NHD - om å være redd for 'alt'..

[Gjest småbarnsmamma]

Dette innlegget handler om å være redd, redd for alt det grusomme som kan skje. Jeg er så heldig at jeg har barn. Ungene mine er det som betyr mest for meg. Derfor er jeg så redd for dem også. Nå ligger de trygt og sover, men når jeg tenker på hva som kan skje dem får jeg vondt. Redd for at de, eller vi foreldre, skal bli alvorlig syke. Døden er jeg også redd. Jeg har opplevd sykdom&død i nær familie, da jeg selv var veldig ung. Jeg har noen ganger en følelse av at "nå, nå skjer det noe snart, snart smeller det". Kanskje fordi det har skjedd noe før og noen forsvant for alltid?

Så mye faenskap som har vært gjort mot barn den siste tiden, det gjør meg vanvittig redd og sint. Når jeg tenker på at det kunne vært mitt barn, da blir jeg så sint og jeg kjenner smerten og redselen lage et svart, stort hull i meg. Det finnes pedofile, mordere, folk som skader barn uten å blunke. Hvordan kan jeg beskytte mine barn mot slikt dritt? Jeg plager meg selv med å tenke meg i grusomme situasjoner som jeg hører om i media. Det finnes foreldre som er i den forferdelige situasjon at de ikke vet hva som har skjedd med barnet sitt!

Jeg tenker ikke på dette _ hele _ tiden, men ofte. Vi lever normalt, jeg greier å være en "normal" mamma i hverdagen, en mamma som faktisk ikke overbeskytter ungene sine. Men sliter altså av og til med disse vonde tankene. Jeg forstår at de fleste av oss har slike tanker og bekymringer i blant, men når har det blitt et problem? Når trenger man hjelp for å takle det? Hvilken hjelp kan man få? Bekymringene er kanskje prisen for å elske noen så vanvittig høyt som man elsker barna sine?

Uansett var det godt å skrive dette ned.

[Gjest Philosophia]

Kjære deg...

Jeg vet at det er mange som har det som deg. Det som jeg tror er felles for alle er at de har opplevd plutselig/brå død i nær familie, kanskje mistet egne barn eller mistet søsken, foreldre etc. Det å oppleve plutselig uventet død (eller sykdom eller annen krise) tror jeg gjør at vi blir ekstra sårbare på en litt annen måte enn mange andre som ikke har opplevd noe lignende. Det er noe med at virkeligheten er annerledes, vonde ting skjer ikke lenger med "alle andre enn meg", man går mer rundt med en slags forventning/frykt om at ulykken vil ramme igjen. Kanskje som et forsøk på å "forberede" oss på det som "sikkert" vil komme.

Jeg har vært grusomt redd for mitt barn og er det fortsatt. Når jeg hører om noe som skjer med barn knyter det seg helt i meg... jeg orker knapt nok ta det innover meg fordi smerten ved å oppleve noe sånt blir så uendelig stor.

Denne frykten er nok prisen for å ha barn _og_ for å ha opplevd sorg/sjokk tidligere i livet. Det er ikke lett å leve med, men flott du skriver det ned for deg selv. Kanskje du trenger noen å snakke med dette om, psykolog eller andre? I så fall... be om henvisning fra legen din...

Lykke til!

Klem,

[Gjest småbarnsmamma]

Kjære deg...

Jeg vet at det er mange som har det som deg. Det som jeg tror er felles for alle er at de har opplevd plutselig/brå død i nær familie, kanskje mistet egne barn eller mistet søsken, foreldre etc. Det å oppleve plutselig uventet død (eller sykdom eller annen krise) tror jeg gjør at vi blir ekstra sårbare på en litt annen måte enn mange andre som ikke har opplevd noe lignende. Det er noe med at virkeligheten er annerledes, vonde ting skjer ikke lenger med "alle andre enn meg", man går mer rundt med en slags forventning/frykt om at ulykken vil ramme igjen. Kanskje som et forsøk på å "forberede" oss på det som "sikkert" vil komme.

Jeg har vært grusomt redd for mitt barn og er det fortsatt. Når jeg hører om noe som skjer med barn knyter det seg helt i meg... jeg orker knapt nok ta det innover meg fordi smerten ved å oppleve noe sånt blir så uendelig stor.

Denne frykten er nok prisen for å ha barn _og_ for å ha opplevd sorg/sjokk tidligere i livet. Det er ikke lett å leve med, men flott du skriver det ned for deg selv. Kanskje du trenger noen å snakke med dette om, psykolog eller andre? I så fall... be om henvisning fra legen din...

Lykke til!

Klem,

Tusen takk for svaret ditt, det hjalp meg mye! Godt å få bekreftet at jeg ikke er alene, selv om jeg selvsagt ikke unner noen det samme. Jeg ser klare sammenhenger i det du skriver, ting kan nok henge sammen litt sånn ja. Takk, igjen. :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette heter generalisert angstlidelse - GAD.

Angst er enten en frykt for noe som faktisk ikke er farlig (f.eks. å ta heis eller lukke døra når en er på WC), eller en svær feilvurdering av sannsynligheten for at noe virkelig ille skal skje (at barna skal bli drept eller flyet falle ned).

Det finnes behandling for dette. Både kognitiv psykoterapi og medisiner (Efexor, Seroxat og Buspar) har dokumentasjon på effekt ved GAD.