Nå igjen...

[Ede1365380550]

Jeg er så sliten av meg selv.

Da jeg var 14 år ble jeg alvorlig deprimert og fikk spiseforstyrrelser. I fem år vekslet jeg mellom anoreksi og bulimi. Jeg hadde et selvmordsforsøk. Så klarte jeg å komme meg ut av det.

Jeg tok opp fag fra videregående skole, jobbet fulltid og var veldig aktiv sosialt. Fikk svært gode resultater både i skole og på jobb. Etter ett år hvor jeg følte jeg var på topp, fikk jeg ett nytt slag.

Voldsom angst for en rekke ting, blant annet sosial angst, og jeg ble igjen veldig deprimert. Følte at det var så urettferdig fordi jeg hadde klart å bli frisk av SF, og nå fikk noe nytt. Jeg var langt nede, men tenkte at jeg hadde jobbet for lite med psyken min, og bare tatt de fysiske stegene for bedring.

Etter et halvt år startet jeg på en høyskoleutdannelse, og ble mye bedre. Jeg elsket studiene, og kom meg på topp igjen. Gikk ut med svært gode resultater.

To år senere møtte jeg igjen veggen, deprimert, sliten maktesløs. Tvang meg selv til å gjøre ting som jeg håpet ville gjøre meg bedre. Ved de verste ”anfallene” av depresjon gikk jeg. Jeg forstår på en måte at folk kan ty til selvskading, men jeg ønsker ikke det. Derfor går jeg istedenfor. Om det er kveld eller natt, og går til jeg er så utslitt at jeg bare sovner når jeg kommer hjem.

Blir etter ett halvt års tid bedre. Fortsetter studiene og går ut ett år senere som beste i mitt kull. Siden fikk jeg drømmejobben, jobbet knallhardt der frem til nå, men nå kommer det igjen.

Depresjonen. Tankene. Jeg sier til meg selv at jeg har vært her før, og jeg vet at om jeg bare kommer meg gjennom disse tunge dagene (månedene) så vil det bli bedre igjen. Jeg minner meg selv på selvmordsforsøket mitt i tenårene, og alt det fantastiske jeg har opplevd i ettertid. Gode ting vil skje igjen.

Men jeg er så sliten når det står på. Det føles så innmari urettferdig at det skjer meg gang på gang. En annen ting som skremmer meg er at jeg i perioder får veldig ”akutte depresjoner”. Hvor jeg blir hysterisk trist og skikkelig utenfor, tenker at jeg vil sove meg gjennom ting. Men ikke selvmord. Det nekter jeg meg selv å tenke på, som sagt det vil bli bedre. Og jeg har en fantastisk familie og venner.

Det er også så ufattelig. Hvordan kan jeg som egentlig har så mye, føle det sånn. Tilbake til fasene. Disse kan være noen timer eller en dag. Jeg gråter hysterisk, river meg i håret, og kommer meg altså ut på tur. Går og går til jeg er så sliten at jeg kan gå hjem og sove, gå hjem og være for sliten til at jeg kan gjøre meg noe.

Hva kan jeg gjøre for å slippe å få disse hysteriske anfallene? Og er det andre som har det slik?

Jeg er bare så sliten. Men jeg vet at de gode dagene kommer. Snart.

Kanskje allerede i morgen?

[cathlin]

Hei,

noen tanker jeg fikk da jeg leste dette.

Fint at du kan reagere, på en måte. At du kan bli hysterisk og gråte. Jeg ser nesten utelukkende positivt på det å kunne gråte.

Hvis du er interesert i å finne ut hvorfor du tenker og reagerer som du gjør, kan psykoanalyse være en mulighet.

Jeg har ikke personlig erfaring med dette, men har fått det anbefalt. Det er visstnok en ganske intensiv behandling over lang tid. Kan sikkert være hardt, men absolutt verdt det i forhold til å finne ut av deg selv.

Har du vært i kontakt med psykolog/iater tidligere? Kanskje noe å tenke på igjen hvis du problemene jager deg? Det er urettferdig når du føler at du har vært flink, og klart deg så lenge, men det blir slitsomt i lengden å gå fra problemene, bokstavelig talt.

Mvh

[Ede1365380550]

Hei,

noen tanker jeg fikk da jeg leste dette.

Fint at du kan reagere, på en måte. At du kan bli hysterisk og gråte. Jeg ser nesten utelukkende positivt på det å kunne gråte.

Hvis du er interesert i å finne ut hvorfor du tenker og reagerer som du gjør, kan psykoanalyse være en mulighet.

Jeg har ikke personlig erfaring med dette, men har fått det anbefalt. Det er visstnok en ganske intensiv behandling over lang tid. Kan sikkert være hardt, men absolutt verdt det i forhold til å finne ut av deg selv.

Har du vært i kontakt med psykolog/iater tidligere? Kanskje noe å tenke på igjen hvis du problemene jager deg? Det er urettferdig når du føler at du har vært flink, og klart deg så lenge, men det blir slitsomt i lengden å gå fra problemene, bokstavelig talt.

Mvh

Hei Cathlin

Tusen takk for svar.

Jeg gikk til behandling da jeg var yngre, den gang hos PP-tjenesten (tror det het det.) Kom ikke godt overens med behandleren, så jeg sluttet der etter et par år.

Den gangen tenkte jeg ikke på at det var en mulighet å skaffe en ny behandler. Men jeg jobbet videre med meg selv, og to år senere kom jeg ut av SF-en. Med god hjelp av venner og familie.

I ettertid har jeg hatt et par akutt-timer når jeg har blitt deprimert eller fått voldsomme angst-anfall. Da har jeg så absolutt hatt behov for hjelp.

Men i begge tilfellene ventet jeg i nesten ett år før jeg fikk time. Og da følte jeg meg helt super. ”Hvorfor i alle dager skal jeg som har det så bra gå til psykolog? Oppta plassen til noen som trenger det nå?” Og når jeg føler det slik, så tror jeg at disse dystre tankene og tunge dagene er borte for godt. For jeg har det jo så bra da.

Men når tankene kommer tilbake, så angrer jeg på det. Psykoanalyse høres ut som en ide. Men jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp - igjen. De første gangene snakket jeg med familie og venner om det, men det orker jeg ikke lenger.

Ikke nå igjen, jeg føler meg nærmest som en narr, eller en hypokonder. Jeg vil prøve å bli ferdig med det selv, og helst ikke vise noen at jeg er ”der nede” igjen. Jeg synes så synd på familien min som er så snill, og som stadig opplever at jeg er deprimert. Det er jo så unødvendig.

Men jeg tror at jeg vil oppsøke psykolog og kanskje forhøre meg om en psykoanalyse når jeg får litt bedre råd. Da kan jeg jo oppsøke noen i privat praksis, og der er vel ventelistene muligens kortere?

Uansett skal du ha takk for svaret. Det hjelper litt at en man ikke kjenner orker å gi ett svar til en fremmed.

Det gjør verden til ett ganske fint sted tross alt.

[cathlin]

Hei Cathlin

Tusen takk for svar.

Jeg gikk til behandling da jeg var yngre, den gang hos PP-tjenesten (tror det het det.) Kom ikke godt overens med behandleren, så jeg sluttet der etter et par år.

Den gangen tenkte jeg ikke på at det var en mulighet å skaffe en ny behandler. Men jeg jobbet videre med meg selv, og to år senere kom jeg ut av SF-en. Med god hjelp av venner og familie.

I ettertid har jeg hatt et par akutt-timer når jeg har blitt deprimert eller fått voldsomme angst-anfall. Da har jeg så absolutt hatt behov for hjelp.

Men i begge tilfellene ventet jeg i nesten ett år før jeg fikk time. Og da følte jeg meg helt super. ”Hvorfor i alle dager skal jeg som har det så bra gå til psykolog? Oppta plassen til noen som trenger det nå?” Og når jeg føler det slik, så tror jeg at disse dystre tankene og tunge dagene er borte for godt. For jeg har det jo så bra da.

Men når tankene kommer tilbake, så angrer jeg på det. Psykoanalyse høres ut som en ide. Men jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp - igjen. De første gangene snakket jeg med familie og venner om det, men det orker jeg ikke lenger.

Ikke nå igjen, jeg føler meg nærmest som en narr, eller en hypokonder. Jeg vil prøve å bli ferdig med det selv, og helst ikke vise noen at jeg er ”der nede” igjen. Jeg synes så synd på familien min som er så snill, og som stadig opplever at jeg er deprimert. Det er jo så unødvendig.

Men jeg tror at jeg vil oppsøke psykolog og kanskje forhøre meg om en psykoanalyse når jeg får litt bedre råd. Da kan jeg jo oppsøke noen i privat praksis, og der er vel ventelistene muligens kortere?

Uansett skal du ha takk for svaret. Det hjelper litt at en man ikke kjenner orker å gi ett svar til en fremmed.

Det gjør verden til ett ganske fint sted tross alt.

Enig med deg at dette kan være et fint sted og få litt støtte.

Jeg kjenner meg igjen om det du skriver fra hvordan jeg har hatt det de siste årene, med perioder der angst og fortvilelse har lagt en skygge over meg. Jeg tenkte at jeg trenger ikke hjelp, jeg klarer meg selv, vil ikke vise svakhet, dette går bra, hvis jeg venter så går det sikkert over, osv osv. Helt til det gikk så langt, ble så anspent av stress og uro at jeg ikke fikk sove om natten. Også gikk jeg og bad om hjelp. Til slutt. Det er nok det beste jeg har gjort for meg selv på mange år.

For det er ikke rett at man skal gå rundt å ha vondt, skjønner du. Og problemene forsvinner ikke, men har en tendens til å komme igjen og igjen, i en eller annen form. Som angst og pustebesvær, depresjon og følelse av håpløshet, vag uro, stiv nakke, søvnløshet, dårlig selvfølelse osv... hvis du ikke gjør noe med dem.

Du har rett til å be om hjelp. Gjør det før det går for langt. Vis at du er sterk ved å vise svakhet.

Ta en tur innom legen din og forklar situasjonen. Lange ventelister kommer man kanskje ikke unna, men kan hende du har flaks. Ikke vent for lenge.

Det er ikke håpløst!