Redd og alene

[Gjest Kamel]

Så er jeg alene igjen, mannen min er ute en tur.

Jeg er skuespiller. Jeg føler det slik selv. Jeg tørr ikke å vise andre mennesker hvordan jeg egentlig har det.

Jeg tørr ikke vise mannen min at jeg er redd, deprimert og full av angst. Dette har jeg slitt med alle årene jeg har vært gift.

Hvorfor skal dette være så vanskelig? Jeg skjuler hele tiden for andre mennsker hvordan jeg har det med meg selv.

Jeg har angst for min mann, uten at det er grunn for det. Jeg vokste opp med en mor som drev med psykisk terror overfor sine barn.

Hvorfor henger det så lenge i? Jeg vil så gjerne gråte og fortelle andre hvordan jeg har det.

Jeg dro gråtende til til ei venninne her en dag. Snart kan jeg kanskje tørre det med mannen min også. Jeg er deprimert nå om dagen. Jeg gråter ofte, alene.

Jeg og mannen min skal til psykologen min sammen. Det har vi gjort mange ganger. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Psykologen tror jeg har angst for mannen min. Det er derfor jeg måtte gå til psykologen. Jeg vil ikke tro at jeg har angst for han nå.

Mannen min er ikke slem så dette er så fortvilende. Jeg åpner smått om senn....Jeg tror jeg klarer å være åpen overfor han og noen få nære venner etterhvert.....

Er det noen av dere her som kjenner dere igjen??????

Mannen min forstår, men jeg er et voksent menneske som må ta ansvar for dette her selv. Jeg vil være en likeverdig partner.

[Gjest av egen erfaring]

Et barn med en mor som du beskriver - hadde det barnet angst? Trengte det barnet å kunne vise angsten og få trøst?

Hva ville skjedd hvis dette barnet prøvde å få trøst fra mor - terroren ble bare mye verre?

Kan du ha lært at å vise angst er livsfarlig, bokstavelig talt?

Har man i hele oppveksten lært at noe er livsfarlig, tar det sin tid å få det ut av kroppen. Men du vil klare det!

[Gjest Kamel]

Et barn med en mor som du beskriver - hadde det barnet angst? Trengte det barnet å kunne vise angsten og få trøst?

Hva ville skjedd hvis dette barnet prøvde å få trøst fra mor - terroren ble bare mye verre?

Kan du ha lært at å vise angst er livsfarlig, bokstavelig talt?

Har man i hele oppveksten lært at noe er livsfarlig, tar det sin tid å få det ut av kroppen. Men du vil klare det!

Det var fint å få svar fra deg. I går gråt jeg mye, jeg kommer meg ovenpå igjen.

Men det som er vondt er at jeg ikke klarer å dele fortvilelsen min med mannen min. Innimellom kjenner jeg på det så veldig.

Men det er en fremgang med at jeg turte å vise venninna mi mine tårer..

Jeg vet det er kjempevanskelig med min aller nærmeste....han blir i mitt sinn forvekslet med min farlige mor.

Jeg håper inderlig at du ikke har opplevd det samme som meg.

[Kizza1365380506]

Du kan ikke slite med dette alene. Du er en voksen person ja, men det er dermed ikke sagt at du ikke kan dele dine tanker og redsler med de du er glad i. Det er alt for tungt og ha det slik og det kan komme til å knekke deg helt om du ikke deler dine følelser med andre. Du er ett ansvarsbevisst menneske men du må da ta ansvar for deg selv, ingen er hjulpet med at du dukker under. Ekteskap er å dele gleder, sorger og problemer

Mannen din sier han fortår. Men om du ikke har åpnet deg opp for ham, hva er det da han forstår?

Det er kjempetøfft og innrømme at en har problemer, angst og er depremert. Spesielt om en fremstår som sterk overfor familie og venner. Men det er oftest sterke mennesker som knekker til slutt. Sterke mennesker som skal klare seg selv, som er hjelpsom overfor andre og som ikke klarer å si nei når andre ønsker hjelp. Men det finnes en grense for alle. Også for deg. Det føles som en fornedrelse eller tap å ikke klare å mestre det selv, men av og til må man bare bite i det sure eple. For at ikke både en selv og familien skal gå til grunne. Vi har jo fler å tenke på enn oss selv vet du.

Vi er flere er inne som har blitt nødt for å bite i det sure eple og be om hjelp. De fleste med en kombinasjon av medisiner og behandling. Bare det å innrømme for seg selv at en trenger hjelp er ett godt steg på veien. Vi har hverandre her inne og det er en stor hjelp.

Klem fra en likesinnet,

[Gjest av egen erfaring]

Det var fint å få svar fra deg. I går gråt jeg mye, jeg kommer meg ovenpå igjen.

Men det som er vondt er at jeg ikke klarer å dele fortvilelsen min med mannen min. Innimellom kjenner jeg på det så veldig.

Men det er en fremgang med at jeg turte å vise venninna mi mine tårer..

Jeg vet det er kjempevanskelig med min aller nærmeste....han blir i mitt sinn forvekslet med min farlige mor.

Jeg håper inderlig at du ikke har opplevd det samme som meg.

Jeg hadde nok dessverre en mor som hadde for mye vanskelig å hanskes med selv, dermed reagerte hun veldig feil hvis jeg trengte trøst. Så jeg kjenner igjen det med å føle angst når man skal vise sin svakhet. Brent barn skyr ilden, og det var svært fornuftig dengang.

Jeg har gått i terapi for dette og det har vært veldig givende. Ikke moro å gjenoppleve barndommens skrekk, men nå er jeg voksen, så nå kan jeg ta igjen som en voksen og "fortelle" henne (i terapien) hva jeg synes om det hun gjorde, og hva jeg synes hun burde ha gjort. Det er forløsende.

Og det virker faktisk, overfor andre som minner meg om henne. Men det er klart det koster, og det tar atskillig mer enn 14 dager.

Det er på grunn av dette jeg tør påstå at du kan klare det med god hjelp.

Jeg har forresten også lært meg

å gjenkjenne mennesker som henne og unngå dem, uten dårlig samvittighet.

Lykke til!

[Gjest Kamel]

Du kan ikke slite med dette alene. Du er en voksen person ja, men det er dermed ikke sagt at du ikke kan dele dine tanker og redsler med de du er glad i. Det er alt for tungt og ha det slik og det kan komme til å knekke deg helt om du ikke deler dine følelser med andre. Du er ett ansvarsbevisst menneske men du må da ta ansvar for deg selv, ingen er hjulpet med at du dukker under. Ekteskap er å dele gleder, sorger og problemer

Mannen din sier han fortår. Men om du ikke har åpnet deg opp for ham, hva er det da han forstår?

Det er kjempetøfft og innrømme at en har problemer, angst og er depremert. Spesielt om en fremstår som sterk overfor familie og venner. Men det er oftest sterke mennesker som knekker til slutt. Sterke mennesker som skal klare seg selv, som er hjelpsom overfor andre og som ikke klarer å si nei når andre ønsker hjelp. Men det finnes en grense for alle. Også for deg. Det føles som en fornedrelse eller tap å ikke klare å mestre det selv, men av og til må man bare bite i det sure eple. For at ikke både en selv og familien skal gå til grunne. Vi har jo fler å tenke på enn oss selv vet du.

Vi er flere er inne som har blitt nødt for å bite i det sure eple og be om hjelp. De fleste med en kombinasjon av medisiner og behandling. Bare det å innrømme for seg selv at en trenger hjelp er ett godt steg på veien. Vi har hverandre her inne og det er en stor hjelp.

Klem fra en likesinnet,

Jeg har virkelig jobbet mye med meg selv.

Du skriver i: du må form. Jeg vet jeg må. Hva tror du jeg har gått til psykologen for?

Jeg ser og forstår hva jeg må. Det er kjernen av problemet mitt det du skriver at jeg må....og som jeg hele tiden arbeider for å klare.

Jeg fortår ikke alltid hva jeg selv gjør når jeg dekker over og ikke viser mannen hvordan jeg har det.

Men jeg føler selv at jeg stadig klarer mer. Jeg har til sammen gått i snart syv år i terapi.

De første gangene var for snart ti år siden, da tørte jeg ikke gå inn til terapeuten.

Jeg brukte store deler av timen til å manne meg opp til å gå inn.

[Kizza1365380506]

Jeg har virkelig jobbet mye med meg selv.

Du skriver i: du må form. Jeg vet jeg må. Hva tror du jeg har gått til psykologen for?

Jeg ser og forstår hva jeg må. Det er kjernen av problemet mitt det du skriver at jeg må....og som jeg hele tiden arbeider for å klare.

Jeg fortår ikke alltid hva jeg selv gjør når jeg dekker over og ikke viser mannen hvordan jeg har det.

Men jeg føler selv at jeg stadig klarer mer. Jeg har til sammen gått i snart syv år i terapi.

De første gangene var for snart ti år siden, da tørte jeg ikke gå inn til terapeuten.

Jeg brukte store deler av timen til å manne meg opp til å gå inn.

Ja den kjenner jeg igjen. Det er kjempetøfft og man er jo helt psykisk utslitt etter at man har blottlagt seg.

Jeg vet jeg skiver i må form. For jeg føler at av og til har mennesker godt av å høre det istedet for hele tiden du bør, det beste for deg osv.

Akkurat som når foreldre ikke gir klare grenser. Av og til trenger man litt kjeft og press. Jeg husker når jeg var 17 år så ba jeg min far bli sint på meg og ikke hele tiden dille og gi etter for meg. Jeg trengte å ha en fast hånd som styrte meg. Men det klarte han ikke og det gir meg kjempeutfordringer idag. Dette for at man ikke hele livet skal gjøre det man mener er rett. Men det som kreves av en. Av og til har man godt av å få beskjed at dette må du bare. Det er ingenting å gjøre med det. Man MÅ bare gjøre det.

Jeg har også hatt en mor som ikke har vært helt frisk. Psykisk terror er jo verre enn noe fordi det lager usynlige arr. Man sliter med disse arrene for resten av livet. Men man må engang heve seg over det.

Det at du åpnet deg for din venninne er jo ett kjempeskritt fremover for deg. Og i riktig rettning.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er helt åpen for min mann heller. Jeg er ikke redd for ham, men jeg tror at hadde han visst sannheten så hadde det klikket fullstendig og jeg vet ikke hva han hadde gjort.

Jeg mener bare at du kanskje bør vurdere å bruke medikamenter som kan hjelpe deg til å kunne åpne deg for mannen din. Kanskje du mer mest redd for nærheten du føler for ham. Avhengigheten du kanskje får dersom du åpner deg helt for ham.

Beklager dersom jeg har fornærmet deg. Det var ikke meningen.

[Gjest Kamel]

Ja den kjenner jeg igjen. Det er kjempetøfft og man er jo helt psykisk utslitt etter at man har blottlagt seg.

Jeg vet jeg skiver i må form. For jeg føler at av og til har mennesker godt av å høre det istedet for hele tiden du bør, det beste for deg osv.

Akkurat som når foreldre ikke gir klare grenser. Av og til trenger man litt kjeft og press. Jeg husker når jeg var 17 år så ba jeg min far bli sint på meg og ikke hele tiden dille og gi etter for meg. Jeg trengte å ha en fast hånd som styrte meg. Men det klarte han ikke og det gir meg kjempeutfordringer idag. Dette for at man ikke hele livet skal gjøre det man mener er rett. Men det som kreves av en. Av og til har man godt av å få beskjed at dette må du bare. Det er ingenting å gjøre med det. Man MÅ bare gjøre det.

Jeg har også hatt en mor som ikke har vært helt frisk. Psykisk terror er jo verre enn noe fordi det lager usynlige arr. Man sliter med disse arrene for resten av livet. Men man må engang heve seg over det.

Det at du åpnet deg for din venninne er jo ett kjempeskritt fremover for deg. Og i riktig rettning.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er helt åpen for min mann heller. Jeg er ikke redd for ham, men jeg tror at hadde han visst sannheten så hadde det klikket fullstendig og jeg vet ikke hva han hadde gjort.

Jeg mener bare at du kanskje bør vurdere å bruke medikamenter som kan hjelpe deg til å kunne åpne deg for mannen din. Kanskje du mer mest redd for nærheten du føler for ham. Avhengigheten du kanskje får dersom du åpner deg helt for ham.

Beklager dersom jeg har fornærmet deg. Det var ikke meningen.

Jeg synes det var flott at du svarte meg. Takk skal du ha for svaret ditt.

Nå om dagen er jeg ganske sårbar. Det er godt å skrive om dette.

Det er bare om å gjøre å finne måter å takle dette på i fremtiden.

Jeg kjemper. Noen ganger føler jeg at livet mitt går veldig bra......så skjer det noe som vipper meg fullstendig ut av balanse.

Det er bare en filleting...egentlig, men for meg blir dimensjonene borte...

Det kjenner du kanskje til Kizza. Ha det godt.

[Kizza1365380506]

Jeg synes det var flott at du svarte meg. Takk skal du ha for svaret ditt.

Nå om dagen er jeg ganske sårbar. Det er godt å skrive om dette.

Det er bare om å gjøre å finne måter å takle dette på i fremtiden.

Jeg kjemper. Noen ganger føler jeg at livet mitt går veldig bra......så skjer det noe som vipper meg fullstendig ut av balanse.

Det er bare en filleting...egentlig, men for meg blir dimensjonene borte...

Det kjenner du kanskje til Kizza. Ha det godt.

Ja det kjenner jeg definitivt igjen. Og jeg tror også at du er på god vei til bedring.

)