Holder jeg på å bli gal?

[georg]

For 10 mnd siden var jeg en ung gutt på 17 år med hele livet framfor meg, tingene gikk min vei og jeg fikk bare flere og flere venner, men så en skjebnenatt ble jeg sykt svimmel, dette gikk over for så å komme ikke fullt så kraftig tilbake, har i senere tid også utvikler øresus, har vært til all mulige slags undersøkelser og dem kan ikke finne noe galt med meg, jeg blir selvsagt deprimert av dette men igår natt ble jeg virkelig skremt, hadde store "uvirkelighets" følelser, angst for at det skulle feile meg noe, oppfattningen av ting rundt meg var ikke de samme, selv om jeg ønsket å tenke normalt klarte jeg det ikke, men jeg klarte heldigvis å sovne, når jeg våknet idag var det ikke noe bedre, men kom seg litt etter en lufte tur. Har vært nedfor og hatt litt uvirkelighets følelse før, men aldri noe sånn som dette! Det skremmer meg virkelig, holder jeg på å bli virkelig gal? Har ikke villet diskutere denne siden av min sykdomstilstand med foreldrene mine, skal til legen på tirsdag, skal snakke med ham om det da. Jeg forventer ikke å få en 100% diagnose utav dette, men ihvertfall kanskje litt trøst? Eller forsikring om at dette er "normalt".

- Venter på svar!

[Gråtass]

Hei Georg!

Jeg har faktisk opplevet noe av det samme da jeg var veldig ung, og ved en senere anledning i voksen alder. Begge gangene var dette i forbindelse med depresjon og angst. Jeg skjønner godt at du blir redd, men om det er det samme jeg har erfart, vil du kunne lære deg å takle det. Det virker som om du er kommet inn i en "ond sirkel". Altså, med mange negative tanker om deg selv.

Hvis du har et godt forhold til foreldrene dine, vil jeg anbefale deg å snakke med dem om dette. Det føles ofte som støtte når man vet at andre vet, men det må være noen man har tillit til.

Det er fint at du tar dette opp med legen din. Var jeg deg ville jeg be om henvisning til psykolog eller psykiater.

Det er svært vanlig å tro at man blir gal når man har angst eller depresjoner. Trolig er du temmelig normal :-)

Om du vil, kan du gjerne maile meg. Adressen er: [email protected]

Hilsen

[georg]

Hei Georg!

Jeg har faktisk opplevet noe av det samme da jeg var veldig ung, og ved en senere anledning i voksen alder. Begge gangene var dette i forbindelse med depresjon og angst. Jeg skjønner godt at du blir redd, men om det er det samme jeg har erfart, vil du kunne lære deg å takle det. Det virker som om du er kommet inn i en "ond sirkel". Altså, med mange negative tanker om deg selv.

Hvis du har et godt forhold til foreldrene dine, vil jeg anbefale deg å snakke med dem om dette. Det føles ofte som støtte når man vet at andre vet, men det må være noen man har tillit til.

Det er fint at du tar dette opp med legen din. Var jeg deg ville jeg be om henvisning til psykolog eller psykiater.

Det er svært vanlig å tro at man blir gal når man har angst eller depresjoner. Trolig er du temmelig normal :-)

Om du vil, kan du gjerne maile meg. Adressen er: [email protected]

Hilsen

Nå er jeg "god" igjen, det hele virker nesten som et vondt minne. selv om det bare var for noen timer siden. Jeg opplever at hvis jeg gjør noe som leder oppmerksomheten min bort fra å tenke deprimerende tanker så blir jeg mye bedre med engang, selvsagt er ikke problemet løst, men jeg sliter heldigivs aldri lenge om gangen av dette. Men skal snakke grundig med legen min og kanskje spørre om jeg bør ta noe slags form for "lykkepiller" for å hindre at forbigående depresjoner kan føre til sånn angst og uvirkelige anfall.

Hilsen en enkel person som absolutt ikke har gitt opp!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Uten at jeg kan si sikkert hva dette er, er jeg helt sikker på at du ikke holder på å bli gal.

[sirene]

Nå er jeg "god" igjen, det hele virker nesten som et vondt minne. selv om det bare var for noen timer siden. Jeg opplever at hvis jeg gjør noe som leder oppmerksomheten min bort fra å tenke deprimerende tanker så blir jeg mye bedre med engang, selvsagt er ikke problemet løst, men jeg sliter heldigivs aldri lenge om gangen av dette. Men skal snakke grundig med legen min og kanskje spørre om jeg bør ta noe slags form for "lykkepiller" for å hindre at forbigående depresjoner kan føre til sånn angst og uvirkelige anfall.

Hilsen en enkel person som absolutt ikke har gitt opp!

I ungdommen så kan utvikling gå

i rykk og napp.Når plutselig nye

områder åpner seg,kan det virke

uvirkelig.Angstområder er jo også utviklingsområder.Ting du

aldri har prøvd før.Snakk med

noen om følelser og livet.Skriv

dagbok.Tegn,mal eller form dine

følelser.Kanskje lever du for

fort,med mange inntrykk som du

ikke får bearbeid.

[georg]

I ungdommen så kan utvikling gå

i rykk og napp.Når plutselig nye

områder åpner seg,kan det virke

uvirkelig.Angstområder er jo også utviklingsområder.Ting du

aldri har prøvd før.Snakk med

noen om følelser og livet.Skriv

dagbok.Tegn,mal eller form dine

følelser.Kanskje lever du for

fort,med mange inntrykk som du

ikke får bearbeid.

TUSEN takk sirene! Akkuratt sånn har jeg tenkt litt selv, jeg sitter gjerne mange timer til dagen foran PC'en og spiller spill, da jeg jobber for en profilert side og skriver endel omtaler osv. Kanskje jeg bare trenger en pause? kanskje jeg bare vokser og det er en del av livet. Må si at jeg blir litt revet med når jeg leser innlegg her med folk som virkelig har alvorlige lidelser, jeg må bare ikke legge sånne ting så altfor mye inn på meg. Takk igjen

Hilsen en enkel person med lys framtid hehe

[Gjest Pjotr]

TUSEN takk sirene! Akkuratt sånn har jeg tenkt litt selv, jeg sitter gjerne mange timer til dagen foran PC'en og spiller spill, da jeg jobber for en profilert side og skriver endel omtaler osv. Kanskje jeg bare trenger en pause? kanskje jeg bare vokser og det er en del av livet. Må si at jeg blir litt revet med når jeg leser innlegg her med folk som virkelig har alvorlige lidelser, jeg må bare ikke legge sånne ting så altfor mye inn på meg. Takk igjen

Hilsen en enkel person med lys framtid hehe

Hei Georg.Det er overhodet ikke noe galt med deg på noen måte som du sikkert har skjønt nå etterhvert.Det som har skjedd med deg er at du etter å fått det så bra med venner og sånn som du sier,så spiller underbevistheten deg et puss pga

den er redd det skal skje deg noe nå som du har det så bra.Så slutt å tenk på at noe er galt med deg,bare lev livet og ha det gøy,og lykkepiller tror jeg

du er den siste her iverden som trenger,ikke tenk på det engang!