Alvorlig skavank?

[Billy Strøm]

Når jeg (er 30 år) er i byen har jeg fortsatt angst i moderat grad.

(til å leve med men slapper ikke av noen gang)

Her om dagen sto jeg i minibankkø og bak meg løp noen jenter, fulle og leende.

Det var nok til at jeg ble svimmel og kjente liksom små elektriske støt i ryggen. Redselen min var at de skulle løpe til meg for å tøyse. Sånt skjer jo. Da hadde jeg blitt svært stresset. Jeg er altså svært sårbar i forhold til damer og ting de måtte si til meg (Ble mobbet i mange år). Akkurat nå savner jeg ikke å møte en dame. Må "reparere" meg selv først. Har også vært gjennom noen uryddige begynnende forhold som har blir kjapt avsluttet. Jeg savner veldig, veldig å slappe av på kafe og kino,fester og på bussen etc.

Jeg føler meg ikke deprimert. Føler meg klar til å kjempe videre. Tar ingen medisiner. Tok seroxat i ett år sluttet for ett år siden.

Har jeg alvorlige problemer tro? Hvordan våge mer, jeg skal på høyskole neste høst...hvordan takle vanlige sosiale sammenkomster?

(Litt sliten etter så mange år med sjenanse og det å trekke meg unna fester og sånt)

[Gjest av egen erfaring]

Alle som har konsekvent negative erfaringer med noe kan få angst for dette, enten det er damer eller regninger eller matematikk eller hva. Har man strevd og strevd og følt at man ikke finner noen måte å takle det på, er det vel egentlig fornuftig av kroppen å sende ut faresignaler for det - forsvar mot unødig videre skade. (Min hobbyteori)

Jeg tror veldig på å bryte denne sirkelen ved å samle nye, positive erfaringer, der en begynner med små, lettest og safest mulige steg.

Det er helt sikkert noe du er god til, hvor du derfor vil få mye positiv tilbakemelding. Og/eller et sted hvor folk har rykte for å være greie og man fort blir kjent.Noe som er så moro at du kan glemme deg bort.

Jeg vet også om folk som har blomstret opp når de flytter for å gå på skole, treffer helt nye folk de føler seg likere, nye venner osv.

[Billy Strøm]

Alle som har konsekvent negative erfaringer med noe kan få angst for dette, enten det er damer eller regninger eller matematikk eller hva. Har man strevd og strevd og følt at man ikke finner noen måte å takle det på, er det vel egentlig fornuftig av kroppen å sende ut faresignaler for det - forsvar mot unødig videre skade. (Min hobbyteori)

Jeg tror veldig på å bryte denne sirkelen ved å samle nye, positive erfaringer, der en begynner med små, lettest og safest mulige steg.

Det er helt sikkert noe du er god til, hvor du derfor vil få mye positiv tilbakemelding. Og/eller et sted hvor folk har rykte for å være greie og man fort blir kjent.Noe som er så moro at du kan glemme deg bort.

Jeg vet også om folk som har blomstret opp når de flytter for å gå på skole, treffer helt nye folk de føler seg likere, nye venner osv.

Takker for svaret ditt*s*

Jeg tror på det du skriver, problemet er at jeg sliter med å takle nye folk. De jeg kjenner har jeg det fint med stort sett. Hvordan øve på å takle å bli kjent med folk når jeg stresser bare jeg skal betale i kassa hvis det sitter en dame der. Men klart, jeg fortsetter å prøve og igjen tak for svaret ditt.

[Gjest av egen erfaring]

Takker for svaret ditt*s*

Jeg tror på det du skriver, problemet er at jeg sliter med å takle nye folk. De jeg kjenner har jeg det fint med stort sett. Hvordan øve på å takle å bli kjent med folk når jeg stresser bare jeg skal betale i kassa hvis det sitter en dame der. Men klart, jeg fortsetter å prøve og igjen tak for svaret ditt.

Jeg vet det er noe som heter "eksponeringstrening" hvor man gradvis skal nærme seg angsten sin. Det kan sikkert andre her fortelle mer om.

Jeg tenkte like mye på å gjøre ikke-sosiale ting hvor man opplever seg selv som dyktig. Hvis man stadig føler man går på nederlag, at man aktivt legger opp livet så man er garantert mange seire. Dette er blitt fremstilt svært komisk på film, er det ikke f.eks Monica i Friends som rydder eller lager mat når hun føler seg mislykket - hun er jo svært ryddig og svært dyktig kokk - og så synes folk hun er nærmest tvangspreget. Velvel, sånt virker for meg.

En annen ting jeg ikke nevnte - har du fått ta ut raseri, tristhet osv over lengre tid? (Alene eller sammen med noen du stoler på) For meg dekker ofte angst over de to følelsene. Hvis du har blitt dårlig behandlet av damer (eller noen de minner deg om) er det jo rimelig hvis du føler uhyre skuffelse og raseri. Er det tabu for menn å være rasende på damer/rasende på sin mor, uansett om de er uhyrer? Som kvinne vet jeg ikke nok om dette, så dette blir litt gjetting fra min side. Du trenger ikke svare, jeg bare prøver å tenke høyt.

[Billy Strøm]

Jeg vet det er noe som heter "eksponeringstrening" hvor man gradvis skal nærme seg angsten sin. Det kan sikkert andre her fortelle mer om.

Jeg tenkte like mye på å gjøre ikke-sosiale ting hvor man opplever seg selv som dyktig. Hvis man stadig føler man går på nederlag, at man aktivt legger opp livet så man er garantert mange seire. Dette er blitt fremstilt svært komisk på film, er det ikke f.eks Monica i Friends som rydder eller lager mat når hun føler seg mislykket - hun er jo svært ryddig og svært dyktig kokk - og så synes folk hun er nærmest tvangspreget. Velvel, sånt virker for meg.

En annen ting jeg ikke nevnte - har du fått ta ut raseri, tristhet osv over lengre tid? (Alene eller sammen med noen du stoler på) For meg dekker ofte angst over de to følelsene. Hvis du har blitt dårlig behandlet av damer (eller noen de minner deg om) er det jo rimelig hvis du føler uhyre skuffelse og raseri. Er det tabu for menn å være rasende på damer/rasende på sin mor, uansett om de er uhyrer? Som kvinne vet jeg ikke nok om dette, så dette blir litt gjetting fra min side. Du trenger ikke svare, jeg bare prøver å tenke høyt.

Jeg tenkte over det du sa. Jeg har ikke grått siden jeg var ungdom og det får jeg ikke til. Har ikke fått ut raseri heller. Bor i byen og jo ikke skrike og brøle heller for naboene kan høre det. Men etter jeg leste innlegget ditt har jeg en følelse av at du er inne på noe som kan være viktig. Lurer bare på hvordan. Takk for tipset.

Ja jeg skjønner poenget med å velge å gjøre ting man mestrer og sakte utfordre seg selv mer og mer. Setter pris på svarene dine.

[Gjest av egen erfaring]

Jeg tenkte over det du sa. Jeg har ikke grått siden jeg var ungdom og det får jeg ikke til. Har ikke fått ut raseri heller. Bor i byen og jo ikke skrike og brøle heller for naboene kan høre det. Men etter jeg leste innlegget ditt har jeg en følelse av at du er inne på noe som kan være viktig. Lurer bare på hvordan. Takk for tipset.

Ja jeg skjønner poenget med å velge å gjøre ting man mestrer og sakte utfordre seg selv mer og mer. Setter pris på svarene dine.

Jeg har hørt at folk gjør følgende:

- brøler inni bilen, på et litt avsides sted. Eller ute ved havet eller et annet sted det er støy fra før og man føler seg usjenert

- går i skogen, et stykke fra stien, og sparker og slår trærne og virkelig blir et "voldelig monster" mot trærne.

Inne på sitt eget rom kan man leke viking og simulere at man kløver skallen på den idioten man har angst for. Da mener jeg å bevege kroppen på samme måte, å "hogge" med full kraft uten øks. (Varm opp først da, for å unngå idrettsskader)

Det er boksehansker og -puter på mange psykologkontor, det visste du kanskje ikke.

Da jeg skulle begynne med denne typen øvelser, ble jeg veldig redd for at jeg skulle begynne å gjøre det i virkeligheten etterpå - det skjedde absolutt ikke. Og så kom det opp veldig sterke følelser som skremte meg i starten. Jeg skal ikke skjule at det var slitsomt. Og du må holde på noen måneder. Men hvis du kan ta det forsiktig i starten, og evt sammen med en terapeut, så hjelper det faktisk mer enn du ville tro.

Jeg for min del har mye mer tro på dette pluss å gjøre ting man er flink til, enn å "pine" seg til det som er pyton. Men her mener folk ulikt.

[Billy Strøm]

Jeg har hørt at folk gjør følgende:

- brøler inni bilen, på et litt avsides sted. Eller ute ved havet eller et annet sted det er støy fra før og man føler seg usjenert

- går i skogen, et stykke fra stien, og sparker og slår trærne og virkelig blir et "voldelig monster" mot trærne.

Inne på sitt eget rom kan man leke viking og simulere at man kløver skallen på den idioten man har angst for. Da mener jeg å bevege kroppen på samme måte, å "hogge" med full kraft uten øks. (Varm opp først da, for å unngå idrettsskader)

Det er boksehansker og -puter på mange psykologkontor, det visste du kanskje ikke.

Da jeg skulle begynne med denne typen øvelser, ble jeg veldig redd for at jeg skulle begynne å gjøre det i virkeligheten etterpå - det skjedde absolutt ikke. Og så kom det opp veldig sterke følelser som skremte meg i starten. Jeg skal ikke skjule at det var slitsomt. Og du må holde på noen måneder. Men hvis du kan ta det forsiktig i starten, og evt sammen med en terapeut, så hjelper det faktisk mer enn du ville tro.

Jeg for min del har mye mer tro på dette pluss å gjøre ting man er flink til, enn å "pine" seg til det som er pyton. Men her mener folk ulikt.

Tror jammen du du har inspirert meg til å prøve. Har alltid vært snill gutt og oppført meg pent. Kanskje jeg kan ha godt av å få ut gammelt trykk som måtte ligge der fra gammelt av. Var ganske uventet svar/råd å få dette. Tusen takk da *s* Ønsker deg en god helg.

[quietus_crusader]

Tror jammen du du har inspirert meg til å prøve. Har alltid vært snill gutt og oppført meg pent. Kanskje jeg kan ha godt av å få ut gammelt trykk som måtte ligge der fra gammelt av. Var ganske uventet svar/råd å få dette. Tusen takk da *s* Ønsker deg en god helg.

Ønsker deg lykke til.

Har på amnge måter liknende problemer, men har i tillegg asperger lidelse som "forklarer" mine problmer.

Stå på.

[Billy Strøm]

Ønsker deg lykke til.

Har på amnge måter liknende problemer, men har i tillegg asperger lidelse som "forklarer" mine problmer.

Stå på.

Takk for det, stå på du også*s*