Hva er så galt med det?

[Gjest fritt valg???????]

Skjønner ikke at det blir så voldsomme reaksjoner på at noen av oss kvinner velger å leve alene med barna. Vi velger ikke fordi vi er mishandlet, undertrykt eller noe sånt, vi velger ut fra våre egne ønsker.

Samtidig florerer samlivsforum av frustrerte kvinner som har menn som ikke stiller opp når barna er syk, mor er syk, gjør ikke noe hjemme osv.

Hvorfor blir det så sett ned på at noen av oss kvinner er sterke og gjør våre egne valg? Er det bedre å leve med barna i et frustrerende forhold hvor mor blir mer og mer ulykkelig og utslitt for hver dag som går?

Vi kvinner er nå en gang skapt sånn at vi kan få barn uten en giftering på fingeren, og i vår tid med likestilling burde det være en selvfølge at vi velger om vi vil ha barn eller ikke uavhengig om vi ønsker å bo sammen med barnas far.

Når det er sagt synes jeg det er viktig at alle barn har kontakt, og god kontakt med sin far, men det kan de da visserlig få på andre måter enn at far og mor deler seng og bord?

Jeg mener sågar at fedrene må stille opp på en helt annen måte når de ikke har en mor som de kan overlate ansvaret til når de selv ikke gidder. Tenker da på når barna har samvær med far. Mange fedre bor under samme tak men er mer fraværende enn samværsfedre.

[huufsa]

Jeg er bare 'SÅ' enig!

Kjempebra skrevet!!

[Dorthe]

Jeg ville nå helst ha hatt en mann, en oppegående altså, i huset. Men med de jeg har møtt klarer jeg og ungene oss vel så bra uten.

Men slitsomt er det og jeg vet ikke om jeg hadde fikset fire altså. Men måtte jeg, så måtte jeg )

[Gjest Niels Henrik]

Det er greit hvis man i utgangspunktet ønsker å dele bord og seng, men at det seinere viser seg at samlivet ikke fungerer. Men man bør ihvertfall forsøke å få samlivet til å fungere hvis man har barn sammen, og man bør sette barnets ve og vel foran egne ønsker.

Greit nok, ekteskap og samboerforhold ryker. Jeg fordømmer dem heller ikke hvis de i det minste forsøker, skilsmissen må være absolutt siste utvei. Mange problemer kan løses.

Det jeg reagerer på er kvinner som velger å få barn alene, uten mannens samtykke. De som allerede før de blir gravide bestemmer seg for at de ikke vil ha noen mann inne i bildet, og at de vil oppdra barnet alene. De er egoistiske etter min mening.

Det er også egoistisk å få barn når man har kjent hverandre kun kort tid. Da har man bare seg selv å takke når forholdet ryker. Man bør vente med å få barn til man er sikker på at man kjenner hverandre, at man har noenlunde samme syn på en del ting, barneoppdragelse, viktige verdier i livet osv.

[Gjest nickno]

Det er greit hvis man i utgangspunktet ønsker å dele bord og seng, men at det seinere viser seg at samlivet ikke fungerer. Men man bør ihvertfall forsøke å få samlivet til å fungere hvis man har barn sammen, og man bør sette barnets ve og vel foran egne ønsker.

Greit nok, ekteskap og samboerforhold ryker. Jeg fordømmer dem heller ikke hvis de i det minste forsøker, skilsmissen må være absolutt siste utvei. Mange problemer kan løses.

Det jeg reagerer på er kvinner som velger å få barn alene, uten mannens samtykke. De som allerede før de blir gravide bestemmer seg for at de ikke vil ha noen mann inne i bildet, og at de vil oppdra barnet alene. De er egoistiske etter min mening.

Det er også egoistisk å få barn når man har kjent hverandre kun kort tid. Da har man bare seg selv å takke når forholdet ryker. Man bør vente med å få barn til man er sikker på at man kjenner hverandre, at man har noenlunde samme syn på en del ting, barneoppdragelse, viktige verdier i livet osv.

Jeg ble gravid etter å ha kjent min mann i 3 måneder. Nå har vi vært sammen i 12 år og har fire barn.

[Gjest Niels Henrik]

Jeg ble gravid etter å ha kjent min mann i 3 måneder. Nå har vi vært sammen i 12 år og har fire barn.

OK, jeg sier ikke at det ikke er mulig. Du hadde sikkert flaks, og fant en ansvarlig og dugelig mann. Men det er ikke alle som har vært like heldige som deg.

Jeg hadde aldri tatt sjansen på å få barn med noen jeg hadde vært sammen med i kun 3 måneder.

[huufsa]

Det er greit hvis man i utgangspunktet ønsker å dele bord og seng, men at det seinere viser seg at samlivet ikke fungerer. Men man bør ihvertfall forsøke å få samlivet til å fungere hvis man har barn sammen, og man bør sette barnets ve og vel foran egne ønsker.

Greit nok, ekteskap og samboerforhold ryker. Jeg fordømmer dem heller ikke hvis de i det minste forsøker, skilsmissen må være absolutt siste utvei. Mange problemer kan løses.

Det jeg reagerer på er kvinner som velger å få barn alene, uten mannens samtykke. De som allerede før de blir gravide bestemmer seg for at de ikke vil ha noen mann inne i bildet, og at de vil oppdra barnet alene. De er egoistiske etter min mening.

Det er også egoistisk å få barn når man har kjent hverandre kun kort tid. Da har man bare seg selv å takke når forholdet ryker. Man bør vente med å få barn til man er sikker på at man kjenner hverandre, at man har noenlunde samme syn på en del ting, barneoppdragelse, viktige verdier i livet osv.

Og jeg ble gravid etter å ha bodd sammen med psykoen i 4 år...

Jeg fant meg i fysisk og psykisk mishandling alt for lenge...

Når barnet var 4 mndr ble h*n mishandlet for første (og siste) gang...

I dag er h*n 12 år, og har ingen kontakt med sin far.

Det er så mye som spiller inn, -så mye som former ens instillinger.

[Gjest brusa]

Nå blir jeg vel lynsjet igjen da...here we go:

Forstår en del av det du skriver MEN:

Min PERSONLIGE oppfatning er at det er bedre for barna å bo hos mor og far.

Vel klager mange over mennene sine (meg inkludert noen ganger), men så lenge det ikke er "alvorlige" krangler så har vel ikke barna akkurat vondt av å se at mennesker kan være uenige men likevel tilpasse seg hverandre...det er snakk om å ikke kun kjøre sitt eget løp og at kun slik du vil ha det er bra nok..

Livet går opp og ned, det samme gjør et forhold, men man behøver ikke velge den enkleste veien for det...

Mor og Far representerer ofte forskjellige væremåter og påvirker barna sine forskjellig..jeg mener barna har godt av litt fra far og litt fra mor for å være tilpasningsdyktige i andre situasjoner..

Noe annet er det å velge å leve uten mann når man ikke har barn å tenke på...eller å velge å leve uten barn...folk må gjøre som de føler for så lenge det ikke går utover andre.

[Gjest nickno]

OK, jeg sier ikke at det ikke er mulig. Du hadde sikkert flaks, og fant en ansvarlig og dugelig mann. Men det er ikke alle som har vært like heldige som deg.

Jeg hadde aldri tatt sjansen på å få barn med noen jeg hadde vært sammen med i kun 3 måneder.

Det var vel ikke helt planlagt da.

Hadde nok vurdert abort dersom han hadde vært helt i mot å få barn.

Forsåvidt er jeg enig med deg, men hvis man begynner å bli veldig opp i årene og den biologiske klokka begynner å tikke så kan jeg skjønne at man kanskje velger å få barn selvom mannen ikke er helt den man ønsker.

Dere menn har jo ikke den biologiske klokka helt på samme måten som oss kvinner.

[Gjest brusa]

Og jeg ble gravid etter å ha bodd sammen med psykoen i 4 år...

Jeg fant meg i fysisk og psykisk mishandling alt for lenge...

Når barnet var 4 mndr ble h*n mishandlet for første (og siste) gang...

I dag er h*n 12 år, og har ingen kontakt med sin far.

Det er så mye som spiller inn, -så mye som former ens instillinger.

Under slike forhold har jo barna det best uten å bo samen med far så jeg støtter deg 100 %. Håper det går bedre nå da

:-)

[Gjest lis@bet]

Det er greit hvis man i utgangspunktet ønsker å dele bord og seng, men at det seinere viser seg at samlivet ikke fungerer. Men man bør ihvertfall forsøke å få samlivet til å fungere hvis man har barn sammen, og man bør sette barnets ve og vel foran egne ønsker.

Greit nok, ekteskap og samboerforhold ryker. Jeg fordømmer dem heller ikke hvis de i det minste forsøker, skilsmissen må være absolutt siste utvei. Mange problemer kan løses.

Det jeg reagerer på er kvinner som velger å få barn alene, uten mannens samtykke. De som allerede før de blir gravide bestemmer seg for at de ikke vil ha noen mann inne i bildet, og at de vil oppdra barnet alene. De er egoistiske etter min mening.

Det er også egoistisk å få barn når man har kjent hverandre kun kort tid. Da har man bare seg selv å takke når forholdet ryker. Man bør vente med å få barn til man er sikker på at man kjenner hverandre, at man har noenlunde samme syn på en del ting, barneoppdragelse, viktige verdier i livet osv.

Du sier det er egoistisk å få barn etter å ha kjent hverandre kort tid, og at man burde ha et godt fungerende samliv før man setter barn til verden.

Når mener du at to mennesker kjenner hverandre godt nok? For det er ikke antall år det er snakk om her, vel?

Og tror ikke du også at de fleste deler dine kriterier til når man burde få barn? Men nå er det ikke en ideell verden vi lever i, samlivet forandrer seg når det kommer barn inn i bildet. For noen er disse forandringene uoverkommelige, uansett hvor godt man hadde det i utgangspunktet, og det er noen ganger til barnas beste om foreldrene går fra hverandre.

Mitt poeng; man er aldri garantert noe som helst, man kan bare gå ut fra den nåværende situasjon. Min samboer og jeg har vært sammen i 6 år og planlegger å være sammen resten av livet. Få barn og hele pakka. Men vi har ingen garantier for at det vil gå som vi ønsker!

Ting er ofte mer komplisert enn det vi andre har innblikk i.

[Gjest Niels Henrik]

Det var vel ikke helt planlagt da.

Hadde nok vurdert abort dersom han hadde vært helt i mot å få barn.

Forsåvidt er jeg enig med deg, men hvis man begynner å bli veldig opp i årene og den biologiske klokka begynner å tikke så kan jeg skjønne at man kanskje velger å få barn selvom mannen ikke er helt den man ønsker.

Dere menn har jo ikke den biologiske klokka helt på samme måten som oss kvinner.

Men når man velger å få barn selv om mannen ikke er helt den man ønsker, er man EGOISTISK.

[Gjest Du er en dust , altså]

Nå blir jeg vel lynsjet igjen da...here we go:

Forstår en del av det du skriver MEN:

Min PERSONLIGE oppfatning er at det er bedre for barna å bo hos mor og far.

Vel klager mange over mennene sine (meg inkludert noen ganger), men så lenge det ikke er "alvorlige" krangler så har vel ikke barna akkurat vondt av å se at mennesker kan være uenige men likevel tilpasse seg hverandre...det er snakk om å ikke kun kjøre sitt eget løp og at kun slik du vil ha det er bra nok..

Livet går opp og ned, det samme gjør et forhold, men man behøver ikke velge den enkleste veien for det...

Mor og Far representerer ofte forskjellige væremåter og påvirker barna sine forskjellig..jeg mener barna har godt av litt fra far og litt fra mor for å være tilpasningsdyktige i andre situasjoner..

Noe annet er det å velge å leve uten mann når man ikke har barn å tenke på...eller å velge å leve uten barn...folk må gjøre som de føler for så lenge det ikke går utover andre.

Særlig synes du det er greit at foreldrene bor sammen og mor får bank og ungene blir misbrukt seksuelt

[huufsa]

Under slike forhold har jo barna det best uten å bo samen med far så jeg støtter deg 100 %. Håper det går bedre nå da

:-)

Vi har det kjempefint i dag!

:-)

Men det tok noen år å 'komme til seg selv'...

[Gjest brusa]

Særlig synes du det er greit at foreldrene bor sammen og mor får bank og ungene blir misbrukt seksuelt

Ehhh...synes jeg det er greit ? Hvor i h....tar du det fra ? Det er du som er dust som legger ord i munnen på andre.

[piperill]

Det gir meg veldig dårlige signaler, når noen har fex 4 barn m 4 forskjellige menn.

Da har du faktisk ikke helt kontroll over dømmekraften din.

Ja, du kan ha hatt uflaks, men da hører det med at et eller annet sted på veien har dømmekraften vært svak.

Mulig det finnes sterke damer der ute som gjør dette bevisst, jeg mener det uansett er feil.

[Gjest Niels Henrik]

Du sier det er egoistisk å få barn etter å ha kjent hverandre kort tid, og at man burde ha et godt fungerende samliv før man setter barn til verden.

Når mener du at to mennesker kjenner hverandre godt nok? For det er ikke antall år det er snakk om her, vel?

Og tror ikke du også at de fleste deler dine kriterier til når man burde få barn? Men nå er det ikke en ideell verden vi lever i, samlivet forandrer seg når det kommer barn inn i bildet. For noen er disse forandringene uoverkommelige, uansett hvor godt man hadde det i utgangspunktet, og det er noen ganger til barnas beste om foreldrene går fra hverandre.

Mitt poeng; man er aldri garantert noe som helst, man kan bare gå ut fra den nåværende situasjon. Min samboer og jeg har vært sammen i 6 år og planlegger å være sammen resten av livet. Få barn og hele pakka. Men vi har ingen garantier for at det vil gå som vi ønsker!

Ting er ofte mer komplisert enn det vi andre har innblikk i.

OK, jeg vet at man aldri er garantert noe som helst. Jeg sier bare at SJANSENE for at det går bra er langt bedre hvis man kjenner den personen man velger å få barn med. Og man ønsker jo ikke å spille hasard med sitt eget og andres liv.

Jeg mener jo helst at man bør ha vært sammen noen år, ja. Man bør kjenne hverandres holdninger og innstilling til forskjellige ting, og man bør forsikre seg om at man har noenlunde samme syn på viktige saker i livet, f.eks. barneoppdragelse.

[Gjest fritt valg??????]

Men når man velger å få barn selv om mannen ikke er helt den man ønsker, er man EGOISTISK.

Hvorfor mener du man er egoistisk? Når ble det egoistisk å sette barn til verden?

Hva er forskjellen for et barn som først lever sammen med både mor og far i kanskje 8-10 år for så å oppleve at grunnpilaren ryker, far eller mor flytter ut,

og et barn som fødes til å leve kun sammen med mor og ikke er vant til annet?

Jeg gjentar igjen - jeg mener at barn skal ha god kontakt med sin far også, men ikke nødvendigvis bo under samme tak.

Hva er så egoistisk med det?

Og ovenfor hvem blir det egoistisk?

[Gjest Niels Henrik]

Særlig synes du det er greit at foreldrene bor sammen og mor får bank og ungene blir misbrukt seksuelt

Saklig. I hovedinnlegget står det:

"Vi velger ikke fordi vi er mishandlet, undertrykt eller noe sånt, vi velger ut fra våre egne ønsker."

det er ikke snakk om vold, misbruk eller liknende, det er snakk om såkalt "sterke" kvinners valg.

[Gjest Kandarell]

Jeg er enig i mye av det du skriver, men under forutsetning av at mor er ressurssterk og har god økonomi til å kunne ta seg av barna alene.

Det blir litt søkt å kun basere seg på de økonomiske støtteordningene det offentlige byr på.Etter tre år tar de slutt, og hva da om denne moren ikke har benyttet tiden til å skaffe seg utdannelse og/eller jobb?

Den tryggeste rammen tror jeg barna får sammen med begge foreldrene, såfremt det går an så er det det beste for barna.

Men det er mange barn som greier seg bra sammen med bare den ene foreldren også, det kommer jo helt an på hvor ressurssterk denne moren eller faren er.

Jeg beundrer de om greier å ta hele støyten alene, for det er sannelig litt av et ansvar