ha her på nettet. Men det som slo meg etter å ha lest gjennom alle innleggene her, er at den som startet tråden plutselig forsvant helt. Kan ikke si jeg har sett innlegg fra vedkommende tidligere heller. Kanskje dette bare var et forsøk på å få i gang en fruktbar meningsutveksling?? Må nesten si at jeg håper det. At det ikke sitter noen i stor fortvilelse i andre "enden" et sted. Det er i såfall et dilemma som jeg ikke ønsker noen å komme opp i.

Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre

"Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre"

Jeg tror ærlig talt ikke du skjønner konsekvensene dette i verste fall kan få, grot! Er det ikke hovmod er det kanskje dumskap? I ytterste konsekvens kan dette få følger for nye adopsjoner fra Thailand hvis det kommer opp. Adopsjoner er bygd på gjensidig tillit, og ikke minst respekt. Man kan gjerne gamble på at man ikke blir oppdaget for sin egen del, men dette kan altså gå ut over andre enn deg selv.

At barnevernet har mye å gjøre er greit, men de har også skrevet under på at de skal følge dere opp etter hjemkomst. Hvordan de skal følge dere opp er det din soleklare plikt å forklare dem siden det er dere som får denne informasjonen. Dette har ikke noe med å være gode foreldre å gjøre, det går på å være gode adoptanter og vise respekt for både landet man adopterer fra og de som kommer etter en selv.

[sibadulla]

Jeg har DESSVERRE ikke tre små i huset enda...*sukk* Men eller så koser vi oss nå som best vi kan:-)

Det er tøft med barnehagestart for småtasser, men heldigvis så går det som regel over etter ei stund. Tenk, bare tre uker igjen før du er tilbake i jobb...nyt dem!!!

Lillesøster var forresten ute og lekte i formiddag.Etter ei stund ringte hun på døra til meg for å fortelle at hun syntes Desire skulle komme hjem idag, så!!! Jeg er jo forsåvidt helt enig, men måtte skjule et smil...;-)

Klems,

*rødmer lett* Nei, men... tenk at jeg kunne skrive så FEIL! Skjønner det er lenge siden jeg har vært her inne )

Fint navn dere har valgt forresten!

*Ler og tenker på storesøsters herlige utsagn* Håper virkelig dere får reise snart! Hvor lenge har dere ventet nå?

[sibadulla]

*rødmer lett* Nei, men... tenk at jeg kunne skrive så FEIL! Skjønner det er lenge siden jeg har vært her inne )

Fint navn dere har valgt forresten!

*Ler og tenker på storesøsters herlige utsagn* Håper virkelig dere får reise snart! Hvor lenge har dere ventet nå?

storesøster skrev jeg fordi det jo er det hun _blir_ )

[sibadulla]

Dette synes jeg er rart. Vi har ikke fått ett ord fra VB (har lest gjennom alle papirer nå) om hvordan rapporten skulle skrives. Ikke konkrete punkter om hva den skulle inneholde eller noen ting. Men også hos oss så står det at vi gjerne kan kladde brevene. Og i prinsippet så er det vel da vi som _har_ skrevet dem?? Jeg synes det er greitt nok at Thailand ønsker tilbakemeldinger om hvordan det går med barna. De ønsker jo selvsagt å få høre at det går bra med barna.

Det som begynner å forundre meg litt med denne tråden her er kravene vi setter til det å være en god mor.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere problemet som har oppstått for #ikke undertegnet# her, det er en alvorlig situasjon de har kommet opp i. Det blir så lett å stå på sidelinja i en slik sak og komme med råd. Det koster tross alt ikke oss så mye å si at du må nok bare avslutte adopsjonen... Å til og med foreslå abort er ganske vanvittig synes jeg.

Men så var det dette med å være et godt hjem for barnet da. Jeg har selv valgt å gå hjemme et helt år med vår gutt. Jeg ser det som et privilegium å kunne gjøre det. Etter endt permisjon går jeg ned i redusert stilling for fortsatt å få så mye samvær med barnet mitt som mulig. Jeg forteller dette bare for å vise hvor verdifull jeg synes tiden sammen med sønnen vår er. Men når det blir en norm, en selvfølge, at det å skape et godt hjem krever en mor 100% hver dag i nøyaktig ett år, da blir jeg litt forundret. Det er ikke sååå mange år siden svangerskapspermisjonene i Norge var på tre måneder. Det samme for adopsjon, selvfølgelig. Vel, man adopterte og hadde muligheten til å få friske og harmoniske barn på den tiden også, vil jeg tro. De to amerikanske parene som vi var sammen med på hentereise trodde knapt det de hørte , da de fikk høre om våre permisjonsrettigheter. Disse mødrene skulle ha 8-10 uker hjemme med barna sine. En av dem kunne gledesstrålende fortelle at hun hadde fått en kjempegod avtale med sjefen sin - hun skulle være hjemme i hele tre måneder.

Av mange av de meningene som er kommet fram her så kan man da nesten trekke den konklusjonene at disse mødrene/fedrene ikke har noen mulighet til å skape et godt og trygt hjem for sine barn, siden de ikke har kun barnet å konsentrere seg om et helt år...

Selvsagt kan man få barn som ikke knytter seg til foreldrene i den fart man kunne ønske seg (selv om jeg heldigvis aldri har hørt om slike skremsels-adopsj som noen skisserte her) men tilknytningen vil jo skje likevel, selv om det kanskje tar lenger tid. Det er levende barn vi snakker om her og derfor er det temmelig umulig å forutsi hvordan dette løpet vil arte seg. Noen vil knytte seg raskt til sine nye foreldre mens andre trenger mer tid for å bli trygge. Det er jo ikke sikkert at det året vi har til rådighet er tilstrekkelig for alle barn. Noen krever kanskje _enda_ lenger tid??

Dette er en grei prinsip. diskusjon å ha her på nettet. Men det som slo meg etter å ha lest gjennom alle innleggene her, er at den som startet tråden plutselig forsvant helt. Kan ikke si jeg har sett innlegg fra vedkommende tidligere heller. Kanskje dette bare var et forsøk på å få i gang en fruktbar meningsutveksling?? Må nesten si at jeg håper det. At det ikke sitter noen i stor fortvilelse i andre "enden" et sted. Det er i såfall et dilemma som jeg ikke ønsker noen å komme opp i.

Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre

Enig i at abort er drastisk. Det er jo å ta et menneskeliv. Men, der slutter enigheten vår, altså )

Uansett hvor fælt dette er for de blivende adoptivforeldrene, og hvor "lett" det er for oss å sitte på sidelinja og råde, så er det faktisk svært forskjellig å adoptere et barn enn å føde det. Som hix skisserer, så vet man ikke hva man har i vente... Noen barn har mer "bagasje" enn andre. I tillegg så _er_ det viktig at vi følger retningslinjene fra giverlandet. De gir tross alt, motvillig, opp sine landsbarn. Dette er noe de gjør i ytterste nød. Alle andre muligheter er forsøkt først. Skylder vi dem ikke da å yte _vårt_ beste for barnet? Det tror jeg ikke er så lett høygravid eller med en liten nyfødt baby i armene i tillegg. Følelsene er vel ikke rent sjelden aldri så lite kaotiske også i dette øyeblikket, om man akkurat har hentet sitt adoptivbarn eller akkurat har født... Tenk å få alt dette på en gang!

Jeg føler denne diskusjonen er veldig nyttig og lærerik. Som grot sier, så kan vi jo håpe dette var et "fiktivt" åpningsinnlegg, for situasjonen er nok helt sikkert forferdelig vanskelig.

Vi er vel venner likevel vi, grot - tross uenighet... Ikke sant? ;-) Må få avsluttet telefonsamtalen vår snart )

Klem,

[grot]

"Og det at jeg ikke tar kontakt med barnevernet for å avtale besøk i forbindelse med hver rapport (som jeg nå har fått høre at vi skal gjøre) har ikke noe med hovmod å gjøre. Jeg jobber tett opp mot det lokale barnevernet i min jobb og vet hva de har å stri med. De ble sjeleglade da jeg selv tilbød meg å skrive rapportene og dette har slett ikke noen sammenheng med at de er lite seriøse. Det har vel også noe med prioritering av tid å gjøre"

Jeg tror ærlig talt ikke du skjønner konsekvensene dette i verste fall kan få, grot! Er det ikke hovmod er det kanskje dumskap? I ytterste konsekvens kan dette få følger for nye adopsjoner fra Thailand hvis det kommer opp. Adopsjoner er bygd på gjensidig tillit, og ikke minst respekt. Man kan gjerne gamble på at man ikke blir oppdaget for sin egen del, men dette kan altså gå ut over andre enn deg selv.

At barnevernet har mye å gjøre er greit, men de har også skrevet under på at de skal følge dere opp etter hjemkomst. Hvordan de skal følge dere opp er det din soleklare plikt å forklare dem siden det er dere som får denne informasjonen. Dette har ikke noe med å være gode foreldre å gjøre, det går på å være gode adoptanter og vise respekt for både landet man adopterer fra og de som kommer etter en selv.

Dette blir voldsomt blåst opp her inne synes jeg. Kankje er jeg dårlig til å ordlegge meg eller jeg vet ikke hva...

Jeg får prøve å oppsummere hva jeg mener da:

siden to av våre tre rapporter er skrevet (og dette altså var gjort før jeg fikk denne opplysningen her i kveld) så skriver jeg den siste rapporten selv også, uten å gjøre noe mer ut av den saken. Barnevernet skriver den ut på sine papirer og har vel da strengt tatt gjort det som kreves av dem. Dett har jeg jo bokstavelig fra VB "Dere kan selv skrive rapportene, bare de blir skrevet ut i sos.kontorets offentlige papirer." At jeg ikke har satt meg godt nok inn i alt som har kommet fra VB kan dere godt " ta"meg for, skal ærlig innrømme at jeg har gjort det meste i etterkant av hjemkomst etter "husken" og hva andre adoptanter har fortalt meg om. Har et par adoptiv-venner som ligger litt foran oss i prosessen , og har dermed fått mye opplysninger om hva som skal gjøres. Men jeg innrømmer å ha vært sløv på det punktet.

MEN: Hvorfor i alle dager skal det være så viktig å få "satt noen til veggs" når det gjelder en slik bagatell som dette her. Jeg respekterer både VB for den jobben de gjør, og Thailand er et land som vi har fått varme følelser for og som helt sikkert blir vårt valg om vi skal adoptere en gang til. Som adoptanter har vi mange regler å forholde seg til hele veien. Det gjelder retningslinjer fra Bufa, VB og Thailand. Noen av disse tar vi svært alvorlig, mens andre prøver vi kansje til tider å omgås, litt etter hvordan det passer oss selv. Hvor mange inne her har ikke kjørt parallelløp med adopsjon og ivf?? Dette skriver vi også under på at vi ikke skal gjøre, men mange tenker likevel "det kan ikke være så farlig. Det er jo ingen som får greie på det.." Både VB og Holt har bedt kommende adoptivforeldre i Norge besinne seg når det gjelder å sende nedover pakker og engangskamera til barna. Dette fordi det skaper ekstra jobb for de som skal administrere dette. Skal ærlig innrømme at vi var av de som gjorde dette, til tross for oppfordringen vi hadde fått om å la være... Egoisme kanskje, men vi klarte ikke å la være. Vi lengtet jo så...

Bufa har klare retningslinjer når det gjelder oppstart av andre adopsjon. De ser helst at sos.kontoret ikke starter opp med noen ny rapport før vi har vært hjemme ett år med vårt første barn. Det er likevel mange, og jeg skjønner dem så inderlig godt, som likevel overtaler sitt sos.kontor til å ha ferdig rapporten når det er gått ett år. Dette kan man jo spare noen måneder på. Veldig greitt å forstå, men samtidig så er det vel en grunn til at Bufa har satt tiden til ett år??

Jeg presiserer at jeg ved å nevne akkurat disse punktene ikke er ute etter å skape bråk. Men jeg vet at dette er regler som lett omgås av mange.

Så kanskje vi kan tenke oss litt om før vi dundrer løs...?

Jeg er i hvertfall ferdig med denne diskusjonen.

[grot]

Enig i at abort er drastisk. Det er jo å ta et menneskeliv. Men, der slutter enigheten vår, altså )

Uansett hvor fælt dette er for de blivende adoptivforeldrene, og hvor "lett" det er for oss å sitte på sidelinja og råde, så er det faktisk svært forskjellig å adoptere et barn enn å føde det. Som hix skisserer, så vet man ikke hva man har i vente... Noen barn har mer "bagasje" enn andre. I tillegg så _er_ det viktig at vi følger retningslinjene fra giverlandet. De gir tross alt, motvillig, opp sine landsbarn. Dette er noe de gjør i ytterste nød. Alle andre muligheter er forsøkt først. Skylder vi dem ikke da å yte _vårt_ beste for barnet? Det tror jeg ikke er så lett høygravid eller med en liten nyfødt baby i armene i tillegg. Følelsene er vel ikke rent sjelden aldri så lite kaotiske også i dette øyeblikket, om man akkurat har hentet sitt adoptivbarn eller akkurat har født... Tenk å få alt dette på en gang!

Jeg føler denne diskusjonen er veldig nyttig og lærerik. Som grot sier, så kan vi jo håpe dette var et "fiktivt" åpningsinnlegg, for situasjonen er nok helt sikkert forferdelig vanskelig.

Vi er vel venner likevel vi, grot - tross uenighet... Ikke sant? ;-) Må få avsluttet telefonsamtalen vår snart )

Klem,

Klart vi er venner:-) Det er helt greitt å være uenige. Er enig i at vi skylder Thailand å gjøre vårt aller beste for barna vi får, det kan du tro meg på at vi gjør også:-) Men jeg syntes plutselig bare ikke at det var det denne disk dreidde seg om lenger...

[Gjest ikke undertegnet]

Dette blir voldsomt blåst opp her inne synes jeg. Kankje er jeg dårlig til å ordlegge meg eller jeg vet ikke hva...

Jeg får prøve å oppsummere hva jeg mener da:

siden to av våre tre rapporter er skrevet (og dette altså var gjort før jeg fikk denne opplysningen her i kveld) så skriver jeg den siste rapporten selv også, uten å gjøre noe mer ut av den saken. Barnevernet skriver den ut på sine papirer og har vel da strengt tatt gjort det som kreves av dem. Dett har jeg jo bokstavelig fra VB "Dere kan selv skrive rapportene, bare de blir skrevet ut i sos.kontorets offentlige papirer." At jeg ikke har satt meg godt nok inn i alt som har kommet fra VB kan dere godt " ta"meg for, skal ærlig innrømme at jeg har gjort det meste i etterkant av hjemkomst etter "husken" og hva andre adoptanter har fortalt meg om. Har et par adoptiv-venner som ligger litt foran oss i prosessen , og har dermed fått mye opplysninger om hva som skal gjøres. Men jeg innrømmer å ha vært sløv på det punktet.

MEN: Hvorfor i alle dager skal det være så viktig å få "satt noen til veggs" når det gjelder en slik bagatell som dette her. Jeg respekterer både VB for den jobben de gjør, og Thailand er et land som vi har fått varme følelser for og som helt sikkert blir vårt valg om vi skal adoptere en gang til. Som adoptanter har vi mange regler å forholde seg til hele veien. Det gjelder retningslinjer fra Bufa, VB og Thailand. Noen av disse tar vi svært alvorlig, mens andre prøver vi kansje til tider å omgås, litt etter hvordan det passer oss selv. Hvor mange inne her har ikke kjørt parallelløp med adopsjon og ivf?? Dette skriver vi også under på at vi ikke skal gjøre, men mange tenker likevel "det kan ikke være så farlig. Det er jo ingen som får greie på det.." Både VB og Holt har bedt kommende adoptivforeldre i Norge besinne seg når det gjelder å sende nedover pakker og engangskamera til barna. Dette fordi det skaper ekstra jobb for de som skal administrere dette. Skal ærlig innrømme at vi var av de som gjorde dette, til tross for oppfordringen vi hadde fått om å la være... Egoisme kanskje, men vi klarte ikke å la være. Vi lengtet jo så...

Bufa har klare retningslinjer når det gjelder oppstart av andre adopsjon. De ser helst at sos.kontoret ikke starter opp med noen ny rapport før vi har vært hjemme ett år med vårt første barn. Det er likevel mange, og jeg skjønner dem så inderlig godt, som likevel overtaler sitt sos.kontor til å ha ferdig rapporten når det er gått ett år. Dette kan man jo spare noen måneder på. Veldig greitt å forstå, men samtidig så er det vel en grunn til at Bufa har satt tiden til ett år??

Jeg presiserer at jeg ved å nevne akkurat disse punktene ikke er ute etter å skape bråk. Men jeg vet at dette er regler som lett omgås av mange.

Så kanskje vi kan tenke oss litt om før vi dundrer løs...?

Jeg er i hvertfall ferdig med denne diskusjonen.

Det du gjør er feil, og det virker ikke om at du skjønner eller vil ta inn over deg konsekvensene dette faktisk kan få! Du kan gjerne forsvare deg med at andre også gjør ting feil, eller ikke er helt ærlige. Men uærlighet er uærlighet og kan ikke forsvares med at andre også er uærlige. Ved adopsjon plikter vi da å sette oss inn i hva adopsjonen innebærer! Vet du hva, din måte gir faktisk grobunn for meningene til beriket og hans like! Det er ikke noe å forsvare!

[Gjest lmno]

Jeg antar at hovedpersonen bak denne tråden har vært klok nok til å skjule sin identitet gjennom å omskrive litt, - både barnets kjønn, hentetidspunkt, og kanskje til og med land. (Det er jo flere land enn Thailand der adopsjonen fullføres senere, feks India).

Alle som skriver her vet jo at internett kan leses av alle.

Så jeg tror ikke man skal ta alle detaljer her som rene fakta.

Så den personen som prøvde å "sladre" ved å skrive til VB's nettside, er ikke sikkert klarer å oppnå så veldig mye...