Om bearbeidelse...

[Gjest snilt lite beist]

Trodde liksom jeg var ferdig med de tingene der, men like etter at jeg har tenkt tanken, kommer bildene og minnene=minnebildene, minnestemmene...

har opplevd å bli "sugd" inn i en "vindtunnel", lyset i den virkelige verden blir stadig mindre, mens NOE drar meg inn i mørket. Akkurat som at han tar bolig i meg. Har slått meg i ansiktet mange ganger og de er liksom ikke mine hender som gjør det, men hans hender - jeg blir han, på en måte og skader meg selv - slår meg selv med knyttnevene i ansiktet.

Aner ikke hva det er som skjer - dissosiativt syndrom?

Hva skal jeg gjøre? føler meg så hjelpeløs, både i forhold til meg selv og alle de som sikkert har trodd at no er "overgrepsspøkelsene borte"...

Tar det ALDRI SLUTT?

Jeg skrev tidligere under niket "firebird" men har skiftet til ....

[Gjest fersk]

Hei.

Jeg tror at dette er et vanskelig tema. Man må oppleve det for å fatte hva det handler om.

Selv er jeg den typen som ikke kan snakke om det uten å bli sittende igjen med så mange tanker etterpå at da lar jeg heller være å bearbeide dette.

Jeg også opplever at det ikke er meg som gjør det jeg gjør, men heller en annen meg. Jeg sier til psykiateren min at jeg føler meg av og til litt zhisofren, men jeg ikke det da.

saken er den at når man har opplevde ne tid med overgrep er det en måte man overlever på og det er på en måte å stenge den delen ute av seg selv og da blir man på en måte to om du skjønner.

lurer på jeg om ikke vi kjennner til hverandre.

Skriv en mail til meg da.

[email protected]