lenge siden sist jeg har skrevet..

[Camilla]

..men følte meg ikke riktig så tom i dag, så tenkte jeg skulle skrive litt..

sitter og hører på en sang av cranberries, som er veldig bra.

er to setninger der:

"i wanted to be so perfect, you see. i wanted to be so perfect"

og det ville jeg. og jeg tenkte at å være tynn, det må være perfekt. jeg ser på mennesker som er tynne og jeg tenker helt ensformig. "hun er tynn. perfekt. hun må ha et fint liv". jeg tenker helt enspora. mens de helt sikkert ikke er fornøyd med hvordan de ser ut.

ingen blir vel noengang helt fornøyde. falsk trygghet. jeg tenker; bare jeg blir tynn, da får jeg det nok bra. men jeg vet det er feil. og jeg vet jeg lurer meg selv..går i en blindvei. og dne veien går bare rundt og rundt. og tilslutt virker det bare helt meningsløst.

faste, spise, spy, faste, spise, spy..

det blir en vane..

du spiser, og du spyr.

du ser på tv.

alt er blitt i livet ditt. og det er der, men du tenker ikke noe over det. så klart du tenker over det, for dte er vondt. men egentlig så vil jeg ikke bli kvitt den. den er som en rustning. den beskytter meg for følelser og handlinger jeg ikke vil ha eller gjøre. det gjør meg syk. denne spiseforstyrrelsen er trygg. den er bare min. og den beskytter meg. en venn. og en fiende. og jeg forstår at det er feil av meg, og folk skjønner ikke hvorfor jeg ikke vil bli frisk. jeg vil det. men hele den prosessen med å bli frisk, det er den jeg ikke orker. det er bare så slitsomt. og uten sf`en kommer jeg til å føle meg helt ensom. helt naken. for den er meg. og selv om folk ikke vil se det eller snakke om den, så er den der. og den er som noe som etser i magen. jeg klarer ingenting.

den får meg til å føle meg så mislykket.

jeg klarer ikke spise normalt lenger.

alt jeg tenker på er mat.

hva slags mat som er lov og spise.

når folk vil ha meg med ut å spise, så må jeg vite om det lenge før. så jeg kan faste, så jeg "får lov til" å spise litt da.

og jeg håper jeg kan få hjelp snart. jeg drømmer til og med om lukket avdeling, for da fikk jeg spise alene på rommet, og spylte all maten ned i do. slapp og spise. men jeg drømmer også om et sted jeg kan bo, og noen kan passe på meg, mase litt. nå er jeg helt alene, og alt er opp til meg. og jeg klarer ikke ta styringen selv lenger. jeg er på en ensporet vei, og det er for trangt til å snu. og jeg begynte på en bred vei, og jeg begynte med en normal kropp. men underveis ble jeg større og større [men bare i tankene mine]. og nå trenger jeg et helipkopter til å løfte meg bort fra den ensporete veien og flytte meg til en vei som går et sted. ikke en blindvei.

men livet er så langt. og det er så mange veier. men så få skilt. du kommer uten en bruksanvisning, og uten et kart.

jeg kommer sikkert til å gjøre mange feil, jeg vil bare ut av denne feilen først. sf`en var en stor feil. men den var ikke til å komme unna. og om jeg kommer ut, da blir jeg kanskje sterkere.

ikke gi opp, dere..

*klemmer*

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære Camilla

Det var et flott innlegg med mye innhold og en positiv undertone. Ta tak og hold fast..stå på så de gode dagene kommer. Lykke til!

[Gjest Zoti]

Hei Camilla! Så godt å se at du er tilbake igjen. Jeg har ikke vært involvert på dette forumet så lenge, men da jeg begynte å følge med her, merket jeg at du skriver mye. Så ble du plutselig "borte"... De to siste dagene har jeg vært veldig redd for at det skulle ha skjedd noe med deg. Det gjorde hele dagen min å se at du har det bra! Eller bra, ikke misforstå meg, jeg skjønner jo at du har mye vondt...

Veldig fint innlegg du skrev forresten, tankene dine er på riktig vei. Du skal ut av det, og vet du hva? Man blir sterkere. Man vet mer om livet, og den virkelige gleden når man blir frisk, enn de som danser seg gjennom livet.

Man vet hvordan det er å ha det vondt, og blir dermed mer opptatt av å nyte det gode i livet...

Lykke til videre Camilla!

Klem, Zoti

[Gjest Vi20]

Trur at vi mennesker trenger falske tryggheter........,men så er det om og gjøre å velge noen som ikke er så lumske som SFen.......