Utrolig lei meg i dag... : (

[Gjest Pricilla]

Sambis kom hjem etter tre dagers kurs i går.. Stemmningen er ikke bra.. Ble så klart krangling. han sier han ikke orker å leve sånn leneger og hvis det ikke forandrer seg flytter han ut. Javel? Hvordan sånn da? Jeg skjønner rett og slett ikke en dritt..

For to mnd. siden bgynte han i ny jobb.. Bare bra det og jeg er glad på hans vegne. Han har forandra seg veldig etter han begynte der. Føler han overser meg, og helst bare vil være et annet sted eller sammen med andre. Hvor har det blitt av go gutten min? Da vi skulle snakke om det i går kom det mye sårende fra han til meg.

Han mener han aldri kan gå ut med kompiser ol. for da blir jeg sur. Dette stemmer ikke! men jeg synes ikke det er greit hvis vi har begge blitt enige om å være hjemme en lørdagskveld og lage noe god mat osv., så skal han plutselig ut på fest. Lurte på hvorfor ikke vi kunne dra sammen på fest da (dette er bare et eks. ikke skjedd), men det var ikke det samme.. Ble ikke like morro med meg der, for da kunne han ikke finne på noe "sprell"??? Neivel? Det er ikke gøy å være sammen med meg med andre ord..

han er ikke akkuratt prtasom av seg heller, men sa i går han hadde snakka med "noen" folk om hvordan deres forhold var sammenlignet med våres.. Og han sa at hjan føler seg unormal! En av grunnen er at vi har sjeldnere sex enn andre, men det er jo han som ikke er opptatt av sex? Kunne gått hatt sex hver dag jeg, hvis dusten kunne gjøre meg kåt med forspill først!

Dette kommer som lyn fra klar himmel! For to uker siden var vi turtelduer! Han sa han misunte folk som var interresert i fortall for de har spenning og morro.. Noe han ikke har, aldri.. Sier han selv. Han legger skylda på meg for at han ikke går ut med kompiser, ikke har "gutteinteresser" og har det kjedelig i hverdaen.. Vi sitter bare her jo sier han.. hva faen tror han andre folk gjør på hverdagene etter jobb da? Ute og fester hver dag? Vi er da ute noen dager i uka vi og!

Jeg er ofte (ikke ofte, men av og til, minst en gang i uka), ute med venner, på besløk hos venninner, ute med kamerater. At han sitter hjemme da er da ikke min feil?

Tror han ser på de andre på jobben og sammenligner dem med oss, men tror nok ikke han vet om den grå hverdagen deres.. Tror nok alt bare er fryd og gammen. Jeg spurte om denne "noen" han hadde prata med var en jente han hadde møtt, men da ble han forbanna. HVorfor det? Må da få spørre? Han hadde jo fått "venninner" på jobben, med det var bare kollegaer.. Noe jeg ikke sluker helt. Har hatt flørter jeg og, greit det, mend et er IKKE greit at han snakker om problemer med vårt forhold til andre, når han ikke hadde fortalt meg det engang!

Han hadde ikke sagt noe, bare vært sur og dust i det siste.. jeg har prøvd å være så grei som mulig mot han og vært tålmodig, men jeg tåler ikke hva som helst av dårlig oppførsel og det er da det smeller hvis jeg tar igjen.

Jeg VIL at han skal gå mere ut, være mer med venner.. men han føler han må være sammen med meg hele tiden, ellers blir jeg sur. Skulle tro jeg var mora hans! Han tør ikke slå seg løs på fest engang med meg! Jævla kult å vite... Føler meg fryst ut av han og lurt rett og slett.. Er bare kjempe lei meg og skuffa og sint samtidig.

Når jeg prøver å prate med han blir det abre krangling, for han begynner å kjefte eller slenge dritt med en gang. Han sier jeg ikke er forsåelsesfull (ang. masse jobbing) men det er jeg for vet godt vi trenger pengene. Men det jeg ikke forstår er at han blir totalt forandra på 1 mnd. og nå er plutselig jobben toppers, han skal jobbe hver kveld, han prater med andre om forholdet våres og tviler på det..

Spurte han hvorfor han ikke prater med meg om problemer som angår oss, men han sier han ikke klarer å prate med meg.. vet ikke hvorfor. Er han "redd" meg eller? Virker som han ser på meg som en streng mor som han ikke tør å snakke med.. Greit nok at jeg er litt eiersyk, men jeg strever alltid med å skjerpe meg, og at jeg kanskej er sterkere psykisk enn han når det gjeler å diskutere/krangle. Men etter kranglene er jeg helt knust og bare griner og har vondt i hele kroppen. Grein så jeg mista pusten i går, men det kaller han "for å sippe".

Han sier han vil fortsette, men det må forandringer til.. Det er jo HAN som må forandre levemåten sin? Jeg har det helt fint jeg, bortsett fra at han ikke har det bra da.. Og at vi krangler for mye.

har hatt det sånn før, men har alltid kommet opp av dumpa, men nå vet jeg ikke om jeg orker eller har vilje og styrke nok.. Har tenkt om det kanskej er best å bare pakke og si takk og farvel. men han betyr så inderlig mye for meg også! Elsker han over alt og hadde biltt kjempeulykkelig uten han... Det er vel verdt å prøve?

Tror vi må prøve å leve som to individer og ikke et par.. Før etter sånn nedturer har vi sett på hverandre som "mennesker" ikke som kjæresten, og da har det gått kjempebra.. men så går det automatisk over i "du er en del av meg"-opplegget... Når han sier noe dumt så tenker ejg herregud for en dust, eller slenger et eller annet (som jeg ikke burde). Men gjør en kompis det så bryr ejg meg ikke. Er det fordi jeg er så opptat av at han skal være perfekt? Han er jo perfekt, jeg bare finner feil som ikke er feil, emn bagateller..

Vil jo bare at han skal ha det bra og at vi skal ha et godt forhold som er sunt for begge. Men jeg tviler når han sier han ikke kan ha det gøy med meg engang..

Er dette helt på trynet eller kan det reddes? Prøve skal ejg uansett, men dette er et sjokk for meg rett og slett. Synes vi lever helt vanlig.. Som folk flest, men hva er det han vil? Og hva kan JEG gjøre? Sputre om det i går, men han ville snakke om det en annen gang.. Når da? I mellomtiden går begge med bekymringer i hodet og det blir en trykket og småaggresiv stemmning..

Vil ikke miste han.. det kommer jeg til å takle dårlig. Men vil ikke ha det sånn heller. For en liten stund siden hadde vi alle planene klare.. Til og med planlagt å bli gravid, men det kan vi i hvert fall legge på is nå... Først må vi ordne opp. Håper dette er en stor frustarsjonsutblåsning fra han som vi kan finne ut av sammen. Men hva gjør jeg galt? Er jeg for "husmor"? Lager midadg til han og matpakke.. Passer på at han har det bra, er det galt? Hva i helvette gjør ejg galt da????

Uff... Dette ble langt og rotete. Vet ikke hva jeg ønsker fra dere... Kanskje jeg er en bitch som er sjalu og eier/maktsjuk.. har en tendens til å ta styring på ting. Jeg organiserer alltid fester osv. hjemme. Legger planer og skriver handleliste til ukas innkjøp. Trodde han synes det var greit for han vil slippe ejg? Hva faen gjør ejg galt..

Blir sinnsyk snart.. Ser ut som en hoven pløse i trynet for jeg grein i halve natt og i da tidlig. Dette blir ikke en god dag.. Og ejg som har invitert til vorspiel hos oss så skal vi ut, hadde gleda meg til å ha det gøy med sambis og venner.. Får prøve å gjøre det beste ut av det, ikke har vi fått prata ut heller. Alt er surr i hjernen min. : (

Håper dere får en bedre dag enn meg...

[angelica2]

Kjære Pricilla,

Trist å høre at hjemkomsten til samboeren ble sånn. Leste et innlegg fra deg i går, så jeg skjønte du fryktet at kanskje noe var galt.

Jeg har lest noen av innleggene dine, og på meg virker du ganske lik meg selv på mange måter. Liker å ha kontrollen og ordne opp. Ha styringen og være den som organiserer det meste. Jegh ar et ekteskap bak meg, og han jeg da var gift med, aksepterte at jeg var sånn, men følte seg helt klart noe "mindreverdig" i forhold til meg og jeg behandlet han noen ganger med liten respekt. Han jeg har truffet nå er annerledes, og har fått meg til å forstå at jeg også kan være liten iblant. Trenger ikke alltid å være den sterke og den som skal fikse alt mellom himmel og jord.

Kanskje din samboer også har den følelsen - at du har kontrollen over alt i deres liv, og at han har lite styring. Menn liker å føle at de kan orde opp litt de også, og selvom du kanskje har trodd at han liker at du gjør det, - gjør han innerst inne ikke det. Har du latt han "varte opp deg litt" noen ganger? Vist at du setter pris på det han gjør for/mot deg. Eller har du ikke gitt han sjansen?

Det kan være en viktig ting du skal tenke på.

Jeg tror også det lureste du gjør i forhold til videre samtaler - at du kanskje lar "ballen ligge" litt. Ikke kverner rundt det dere har snakket om, men går litt inn i deg selv, og prøver å tenke på hva du kan gjøre for at han skal føle seg bedre og for at dere skal få det bedre sammen.

Prøv å lage istand et hyggelig voirspiel og ikke vær bebreiende mot han, men kos deg og vis at du setter pris på han.

Sikkert veldig enkelt for meg å si, men jeg tror det er lurt.

Tror uansett ikke det vil lønne seg å avlyse helgens planer for å diskutere dette mer akkurat nå, men heller forsøke å gi han litt rom... La han more seg uten at du står over han - prøv å vise at du koser deg og har det hyggelig du også...

[Gjest brusa]

Du har nok vært for snill med han...sånn som mora hans før deg kanskje ? Høres ut som om han ser på deg som en skikkelig kjedelig "kjerring"..Unnskyld hvis jeg er direkte nå, men det er din fremstilling som får meg til å tro det.

Det du bør gjøre er å begynne å kjøre mer ditt eget løp, men IKKE gjør det demonstrativt !

Jobber du ? Har du hobbyer ?

Realiser deg selv litt mer...men hold fremdeles på essensen i parforholdet..altså mye nærhet, kos og samvær, både alene og med venner.

Jeg tror jeg kan garantere at de "morsomme og spennende" menneskene (eller skrives det folkene *skjelve, skjelve*?) han har møtt ikke er så spennende hele tiden. De kan sikkert være duster de og...selv om de viser sin beste side for å være morsom/hyggelig i en diskusjon sammen med kollegaer...

Og gresset er ikke grønnere på andre siden vettu :-)

[Gjest Pricilla]

Kjære Pricilla,

Trist å høre at hjemkomsten til samboeren ble sånn. Leste et innlegg fra deg i går, så jeg skjønte du fryktet at kanskje noe var galt.

Jeg har lest noen av innleggene dine, og på meg virker du ganske lik meg selv på mange måter. Liker å ha kontrollen og ordne opp. Ha styringen og være den som organiserer det meste. Jegh ar et ekteskap bak meg, og han jeg da var gift med, aksepterte at jeg var sånn, men følte seg helt klart noe "mindreverdig" i forhold til meg og jeg behandlet han noen ganger med liten respekt. Han jeg har truffet nå er annerledes, og har fått meg til å forstå at jeg også kan være liten iblant. Trenger ikke alltid å være den sterke og den som skal fikse alt mellom himmel og jord.

Kanskje din samboer også har den følelsen - at du har kontrollen over alt i deres liv, og at han har lite styring. Menn liker å føle at de kan orde opp litt de også, og selvom du kanskje har trodd at han liker at du gjør det, - gjør han innerst inne ikke det. Har du latt han "varte opp deg litt" noen ganger? Vist at du setter pris på det han gjør for/mot deg. Eller har du ikke gitt han sjansen?

Det kan være en viktig ting du skal tenke på.

Jeg tror også det lureste du gjør i forhold til videre samtaler - at du kanskje lar "ballen ligge" litt. Ikke kverner rundt det dere har snakket om, men går litt inn i deg selv, og prøver å tenke på hva du kan gjøre for at han skal føle seg bedre og for at dere skal få det bedre sammen.

Prøv å lage istand et hyggelig voirspiel og ikke vær bebreiende mot han, men kos deg og vis at du setter pris på han.

Sikkert veldig enkelt for meg å si, men jeg tror det er lurt.

Tror uansett ikke det vil lønne seg å avlyse helgens planer for å diskutere dette mer akkurat nå, men heller forsøke å gi han litt rom... La han more seg uten at du står over han - prøv å vise at du koser deg og har det hyggelig du også...

Hei og takk for svar.. Du har nok helt rett! Det er ejg som er sjefinna, selv om jeg ikke ønsker å være det.. jeg har vært ledertype siden barneskolen! Men når jeg har prøvd å latt oss være på lik linje (jeg har vel en tendens til å være hans "overordnede") så går det kjempefint! Vet jeg må forandre meg, men det er ikke lett når ejg alltid har vært sånn..

Han sa at han setter utrolig stor pris på mye jeg gjør og føler seg nyforelska ganske ofte, men nå i det siste har alt hopa seg opp for han..

Er nok mer "sjef" enn mora hans.. Han har ikke bodd sammen med moren i oppveksten så han er ikke mamma-gutt.. At jeg er litt mor tror ejg han setter pris på.. Som middager og andre kosemåltider, det er ting vi koser oss med.

Jeg lnsker også at han skal være mere "mann" hvis du skjønner? Kanskje sett meg på plass! Vet han kan hvis han vil, men jeg må provosere han nok først.. noe jeg antagelig har klart nå.. : ( men nå er han ikke mann, han er bare slem og trekker seg unna meg.. Lar meg sitte der som en dust å grine. JEG vil ikke være "mannen" i huset, men det bare blir sånn.. han er for snill og rolig, jeg er den som styrer og ordner og sjefer og herser for mye..

Jeg er ikke sånn mot venner eller annen familie, bare mot han. Og det er jo han jeg bryr meg mest om, så hvorfor er jeg sånn da???? Vil ikke at han skal være noe han ikke er heller.. Men vet ikke... Han sier jeg aldri er fornøyd, kanskje ejg gir inntrykk for det hele tiden. men han sier som sagt ikke noe. Han klarer ikke prate med meg.

Alle anre venner, kollegaer osv. bruker meg som psykolog, spør om råd om alting og prater gjerne om ting de synes er vanskelige. De sier ejg er åpen og ærlig og lett å prate med. krever ejg for mye av han, er jeg for streng så JEG stenger han ute og ikke omvendt?

Jeg er nok snill, men ikke for snill.. han er nok litt bortskjemt, men det er jeg og da.. : )

Er nok ikke noe kjedelig kjerring heller. For jeg fester og gjør mye mer enn han.. Hiobby har jeg ikke, vil ikke ha det heller.. Ingenting som interresserer meg noe særlig. kankje begynne med Yoga for å kontrollere oppførselen og sinnet mitt litt? : ) Tja.. ikke lett å si!

Jeg er en veldig "sterk" person med sterke meninger om ting og tang + veldig veldig sta, han er snill, tålmodig, rolig... Egentlig.. jeg ertyr og stemmer perfekt med beskrivelsen av tyrer. Jeg kan bli sint, men det tar litt tid - men blir jeg det sier det PANG. Jeg er sårbar, men tøff i trynet utapå og det gjør abre ting verre for meg.. Har vanskeligheter for å si unnskyld, men har jeg driti meg ut kryper jeg tikl korset. Jeg blir fort såra av personer som står meg nær og føler emg nå urettferdig behandla siden han ikke har vært ærlig og åpen. Jeg er det og liker at folk er det, da føler jeg meg trygg på dem.. Nå er jeg bare usikker, lei meg og kjempefrustrert! Det var som et slag i trynet!

I kveld skal jeg ha forspiel, kle meg ut og prøve å ha det gøy.. ikke mase på han eller snakke om det.. Vi får prøve å ta det stille og rolig i morra. men det største problemet nå er at han hever stemmen og blir hissig med en gang. Får kunne vi i hvert fall minne hverandre på å beholde roen så gikkd et fint, men nå fyrer den ene oppunder den andre.. Så ender det med at en av oss går på rommet eller ut.

jeg legger meg flat og er villig til å forandre på en del ting, menjeg kan ikke forandre på hele meg - da er det ikke meg han vil ha.. jeg er ikke lett å strye, av noen... Så vidt jeg klarer det sjøl.. : ) Noen gangener klarer jeg det ikke og den "bestemte siden min" tar over og kommer med gloser som aldri skulle kommet ut..

Han vil at vi skal finne på ting vi kan gjøre sammen, han sier ogsp jeg må få meg en hobby, men hvorfor i helvette skal han prakke på meg en hobby når ejg ikke vil ha noen??? Han vil jeg skal ha hobby så han kan gå ut uten å føle dårlig samvittighet fordi jeg er hjemme og ikke gjør noe. Derfor han ikke går ut sier han.. men jeg har aldri bedt han bli hjemme, men han sier kroppsspråket taler for seg selv.. Dette er ting jeg ikke visste noe om!

Er jeg virkelig SÅåå grusom??? Uff.. Nå begynner jeg å grine igjen.. og jeg er på jobb.. Lover ikke bra.. : (

[Babette]

Hei og takk for svar.. Du har nok helt rett! Det er ejg som er sjefinna, selv om jeg ikke ønsker å være det.. jeg har vært ledertype siden barneskolen! Men når jeg har prøvd å latt oss være på lik linje (jeg har vel en tendens til å være hans "overordnede") så går det kjempefint! Vet jeg må forandre meg, men det er ikke lett når ejg alltid har vært sånn..

Han sa at han setter utrolig stor pris på mye jeg gjør og føler seg nyforelska ganske ofte, men nå i det siste har alt hopa seg opp for han..

Er nok mer "sjef" enn mora hans.. Han har ikke bodd sammen med moren i oppveksten så han er ikke mamma-gutt.. At jeg er litt mor tror ejg han setter pris på.. Som middager og andre kosemåltider, det er ting vi koser oss med.

Jeg lnsker også at han skal være mere "mann" hvis du skjønner? Kanskje sett meg på plass! Vet han kan hvis han vil, men jeg må provosere han nok først.. noe jeg antagelig har klart nå.. : ( men nå er han ikke mann, han er bare slem og trekker seg unna meg.. Lar meg sitte der som en dust å grine. JEG vil ikke være "mannen" i huset, men det bare blir sånn.. han er for snill og rolig, jeg er den som styrer og ordner og sjefer og herser for mye..

Jeg er ikke sånn mot venner eller annen familie, bare mot han. Og det er jo han jeg bryr meg mest om, så hvorfor er jeg sånn da???? Vil ikke at han skal være noe han ikke er heller.. Men vet ikke... Han sier jeg aldri er fornøyd, kanskje ejg gir inntrykk for det hele tiden. men han sier som sagt ikke noe. Han klarer ikke prate med meg.

Alle anre venner, kollegaer osv. bruker meg som psykolog, spør om råd om alting og prater gjerne om ting de synes er vanskelige. De sier ejg er åpen og ærlig og lett å prate med. krever ejg for mye av han, er jeg for streng så JEG stenger han ute og ikke omvendt?

Jeg er nok snill, men ikke for snill.. han er nok litt bortskjemt, men det er jeg og da.. : )

Er nok ikke noe kjedelig kjerring heller. For jeg fester og gjør mye mer enn han.. Hiobby har jeg ikke, vil ikke ha det heller.. Ingenting som interresserer meg noe særlig. kankje begynne med Yoga for å kontrollere oppførselen og sinnet mitt litt? : ) Tja.. ikke lett å si!

Jeg er en veldig "sterk" person med sterke meninger om ting og tang + veldig veldig sta, han er snill, tålmodig, rolig... Egentlig.. jeg ertyr og stemmer perfekt med beskrivelsen av tyrer. Jeg kan bli sint, men det tar litt tid - men blir jeg det sier det PANG. Jeg er sårbar, men tøff i trynet utapå og det gjør abre ting verre for meg.. Har vanskeligheter for å si unnskyld, men har jeg driti meg ut kryper jeg tikl korset. Jeg blir fort såra av personer som står meg nær og føler emg nå urettferdig behandla siden han ikke har vært ærlig og åpen. Jeg er det og liker at folk er det, da føler jeg meg trygg på dem.. Nå er jeg bare usikker, lei meg og kjempefrustrert! Det var som et slag i trynet!

I kveld skal jeg ha forspiel, kle meg ut og prøve å ha det gøy.. ikke mase på han eller snakke om det.. Vi får prøve å ta det stille og rolig i morra. men det største problemet nå er at han hever stemmen og blir hissig med en gang. Får kunne vi i hvert fall minne hverandre på å beholde roen så gikkd et fint, men nå fyrer den ene oppunder den andre.. Så ender det med at en av oss går på rommet eller ut.

jeg legger meg flat og er villig til å forandre på en del ting, menjeg kan ikke forandre på hele meg - da er det ikke meg han vil ha.. jeg er ikke lett å strye, av noen... Så vidt jeg klarer det sjøl.. : ) Noen gangener klarer jeg det ikke og den "bestemte siden min" tar over og kommer med gloser som aldri skulle kommet ut..

Han vil at vi skal finne på ting vi kan gjøre sammen, han sier ogsp jeg må få meg en hobby, men hvorfor i helvette skal han prakke på meg en hobby når ejg ikke vil ha noen??? Han vil jeg skal ha hobby så han kan gå ut uten å føle dårlig samvittighet fordi jeg er hjemme og ikke gjør noe. Derfor han ikke går ut sier han.. men jeg har aldri bedt han bli hjemme, men han sier kroppsspråket taler for seg selv.. Dette er ting jeg ikke visste noe om!

Er jeg virkelig SÅåå grusom??? Uff.. Nå begynner jeg å grine igjen.. og jeg er på jobb.. Lover ikke bra.. : (

Nei, du er ikke grusom. Men det er ofte slik at ulike mennesker får fram ulike sider ved oss. Hans snillhet og passivitet får fram sjefen og "kjerringa" i deg, mens en mer dominerende og mindre snill mann ville kanskje ha satt deg mer på plass og gitt deg en annen rolle.

Jeg bruker å si at mannen må vise at han har pikk, ellers blir kvinnene noen skikkelige kjevler. Og det er noe i det. Prøv å se på deg selv med hans øyne.

Men er du innerst inne helt sikker på at dere er de rette for hverandre? Vondt er det uansett nå, men det hender man må gjennom smerten for å få det bedre, med eller uten partneren.

[angelica2]

Hei og takk for svar.. Du har nok helt rett! Det er ejg som er sjefinna, selv om jeg ikke ønsker å være det.. jeg har vært ledertype siden barneskolen! Men når jeg har prøvd å latt oss være på lik linje (jeg har vel en tendens til å være hans "overordnede") så går det kjempefint! Vet jeg må forandre meg, men det er ikke lett når ejg alltid har vært sånn..

Han sa at han setter utrolig stor pris på mye jeg gjør og føler seg nyforelska ganske ofte, men nå i det siste har alt hopa seg opp for han..

Er nok mer "sjef" enn mora hans.. Han har ikke bodd sammen med moren i oppveksten så han er ikke mamma-gutt.. At jeg er litt mor tror ejg han setter pris på.. Som middager og andre kosemåltider, det er ting vi koser oss med.

Jeg lnsker også at han skal være mere "mann" hvis du skjønner? Kanskje sett meg på plass! Vet han kan hvis han vil, men jeg må provosere han nok først.. noe jeg antagelig har klart nå.. : ( men nå er han ikke mann, han er bare slem og trekker seg unna meg.. Lar meg sitte der som en dust å grine. JEG vil ikke være "mannen" i huset, men det bare blir sånn.. han er for snill og rolig, jeg er den som styrer og ordner og sjefer og herser for mye..

Jeg er ikke sånn mot venner eller annen familie, bare mot han. Og det er jo han jeg bryr meg mest om, så hvorfor er jeg sånn da???? Vil ikke at han skal være noe han ikke er heller.. Men vet ikke... Han sier jeg aldri er fornøyd, kanskje ejg gir inntrykk for det hele tiden. men han sier som sagt ikke noe. Han klarer ikke prate med meg.

Alle anre venner, kollegaer osv. bruker meg som psykolog, spør om råd om alting og prater gjerne om ting de synes er vanskelige. De sier ejg er åpen og ærlig og lett å prate med. krever ejg for mye av han, er jeg for streng så JEG stenger han ute og ikke omvendt?

Jeg er nok snill, men ikke for snill.. han er nok litt bortskjemt, men det er jeg og da.. : )

Er nok ikke noe kjedelig kjerring heller. For jeg fester og gjør mye mer enn han.. Hiobby har jeg ikke, vil ikke ha det heller.. Ingenting som interresserer meg noe særlig. kankje begynne med Yoga for å kontrollere oppførselen og sinnet mitt litt? : ) Tja.. ikke lett å si!

Jeg er en veldig "sterk" person med sterke meninger om ting og tang + veldig veldig sta, han er snill, tålmodig, rolig... Egentlig.. jeg ertyr og stemmer perfekt med beskrivelsen av tyrer. Jeg kan bli sint, men det tar litt tid - men blir jeg det sier det PANG. Jeg er sårbar, men tøff i trynet utapå og det gjør abre ting verre for meg.. Har vanskeligheter for å si unnskyld, men har jeg driti meg ut kryper jeg tikl korset. Jeg blir fort såra av personer som står meg nær og føler emg nå urettferdig behandla siden han ikke har vært ærlig og åpen. Jeg er det og liker at folk er det, da føler jeg meg trygg på dem.. Nå er jeg bare usikker, lei meg og kjempefrustrert! Det var som et slag i trynet!

I kveld skal jeg ha forspiel, kle meg ut og prøve å ha det gøy.. ikke mase på han eller snakke om det.. Vi får prøve å ta det stille og rolig i morra. men det største problemet nå er at han hever stemmen og blir hissig med en gang. Får kunne vi i hvert fall minne hverandre på å beholde roen så gikkd et fint, men nå fyrer den ene oppunder den andre.. Så ender det med at en av oss går på rommet eller ut.

jeg legger meg flat og er villig til å forandre på en del ting, menjeg kan ikke forandre på hele meg - da er det ikke meg han vil ha.. jeg er ikke lett å strye, av noen... Så vidt jeg klarer det sjøl.. : ) Noen gangener klarer jeg det ikke og den "bestemte siden min" tar over og kommer med gloser som aldri skulle kommet ut..

Han vil at vi skal finne på ting vi kan gjøre sammen, han sier ogsp jeg må få meg en hobby, men hvorfor i helvette skal han prakke på meg en hobby når ejg ikke vil ha noen??? Han vil jeg skal ha hobby så han kan gå ut uten å føle dårlig samvittighet fordi jeg er hjemme og ikke gjør noe. Derfor han ikke går ut sier han.. men jeg har aldri bedt han bli hjemme, men han sier kroppsspråket taler for seg selv.. Dette er ting jeg ikke visste noe om!

Er jeg virkelig SÅåå grusom??? Uff.. Nå begynner jeg å grine igjen.. og jeg er på jobb.. Lover ikke bra.. : (

Nei, du er ikke grusom, - du har bare temperament og er helt klart en bestemt dame som et hva hun vil.

Jeg dskjønner at du ikke ønsker å forandre hele deg - tror det ville være umulig i lengden uansett.

Noe med å bli eldre og modnes, har noe med å lære seg selv bedre å kjenne (selv følte jeg at jeg ble ordentlig voksen og den jeg er i dag da jeg var rundt 30 år - nå er jeg 32). Med andre ord, - synes det er veldig fint at du ser sider ved deg selv somdu vet kjæresten din ikke takler like bra. Du er bevisst det, og prøver å jobbe med å beherske deg i situasjoner, slevom det er vanskelig å gjøre det alltid.

Bruk tid til å tenke (ser du allerede har reflektert mye rundt hvordan du er og oppfattes, så du har nok svarene allerede) - tillat deg selv å være litt lei deg, og se det som en prosess i det å modnes og få livserfaring.

Vær ydmyk mot kjæresten din, og fortell han at du er lei deg for at han kanskje føler du tar for mye kontroll. Si du er bevisst nettopp dette, og gjerne vil jobbe med deg selv, med å rett og slett "slippe taket litt"...

Du skriver at han ønsker du skal finne deg en hobby - men at du selv føler du har nok å drive med - er mye ute osv. - Det høres ut som om han føler litt at det meste går på dine premisser - når du skal ut og treffe venner er det ok - når han skal noe - føler han kanskje på blikket ditt - at dette liker du ikke... Du må slippe han litt og la han gå uten at han føler dårlig samvittighet... Hvis han har planlagt noe før du har rukket å gjøre det - si at det er helt ok - og at du finner på noe annet sammen med dine venninner. Få han til å føle at han er fri nok til å gjøre iltt av det han vil, og ikke bare når du selv har gitt han "forhåndsgodkjennelse"...

Håper ting ordner seg, -du virker som ei klok jente, selvom det er utrolig vondt å oppleve slike ting som du gjør nå, skal du vite at du lærer masse av deg - og ikke minst om deg selv!

Klem

[Gjest Pricilla]

Nei, du er ikke grusom. Men det er ofte slik at ulike mennesker får fram ulike sider ved oss. Hans snillhet og passivitet får fram sjefen og "kjerringa" i deg, mens en mer dominerende og mindre snill mann ville kanskje ha satt deg mer på plass og gitt deg en annen rolle.

Jeg bruker å si at mannen må vise at han har pikk, ellers blir kvinnene noen skikkelige kjevler. Og det er noe i det. Prøv å se på deg selv med hans øyne.

Men er du innerst inne helt sikker på at dere er de rette for hverandre? Vondt er det uansett nå, men det hender man må gjennom smerten for å få det bedre, med eller uten partneren.

jeg håper og tror vi er de rette for hverandre ja.. men ikke sånn som det er nå. Men håper jo å få gjort noe med problemene.. Vi har vært sammen over fire år og kommer egentlig veldig godt overnes og er veldig gode venenr og har det gøy sammen, men tydeligvis så har ikke han det nå lenger, sikkert fordi jeg er "sjefen" og han føler nok haukeøyer i nakken..

Men vi får prøve å leve hvert vårt liv + et liv sammen, så ordner det seg nok for kjærligehten er der og den er veldig sterk.. Så vi får stå på og jeg må jobbe mye med meg selv og gi han pusterom og frihet... takker for alle svar!

[mrxx]

Skal ikke gnåle for mye på dette at du antagelig styrer for mye. Det er nevnt i de andre innleggene her. Men jeg hadde blitt gal av ei sånn "kjerring" i huset. Nå vet jeg ikke om du er sånn at du bestemmer det meste uten at han blir spurt, men da vil han i tilfelle bare dilte misfornøyd etter. Jeg hadde ikke orket å leve sånn, hvor jeg har lite innflytelse og som det stadig hadde blitt bestemt noe jeg måtte ha blitt med på uten å bli spurt. Det hadde vært drepen. Men er du sikker på at han ikke har fått ett godt øye til noen på jobben i tillegg? Det kan jo eventuelt være det som gjør at han nå ikke orker mer?

[Gjest Pricilla]

Skal ikke gnåle for mye på dette at du antagelig styrer for mye. Det er nevnt i de andre innleggene her. Men jeg hadde blitt gal av ei sånn "kjerring" i huset. Nå vet jeg ikke om du er sånn at du bestemmer det meste uten at han blir spurt, men da vil han i tilfelle bare dilte misfornøyd etter. Jeg hadde ikke orket å leve sånn, hvor jeg har lite innflytelse og som det stadig hadde blitt bestemt noe jeg måtte ha blitt med på uten å bli spurt. Det hadde vært drepen. Men er du sikker på at han ikke har fått ett godt øye til noen på jobben i tillegg? Det kan jo eventuelt være det som gjør at han nå ikke orker mer?

Det er det jeg er redd for da, men han sier det ikke er tilfelle og han sier han elsker meg, emn ikke vil leve sånn her lenger.. Og det skjønner jeg godt nå. leste nettopp et brev jeg skrev til han for ca et år siden og da var det akkuratt de samme problemene. jeg er sjalu og sjefete og holder han i bånd... Uff.. jeg ER virkleig en kjerring! : ( men ikke hele tiden da, DET skal jeg ha!

Vi snakka nettopp om andre gutter og jenter (fristelser) og vi begge sa at vi hadde blitt betatt av andre og likte andre og hvis vi var ledige kunne vi tenkt oss å bli bedre kjent. Men inegn av oss var villige til å gå ut av forholdet for noen vi ikke kjente. men sånn som det er nå så er jo faren der.. jeg sakl som sagt krype til korset og går han så går han og det skjønner jeg, men jeg må uansett skjerpe meg og forandre meg..

[Gjest erwin]

Det virker på meg som det kommer som en stor overraskelse på deg at folk blir lei av partneren/kjæresten etter en tid?

Det er faktisk ganske normalt.

[Gjest Pricilla]

Det virker på meg som det kommer som en stor overraskelse på deg at folk blir lei av partneren/kjæresten etter en tid?

Det er faktisk ganske normalt.

Det her er ikke bare snakk om å bli lei.. Selvfølgelig vet jeg man blir lei når jeg har vært i fat forhold over fire år! herregud....

[mrxx]

jeg håper og tror vi er de rette for hverandre ja.. men ikke sånn som det er nå. Men håper jo å få gjort noe med problemene.. Vi har vært sammen over fire år og kommer egentlig veldig godt overnes og er veldig gode venenr og har det gøy sammen, men tydeligvis så har ikke han det nå lenger, sikkert fordi jeg er "sjefen" og han føler nok haukeøyer i nakken..

Men vi får prøve å leve hvert vårt liv + et liv sammen, så ordner det seg nok for kjærligehten er der og den er veldig sterk.. Så vi får stå på og jeg må jobbe mye med meg selv og gi han pusterom og frihet... takker for alle svar!

Faren her er at du har det så bra, fordi du styrer og steller, sjefer og tar avgjørelser, så ser du ikke hvordan han har det. Han kan bli møkk lei av alt dette, som du gjør som en selvfølge. Han får ikke levd det livet han vil fordi du tar alle avgjørelsene. Kan det være en årsak til oppførselen hans nå? Men husk at du ikke har all skyld, ikke legg deg helt flat. Han også må gjøre sitt for at forholdet skal fungere igjen.

[Babette]

Det her er ikke bare snakk om å bli lei.. Selvfølgelig vet jeg man blir lei når jeg har vært i fat forhold over fire år! herregud....

Vil bare føye til en ting til. Jeg har også fått inntrykk av at selv om det det er du som er "in charge" i forholdet, er du samtidig veldig avhengig av ham, og har bl.a. problemer med å fylle tida når han er borte.

Jeg vet av erfaring at dette er noe som menn generelt liker dårlig, altså følelsen av at dama ikke finner på noe å gjøre uten ham.

De fleste menn ønsker seg selvstendige kjærester som har mange interesser utenom dem, og som har mye annet som betyr noe i livet enn kjæresteforholdet.

[Gjest Pricilla]

Vil bare føye til en ting til. Jeg har også fått inntrykk av at selv om det det er du som er "in charge" i forholdet, er du samtidig veldig avhengig av ham, og har bl.a. problemer med å fylle tida når han er borte.

Jeg vet av erfaring at dette er noe som menn generelt liker dårlig, altså følelsen av at dama ikke finner på noe å gjøre uten ham.

De fleste menn ønsker seg selvstendige kjærester som har mange interesser utenom dem, og som har mye annet som betyr noe i livet enn kjæresteforholdet.

Neida, det er ikke sånn.. Han tror det, men det stemmer ikke. jeg koser meg aleine hjemme, ellers går jeg på kafe med venninner eller drar på besøk.

Så det går helt fint, men han vil ikke gå ut for han tror jeg blir sur for da blir jeg aleien hjemme.. Så som du skjønner så er det kommunikasjonssvikt her.. Han tror ditt og datt, og blir hjemme som igjen fører til at han blir sur, jeg blir deppa og vi krangler..

Jeg finner ofte (av og til) på ting og tang uten han jeg! Så er ikke avhengig av han, men vil jo være sammen med han to dager i uka i hvert fall da.. Og detvil jo han og, må nok bare ta en oppvaksprat så ordner det seg nok..

Prata nettopp med han på teelfonen og stemmninga er myyyyyyyye bedre nå.

[Gjest Pricilla]

Faren her er at du har det så bra, fordi du styrer og steller, sjefer og tar avgjørelser, så ser du ikke hvordan han har det. Han kan bli møkk lei av alt dette, som du gjør som en selvfølge. Han får ikke levd det livet han vil fordi du tar alle avgjørelsene. Kan det være en årsak til oppførselen hans nå? Men husk at du ikke har all skyld, ikke legg deg helt flat. Han også må gjøre sitt for at forholdet skal fungere igjen.

Ja stemmer nok det du sier.. jeg synes alt går bra, og ser ikke at han ikke har det bra. Han har jo vært "overlegen" en stund, så begynte jo å lure og det var da det smalt.

Vi er begge klar over at begge må gjøre sitt for å komme på fote igjen, og det er vi vilige til. men jeg må slutte å leke sjef i hvert fall.. Det er mitt største problem, han har sine og så klart... Takk for svar! Alt ser plutselig mye klarere ut nå og jeg har det bedre nå enn på lenge.

Så blir nok bedre etter en samtale i helga tenker jeg..

[Babette]

Neida, det er ikke sånn.. Han tror det, men det stemmer ikke. jeg koser meg aleine hjemme, ellers går jeg på kafe med venninner eller drar på besøk.

Så det går helt fint, men han vil ikke gå ut for han tror jeg blir sur for da blir jeg aleien hjemme.. Så som du skjønner så er det kommunikasjonssvikt her.. Han tror ditt og datt, og blir hjemme som igjen fører til at han blir sur, jeg blir deppa og vi krangler..

Jeg finner ofte (av og til) på ting og tang uten han jeg! Så er ikke avhengig av han, men vil jo være sammen med han to dager i uka i hvert fall da.. Og detvil jo han og, må nok bare ta en oppvaksprat så ordner det seg nok..

Prata nettopp med han på teelfonen og stemmninga er myyyyyyyye bedre nå.

Jeg trodde det var du som skrev det innlegget om "hva skal jeg finne på mens samboeren er bortreist" eller noe slikt. Hva gjør de single, tror jeg overskriften var.

[Gjest Pricilla]

Jeg trodde det var du som skrev det innlegget om "hva skal jeg finne på mens samboeren er bortreist" eller noe slikt. Hva gjør de single, tror jeg overskriften var.

det har ikke jeg skrevet nei... jeg trives fatisk godt alene hjemme, da pusler ejg med småting jeg ellers aldri får gjort..

Alle vennene mine er single og så selskap er heller ikke noe problem. Tror ikke jeg har vært så opptatt på leneg jeg som jeg var da han var borreist disse dagene.. : )

[Gjest erwin]

Det her er ikke bare snakk om å bli lei.. Selvfølgelig vet jeg man blir lei når jeg har vært i fat forhold over fire år! herregud....

For meg høres det ut som han har gått lei av deg. Rett og slett.

Det er synd at livet ikke er slik at dette inntrer samtidig hos begge. Da hadde det ikke blitt så sårt for den andre.

[Gjest brusa]

Det er det jeg er redd for da, men han sier det ikke er tilfelle og han sier han elsker meg, emn ikke vil leve sånn her lenger.. Og det skjønner jeg godt nå. leste nettopp et brev jeg skrev til han for ca et år siden og da var det akkuratt de samme problemene. jeg er sjalu og sjefete og holder han i bånd... Uff.. jeg ER virkleig en kjerring! : ( men ikke hele tiden da, DET skal jeg ha!

Vi snakka nettopp om andre gutter og jenter (fristelser) og vi begge sa at vi hadde blitt betatt av andre og likte andre og hvis vi var ledige kunne vi tenkt oss å bli bedre kjent. Men inegn av oss var villige til å gå ut av forholdet for noen vi ikke kjente. men sånn som det er nå så er jo faren der.. jeg sakl som sagt krype til korset og går han så går han og det skjønner jeg, men jeg må uansett skjerpe meg og forandre meg..

Neste gang dere vil ut på byen går du på jentevorspiel, han på guttevorspiel og så møtes dere ute :-)

[Gjest brusa]

For meg høres det ut som han har gått lei av deg. Rett og slett.

Det er synd at livet ikke er slik at dette inntrer samtidig hos begge. Da hadde det ikke blitt så sårt for den andre.

Hadde det inntruffet samtidig for alle ville nok skilsmisse-statistikken vært 100 %..

Heldigvis er det slik at det IKKE inntreffer samtidig slik at en får mulighet til å jobbe seg gjennom problemene og komme sammen igjen :-)

Alle blir lei innimellom..