Descartes og sikker viten

[Gjest Descartes]

Slapp av, jeg er ingen unnasluntrer som ikke gjør sakene mine selv.

Jeg tror jeg har skaffet meg en ok oversikt over Rene Descartes metode for å oppnå sikker viten. Den metodiske tvilen, gudsbevisene forstår jeg, i alle fall på det nivået jeg studerer (ex.phil.)

Derimot har jeg fortsatt ikke klart å trekke noen paralleller herfra til årsaken til at Descartes nettopp er så opptatt av sikker viten. Det jeg lurer på, kan rett og slett oppsummeres i en enkel setning: Hvorfor er sikker viten så viktig for Descartes?

Gud som garantist for dette, ok, men hvorfor? Kunne han ikke bare tatt seg en tur på byen og driti ut sikker viten?

[Gjest Hume]

Descartes metode var matematisk av natur, tatt fra Euklids aksiomatiske geometri. Den omfattet kombinasjonen av sikre utgangspunkter og logisk gyldige resonnementer. Utgangspunktet hans var at man måtte tvile på alt, også det man tidligere hadde ansett som sikker viten. Descartes ville ta et skritt tilbake og rive ned en verden, for siden å kunne ta to fram og bygge den opp igjen. Hans radikale tvil var tydelig inspirert av den skeptiske tradisjonen, fra antikkens Sextus Empiricus (169-210), som ble oversatt og kjent i renessansen, Agrippa von Nettesheims (1486-1535) De Vanitate Scientiarum (Om vitenskapenes fånytte) og Michel de Montaignes (1533-92) essays (essayer=forsøke). Det gjaldt å finne noe sikkert og ubetvilelig, for så logisk å utlede nye sannheter fra dette. Et problemkompleks skulle alltid deles opp i så små deler som mulig, slik at man kunne løse et delproblem av gangen. Man skulle løse de enkleste problemene først, og så de mer og mer sammensatte. Slik kunne helheten settes sammen igjen, og problemet ville ikke være like problematisk lengre. Descartes foreslår altså en analyse, etterfulgt av en syntese.

Det sikre grunnlaget for all viten Descartes fant etter å ha tvilt en stund, var vissheten om sin egen og Guds eksistens. Dette mente han var medfødte ideer, noe som knytter ham opp til den platonske tradisjonen og setter ham i motsetning til Lockes forestilling om hjernen som en fra fødselen blank tavle (tabula rasa), som venter på sanseinntrykk utenfra. Descartes kløp seg hardt i armen, og fant ut at han umulig kunne tvile på at han satt og grublet over disse tingene. Nettopp fordi han tenkte, eller for den saks skyld tvilte, måtte han også eksistere. "Jeg tenker, altså er jeg" (Cogito ergo sum). Descartes representerte således filosofiens første refleksjon over seg selv og sin egen virksomhet. Vissheten om egen eksistens bruker han videre til også å utlede Guds eksistens. Spørsmålet er om ikke Guds eksistens allerede lå implisitt i Descartes' 'jeg', og således var en garanti for Descartes' resonnement allerede før han var bevist. Descartes tar også med i betraktningen at han kan bli lurt av en ond ånd der han sitter, men om han blir det må han også fremdeles eksistere. Dessuten tror ikke Descartes den allmektige guden ville tillate noe slikt. Ut fra dette har det vært spekulert i om ikke Descartes forutsetter Guds eksistens allerede før han beviser sin egen. Videre kan det virke som om Descartes utelukker muligheten av irrasjonalitet eller galskap i sin teori, idet han mener tenkning og fornuft er det samme. Romantikken og senere Sigmund Freud (1856-1939) endrer et slikt syn.

Hentet fra Ariadne.

[Gjest Descartes]

Descartes metode var matematisk av natur, tatt fra Euklids aksiomatiske geometri. Den omfattet kombinasjonen av sikre utgangspunkter og logisk gyldige resonnementer. Utgangspunktet hans var at man måtte tvile på alt, også det man tidligere hadde ansett som sikker viten. Descartes ville ta et skritt tilbake og rive ned en verden, for siden å kunne ta to fram og bygge den opp igjen. Hans radikale tvil var tydelig inspirert av den skeptiske tradisjonen, fra antikkens Sextus Empiricus (169-210), som ble oversatt og kjent i renessansen, Agrippa von Nettesheims (1486-1535) De Vanitate Scientiarum (Om vitenskapenes fånytte) og Michel de Montaignes (1533-92) essays (essayer=forsøke). Det gjaldt å finne noe sikkert og ubetvilelig, for så logisk å utlede nye sannheter fra dette. Et problemkompleks skulle alltid deles opp i så små deler som mulig, slik at man kunne løse et delproblem av gangen. Man skulle løse de enkleste problemene først, og så de mer og mer sammensatte. Slik kunne helheten settes sammen igjen, og problemet ville ikke være like problematisk lengre. Descartes foreslår altså en analyse, etterfulgt av en syntese.

Det sikre grunnlaget for all viten Descartes fant etter å ha tvilt en stund, var vissheten om sin egen og Guds eksistens. Dette mente han var medfødte ideer, noe som knytter ham opp til den platonske tradisjonen og setter ham i motsetning til Lockes forestilling om hjernen som en fra fødselen blank tavle (tabula rasa), som venter på sanseinntrykk utenfra. Descartes kløp seg hardt i armen, og fant ut at han umulig kunne tvile på at han satt og grublet over disse tingene. Nettopp fordi han tenkte, eller for den saks skyld tvilte, måtte han også eksistere. "Jeg tenker, altså er jeg" (Cogito ergo sum). Descartes representerte således filosofiens første refleksjon over seg selv og sin egen virksomhet. Vissheten om egen eksistens bruker han videre til også å utlede Guds eksistens. Spørsmålet er om ikke Guds eksistens allerede lå implisitt i Descartes' 'jeg', og således var en garanti for Descartes' resonnement allerede før han var bevist. Descartes tar også med i betraktningen at han kan bli lurt av en ond ånd der han sitter, men om han blir det må han også fremdeles eksistere. Dessuten tror ikke Descartes den allmektige guden ville tillate noe slikt. Ut fra dette har det vært spekulert i om ikke Descartes forutsetter Guds eksistens allerede før han beviser sin egen. Videre kan det virke som om Descartes utelukker muligheten av irrasjonalitet eller galskap i sin teori, idet han mener tenkning og fornuft er det samme. Romantikken og senere Sigmund Freud (1856-1939) endrer et slikt syn.

Hentet fra Ariadne.

Takk, takk!

Alt dette har jeg for så vidt skaffet meg oversikt over, men jeg tror likevel jeg hadde nytte av å lese denne teksten.

Ett mulig svar på spørsmålet om hvorfor sikker viten er viktig og noe å strebe etter, er at det (jfr. Descartes aksiomatiske metode) åpner for ny viten basert på den forrige (deduksjon). Men fortsatt så sitter man igjen med spørsmålet: "Hva er vitsen?"

Takk for svar.

[snooker]

Descartes metode var matematisk av natur, tatt fra Euklids aksiomatiske geometri. Den omfattet kombinasjonen av sikre utgangspunkter og logisk gyldige resonnementer. Utgangspunktet hans var at man måtte tvile på alt, også det man tidligere hadde ansett som sikker viten. Descartes ville ta et skritt tilbake og rive ned en verden, for siden å kunne ta to fram og bygge den opp igjen. Hans radikale tvil var tydelig inspirert av den skeptiske tradisjonen, fra antikkens Sextus Empiricus (169-210), som ble oversatt og kjent i renessansen, Agrippa von Nettesheims (1486-1535) De Vanitate Scientiarum (Om vitenskapenes fånytte) og Michel de Montaignes (1533-92) essays (essayer=forsøke). Det gjaldt å finne noe sikkert og ubetvilelig, for så logisk å utlede nye sannheter fra dette. Et problemkompleks skulle alltid deles opp i så små deler som mulig, slik at man kunne løse et delproblem av gangen. Man skulle løse de enkleste problemene først, og så de mer og mer sammensatte. Slik kunne helheten settes sammen igjen, og problemet ville ikke være like problematisk lengre. Descartes foreslår altså en analyse, etterfulgt av en syntese.

Det sikre grunnlaget for all viten Descartes fant etter å ha tvilt en stund, var vissheten om sin egen og Guds eksistens. Dette mente han var medfødte ideer, noe som knytter ham opp til den platonske tradisjonen og setter ham i motsetning til Lockes forestilling om hjernen som en fra fødselen blank tavle (tabula rasa), som venter på sanseinntrykk utenfra. Descartes kløp seg hardt i armen, og fant ut at han umulig kunne tvile på at han satt og grublet over disse tingene. Nettopp fordi han tenkte, eller for den saks skyld tvilte, måtte han også eksistere. "Jeg tenker, altså er jeg" (Cogito ergo sum). Descartes representerte således filosofiens første refleksjon over seg selv og sin egen virksomhet. Vissheten om egen eksistens bruker han videre til også å utlede Guds eksistens. Spørsmålet er om ikke Guds eksistens allerede lå implisitt i Descartes' 'jeg', og således var en garanti for Descartes' resonnement allerede før han var bevist. Descartes tar også med i betraktningen at han kan bli lurt av en ond ånd der han sitter, men om han blir det må han også fremdeles eksistere. Dessuten tror ikke Descartes den allmektige guden ville tillate noe slikt. Ut fra dette har det vært spekulert i om ikke Descartes forutsetter Guds eksistens allerede før han beviser sin egen. Videre kan det virke som om Descartes utelukker muligheten av irrasjonalitet eller galskap i sin teori, idet han mener tenkning og fornuft er det samme. Romantikken og senere Sigmund Freud (1856-1939) endrer et slikt syn.

Hentet fra Ariadne.

hmm... Fikk nesten lyst til å hente frem filosifibøkene igjen.

[Gjest Hume]

Takk, takk!

Alt dette har jeg for så vidt skaffet meg oversikt over, men jeg tror likevel jeg hadde nytte av å lese denne teksten.

Ett mulig svar på spørsmålet om hvorfor sikker viten er viktig og noe å strebe etter, er at det (jfr. Descartes aksiomatiske metode) åpner for ny viten basert på den forrige (deduksjon). Men fortsatt så sitter man igjen med spørsmålet: "Hva er vitsen?"

Takk for svar.

Vitsen? Vel, det at mennesket er noe helt spesielt for gud, at vi har en spesiell plass i hans skaperverk. Og at det kommer en bedre dag i morgen.

[Gjest Descartes]

Vitsen? Vel, det at mennesket er noe helt spesielt for gud, at vi har en spesiell plass i hans skaperverk. Og at det kommer en bedre dag i morgen.

Du er sikkert klar over at jeg spissformulerte meg.. :-)

Ja, jeg ser poenget ditt. At vi har en spesiell plass i Guds skaperverk, kan man kanskje også trekke en parallell fra til hans dualisme: sjel og legeme. Dyr har bare legeme, de er maskiner, mens mennesket også har en sjel. Flott! Takk skal du ha, Hume!

Forresten, navnevalget ditt kan kanskje tyde på at du tar avstand fra Descartes premisser og dermed også resonnement?

Takk igjen!

[Gjest Hume]

Du er sikkert klar over at jeg spissformulerte meg.. :-)

Ja, jeg ser poenget ditt. At vi har en spesiell plass i Guds skaperverk, kan man kanskje også trekke en parallell fra til hans dualisme: sjel og legeme. Dyr har bare legeme, de er maskiner, mens mennesket også har en sjel. Flott! Takk skal du ha, Hume!

Forresten, navnevalget ditt kan kanskje tyde på at du tar avstand fra Descartes premisser og dermed også resonnement?

Takk igjen!

*Humrer*

Nei, jeg tviler på at jeg er glup nok til å kunne komme med en saklig grunn til å ta avstand fra noens teorier faktisk...;0) Men Hume var (i mine øyne i alle fall) en god liten frekkas, og argumentet hans ER jo vanskelig å motbevise da.