jenta som ikke kunne gråte

[Nedia]

Det var en gang ei jente, ei jente som ikke hadde det like bra alltid. Men hun smilte og lo med de andre, alltid. Jenta fikk det verre, et helvete inne ihodet sitt. Det eneste hun ville var å hyle, skrike, slå OG gråte. Men dette var en jente som ikke kunne gråte, enda så lyst hun hadde til å vise hvordan hun hadde det. Hun ønsket så sårt at noen skulle bry seg, for hun begynte å forstå at det var noe som var galt. Hun ønsket så sårt litt kjærlighet, en skulder å gråte på. Men det var ikke lett, for jenta var redd og hun kunne ikke gråte..... Hadde hun klart å gråte, eller hadde noen brydd seg, da hadde kanskje jenta hatt det annerledes nå. Jenta kunne kanskje hatt det litt bedre. Men sånn er det ikke. Desverre. Og hun har enda ikke lært seg å gråte.

Og den jenta det er meg.

[Ingrid24]

Kjære Nedia !

Jeg har det slik jeg også. Jeg kan heller ikke gråte, har lyst, men jeg tør ikke, jeg er redd ! Redd for å miste kontrollen.

Jeg synes det er godt å høre at det er flere som har det slik.

Jeg unner deg det selvfølgelig ikke, men det kan være med på å skape en slags trygghet om at det faktisk ikke bare er deg eller meg som har det slik, men at det faktisk er flere.

Gode ønsker til deg fra meg.

[haidama]

Vel jeg griner hele tiden, derfor syns alle jeg er en idiot.

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære Nedia

Det er tydelig hvor klar du er over dtt behov (og din rett?) til å slippe følelsene løs. For mange er det sentralt å kunne vise denne siden av seg selv. Særlig gjelder det personer med spisef. hvis ikke er det så mange andre "destruktive" metoder som benyttes for å vekke eller slukke følelser. Er det ingen du kan gi deg hen sammen med eller hos?? Husk for mange er dette noe som en må trene på eller lære. Håper du har eller finner en som kan hjelpe deg i den prosessen

Lykke til!

[katya]

Kjære Nedia !

Jeg har det slik jeg også. Jeg kan heller ikke gråte, har lyst, men jeg tør ikke, jeg er redd ! Redd for å miste kontrollen.

Jeg synes det er godt å høre at det er flere som har det slik.

Jeg unner deg det selvfølgelig ikke, men det kan være med på å skape en slags trygghet om at det faktisk ikke bare er deg eller meg som har det slik, men at det faktisk er flere.

Gode ønsker til deg fra meg.

det var en gang en jente på sykehus. hun var frustrert, sinna, redd og lei seg ville slå, nekte, sparke hyle og gråte men klarte det ikke. hun trodde hun var alene om det men fant nå ut at det er flere som har det sånn.

jeg tenker masse på deg nedia! jeg vet hvordan du har det og føler med deg. ta vare på deg selv!

mange gode varme klemmer fra

[Piedra]

Kjære Nedia...

Som du får høre av flere her, så er du ikke alene om ikke å klare å slippe følelsene løs. Jeg klarer heller ikke å gråte. Det hender om natta når jeg er helt alene, men det skal mye til. Overfor andre så smiler jeg alltid, og folk sier at jeg ser godt ut. Jeg er trygt sagt ikke et menneske som det indre viser utenpå på! Det å smile når jeg snakker om vanskelige ting er en mekanisme som nærmest er innebygget, en slags overlevelsesmekanisme kanskje. Selv når jeg snakker med psykiateren min så klarer jeg ikke å gråte, eller å vise følelser som samsvarer mer med det jeg virkelig føler. Jeg føler meg kjempeanspent og vet ikke hvor jeg skal se eller gjøre av meg, og må "redde" situasjonen med å smile...

Håper det går bra med deg!

[Gjest engelen]

Kjære Nedia.

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. En gang i tiden hadde jeg det også slik. Jeg turte ikke si hvordan jeg egentlig hadde det. Bare smilte og lo. Men i år har det forandra seg.

I dag var isste dagen på skolen. Jeg stoppet lærerinna vår som vi skulle ha i første time(hun erså grei!!) Jeg fortalte henne at jeg var trit å lei fordi jeg grudde meg til jul, å være hjmme hele tia. Alle (nesten) vennene mine reiser bort og en del andre småting.Jeg sa også at det godt kunne være at jeg begynte å gråte i timen. Hun forsto meg, og sa at det absolutt gjorde ingenting om jeg gråt i timen. Jeg greiddde å holde meg, men den tunge følelsen var der. Det merkelige var at den kom sånn plutselig at jeg fikk trang til å gråte. Lærerinna som vi hadde nå har sett meg gråte før... Er så glad for at hun bryr seg. Hun vet også at jeg sliter med en sf..

En dag Nedia, er det din tur til å få gråte ut. Håper at den dagen har du noen å støtte deg til. Hvis du klarer å gråte, kommer nok de fleste følelsene ut. Det er vondt å bare ha en klump inni seg. Jeg vet hvordan det er. Du klarer nok å gråte en gang.

Jeg er glad i deg, og prøv når du er trist å lei å si det til andre. Ofte får du MYE igjen for det!! Jeg har gjort det i løpet av dette skoleåret, og det har hjulpet meg masse. Det er vanskelig å gå å spille hele tiden.Det sliter på en som menneske.

*klem* fra

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Kjære Nedia.

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. En gang i tiden hadde jeg det også slik. Jeg turte ikke si hvordan jeg egentlig hadde det. Bare smilte og lo. Men i år har det forandra seg.

I dag var isste dagen på skolen. Jeg stoppet lærerinna vår som vi skulle ha i første time(hun erså grei!!) Jeg fortalte henne at jeg var trit å lei fordi jeg grudde meg til jul, å være hjmme hele tia. Alle (nesten) vennene mine reiser bort og en del andre småting.Jeg sa også at det godt kunne være at jeg begynte å gråte i timen. Hun forsto meg, og sa at det absolutt gjorde ingenting om jeg gråt i timen. Jeg greiddde å holde meg, men den tunge følelsen var der. Det merkelige var at den kom sånn plutselig at jeg fikk trang til å gråte. Lærerinna som vi hadde nå har sett meg gråte før... Er så glad for at hun bryr seg. Hun vet også at jeg sliter med en sf..

En dag Nedia, er det din tur til å få gråte ut. Håper at den dagen har du noen å støtte deg til. Hvis du klarer å gråte, kommer nok de fleste følelsene ut. Det er vondt å bare ha en klump inni seg. Jeg vet hvordan det er. Du klarer nok å gråte en gang.

Jeg er glad i deg, og prøv når du er trist å lei å si det til andre. Ofte får du MYE igjen for det!! Jeg har gjort det i løpet av dette skoleåret, og det har hjulpet meg masse. Det er vanskelig å gå å spille hele tiden.Det sliter på en som menneske.

*klem* fra

KJære engelen

Igjen er du fantastiks til å støtte de andre som sliter. Håper det går din vei nå din vei fremover!

[Nedia]

Kjære Nedia.

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. En gang i tiden hadde jeg det også slik. Jeg turte ikke si hvordan jeg egentlig hadde det. Bare smilte og lo. Men i år har det forandra seg.

I dag var isste dagen på skolen. Jeg stoppet lærerinna vår som vi skulle ha i første time(hun erså grei!!) Jeg fortalte henne at jeg var trit å lei fordi jeg grudde meg til jul, å være hjmme hele tia. Alle (nesten) vennene mine reiser bort og en del andre småting.Jeg sa også at det godt kunne være at jeg begynte å gråte i timen. Hun forsto meg, og sa at det absolutt gjorde ingenting om jeg gråt i timen. Jeg greiddde å holde meg, men den tunge følelsen var der. Det merkelige var at den kom sånn plutselig at jeg fikk trang til å gråte. Lærerinna som vi hadde nå har sett meg gråte før... Er så glad for at hun bryr seg. Hun vet også at jeg sliter med en sf..

En dag Nedia, er det din tur til å få gråte ut. Håper at den dagen har du noen å støtte deg til. Hvis du klarer å gråte, kommer nok de fleste følelsene ut. Det er vondt å bare ha en klump inni seg. Jeg vet hvordan det er. Du klarer nok å gråte en gang.

Jeg er glad i deg, og prøv når du er trist å lei å si det til andre. Ofte får du MYE igjen for det!! Jeg har gjort det i løpet av dette skoleåret, og det har hjulpet meg masse. Det er vanskelig å gå å spille hele tiden.Det sliter på en som menneske.

*klem* fra

Jenta gråt èn gang....

Det var den første gymtimen på videregående. Hun hadde det verren enn noen gang. Klassen var ny, og sommeren hadde vært fæl. Hun hadde en besteveninnde i klassen, den beste EVER. Hun hadde samme problemer som henne. Dagen før denne gymtimen fikk hun vite at besteveninna hennes skulle slutte skolen.

Jenta satt i garderoben sammen med de andre jentene i klassen. De skulle skifte... Men jenta bare satt der, helt paralysert. Hun klarte ikke å ta av seg mer enn skoene sine.... Hun kunne ikke, klarte ikke å kle av seg sammen med de andre. Det gikk ikke.

Plutselig satt jenta igjen alene i garderoben. Ingen savnet henne. Da kom tårene, alle tårene som hadde vært fanget inne i henne så lenge. Hun gråt og gråt og gråt. Ingen lurte på hvor det var blitt av jenta, ingen kom ned i garderoben. Ingen brydde seg, ikke engang de hun kjennte fra u-skolen.

Plutselig kom det noen inn i garderoben. Gymlæreren fra ungdomsskolen. En veldig grei lærere, egentlig. Hun stoppet så vidt opp. Hun sa at hun hadde hørt at jenta ikke hadde det så greit. Så sa hun at det nok kom til å gå bra, at hun bare måtte bite tennen sammen. Så gikk hun sin vei.

Jenta satt igjen alene. Kanskje enda mer ensom enn før.

Slik satt hun i nesten 2 timer, før hun klarte å gå opp i gymsalen. Satte seg på sidelinja sammen med de som ikke deltok. Utgrått og jævlig, men ingen spurte.......

Heldigvis fikk jenta egen garderobe.

Men hun tør aldri gråte igjen.

[Gjest engelen]

Jenta gråt èn gang....

Det var den første gymtimen på videregående. Hun hadde det verren enn noen gang. Klassen var ny, og sommeren hadde vært fæl. Hun hadde en besteveninnde i klassen, den beste EVER. Hun hadde samme problemer som henne. Dagen før denne gymtimen fikk hun vite at besteveninna hennes skulle slutte skolen.

Jenta satt i garderoben sammen med de andre jentene i klassen. De skulle skifte... Men jenta bare satt der, helt paralysert. Hun klarte ikke å ta av seg mer enn skoene sine.... Hun kunne ikke, klarte ikke å kle av seg sammen med de andre. Det gikk ikke.

Plutselig satt jenta igjen alene i garderoben. Ingen savnet henne. Da kom tårene, alle tårene som hadde vært fanget inne i henne så lenge. Hun gråt og gråt og gråt. Ingen lurte på hvor det var blitt av jenta, ingen kom ned i garderoben. Ingen brydde seg, ikke engang de hun kjennte fra u-skolen.

Plutselig kom det noen inn i garderoben. Gymlæreren fra ungdomsskolen. En veldig grei lærere, egentlig. Hun stoppet så vidt opp. Hun sa at hun hadde hørt at jenta ikke hadde det så greit. Så sa hun at det nok kom til å gå bra, at hun bare måtte bite tennen sammen. Så gikk hun sin vei.

Jenta satt igjen alene. Kanskje enda mer ensom enn før.

Slik satt hun i nesten 2 timer, før hun klarte å gå opp i gymsalen. Satte seg på sidelinja sammen med de som ikke deltok. Utgrått og jævlig, men ingen spurte.......

Heldigvis fikk jenta egen garderobe.

Men hun tør aldri gråte igjen.

Kjære vennen min!

Huff, dårlig gjort av læreren å bare gå ifjen. Hun burde absolutt ha brydd seg om deg, for det hjelper!!

Ikke vær redd for å vise følelser,de kommer nok. Prøv å hevd deg over det som skjedde, vet det ikke er enkelt!

Livet er ikke enkelt å leve. Av og til mister man også venner, det er knallhardt. Men stå på!!! Husk, jeg er glad i deg!

Stoor klem fra

[Gjest engelen]

KJære engelen

Igjen er du fantastiks til å støtte de andre som sliter. Håper det går din vei nå din vei fremover!

Takk! Syntes det er utrolig viktig å støtte opp andre når de har falt!! Jeg sliter en del enda, har nok en lang vei å gå...

I dag var jeg hos legen å målte bloprosenten, den lå på 80%... Foreldrene mine pressa i meg mat (de vet ikke om min sf)

Nå i ferien bor jeg hos søstera mi, orker ikke å bo hjemme.. Gleder meg nesten til skolen begynner, å vennene kommer tilbake igjen.

Er så glad jeg har dette forumet. Vil takke deg og Laila for at dere er her og svarer oss:-)

Klem fra