Fysisk/psykisk sykdom

[Gjest Ikke til å tro]

Se for dere dette scenariet:

1. En mor blir utsatt for en trafikkulykke. Blir lam i bena og havner i rullestol. Dårlig med krefter i armene også. Hun blir deprimert og sitter hos legen og sutrer: Å,jeg er så lei meg. Jeg klarer ikke ta meg av ungene mine mer pga disse dumme bena'. Hva tror dere legen svarer?

2. En mor sliter seg ut i arbeidslivet eller med omsorgsoppgaver i familien. Med det som resultat at hun blir utbrent, deprimert og full av angst. Hun sitter hos legen og sutrer: 'Å, jeg er så lei meg... osv osv' Hva tror dere legen svarer HENNE?

Svar:

1. Hun får høre at slik må hun ikke tenke. De skal gi henne ekstrahjelp ihuset, så hun kan snakke mer med ungene sine. Og du er en mer enn god nok mor selv om du er lam i bena.

2. Ja, men du MÅ jo bare ta deg av ungene!

Pkt. 2 er selvopplevd, og jeg har hørt det av to forskjellige leger. Hvorfor si til en som er psykisk knekt at en MÅ jo være psykisk sterk, når en ikke sier til en som er lam at du MÅ jo reise deg å gå?

KAN NOEN SVARE MEG?

[Gjest det er til å tro]

Jeg skal love deg at legen ville svart nøyaktig det samme til pasient nr 1. Du må ta vare på ungene dine, det er det viktigste. Men antagelig ville hun ha fått et par timers hjemmehjelp i uka som kunne vasket gulvet og støvsuge. Resten måtte hun ha gjort selv.

[Gjest Wita]

Det er litt forskjell på disse to alternativene da. Alternativ 2 opplever de aller fleste av oss opptil flere ganger i livet. Å bli sliten av jobb og oppgaver i hjemmet er ikke så uvanlig, og har vel ikke noe med angst å gjøre. Psykisk sykdom er nok alvorligere enn som så, kan ikke sammenligne det med å være sliten/utbrent. Altså alternativ 2 er nærmest normalt og hvis det offentlige skulle gitt deg ekstra hjelp i huset av den grunn, burde de fleste småbarnsforeldre fått hjelp i huset. Sammenligningen du kommer med er nesten ikke til tro. Nesten grotesk.

[Prozak]

Det er litt forskjell på disse to alternativene da. Alternativ 2 opplever de aller fleste av oss opptil flere ganger i livet. Å bli sliten av jobb og oppgaver i hjemmet er ikke så uvanlig, og har vel ikke noe med angst å gjøre. Psykisk sykdom er nok alvorligere enn som så, kan ikke sammenligne det med å være sliten/utbrent. Altså alternativ 2 er nærmest normalt og hvis det offentlige skulle gitt deg ekstra hjelp i huset av den grunn, burde de fleste småbarnsforeldre fått hjelp i huset. Sammenligningen du kommer med er nesten ikke til tro. Nesten grotesk.

"Alternativ 2 opplever de aller fleste av oss opptil flere ganger i livet." Det der er som tatt rett ut av boken "Eksempler som viser at mange rett og slett ikke skjønner hva utbrenthet egentlig er." Det er IKKE noe "vi alle" opplever fra tid til annen. Vi blir alle slitne og nedfor innomellom, av forskjellige grunner. Men en alvorlig utbrendthet med påfølgende depresjon og angst er noe langt mer alvorlig enn å være litt sliten. (Ja, jeg har lett for å provoseres av folk som viser lite kunskaper om det de uttaler seg om.) (Nå fungerer tydeligvis ikke avsnittene igjen) "......................."

[Gjest Ikke til å tro]

Det er litt forskjell på disse to alternativene da. Alternativ 2 opplever de aller fleste av oss opptil flere ganger i livet. Å bli sliten av jobb og oppgaver i hjemmet er ikke så uvanlig, og har vel ikke noe med angst å gjøre. Psykisk sykdom er nok alvorligere enn som så, kan ikke sammenligne det med å være sliten/utbrent. Altså alternativ 2 er nærmest normalt og hvis det offentlige skulle gitt deg ekstra hjelp i huset av den grunn, burde de fleste småbarnsforeldre fått hjelp i huset. Sammenligningen du kommer med er nesten ikke til tro. Nesten grotesk.

Når jeg leser innlegget mitt en gang til, så ser jeg at eksemplene ble litt dårlige.

Hele cluet er egentlig at fysisk sykdom blir tatt hensyn til, mens psykisk sykdom ofte blir ansett som noe du kan ta det sammen fra.

Og faktisk så kan et menneske bli like handikappet i daglige gjøremål av angst og depresjon som ved et fysisk handicap!

Når jeg snakker om utbrent, så mener jeg UTBRENT, helt tom for energi, IKKE slik jeg, og de fleste andre, har hatt det til vanlig, full jobb, små barn, hus osv osv. DET er ikke den form for utslitthet jeg snakker om!

[Gjest Wita]

"Alternativ 2 opplever de aller fleste av oss opptil flere ganger i livet." Det der er som tatt rett ut av boken "Eksempler som viser at mange rett og slett ikke skjønner hva utbrenthet egentlig er." Det er IKKE noe "vi alle" opplever fra tid til annen. Vi blir alle slitne og nedfor innomellom, av forskjellige grunner. Men en alvorlig utbrendthet med påfølgende depresjon og angst er noe langt mer alvorlig enn å være litt sliten. (Ja, jeg har lett for å provoseres av folk som viser lite kunskaper om det de uttaler seg om.) (Nå fungerer tydeligvis ikke avsnittene igjen) "......................."

En som er utbrent har mulighet til å gjøre noe med sin situasjon. En som sitter i rullestol kan ikke det. Selv har jeg vært utbrent eller sliten. Utbrent er et ganske missbrukt ord, tror jeg. Jeg var gravid med nr. 3. Skulle bare male hus, garasje, gjerde, ordne hage, skrive budsjett før årsmøte (frivillig jobb).osv osv. Jeg hadde full jobb. Jeg led vel av det som kalles "hekkesyndromet" Alt skulle være i orden før fødselen. Jeg hadde et valg. Jeg kunne ha "giret" ned, men gjorde det ikke.En rullestolbruker kan ikke endre sin situasjon. Til slutt ble jeg både syk og deprimert, og ble innlagt på sykehus, fordi barnet ikke vokste i magem min lenger. Jeg måtte føde 2. måneder før tiden. Om det er årsaken, vet jeg ikke, men det er ikke så usannsynlig. Hadde jeg samme rettigheter som en rullestolbruker? Nei. mener jeg. Herregud jeg ville aldri ha byttet med en rullestolbruker, som ikke har noe valg. Slik som "ikke til å tro" fremstiller det, virker det nesten som hun er bitter fordi hun ikke blir behandlet på samme måte. Og hvor går grensen for når man er utbrent og ikke? Noen synes å tåle veldig lite også.