Konkuranse: Skriv en slutt på denne novellen!

[Gjest novelleskriveren som er tom for ideer]

Drømmen om fred

”Pappaaaaaaaaaa”; hører jeg det ropes fra toalettet. Så litt skramling og et nytt hyl. ”Jeg er feeeeeeerdiiiiiiiig!”.

Jeg smiler litt oppgitt og legger sammen laptopen. Suger litt på en ifa og labber bort til veslejenta. ”Pappa! Kan ikke vi dra i dyreparken i dag og kikke på dyrene?”. Jeg smiler. ”Ja, vi kan ta oss en tur dit i dag, vesla”. I bakhodet surrer tankene rundt hvordan dette skal gå. Det har ikke alltid vært like lett å gå ut av døra for oss.

Jeg jobber for tiden med en biografi om mitt eget liv. Det er mange bruddstykker som kommer frem, både på godt og vondt. Som barn var jeg lykkelig uvitende om hva alt styret var for noe rundt familien vår. Jeg skjønte ikke hvorfor vi var på forsiden av Se & Hør eller hvorfor vi hadde flere store hus, leiligheter og landssteder, mens mine kamerater bodde i leiligheter og hus. Jeg skjønte virkelig ikke denne annerledesheten som nesten tok livet av meg da jeg var tenåring.

Nå har vi trukket oss tilbake og prøver å leve et normalt liv. Ukebladene jakter ikke lenger på informasjon om meg eller ville bilder. De ”vennene” som har solgt slikt materiale om meg får ikke lenger gode tilbud fra pressen. Det er godt at det har stilnet og mange lurer sikkert på hvorfor jeg skriver en biografi nå. Hvorfor jeg gidder sette søkelyset på meg selv igjen. Jeg kan si det som det er: Jeg har en historie å fortelle.

”Rrrrrrrrrrrrrrr”: telefonen ringer. ”Skal bare ta denne telefonen så går vi, Ingrid”, sier jeg til veslejenta. Hun sitter ferdig påkledt med hjemmestrikkede ullsokker fra svigermor og svindyre støvler fra min mor. Støvlene er visst spesiallagd for Ingrid. Tøys syns jeg, men man leverer ikke tilbake gaver heller. Dessuten er de knallrosa noe som virkelig falt i smak hos min lille håpfulle.

”Ja, hallo?”, svarer jeg i telefonen. Stemmen i den andre enden er ukjent. Hun sier at det har skjedd noe med min mor. Hun ligger på sykehus, har vært i en trafikkulykke. Det er visst alvorlig.

Jeg kjenner pusten går raskere, pulsen øker. Det svartner nesten for meg. Jeg får et av disse panikkanfallene jeg trodde jeg var ferdig med.

Jeg setter meg ned og prøver å puste roligere. Prøver å ikke grine. Vil ikke skremme Ingrid der hun sitter og venter på å få dratt i dyreparken.

Jeg kaster et blikk bort på veggen der det henger et gammelt familiebilde fra da vi bodde i en leilighet i ...gate. Det var en god tid med en snill stefar. Mamma var ferdig med å ruse seg og levde et for henne altfor anstendig liv. Hvem hadde vel trodd at hun kom til å havne i de kongelige rekker? Ja, det er helt utrolig.

Jeg fikk klump i halsen. Min mor og jeg har ikke hatt kontakt på mange år, bortsett fra at hun har kontakt med datteren min inni mellom, men da er min kone sammen med dem. Jeg har ikke orket mamma på lenge nå. Det er for slitsomt å forholde seg til hennes skiftende virkelighet og ustabile psyke. Det er vel både arv og miljø som har gjort sitt både for mamma og meg, men jeg kan ikke unnskylde henne.

Jeg får beskjed av damen på tråden at jeg må komme på sykehuset så fort som mulig for det står mellom liv og død. Igjen får jeg denne prikkende følelsen i hodet. ”Det blir nok ikke dyrehage på oss idag, Ingrid”, sier jeg til veslejenta. Jeg ser at hun blir skuffet, men når jeg sier at bestemor er på sykehuset så ser hun på meg med de store blå øynene sine på en måte som kan smelte et pappahjerte. ”Da må vi dra dit!”, sier hun veslevoksent og tar meg i hånda.

Jeg kjørte til sykehuset enda jeg var som en zombie i huet. Det suste under topplokket, det prikket i huden. Jeg prøver å finne et sted å parkere, men det var tjukt av folk rundt sykehuset. Jeg satte fra meg bilen ved vegkanten, tok dattera på armen og presset meg forbi folkemassen og blitzregnet. Mikrofoner ble dyttet oppi ansiktet mitt, og jeg kjente det kokte i toppetasjen.

”Hvordan er Mette Marits tilstand?”, er det en som er frekk nok til å spørre. Hvordan i helvete kan jeg vite det!! Jeg kommer ikke inn på sykehuset til mora mi en gang!

Jeg slapp ned veslejenta og ba henne løpe inn og snakke med damen i resepsjonen. Dette har vi vært igjennom før. Det suste rundt ørene mine og det siste jeg vet er at alt blir svart

Minner fra tidligere episoder spilles av i hodet mitt. Jeg våkner opp og føler meg totalt mørbanket. Føles som jeg har vært på fylla i en uke og ikke har sovet på 3 dager. ”Ingrid!”, roper jeg. Hvor er dattera mi? En sykepleier kommer bort til meg og forteller at hun er sammen med Håkon og ser til min mor. Moren min er visst stabil, men fortsatt er hun alvorlig skadd. ”Jeg må se til henne”, hveser jeg.

"............................"

[Gjest Daisy]

Den var vel litt på kanten? Ikke bra heller... sorry

[Gjest Daisy]

Den var vel litt på kanten? Ikke bra heller... sorry

Oj, unnskyld..., ikke meningen. Jeg synes det var dumt at du brukte navnet MetteMarit. Jeg er ingen fan, det er ikke derfor. Men det er bedre om leseren får stusse litt på hvem det er. Man skjønner det gjerne også før navnet avsløres. Ellers er det jo en interessant problemstilling, det skal du ha. Synes bare den var litt ungdomsskoleformulert om du skjønner meg. Litt for "sa hun og tok et langt drag av den smakfulle sigaretten sin". Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, så det vitner vel om at jeg ikke er en så veldig mye bedre skribent selv.

[favn]

*RRRRRRR* Vekkeklokka klemtet høyt og jeg våknet til nok en alminnelig tirsdag.

--- Slutt ----------

[Gjest ungdomskole-stil-skriveren]

Oj, unnskyld..., ikke meningen. Jeg synes det var dumt at du brukte navnet MetteMarit. Jeg er ingen fan, det er ikke derfor. Men det er bedre om leseren får stusse litt på hvem det er. Man skjønner det gjerne også før navnet avsløres. Ellers er det jo en interessant problemstilling, det skal du ha. Synes bare den var litt ungdomsskoleformulert om du skjønner meg. Litt for "sa hun og tok et langt drag av den smakfulle sigaretten sin". Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, så det vitner vel om at jeg ikke er en så veldig mye bedre skribent selv.

Det skulle være en almennfag-stil, men jeg sliter skikkelig med å skrive slike tekster. Fant ingen oppgaver jeg egentlig hadde lyst til å besvare og måtte bare skrive noe møl.

Enig med deg i at jeg burde droppet navnet, men det er forsent nå. Makkverket er levert.

[Gjest Daisy]

Det skulle være en almennfag-stil, men jeg sliter skikkelig med å skrive slike tekster. Fant ingen oppgaver jeg egentlig hadde lyst til å besvare og måtte bare skrive noe møl.

Enig med deg i at jeg burde droppet navnet, men det er forsent nå. Makkverket er levert.

Nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet... var ikke meningen å si den var dårlig... unnskyld... det var ikke så bastant ment som jeg sa det. Beklager.... la meg få vite hva du fikk da, så kan jeg få meg en i fleisen.

[Gjest novelleskribenten]

Nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet... var ikke meningen å si den var dårlig... unnskyld... det var ikke så bastant ment som jeg sa det. Beklager.... la meg få vite hva du fikk da, så kan jeg få meg en i fleisen.

Heldigvis har jeg fag som jeg er sterkere i enn norsk.

Du skal få høre hvordan det går. Jeg ble ikke lei meg av kritikken. Syns det var en helt jævlig stil.

[Gjest Daisy]

Heldigvis har jeg fag som jeg er sterkere i enn norsk.

Du skal få høre hvordan det går. Jeg ble ikke lei meg av kritikken. Syns det var en helt jævlig stil.

ÅÅÅÅÅÅÅååååå, den dårlige samvittigheten stikker meg likevel som en sløv kniv i ryggraden.