Personlighetsforstyrrelse/psykopatiske trekk

[Gjest jeg trenger hjelp]

Jeg har god grunn til å tro at min eksmann lider av en personlighetsforstyrrelse, og brøt ut av forholdet nettopp av den grunn.

Siden vi har barn sammen, er jeg nødt til å forholde meg til ham.

Vi har en samværsavtale inngått ved rettsforlik.

Men den følger han bare når det passer ham. Det har fungert godt en stund, men nå braker det løs igjen,

Jeg får ikke fred. Det går ut på å bryte avtaler, utpsyking, trusler, ondskapsfulle utsagn og handlinger mot mine særkullsbarn, nekter å svare på henvendelse vedr. avtaler.

Han opptrer på en slik måte at det har innvirkning i min jobbsituasjon, omsorg for barna.

Hele min hverdag dreier seg om ham og hans behov, og det forlanges at jeg skal stå på pinne for ham når han finner det for godt.

Jeg er i ferd med å miste hus og hjem på grunn av alle utgifter jeg har i den forbindelse, med å rette opp skader, erstatte ting han tar fra meg og barna.

Jeg har tatt kontakt med barnevern, de vil ikke blande seg, da de sier det er en sak for rettsapparatet, politiet sier han ikke oppfyller krav om straffeforfølgelse, psykologer kan bare prate med meg, men ikke gjøre noe. Helsesøster oppfordrer til å kontakte barnevern/politi.

Jeg er i ferd med å knekke sammen, jeg orker ikke mer. Jeg har ikke overskudd til å ta meg av barna lenger (som selvsagt er hans mål), kun ett av barna er hans og han har som mål å psyke meg ned til bryter sammen.

Tanken på å forlate barna mine og overlate de til andre er nærmere og nærmere. Jeg har ikke lenger noe å tilby, de lider så under dette, men ingen kan hjelpe meg.

Han har vært innkalt både hos barnevern og politi, men han sier det stikk motsatte av meg. Handlinger han selv har utført, beskylder han meg for å ha gjort.

Han har overhodet ingen skyld i dette.

Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av dette. Det var helt for jævlig (unnskyld uttrykket) å leve sammen med ham de 2 siste årene, men spesielt etter at vårt fellesbarn kom til verden, har det tatt helt av.

Jeg har grusomme mareritter om nettene, barna mine sover ikke og etter siste samvær med barnet vårt (14 mdn), kom det hjem med brukket kragebein, uten at han så mye nevnte at det hadde skjedd noe.

Det tok flere dager før jeg fant ut dette, da jeg tilslutt tok barnet med til legevakten, da det ikke ville slutte å gråte. Jeg kontaktet på nytt barnevernet, men de vil fortsatt ikke blande seg.

Hvordan i all verden skal vi overleve dette?

[becky1365380394]

Kjære du. Dette var det skikkelig opprørende å lese. Mannen er jo ikke frisk.

Jeg har ikke så mange gode løsninger til deg, men jeg hadde tatt kontakt med krisesenter hvis du har det i nærheten. De vet sikkert hvor du kan henvende deg.

Overrakser meg at BV avviser deg på den måten. Helt uholdbart!

Jeg tror ikke jeg ville latt barnet ha samvær med far alene om det kommer hjem slik forfatning.

Ikke la den psykopaten knekke deg, ikke gi han den gleden.

som sagt, ta kontakt med krisesenter snarest og få råd og veiledning. Det er det de er der for.

Skjønner at du har det fryktelig nå.

Ville bare svare deg.

Jeg jobber et sted hvor det finnes folk med kompetanse om disse tingene. Enkelte av våre klienter har samme problematikk. Jeg skal høre litt med kollegaer i morgen jeg..hvordan de går fram osv..

[Gjest jeg trenger hjelp]

Kjære du. Dette var det skikkelig opprørende å lese. Mannen er jo ikke frisk.

Jeg har ikke så mange gode løsninger til deg, men jeg hadde tatt kontakt med krisesenter hvis du har det i nærheten. De vet sikkert hvor du kan henvende deg.

Overrakser meg at BV avviser deg på den måten. Helt uholdbart!

Jeg tror ikke jeg ville latt barnet ha samvær med far alene om det kommer hjem slik forfatning.

Ikke la den psykopaten knekke deg, ikke gi han den gleden.

som sagt, ta kontakt med krisesenter snarest og få råd og veiledning. Det er det de er der for.

Skjønner at du har det fryktelig nå.

Ville bare svare deg.

Jeg jobber et sted hvor det finnes folk med kompetanse om disse tingene. Enkelte av våre klienter har samme problematikk. Jeg skal høre litt med kollegaer i morgen jeg..hvordan de går fram osv..

Takk for svar!

Jo takk, jeg har også kontaktet krisesenteret, det de kan tilby er et midlertidig sted og bo.

Men det er jo ikke det jeg trenger. Jeg har relativt store barn 8 og 10 år + 14 mnd.

For de største er det viktig at de får opprettholde et så normalt liv som mulig. OG da er ikke løsningen å flytte inn på et krisesenter.

Utover dette visste de ikke hva de kunne gjøre.

Jeg har også en jobb å skjøtte (jeg er innleid og venter på tilbud om fast stilling), jeg trenger denne jobben for å holde meg på beina økonomisk.

Jeg har prøvd å motsatt meg samvær et par ganger nå, men advokaten min fraråder meg dette på det sterkeste, da jeg vil få dagbøter som følge av samværsnekt+ at det setter meg i dårlig lys.

Så sterke rettigheter har far!! Det er fint for de fleste, men nærmest umulig å gjøre noe med i slike tilfeller.

Takker hjertelig på forhånd om du har noen råd til meg.

Men han kan altså gjøre hva han vil, uten at det får noen som helst følger.

[Gjest sånt gjør meg rasende]

Dette området har jeg ikke erfaring på, så kanskje dette vil være mot sin hensikt. Men hva med å prøve å skaffe dokumentasjon på ting? Skaffe telefon som kan ta opp samtaler på bånd, ha venninne eller en nøytral person med som vitne når du treffer ham, i verste fall gå med skjult båndopptaker? Ha skriftlige avtaler, ringe ham opp på mobilen når han saboterer, da vil mobilutskrifter vise at han ikke var der han skulle være. Osv. Er det bare å helle bensin på bålet?

Hvis du kunne dokumentere sabotasje og trusler ville du stå sterkere? Trusler er tross alt straffbart og samværssabotasje er vel grunnlag for å fradømmes samvær?

[Gjest jeg trenger hjelp]

Dette området har jeg ikke erfaring på, så kanskje dette vil være mot sin hensikt. Men hva med å prøve å skaffe dokumentasjon på ting? Skaffe telefon som kan ta opp samtaler på bånd, ha venninne eller en nøytral person med som vitne når du treffer ham, i verste fall gå med skjult båndopptaker? Ha skriftlige avtaler, ringe ham opp på mobilen når han saboterer, da vil mobilutskrifter vise at han ikke var der han skulle være. Osv. Er det bare å helle bensin på bålet?

Hvis du kunne dokumentere sabotasje og trusler ville du stå sterkere? Trusler er tross alt straffbart og samværssabotasje er vel grunnlag for å fradømmes samvær?

Vi har skriftlige avtaler i form av et rettsforlik.

Det meste av kommunikasjon som har foregått i det siste, har vært via SMS, så det er forsåvidt dokumentert.

Problemet er jo bare at han sørger for ikke å komme med kritikkverdige ting pr. SMS, nettopp fordi det kan dokumenteres.

Senest idag, fikk jeg melding om at han hadde tatt kontakt med sin advokat, fordi han ikke kunne forholde seg til mine uforutsigbare avtalabrudd!! Men i realiteten er det han som har brutt avtalen!!

Sendte melding tilbake til ham og påpekte dette, da ble det taust.

Venner og bekjente vil dessverre ikke ha mer med dette å gjøre, da de også er slitne og orker rett og slett ikke mer.

Hans familie støttet meg tidligere, hans mor anbefalte meg på det sterkeste å komme meg vekk, da hun mente han hadde mange likshetrekk med sin far.

Idag støtter hun ham helt og fullt, men det var vel kanskje som forventet.

Dessuten oppfører han seg rimelig eksemplarisk med andre tilstede, men opptrer likevel på en måte som provoserer frem reaksjoner hos meg.

F.eks unnlater han å gi tilbake ting som følger med barnet under samvær, men som jeg likevel er veldig avhenging av (barnevognen, jeg har ikke bil). Han unnlater å si noe, bare går og ignorer meg når jeg spør etter det.

Jeg har da to alternativer, holde kjeft eller prøve å ta det med makt. Han slår ikke, yter bare motstand, men er dog sterkere enn meg. Da kan han dermed si at jeg har gått til angrep på ham, og at han kun forsvarer seg.

Han kan nekte meg å levere barnet de gangene det er mest praktisk for meg, slik at jeg ikke makter å overholde mine evt. avtaler.

Han nekter også å gi tilbakemelding i evt. forandringer på avtaler, selv om jeg holder meg innen den fristen vi har om å melde ifra. Dette for å skape usikkerhet hos meg, og for å beskylde meg etterpå for ikke å overholde avtalen hvis han da skulle være dukke opp på tidspunkt jeg alternativt har foreslått.

Hvis jeg da ikke er tilstede, leter han etter meg, og tilkaller gjerne politiet og forteller dem at jeg saboterer en rettslig avtale.

Han har normalt samvær 2 ganger pr uke, dvs. at jeg må treffe han tilsammen 4 ganger. Det skal litt til for å få noen til å stille opp så ofte, og som sagt er folk rundt meg begynt å gå lei.

Føler meg derfor ganske så alene og maktesløs. Jeg går konstant med "nerver" fordi jeg ikke vet hva som skjer neste gang.

Båndopptaker er forsøkt, men det er ikke lett å fange opp uten å holde denne synlig fremme. Å ha den i lommen er nytteløst. Dessuten foregår det meste i taushet, det er det som er så frustrerende.

[Gjest sånt gjør meg rasende]

Vi har skriftlige avtaler i form av et rettsforlik.

Det meste av kommunikasjon som har foregått i det siste, har vært via SMS, så det er forsåvidt dokumentert.

Problemet er jo bare at han sørger for ikke å komme med kritikkverdige ting pr. SMS, nettopp fordi det kan dokumenteres.

Senest idag, fikk jeg melding om at han hadde tatt kontakt med sin advokat, fordi han ikke kunne forholde seg til mine uforutsigbare avtalabrudd!! Men i realiteten er det han som har brutt avtalen!!

Sendte melding tilbake til ham og påpekte dette, da ble det taust.

Venner og bekjente vil dessverre ikke ha mer med dette å gjøre, da de også er slitne og orker rett og slett ikke mer.

Hans familie støttet meg tidligere, hans mor anbefalte meg på det sterkeste å komme meg vekk, da hun mente han hadde mange likshetrekk med sin far.

Idag støtter hun ham helt og fullt, men det var vel kanskje som forventet.

Dessuten oppfører han seg rimelig eksemplarisk med andre tilstede, men opptrer likevel på en måte som provoserer frem reaksjoner hos meg.

F.eks unnlater han å gi tilbake ting som følger med barnet under samvær, men som jeg likevel er veldig avhenging av (barnevognen, jeg har ikke bil). Han unnlater å si noe, bare går og ignorer meg når jeg spør etter det.

Jeg har da to alternativer, holde kjeft eller prøve å ta det med makt. Han slår ikke, yter bare motstand, men er dog sterkere enn meg. Da kan han dermed si at jeg har gått til angrep på ham, og at han kun forsvarer seg.

Han kan nekte meg å levere barnet de gangene det er mest praktisk for meg, slik at jeg ikke makter å overholde mine evt. avtaler.

Han nekter også å gi tilbakemelding i evt. forandringer på avtaler, selv om jeg holder meg innen den fristen vi har om å melde ifra. Dette for å skape usikkerhet hos meg, og for å beskylde meg etterpå for ikke å overholde avtalen hvis han da skulle være dukke opp på tidspunkt jeg alternativt har foreslått.

Hvis jeg da ikke er tilstede, leter han etter meg, og tilkaller gjerne politiet og forteller dem at jeg saboterer en rettslig avtale.

Han har normalt samvær 2 ganger pr uke, dvs. at jeg må treffe han tilsammen 4 ganger. Det skal litt til for å få noen til å stille opp så ofte, og som sagt er folk rundt meg begynt å gå lei.

Føler meg derfor ganske så alene og maktesløs. Jeg går konstant med "nerver" fordi jeg ikke vet hva som skjer neste gang.

Båndopptaker er forsøkt, men det er ikke lett å fange opp uten å holde denne synlig fremme. Å ha den i lommen er nytteløst. Dessuten foregår det meste i taushet, det er det som er så frustrerende.

Jeg føler stor avmakt når jeg leser det du skriver, det vil jeg tro alle gjør her inne. Så da kan man bare ane hvilken avmakt du føler.

Jeg stusser veldig på at fagfolkene ikke har noe bedre å by deg. Har man f.eks. en udyktig saksbehandler på trygdekontoret kan saken løftes opp til fylkestrygdekontoret, trygderetten osv, hvor spisskompetansen på ulike ting sitter. Fins det ikke noe tilsvarende i barnevernet? Har ikke advokaten et faglig nettverk i Advokatforeningen som kan noe om dette? Eller politiet? Du er jo langt fra den første som opplever dette, etter hva man ser i media.

Som sagt har jeg ikke praktisk erfaring fra dine problemer, men jeg har sett en del tilsvarende i næringslivet. Og hvis man skal tro ryktene er det noen av de fjes du ser i media som svært vellykkede som kjører mye av samme stilen, overfor egne medarbeidere og overfor forretningsforbindelser.

Hvilke mestringsstrategier utvikler folk da? Mitt intrykk er at de fleste satser alt på å komme seg vekk før de blir helt nedkjørt, om det så betyr tapt karriere. Det er jo vanskelig for deg. Resten har

jeg inntrykk av gjør omtrent som følger:

Slutter å forvente seg normalitet - gir opp håpet om at det skal bli bra. Det kan høres vilt ut, og det bryter radikalt med kvinnerollens krav om fleksibilitet, tåle og tilgi osv. Men uten håp blir man ikke skuffet og utslitt. Da er det lettere å være kjølig taktisk.

Så analyserer man hvilke svake punkt man har, og tetter de hullene. Utpsyking og bevisst kaos ved endring av avtaler, vel, da sørger man for å ALDRI være den som endrer avtaler. Får ikke igjen barnevogna, vel, da kjøper man sin egen. Osv osv.

Aner ikke om dette kan brukes i private feider, men som sagt, du ville bli forbauset hvor mye sånn det er i næringslivet.

Du vil sikkert si at mellom normale mennesker er dette en oppskrift for å skape, ikke løse konflikt. Ja, men med en ikke-normal person, som har konflikt, ikke harmoni som mål, fungerer den faktisk.

[Gjest jeg trenger hjelp]

Jeg føler stor avmakt når jeg leser det du skriver, det vil jeg tro alle gjør her inne. Så da kan man bare ane hvilken avmakt du føler.

Jeg stusser veldig på at fagfolkene ikke har noe bedre å by deg. Har man f.eks. en udyktig saksbehandler på trygdekontoret kan saken løftes opp til fylkestrygdekontoret, trygderetten osv, hvor spisskompetansen på ulike ting sitter. Fins det ikke noe tilsvarende i barnevernet? Har ikke advokaten et faglig nettverk i Advokatforeningen som kan noe om dette? Eller politiet? Du er jo langt fra den første som opplever dette, etter hva man ser i media.

Som sagt har jeg ikke praktisk erfaring fra dine problemer, men jeg har sett en del tilsvarende i næringslivet. Og hvis man skal tro ryktene er det noen av de fjes du ser i media som svært vellykkede som kjører mye av samme stilen, overfor egne medarbeidere og overfor forretningsforbindelser.

Hvilke mestringsstrategier utvikler folk da? Mitt intrykk er at de fleste satser alt på å komme seg vekk før de blir helt nedkjørt, om det så betyr tapt karriere. Det er jo vanskelig for deg. Resten har

jeg inntrykk av gjør omtrent som følger:

Slutter å forvente seg normalitet - gir opp håpet om at det skal bli bra. Det kan høres vilt ut, og det bryter radikalt med kvinnerollens krav om fleksibilitet, tåle og tilgi osv. Men uten håp blir man ikke skuffet og utslitt. Da er det lettere å være kjølig taktisk.

Så analyserer man hvilke svake punkt man har, og tetter de hullene. Utpsyking og bevisst kaos ved endring av avtaler, vel, da sørger man for å ALDRI være den som endrer avtaler. Får ikke igjen barnevogna, vel, da kjøper man sin egen. Osv osv.

Aner ikke om dette kan brukes i private feider, men som sagt, du ville bli forbauset hvor mye sånn det er i næringslivet.

Du vil sikkert si at mellom normale mennesker er dette en oppskrift for å skape, ikke løse konflikt. Ja, men med en ikke-normal person, som har konflikt, ikke harmoni som mål, fungerer den faktisk.

Min strategi har tidligere vært å ikke snakke med ham, men det er etterhvert umulig. Det kreves et minimum av kommunikasjon når man har barn.

Jeg bestreber meg selvfølgelig på å holde avtaler, men noen ganger går det rett og slett ikke. Men jeg har alltid sørget for å holde meg innen den tidsfristen vi har for å gjøre endringer.

Det har ikke vært mange, og de få gangene har det vært i forbindelse med arrangementen som gjaldt de eldste barna. De skal jo også ha et liv. Jeg kan liksom ikke utsette fotballkampen for å vente på far!!

Jeg prøver så godt jeg kan å verne om meg og barna, men det er nærmest umulig. Å drive å kjøpe nye ting hele tiden, er umulig for meg. Jeg har knapt nok penger til å sette mat på bordet. Ungene mine går i klær fra Fretex, det er jo meget populært i den alderen de er i nå.

Familien min vil ikke hjelpe meg mer, så lenge alt havner i klørne på ham. Jeg greier bare ikke å noen løsning lenger.

[angelica2]

Kjære deg,

Jeg blir som de andre her inn, utrolig trist og rådløs når jeg leser innlegget ditt.

Jeg forstår at du har forsøkt det meste, og nå føler du står ved kanten av et stup og ett og slett ikke orker mer...

Jeg har en venninne som er igjennom noe tilsvarende det du skriver. Hun har to felles barn med sin eks og gjennomlever et "helvete" med sabotasje, psykisk terror osv. Hun har perioder hvor hun holder på å gå fra vettet, men heldigvis har hun fått seg en ny kjæreste som er en fantastisk støtte.

Det virker jo som om din eks bare ikke gir seg, og har nå drevet deg så langt at du ikke ser hverken noen løsning eller noen vei videre.

Du må huske på et par ting:

- du har tre (sikkert flotte barn) som trenger deg...

- du vet hvem det er noe galt med, - og du vet at fyren sannsynligvis er syk. Jeg mener ikke du skal føle medlidenhet og synes synd på han, du må bare huske på at ingenting av dette er din feil

- sannsynligvis - jeg sier ikke sikkert, - så kan man jo håpe at han enten treffer en ny, som gjør at presset mot deg avtar, - eller at tiden jobber for deg. Dvs. klarer du å "holde ut", må en jo bare håpe og tro at "terroren" avtar. Det er sikkert en mager trøst akkurat nå, men verdt å huske på likevel...

- Sist men ikke minst, skaff deg en ny kontaktperson på trygdekontoret/i barnevernet. Ikke gi deg, men forsøk igjen å få hjelp et sted...

Jeg føler virkelig med deg, og håper at du kan klare å hanskes med din altfor tøffe hverdag...

Varme tanker og klem

[becky1365380394]

Takk for svar!

Jo takk, jeg har også kontaktet krisesenteret, det de kan tilby er et midlertidig sted og bo.

Men det er jo ikke det jeg trenger. Jeg har relativt store barn 8 og 10 år + 14 mnd.

For de største er det viktig at de får opprettholde et så normalt liv som mulig. OG da er ikke løsningen å flytte inn på et krisesenter.

Utover dette visste de ikke hva de kunne gjøre.

Jeg har også en jobb å skjøtte (jeg er innleid og venter på tilbud om fast stilling), jeg trenger denne jobben for å holde meg på beina økonomisk.

Jeg har prøvd å motsatt meg samvær et par ganger nå, men advokaten min fraråder meg dette på det sterkeste, da jeg vil få dagbøter som følge av samværsnekt+ at det setter meg i dårlig lys.

Så sterke rettigheter har far!! Det er fint for de fleste, men nærmest umulig å gjøre noe med i slike tilfeller.

Takker hjertelig på forhånd om du har noen råd til meg.

Men han kan altså gjøre hva han vil, uten at det får noen som helst følger.

Hei igjen:)

Jeg har desverre ikke noen kjempeoppløftende nyhetër til deg....

Det kan sikkert virke håpløst, men har du vurdert ny mekling mellom dere?

Dere har jo en avtale nå som overhode ikke fungerer.

DU MÅ SAMLE BEVIS!!!

Skriv ned og få registrert every move fra nå av. Ta kontakt med familievernkontoret og skaff deg en alliert der. Ring han mens vedkommende er der, det må du selfølgelig opplyse han om. Be om ny mekling. Svarer han ja, flott. Hvis ikke er det dokumentert. Bruk eventuelt advokaten din.

Du har rett til å nekte samvær, om advokaten din sier det stiller deg i dårlig lys er det rart.

Du står vel enda dårligere stilt om du sender barnet til en som ikke yter god omsorg.Som mor har du iht barneloven ansvar for å sørge for at barnet har god omsorg der det er!

Jeg synes fortsatt at barnevrnet håndterer saken sløft. Det er ikke lett for barnevernet å gjøre noe i en slik situasjon desverre, hvorfor kunne jeg hatt en laaang utgreining om. Men de KAN hjelpe. Får du ikke hjelp der, klag det inn for fylkesmannen altså.

Håper du har en del krefter til å kjempe kjære du. Du må nemlig brette opp armene og virkelig kjempe for dine rettigheter her.

[Gjest jeg trenger hjelp]

Hei igjen:)

Jeg har desverre ikke noen kjempeoppløftende nyhetër til deg....

Det kan sikkert virke håpløst, men har du vurdert ny mekling mellom dere?

Dere har jo en avtale nå som overhode ikke fungerer.

DU MÅ SAMLE BEVIS!!!

Skriv ned og få registrert every move fra nå av. Ta kontakt med familievernkontoret og skaff deg en alliert der. Ring han mens vedkommende er der, det må du selfølgelig opplyse han om. Be om ny mekling. Svarer han ja, flott. Hvis ikke er det dokumentert. Bruk eventuelt advokaten din.

Du har rett til å nekte samvær, om advokaten din sier det stiller deg i dårlig lys er det rart.

Du står vel enda dårligere stilt om du sender barnet til en som ikke yter god omsorg.Som mor har du iht barneloven ansvar for å sørge for at barnet har god omsorg der det er!

Jeg synes fortsatt at barnevrnet håndterer saken sløft. Det er ikke lett for barnevernet å gjøre noe i en slik situasjon desverre, hvorfor kunne jeg hatt en laaang utgreining om. Men de KAN hjelpe. Får du ikke hjelp der, klag det inn for fylkesmannen altså.

Håper du har en del krefter til å kjempe kjære du. Du må nemlig brette opp armene og virkelig kjempe for dine rettigheter her.

Tusen takk for din tilbakemelding.

Mekling ble forsøkt i forbindelse med separasjonen. Barnet var da 5 mnd gammelt og han krevde 50/50 løsning.

Han var ikke villig til å forhandle på dette. Han gjorde ikke noe særlig godt inntrykk og ved 2. megling så de seg nødt til å ha to meklere til stede (mann og dame). Disse ville evt. vitnet i en rettsak.

Ny mekling har ingen hensikt, da vi allerede har vært i retten. Neste skritt blir altså rettskak, noe jeg i det lengste ønsker å unngå.

Jeg vet han har noen "medsammensvorne" som kommer til å vitne falskt mot meg, bl.a. hans mor og et par venner.

Det dreier seg om ganske alvorlige anklager og jeg er livredd for at han skal bli trodd på dette.

Ellers så skriver jeg med all kontakt jeg har med ham.

Jeg snakker fortløpende med min fastlege, helsesøster og mine venner etter anbefalinger fra min advokat.

Jeg har på nytt hatt en diskusjon med advokaten og det er foreslått en del endringer i avtalen (som også gavner faren) og vi venter på en tilbakemelding ang. dette.

Sannsynligvis vil vi ikke få noen positiv respons.

Men min advokat sa nå at hvis dette fortsatte, kunne jeg prøve å nekte samvær og ta det inn for retten og forlange å få oppnevnt en sakkyndig for å vurdere hans psykiske helse.

Dette koster enormt med krefter, men må jeg, så må jeg.

Dette er blitt en krig, som en av oss er nødt til å vinne, dessverre.

Og jeg håper jo selvfølgelig at jeg er den som overlever dette, men akkurat nå er jeg ganske så langt nede.

Skal ta en ny prat med BV igjen i neste uke....det er jo alltids noen av disse som er på ferie, og gjøre et nytt forsøk.

Jeg håper på at de vil ta et uanmeldt hjemmebesøk, da jeg er overbevist om at det kan være ganske så klargjørende for de kontra det å kalle ham inn til samtale der han vil vise seg fra sin aller beste side.

[Gjest jfgh]

En psykolog kan gjøre mer enn å høre på deg, han/hun kan hjelpe deg med strategier for å takle dette på best mulig måte, og du kan ha litt utblåsninger/sorteringer der, sånn at du slipper å være stappfull av raseri - for da blir du mye lettere å manipulere...

Kanskje kan det funke å smøre han med smiger og "samarbeidsvilje"... er han en "narsissist-psykopat", vil han gjerne bli så blendet og opphengt i denne smigeren at han "glemmer" å lage helvete for deg...og hvis du atpåtil gir han inntrykk av at det er et håp for dere to, kan han bli veldig snill og medgjørlig, og han vil kanskje til og med skrive under på samværsavtaler etc. Men det er utroooolig vanskelig og ikke minst slitsomt, og kan dessuten være veldig farlig, å prøve å hamle opp med han på denne måten...faren er stor for at han vil bli verre enn noen gang når du ikke gir 100% etter. Så det aller aller beste er at du flytter langt vekk. Vil også anbefale deg å ta kontakt med krisesenteret der du bor, de kan hjelpe masse og har god oversikt over hvilke muligheter du har!! Ellers må du prøve å oppføre deg mot han uansett, og ikke legg deg på samme nivået som han. Det siste der er kanskje selvsagt for deg, men mange blir dratt ned til det nivået og det blir senere brukt mot dem. Vær forsiktig, og ta godt vare på deg selv.

[becky1365380394]

Tusen takk for din tilbakemelding.

Mekling ble forsøkt i forbindelse med separasjonen. Barnet var da 5 mnd gammelt og han krevde 50/50 løsning.

Han var ikke villig til å forhandle på dette. Han gjorde ikke noe særlig godt inntrykk og ved 2. megling så de seg nødt til å ha to meklere til stede (mann og dame). Disse ville evt. vitnet i en rettsak.

Ny mekling har ingen hensikt, da vi allerede har vært i retten. Neste skritt blir altså rettskak, noe jeg i det lengste ønsker å unngå.

Jeg vet han har noen "medsammensvorne" som kommer til å vitne falskt mot meg, bl.a. hans mor og et par venner.

Det dreier seg om ganske alvorlige anklager og jeg er livredd for at han skal bli trodd på dette.

Ellers så skriver jeg med all kontakt jeg har med ham.

Jeg snakker fortløpende med min fastlege, helsesøster og mine venner etter anbefalinger fra min advokat.

Jeg har på nytt hatt en diskusjon med advokaten og det er foreslått en del endringer i avtalen (som også gavner faren) og vi venter på en tilbakemelding ang. dette.

Sannsynligvis vil vi ikke få noen positiv respons.

Men min advokat sa nå at hvis dette fortsatte, kunne jeg prøve å nekte samvær og ta det inn for retten og forlange å få oppnevnt en sakkyndig for å vurdere hans psykiske helse.

Dette koster enormt med krefter, men må jeg, så må jeg.

Dette er blitt en krig, som en av oss er nødt til å vinne, dessverre.

Og jeg håper jo selvfølgelig at jeg er den som overlever dette, men akkurat nå er jeg ganske så langt nede.

Skal ta en ny prat med BV igjen i neste uke....det er jo alltids noen av disse som er på ferie, og gjøre et nytt forsøk.

Jeg håper på at de vil ta et uanmeldt hjemmebesøk, da jeg er overbevist om at det kan være ganske så klargjørende for de kontra det å kalle ham inn til samtale der han vil vise seg fra sin aller beste side.

Barnevernet foretar ikke uanmeldte hjemmebesøk rett uten videre. De kan komme på meldt hjemmebesøk i første omgang for så å gjøre en avtale om at de vil komme uanmeldt innenfor et tidsrom. Mange etiske hensyn inne i bildet osv.

Problemet med barnevernet er at de ikke kan gjøre stort annet enn å observere samspillet mellom far og barn, og det vil jo sikkert være fantastisk mens de er tilstede....

Ja det kan se ut som dette går mot rettsak, og da vil vitneutsagn fra offentlige tjenestefolk veie tungere enn at hans mor og hans venner forteller hvor fantastisk han er.

Dette handler jo ikke om mor og far, men BARNETS BESTE er det overordnede rettsmessige prisnipp her.

Uansett hva slags løyner de steller i stand om deg, har du en del sannheter dokumenert om ham.Ikke første gangen dette skjer i en rettsak. Du er trygg på ditt, og barnet har det i utgangspunktet alltid best hos mor.

Du må ikke frykte for foreldreretten din, den har de ingen grunn til å ta fra deg.

Jeg tenkte på en strategi i retning av at du kontakter ham og sier: Avtalen vår fungerer ikke for noen av oss, du mener jeg ikke overholder den, jeg føler du ikke overholder den Det er AVTALEN som ikke er klar nok. spør så om ny mekling, bare for å få helt ferske bevis på at han er umulig å samarbeide med. gå gjennom advokaten.

Uff, vet du dette her engasjerer meg sånn...Ønsker at du skal vinne fram her.

[nysgerrigper1365380360]

Barnevernet foretar ikke uanmeldte hjemmebesøk rett uten videre. De kan komme på meldt hjemmebesøk i første omgang for så å gjøre en avtale om at de vil komme uanmeldt innenfor et tidsrom. Mange etiske hensyn inne i bildet osv.

Problemet med barnevernet er at de ikke kan gjøre stort annet enn å observere samspillet mellom far og barn, og det vil jo sikkert være fantastisk mens de er tilstede....

Ja det kan se ut som dette går mot rettsak, og da vil vitneutsagn fra offentlige tjenestefolk veie tungere enn at hans mor og hans venner forteller hvor fantastisk han er.

Dette handler jo ikke om mor og far, men BARNETS BESTE er det overordnede rettsmessige prisnipp her.

Uansett hva slags løyner de steller i stand om deg, har du en del sannheter dokumenert om ham.Ikke første gangen dette skjer i en rettsak. Du er trygg på ditt, og barnet har det i utgangspunktet alltid best hos mor.

Du må ikke frykte for foreldreretten din, den har de ingen grunn til å ta fra deg.

Jeg tenkte på en strategi i retning av at du kontakter ham og sier: Avtalen vår fungerer ikke for noen av oss, du mener jeg ikke overholder den, jeg føler du ikke overholder den Det er AVTALEN som ikke er klar nok. spør så om ny mekling, bare for å få helt ferske bevis på at han er umulig å samarbeide med. gå gjennom advokaten.

Uff, vet du dette her engasjerer meg sånn...Ønsker at du skal vinne fram her.

Dette er desverre hverdagen til en del mennesker, både menn og kvinner.

Jeg har vært en av dem, og kjenner meg veldig godt igjen i å være sliten og oppgitt. Jeg kan ikke løse dine problemer, det er det selvsagt du selv som må gjøre, og det er her snakk om å gjøre ting til barnas beste. Er det egentlig barnets beste å absolutt må ha kontakt med far ? Flytt på krisesenter, og se deg om etter et annet sted i landet og bo. Denne løsningen gjør vondest for mor, som tror at barna lider av å flytte, særlig hvis de er i skolealder, men tro meg, de lider mye mer nå i denne situasjonen.

Du kan få skjult identitet, men som andre har sagt før, da må det bevises. Og hva med at barnet kom hjem med knekt kragebein ?? Det er bevis, for det må da gå frem av legejournalen hvor lenge bruddet har vært der ?

Nei kom deg vekk, det har du og barna best av. Han prøver seg nok med at du ødelegger livet for både han og barnet, men det er det faktisk han selv som gjør. La tanken på å flytte modnes, og kjenn etter i kroppen hvor godt det hadde vært.

Jeg tok skrittet, og har aldri angret. Barna fikk nye venner, og det gjorde jeg også. Jeg var åpen om problemet, men det er et valg du selv må ta i en eventuell ny hverdag. Men første steget er krisesenter. Der kan du få pustet ut, slippe ned skuldrene, pratet med andre i samme situasjon og det beste er at du selv slipper og ha noe med mannen og gjøre. Han kommer ikke inn. Og samværet med faren kan da ikke bety alt i verden når han er slik. Hva om dette hadde vært en ferietur ? Da kunne han ikke hatt samvær ? Nei, ta kontakt med krisesenter, de spør ikke om det du sier er sant eller ikke. Trenger du hjelp er de der.

Hilsen en som vet hva du går igjennom.