Noen hjelp å få?

[Eilic]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere spørsmålet mitt, så jeg hopper rett ut i det og håper på det beste..

Jeg ble mobbet som liten, hadde spiseforstyrrelser i ca ti år, jeg bytter jobb "hele tiden" (jeg har vært arbeidstaker i ca ti år) og jeg har så lenge jeg kan huske stort sett vært deprimert i større eller mindre grad. Jeg har vært mye alene (og havner lett i konflikter pga at jeg ikke har det bra). Jeg har ønsket å ta livet mitt, og hadde muligens vært død hadde jeg hatt tilgang på sovemedisin eller lignende når ting har vært på sitt verste. Jeg har stort sett vært alene med tanke på forhold til menn, og av den erfaringen jeg har så er den nesten ubetinget negativ.

Jeg er nå arbeidsledig igjen for n'te gang og er som så ofte før, ikke så fornøyd med å våkne om morgenen til en ny dag. Jeg tror problemet mitt er hovedsaklig et dårlig selvbilde og ekstremt stor usikkerhet med tanke på hva jeg skal satse på når det gjelder jobb. Videre så er jeg en attraktiv jente som nærmer meg tredve, sitter med eget hus, har et godt forhold til begge mine foreldre, har en bestevenninne som er psykolog, har hatt "høye", godt betalte stillinger (på kontor) tross tilnærmet null utdannelse og jeg har et godt selvbilde ellers på mange områder (men det har ikke alltid vært slik, så ting har bedret seg). I det hele tatt så virker sikkert alt greit på utsiden, men på innsiden er det ille. Jeg står ikke i faresonen til å bli rusmisbruker (røykfri til og med), lykkepiller er også fullstendig uaktuelt. Jeg har for øvrig vært hos yrkespsykolog uten resultater, og vurderer nå for alvor å gå til en psykolog. Jeg kan ikke tenke meg at jeg har noen personlighetsforstyrrelse, men jeg har etterhvert begynt å lure litt. Et familiemedlem kommenterte en gang at jeg alltid hadde en mørk sky hengende over meg, og det er slik det også føles. Kanskje er jeg veldig følsom, veldig idealistisk og dermed synes det er vanskelig å tilpasse meg dagens samfunn...jeg vet ikke. Uansett så føler jeg meg veldig utrygg. Jeg har mest lyst til å reise bort og få være i fred (fra tankene, men de har jo da en tendens til å følge etter). Tanken på å begynne i enda en ny jobb som jeg ikke vet om jeg passer inn i, for dermed å slutte eller få sparken enda en gang til, er skremmende. Vel, spørsmålet er altså om det er noen hjelp å få? Psykologtime med jevne mellomrom holder ikke (alene), så jeg håper ikke det blir svaret. Og jeg tror kanskje jeg er for "ansvarsbevisst" til å ta livet av meg (tenker på foreldre), men det betyr ikke at det ikke er veldig vondt på innsiden av den grunn.

[Gjest psykoterapi]

Når noe gjør veldig vondt så har det en grunn.

Hvis man har veldig vondt av fysiske årsaker, så får man hjelp til å fikse det - smertestillende, fysioterapi, kanskje til og med operasjon.

Smerte med psykisk årsak er i prinsippet ikke annerledes - det fins ting å gjøre for å redusere eller fjerne smerten, ulikt tiltak avhengig av ulike skader.

Når du bytter jobb, når du kommer i konflikt, vet du hva det er ved kolleger/konfliktpartner som ikke er bra for deg? Hvordan føler du deg da, hva ønsker du at de egentlig skulle si til deg? Helt ærlig, ikke et "fornuftig" svar.

Hvis svaret for eksempel er: "være mer etiske og idealistiske", er kanskje løsningen din enkel: søk deg mot nye miljøer, både venner og jobb.

Hvis svaret er type "ingen ser meg, ingen gir meg rettferdig tilbakemelding" blir kanskje tiltaket å finne ut hvorfor du føler sånn. Har du erfaring med slik behandling i oppveksten? Det er veldig dumt, men vi mennesker har en tendens til å ubevisst søke oss til mennesker som ligner de fra før i livet, på godt og vondt. Det går det imidlertid an å komme ut av.

En god psykolog vil stille spørsmål som dette, og ikke minst hjelpe deg å finne svarene på dem. Du kan stadig lese her inne om folk som har hatt glede av en psykolog.

[goete]

Hei.

Vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd, er jo abselutt ikke noen fagperson og kan bare snakke ut fra egen innsikt. Du sier du har vært deprimert "hele" livet eller mye av det. At du bærer smerte i deg og det ser ut som du utstråler en svart sky som henger over deg, det tyder for meg på at du bærer på en sorg for noe.Smerten kan også være et angstutrykk. Du sier du ble mobbet som liten og utviklet spiseforstyrrelser som varte i ti år, det er jo en veldig alvorlig konsekvens av noe som fører til en spiseforstyrelse. Har hørt diskusjoner på tv om spiseforstyrrelser og lest litt selv om det. Det er satt frem en hypotese om at spiseforstyrrelser har ett utspring i angst som får utløp gjennom spiseforstyrrelsen.

Har selv slitt mye med depresjoner og angst som som regel følger hakk i hel på hverandre og vet hvor tungt det er for kropp og sjel. Psykologen jeg gikk til fortalte meg at det var en underliggende sorg som lå under.

Noe jeg ikke kunne akseptere fordi jeg ikke kunne finne den eller roten iden. Det jeg ser og opplever nå i ettertid er at jeg har mange sorger å bli kjent med, mange små bekker gjør en stor. Samlet opp og fortrengt inni sinnet. All energien jeg bruker på og holde den unna bevisstheten og nede bort fra meg selv tapper meg for energi, og som psykologen sa så bruker man dobbelt med energi for å holde den nede derfor man blir så energiløs og tom for overskuddsenegi til å greie dagen idag. Forsto det ikke før men har begynt å forstå det nå. Tilater du deg selv å gråte, hvor lenge siden er det du gråt sist,får du til å gråte, kan du føle på noe av det du har opplevd å lå gråten komme til utrykk. Gråten letter trykket, lar deg kjenne på din egen smerte med å la den få ett utløp og den helbereder så rart det en kan låte. Jeg har hatt en tøff oppvekst selv og ikke følt den, nå for tida begynner jeg og huske, føle og gjennskape situasjonene der disse vonde tankene og følelsene ble skapt, opplever hvordan de har satt seg i meg, hvilke tanker og systemer jeg har utviklet for å ikke kjenne på dem og hva jeg videre har utviklet meg til å bli/er idag utifra hva livet har innbringet for meg. På en måte kan en si at en gjennskaper fortiden i nåtiden uten å vite om det, og det kan nettopp være det du også gjør i henohold til arbeid og konflikter der. Det er en måte og ubevist prøve og leve ut og bearbeide det inni deg på med den uheldige konsekvens at du får føle på akkurat de samme tingene om og om igjen. Kanskje du i bunn og grunn føler deg like mye avvist på arbeid som du nok gjorde da du ble mobbet som barn og ubevisst fanger opp de samme signalene som da som setter deg i de samme indre følelsetilstander som da og de kommer ut som konflikter, som kanskje er både for du føler deg såret og oversett, ikke godtatt og tatt inn i felleskapet og egentlig ønsker men ikke kommer til fordi du gjennskaper fortiden i nåtiden.

Det som var før kan leves i deg som om det er nå og du lever ut det samme dramaet på nytt og på nytt, fanget i den samme sirkelen og livet ditt blir da mørkt og svart og kanskje en følelse av at dette er noe du ikke kommer ut av, dette livet som det er kommer du ikke ut av for ønsket og håpet om noe bedre ligger vel der ellers hadde du vel ikke greid og hente energi til å holde ut nåtiden. Å forstå seg selv er en lang prossess, men det er aldri forsent og starte. At du venter eller utsetter det kan være fordi du egentlig er redd for hva det innebærer og møte seg selv. Og skal du gå til psykolog så ikke ta alt for god fisk, de er bare mennesker de også og kan ta feil. Har møtt mange på min vei så min erfaring med psykologer er blandet, bare husk det at ikke la en psykolog få sånn innvirkning på deg at personen blir ditt alt og hele.

Har du blitt såret i kjærligheten av menn?

Du har blitt såret i kjærligheten av å bli mobbet.

Din sårbarhet og smerte, din frykt og din erfaring kan være så stor at du ikke tørr å stole på noen så du slipper ikke kjærligheten til, konfliktene kan være et forsvar mot hengivenhet tillit og fortrolighet. Kanskje du føler et stort savn til noen i livet ditt som vil være din venn. Ikke overfladisk men på ett dypere følelsemessig område, eller er der frykt for det. Hva beskytter du deg mot.

Å bli såret igjen, føle smerten igjen, avstand til andre og livet er ett effektivt forsvar for å beskytte sin egen sårbarhet, men fyller en med savn lengsel og smerte fordi det man flykter fra er samtidig også det man kanskje mest av alt trenger ,tidligere erfaringer i livet sitter så at en liksom har fått nok.

Da jenta mi forlot meg gikk jeg inn i en stor depresjon og inn i ett alvorlig rusproblem.

Jeg har fått nok av kjærlighetsforhold sier jeg, men egentlig ikke,jeg savner det og trenger det men tørr ikke p.g.a min egen sårbarhet, usikkerhet og reddsel i alle dets varianter og følelser.

Inni deg er du enda det redde usikkre barnet, det vil alltid være der og det trenger omsorg og besyttelse, nå er du voksen og vet det. Hvem skal beskytte det da, det er tøfft og bli voksen. Og greie seg selv når fortiden har faret stygt ut mot en. Ønsker deg alt vell.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg fester meg ved at du stadig kommer i konflikt med folk og at du dermed ikke greier å holde på en jobb.

Med de ekstreme rettigheter arbeidstakere har i Norge, er det enormt sjelden at personer får sparken gang på gang.

Jeg tror dette er en personlighetsforstyrrelse, men det er egentlig ikke så viktig.

Det viktige er at du får hjelp.

Jeg mener at det eneste som kan hjelpe deg på sikt er psykoterapi. Terapien bør ha fokus på din tilbøyelighet til å komme i konflikt med andre.

Slik terapi tar tid. Minimum en gang i uken i et år. Sannsynligvis mer.

[Eilic]

Jeg fester meg ved at du stadig kommer i konflikt med folk og at du dermed ikke greier å holde på en jobb.

Med de ekstreme rettigheter arbeidstakere har i Norge, er det enormt sjelden at personer får sparken gang på gang.

Jeg tror dette er en personlighetsforstyrrelse, men det er egentlig ikke så viktig.

Det viktige er at du får hjelp.

Jeg mener at det eneste som kan hjelpe deg på sikt er psykoterapi. Terapien bør ha fokus på din tilbøyelighet til å komme i konflikt med andre.

Slik terapi tar tid. Minimum en gang i uken i et år. Sannsynligvis mer.

Jeg har tydeligvis ikke forklart meg godt nok, ettersom din tilbakemelding utvilsomt ikke stemmer overens med virkeligheten. Uansett, takk for svar. ;-)

Jeg er en person som tåler urettferdighet dårlig og som sier ifra klart og tydelig hvis jeg eller andre blir dårlig behandlet på en arbeidsplass. Slikt faller ofte ikke i god jord hos endel sjefer, dermed så blir det lett konflikter ut av det. Videre så har jeg hatt flere jobber via vikarbyråer som kunne ha blitt faste, og har mistet dem ikke pga konflikter med arb.giver eller kollegaer, men fordi problemer i privatlivet har gått utover jobben. Men jeg har gjort meg upopulær hos ettpar sjefer (en av dem var svært upopulær fra før av), og ved en arb.plass ble jeg presset til å si opp og ved den andre mistet jeg jobben pga nedbemanning (men sjefen der var nok litt glad for å bli kvitt meg). Videre så har jeg nok aldri passet i stillinger der jeg har måttet opptre som en tjener som utfører meningsløse oppgaver for andre. Og da mener jeg meningsløse. Er mye unyttig tull en sekretær kan bli utsatt for. Ellers så har jeg aldri vært i konflikt med kollegaer, har der imot vært godt likt. Er også veldig ansvarsbevisst og arbeidssom uansett hvor jeg jobber. Grunnen til at jeg leverer inn oppsigelser gang på gang er fordi jeg mister interessen. Jeg prøver nå så godt jeg kan å finne ut hva jeg interesserer meg for slik at jeg ikke må levere enda en oppsigelse. Ellers, når det gjelder konflikter, så har jeg manglet virkelige venner. Jeg hadde en lang periode bare mannlige venner. Det var dessverre av den typen som nok var mest venn med meg pga sex, og dermed var det lett å komme i konfliktsituasjoner med dem uansett uavhengig av hvor psykisk ubalansert jeg ellers var. Det har sjelden vært konflikter med venninner. Jeg har for øvrig dessverre ikke heller hatt så mange av dem som jeg skulle ønske. Når det gjelder konflikter i forhold, så har jeg nok i utg.p. vært en fin person å være sammen med. Slik jeg oppfatter det, så har jeg vært sammen med ettpar menn som ikke har taklet å være sammen med en person som har trengt litt ekstra back up på enkelte områder i livet. Jeg har uansett hatt vanskelig for å gi slipp, noe som selvsagt har gjort vondt verre. Men uansett, de konfliktene jeg har opplevd og heldigvis sjelden opplever lenger ettersom livet mitt heldigvis på mange områder er langt bedre (har noe med erfaring å gjøre - og da mener jeg i forhold til privatliv), har ingenting med at jeg føler at livet alt for ofte virker håpløst.

Vel, fint med enda en tilbakemelding ettersom problemstillingen er annerledes. Jeg tror for øvrig fortsatt at det er lite sannsynlig at jeg har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tror kanskje at en litt kritisk mor, dårlig oppfølging av skolearbeid hjemmefra, mobbing fordi man kanskje er litt innesluttet...i det hele tatt så tror jeg det er en naturlig kombinasjon av påvirkninger uten ifra og min personlighet (som nok er en veldig snill, samvittighetsfull, empatisk, idealistisk og litt sensitiv personlighet). Jeg mener helt klart at fordi jeg ikke klarer å gjøre meg opp en mening om hva jeg skal satse på i livet når det gjelder yrke, er grunnen til all elendigheten. Og forvirringen har nok helt klart sammenheng med det som er nevnt ovenfor av ytre påvirkning og den personligheten jeg har. Uff, men det vanskelig å si..og det er derfor jeg ber om litt hjelp uten ifra.

[Gjest brusa]

Føler du at du mangler kontroll i mange tilfeller ? Og i tilfelle er kanskje dette noe du ikke helt klarer å takle ?

Jeg tenker på jobb-situasjonen din...det høres ut som at du takler dårlig å "føye" deg etter det du mener er dårlig ledelse...

I tilfelle er mine råd:

1. Enten innser du at du er ANSATT og ikke i ledelsen, og aksepterer at det ikke er ditt bord å ta sentrale avgjørelser. Senk skuldrene og ikke la slike ting stjele energien din.

2. Eller: Har du noen mulighet for å starte for deg selv ???

Kanskje du trenger å være "din egen herre" ?

3. Eller skaff deg en jobb der du ikke behøver være så involvert.... Det beste karriere-rådet er å velge sin sjef ned omhu )

[cathlin]

Et råd hvis du ikke er sikker på hvilket yrke du skal satse på er å ta en yrkesvalg/veiledningstest. Det finnes privatpersoner som utfører slike tester. Det koster noen kroner, men det kan være verdt det for å finne ut hva du passer til å bli. Aldri for sent.

En ting som hjelper på dårlig selvfølelse er rett og slett å ta en utdannelse/finne ut hva en liker/hvilke evner en har >få en jobb man trives i.

mvh

[Kizza1365380506]

Du kan ta en slik jobbtest på nettet og. Kanskje du kan prøve den før du betaler for en. Den du betaler for vil jo forhåpentligvis være litt mer utfyllende.

http://www.webrobb.com/2003/SiteResources/Data/Templates/Template2.asp?DocID=147

Mvh

[Eilic]

Hei.

Vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd, er jo abselutt ikke noen fagperson og kan bare snakke ut fra egen innsikt. Du sier du har vært deprimert "hele" livet eller mye av det. At du bærer smerte i deg og det ser ut som du utstråler en svart sky som henger over deg, det tyder for meg på at du bærer på en sorg for noe.Smerten kan også være et angstutrykk. Du sier du ble mobbet som liten og utviklet spiseforstyrrelser som varte i ti år, det er jo en veldig alvorlig konsekvens av noe som fører til en spiseforstyrelse. Har hørt diskusjoner på tv om spiseforstyrrelser og lest litt selv om det. Det er satt frem en hypotese om at spiseforstyrrelser har ett utspring i angst som får utløp gjennom spiseforstyrrelsen.

Har selv slitt mye med depresjoner og angst som som regel følger hakk i hel på hverandre og vet hvor tungt det er for kropp og sjel. Psykologen jeg gikk til fortalte meg at det var en underliggende sorg som lå under.

Noe jeg ikke kunne akseptere fordi jeg ikke kunne finne den eller roten iden. Det jeg ser og opplever nå i ettertid er at jeg har mange sorger å bli kjent med, mange små bekker gjør en stor. Samlet opp og fortrengt inni sinnet. All energien jeg bruker på og holde den unna bevisstheten og nede bort fra meg selv tapper meg for energi, og som psykologen sa så bruker man dobbelt med energi for å holde den nede derfor man blir så energiløs og tom for overskuddsenegi til å greie dagen idag. Forsto det ikke før men har begynt å forstå det nå. Tilater du deg selv å gråte, hvor lenge siden er det du gråt sist,får du til å gråte, kan du føle på noe av det du har opplevd å lå gråten komme til utrykk. Gråten letter trykket, lar deg kjenne på din egen smerte med å la den få ett utløp og den helbereder så rart det en kan låte. Jeg har hatt en tøff oppvekst selv og ikke følt den, nå for tida begynner jeg og huske, føle og gjennskape situasjonene der disse vonde tankene og følelsene ble skapt, opplever hvordan de har satt seg i meg, hvilke tanker og systemer jeg har utviklet for å ikke kjenne på dem og hva jeg videre har utviklet meg til å bli/er idag utifra hva livet har innbringet for meg. På en måte kan en si at en gjennskaper fortiden i nåtiden uten å vite om det, og det kan nettopp være det du også gjør i henohold til arbeid og konflikter der. Det er en måte og ubevist prøve og leve ut og bearbeide det inni deg på med den uheldige konsekvens at du får føle på akkurat de samme tingene om og om igjen. Kanskje du i bunn og grunn føler deg like mye avvist på arbeid som du nok gjorde da du ble mobbet som barn og ubevisst fanger opp de samme signalene som da som setter deg i de samme indre følelsetilstander som da og de kommer ut som konflikter, som kanskje er både for du føler deg såret og oversett, ikke godtatt og tatt inn i felleskapet og egentlig ønsker men ikke kommer til fordi du gjennskaper fortiden i nåtiden.

Det som var før kan leves i deg som om det er nå og du lever ut det samme dramaet på nytt og på nytt, fanget i den samme sirkelen og livet ditt blir da mørkt og svart og kanskje en følelse av at dette er noe du ikke kommer ut av, dette livet som det er kommer du ikke ut av for ønsket og håpet om noe bedre ligger vel der ellers hadde du vel ikke greid og hente energi til å holde ut nåtiden. Å forstå seg selv er en lang prossess, men det er aldri forsent og starte. At du venter eller utsetter det kan være fordi du egentlig er redd for hva det innebærer og møte seg selv. Og skal du gå til psykolog så ikke ta alt for god fisk, de er bare mennesker de også og kan ta feil. Har møtt mange på min vei så min erfaring med psykologer er blandet, bare husk det at ikke la en psykolog få sånn innvirkning på deg at personen blir ditt alt og hele.

Har du blitt såret i kjærligheten av menn?

Du har blitt såret i kjærligheten av å bli mobbet.

Din sårbarhet og smerte, din frykt og din erfaring kan være så stor at du ikke tørr å stole på noen så du slipper ikke kjærligheten til, konfliktene kan være et forsvar mot hengivenhet tillit og fortrolighet. Kanskje du føler et stort savn til noen i livet ditt som vil være din venn. Ikke overfladisk men på ett dypere følelsemessig område, eller er der frykt for det. Hva beskytter du deg mot.

Å bli såret igjen, føle smerten igjen, avstand til andre og livet er ett effektivt forsvar for å beskytte sin egen sårbarhet, men fyller en med savn lengsel og smerte fordi det man flykter fra er samtidig også det man kanskje mest av alt trenger ,tidligere erfaringer i livet sitter så at en liksom har fått nok.

Da jenta mi forlot meg gikk jeg inn i en stor depresjon og inn i ett alvorlig rusproblem.

Jeg har fått nok av kjærlighetsforhold sier jeg, men egentlig ikke,jeg savner det og trenger det men tørr ikke p.g.a min egen sårbarhet, usikkerhet og reddsel i alle dets varianter og følelser.

Inni deg er du enda det redde usikkre barnet, det vil alltid være der og det trenger omsorg og besyttelse, nå er du voksen og vet det. Hvem skal beskytte det da, det er tøfft og bli voksen. Og greie seg selv når fortiden har faret stygt ut mot en. Ønsker deg alt vell.

Langt, men interessant.. ;-)

Jeg lar deler av innlegget ditt stå igjen ettersom det er litt enklere å svare da.

Hei. Vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd, er jo abselutt ikke noen fagperson og kan bare snakke ut fra egen innsikt.

Jeg tror du vet like godt som meg at man lærer best når man erfarer selv i motsetning til å lese seg til kunnskap.

Du sier du har vært deprimert "hele" livet eller mye av det. At du bærer smerte i deg og det ser ut som du utstråler en svart sky som henger over deg, det tyder for meg på at du bærer på en sorg for noe.

Jeg hadde utvilsomt en fin barndom. Uansett, livet mitt begynte å rote seg til fra jeg var i skolealder og ble mobbet, og..vel, alle handlinger har konsekvenser, og noen er litt vanskeligere å forstå enn andre. Men at det ser ut som at man har en sky hengende over seg fordi man ikke har det bra, er vel egentlig ikke så rart. Men sorg..jeg kan være lei meg for problemer jeg har der og da, men jeg bærer ikke sorg for ting som har vært. Ikke såvidt jeg vet, i alle fall. Jeg bruker ikke tid og energi på å erge meg over fortiden for den kan jeg ikke endre.

Smerten kan også være et angstutrykk. Du sier du ble mobbet som liten og utviklet spiseforstyrrelser som varte i ti år, det er jo en veldig alvorlig konsekvens av noe som fører til en spiseforstyrelse.

Jeg tror ikke det var mobbingen alene som førte til spiseforstyrrelser. Jeg er for øvrig helt frisk i dag og har vært det noen år og jeg er 100 % sikker på at jeg vil være frisk resten av livet. Klarte det forresten helt på egen hånd, noe jeg må innrømme at jeg er litt stolt over. ;-)

Har hørt diskusjoner på tv om spiseforstyrrelser og lest litt selv om det. Det er satt frem en hypotese om at spiseforstyrrelser har ett utspring i angst som får utløp gjennom spiseforstyrrelsen.

Jeg vet for lite om det til å uttale meg noe om det, dessuten så gjelder ikke problemstillingen meg lenger heldigvis. Må for øvrig innrømme at jeg vet lite om angst, men jeg tviler på at det heller er en problemstilling som gjelder meg.

Har selv slitt mye med depresjoner og angst som som regel følger hakk i hel på hverandre og vet hvor tungt det er for kropp og sjel. Psykologen jeg gikk til fortalte meg at det var en underliggende sorg som lå under. Noe jeg ikke kunne akseptere fordi jeg ikke kunne finne den eller roten iden. Det jeg ser og opplever nå i ettertid er at jeg har mange sorger å bli kjent med, mange små bekker gjør en stor. Samlet opp og fortrengt inni sinnet. All energien jeg bruker på og holde den unna bevisstheten og nede bort fra meg selv tapper meg for energi, og som psykologen sa så bruker man dobbelt med energi for å holde den nede derfor man blir så energiløs og tom for overskuddsenegi til å greie dagen idag. Forsto det ikke før men har begynt å forstå det nå.

Jeg forstår hva du mener, men jeg tviler sterkt på at jeg har noen psykisk "sperre" liggende på et gjemt sted inne i meg og som uten at jeg er bevisst på det, ødelegger livet mitt.

Tilater du deg selv å gråte, hvor lenge siden er det du gråt sist,får du til å gråte, kan du føle på noe av det du har opplevd å lå gråten komme til utrykk. Gråten letter trykket, lar deg kjenne på din egen smerte med å la den få ett utløp og den helbereder så rart det en kan låte.

Jeg har ingen problemer med å gråte. Heldigvis så er det ikke så ofte jeg gråter over mitt eget liv, men jeg synes det er veldig godt å la tårene trille når jeg først har begynt. Men jeg må innrømme at noen ganger så føles det litt banalt. Jeg mener ikke at man ikke har lov til å være trist fordi det er de som har det mye verre, men noen ganger så trenger man å sette sine egne problemstillinger i perspektiv. Sammenlignet med mange andre, har jeg et godt liv og jeg mener det kan være greit å tenke på iblant at man skal være glad man kan se, at man kan gå og løpe, at man er frisk osv..

Jeg har hatt en tøff oppvekst selv og ikke følt den, nå for tida begynner jeg og huske, føle og gjennskape situasjonene der disse vonde tankene og følelsene ble skapt, opplever hvordan de har satt seg i meg, hvilke tanker og systemer jeg har utviklet for å ikke kjenne på dem og hva jeg videre har utviklet meg til å bli/er idag utifra hva livet har innbringet for meg.

Jeg tror du kanskje har vært litt mer uheldig enn meg i livet, eller så har ikke jeg forstått at fortiden har hatt større konsekvenser for nåtiden enn hva jeg er bevisst på. Jeg mener selv at ting ikke er så komplisert, at jeg kanskje noe av grunnen er manglende disiplin til å gjennomføre ting, et dårlig selvbilde på enkelte områder, eller praktiske ting i forhold til de yrkene jeg har i bakhodet...vel, en kombinasjon av ulike, "enkle" årsaker. Vel, enkle og enkle, situasjonen virker nå egentlig ganske så håpløs.

På en måte kan en si at en gjennskaper fortiden i nåtiden uten å vite om det, og det kan nettopp være det du også gjør i henohold til arbeid og konflikter der. Det er en måte og ubevist prøve og leve ut og bearbeide det inni deg på med den uheldige konsekvens at du får føle på akkurat de samme tingene om og om igjen. Kanskje du i bunn og grunn føler deg like mye avvist på arbeid som du nok gjorde da du ble mobbet som barn og ubevisst fanger opp de samme signalene som da som setter deg i de samme indre følelsetilstander som da og de kommer ut som konflikter, som kanskje er både for du føler deg såret og oversett, ikke godtatt og tatt inn i felleskapet og egentlig ønsker men ikke kommer til fordi du gjennskaper fortiden i nåtiden. Det som var før kan leves i deg som om det er nå og du lever ut det samme dramaet på nytt og på nytt, fanget i den samme sirkelen

Det er både og. Enkelte ting har jeg klart å bearbeide og blitt klokere av, andre ting sitter fortsatt igjen og gjør ting vanskeligere enn nødvendig. Men jobbsituasjonen er og blir den samme, og det er hva jeg mener er mitt eneste virkelige problem her og nå. Den dagen jeg har funnet yrket "mitt", vil utvilsomt være det beste som noen gang har skjedd meg. Men det er altså ikke bare å finne yrket ut ifra å kartlegge interesser osv, halve problemstillingen er selvbildet mitt...eller hva det nå er som da er problemet.

og livet ditt blir da mørkt og svart og kanskje en følelse av at dette er noe du ikke kommer ut av, dette livet som det er kommer du ikke ut av for ønsket og håpet om noe bedre ligger vel der ellers hadde du vel ikke greid og hente energi til å holde ut nåtiden. Å forstå seg selv er en lang prossess, men det er aldri forsent og starte. At du venter eller utsetter det kan være fordi du egentlig er redd for hva det innebærer og møte seg selv.

Mener selv å ha god kontakt med følelsene mine.. ;-)

Og skal du gå til psykolog så ikke ta alt for god fisk, de er bare mennesker de også og kan ta feil. Har møtt mange på min vei så min erfaring med psykologer er blandet, bare husk det at ikke la en psykolog få sånn innvirkning på deg at personen blir ditt alt og hele.

Jeg kjenner godt til psykologer. Min siste arbeidsplass besto stort sett bare av psykologer (bedriftspsykologer sådan) og min beste venninne er som nevnt, psykolog. Ut ifra den erfaringen jeg har, så har jeg ikke mer tillit til psykologer enn hva jeg har til mennesker med helt andre yrker. Hvis jeg finner en kvinnelig psykolog med lang livserfaring som har gjort henne reflektert og ydmyk, så vil jeg nok lytte ekstra godt...hmm..psykologer kan stille diagnoser og har teknikker for å sette ting i perspektiv. Vel, som svar på spørsmålet så vil jeg ikke ha noen problemer med å forholde meg til en psykolog uten å ha i bakhodet at det er begrenset hva de vet..

Har du blitt såret i kjærligheten av menn? Du har blitt såret i kjærligheten av å bli mobbet. Din sårbarhet og smerte, din frykt og din erfaring kan være så stor at du ikke tørr å stole på noen så du slipper ikke kjærligheten til, konfliktene kan være et forsvar mot hengivenhet tillit og fortrolighet.

Langt ifra. Og nå føles det egentlig litt dumt at jeg i det hele tatt la inn et innlegg her for det meste blir misforstått. Jeg er en flott person å elske og jeg har mye å gi. Jeg er følelsesmessig åpen og har livserfaring som har gjort meg mer reflektert enn de fleste på min alder som jeg kjenner. Jeg har nok ikke så mye erfaring når det gjelder forhold og er "svak" på enkelte områder når det gjelder min personlighet, men jeg har etterhvert blitt veldig kresen i valg av menn.

Kanskje du føler et stort savn til noen i livet ditt som vil være din venn. Ikke overfladisk men på ett dypere følelsemessig område, eller er der frykt for det. Hva beskytter du deg mot. Å bli såret igjen, føle smerten igjen, avstand til andre og livet er ett effektivt forsvar for å beskytte sin egen sårbarhet, men fyller en med savn lengsel og smerte fordi det man flykter fra er samtidig også det man kanskje mest av alt trenger ,tidligere erfaringer i livet sitter så at en liksom har fått nok.

Jeg kunne utvilsomt ha hatt bedre erfaring når det gjelder menn, men jeg har absolutt ikke gitt opp håpet. Og når det føles for ensomt så tenker jeg på hvor godt det i alle fall er å slippe eventuelle problemer et forhold fører med seg, men om jeg så vil eller ikke så er det et naturlig instinkt i alle mennesker å savne en kjæreste..

Da jenta mi forlot meg gikk jeg inn i en stor depresjon og inn i ett alvorlig rusproblem.

Vel, at hun forlot deg var definitivt ikke problemet. Det var andre problemer som førte til at du ruset deg, men hun var helt klart en utløsende faktor.

Jeg har fått nok av kjærlighetsforhold sier jeg, men egentlig ikke,jeg savner det og trenger det men tørr ikke p.g.a min egen sårbarhet, usikkerhet og reddsel i alle dets varianter og følelser.

Kanskje du ikke er klar til å binde deg til noen ennå? Tror kanskje du trenger å rydde opp litt bedre i ditt eget liv før du blir sammen med en person igjen. Tror du skal være heldig hvis du klarer å finne en reflektert nok person som kan hjelpe deg til et bedre liv og samtidig skal være din kjæreste.

Inni deg er du enda det redde usikkre barnet, det vil alltid være der og det trenger omsorg og besyttelse, nå er du voksen og vet det. Hvem skal beskytte det da, det er tøfft og bli voksen. Og greie seg selv når fortiden har faret stygt ut mot en. Ønsker deg alt vell.

Regner med at jeg hører fra deg igjen.. ;-)

- goete

[Gjest psykoterapi]

Jeg er enig med flere innlegg her, dette kan du jobbe med fra to vinkler samtidig:

- Finn ut om du er på rett hylle og i rett bransje. Er man f.eks. ganske glup og jobber med veldig enkle oppgaver, da vil alle mistrives. Har du gode ideer som sjefen ikke skjønner, så vil du få mer respekt, mer utfordringer og kunne bli sjef selv med bedre utdannelse. Urettferdig, javel, men sånn er reglene gjerne.

- Undersøk litt mer hvor konfliktene kommer fra. Du nevner dem selv på en måte som om du mener at du havner i dem oftere enn andre. Du antyder også at du blir mer utnyttet for din snillhet enn andre. Da har det gjerne en grunn!

Her vil jeg gjerne si to ord om meg selv. Dette har jeg nemlig erfaring med. Jeg var sånn selv! Muligens holdt jeg konfliktene inni meg så jeg ikke ødela karrieren, men jeg ble helt utrolig sliten av samme kollega etter en stund. Ikke bare en gang.

På en måte så jeg dette, på en annen måte ble jeg forferdelig irritert hvis noen sa det var "feil med meg", for det var jo de som var ille.

Etter psykoterapi har jeg sett at ja, det var de som var ille, men de behøvde ikke å slite så på meg hvis jeg hadde hatt et bedre skjold mot dem. Dette "skjoldet", som de fleste får av foreldrene i oppveksten, hadde ikke jeg fått. Men det kan du faktisk skaffe deg, det er ikke for sent! Kan det være at det dine foreldre kalte "snillhet", egentlig var krav om selvutslettelse? Noe av skjoldet er evnen til å kunne si nei og gå med den beste samvittighet. Den evnen får man aldri øvd opp med over-krevende foreldre.

Veldig viktig da er: ikke tenk på "det er noe feil med meg"

som om du var teit. Du kan ikke noe for at du ble frastjålet dette skjoldet. Tenk på det heller a la "jeg har problemer etter et benbrudd i barndommen som plager meg. Nå er jeg lei av dette men-et, nå vil jeg skaffe meg et ben som alle andre har, det fortjener jeg".

[Eilic]

Føler du at du mangler kontroll i mange tilfeller ? Og i tilfelle er kanskje dette noe du ikke helt klarer å takle ?

Jeg tenker på jobb-situasjonen din...det høres ut som at du takler dårlig å "føye" deg etter det du mener er dårlig ledelse...

I tilfelle er mine råd:

1. Enten innser du at du er ANSATT og ikke i ledelsen, og aksepterer at det ikke er ditt bord å ta sentrale avgjørelser. Senk skuldrene og ikke la slike ting stjele energien din.

2. Eller: Har du noen mulighet for å starte for deg selv ???

Kanskje du trenger å være "din egen herre" ?

3. Eller skaff deg en jobb der du ikke behøver være så involvert.... Det beste karriere-rådet er å velge sin sjef ned omhu )

Re: Noen hjelp å få?

Føler du at du mangler kontroll i mange tilfeller ? Og i tilfelle er kanskje dette noe du ikke helt klarer å takle ?

Jeg tenker på jobb-situasjonen din...det høres ut som at du takler dårlig å "føye" deg etter det du mener er dårlig ledelse...

I tilfelle er mine råd:

1. Enten innser du at du er ANSATT og ikke i ledelsen, og aksepterer at det ikke er ditt bord å ta sentrale avgjørelser. Senk skuldrene og ikke la slike ting stjele energien din.

Joda, innser det. Jeg har nok vært feil person i feil stilling nå og da..

2. Eller: Har du noen mulighet for å starte for deg selv ??? Kanskje du trenger å være "din egen herre" ?

Jeg trenger utvilsomt å være min egen herre! ;-) Med tanke på å starte for seg selv, så har jeg flere alternativer i bakhodet, men hittils så har ingen av dem blitt noe av. Ideene har for øvrig vært de samme i flere år.

3. Eller skaff deg en jobb der du ikke behøver være så involvert.... Det beste karriere-rådet er å velge sin sjef ned omhu )

Ja, det er et alternativ. Jeg vet bare ikke hva det skulle bli og jeg har ingen høyere utdannelse.

[Gjest brusa]

Re: Noen hjelp å få?

Føler du at du mangler kontroll i mange tilfeller ? Og i tilfelle er kanskje dette noe du ikke helt klarer å takle ?

Jeg tenker på jobb-situasjonen din...det høres ut som at du takler dårlig å "føye" deg etter det du mener er dårlig ledelse...

I tilfelle er mine råd:

1. Enten innser du at du er ANSATT og ikke i ledelsen, og aksepterer at det ikke er ditt bord å ta sentrale avgjørelser. Senk skuldrene og ikke la slike ting stjele energien din.

Joda, innser det. Jeg har nok vært feil person i feil stilling nå og da..

2. Eller: Har du noen mulighet for å starte for deg selv ??? Kanskje du trenger å være "din egen herre" ?

Jeg trenger utvilsomt å være min egen herre! ;-) Med tanke på å starte for seg selv, så har jeg flere alternativer i bakhodet, men hittils så har ingen av dem blitt noe av. Ideene har for øvrig vært de samme i flere år.

3. Eller skaff deg en jobb der du ikke behøver være så involvert.... Det beste karriere-rådet er å velge sin sjef ned omhu )

Ja, det er et alternativ. Jeg vet bare ikke hva det skulle bli og jeg har ingen høyere utdannelse.

Høres ut som om du har behov for å ha en jobb du mener "gir mening"....det er imidlertid ikke sikkert dette er det beste for deg likevel...kanskje du kunne hatt godt av å ha en helt vanslig jobb på f.eks. butikk...slik at du fikk bruke litt tid på få på plass alt det andre i livet ditt som ikke er helt på stell )

Utdanning er ikke alltid det viktigste. Har ikke noe særlig skolegang jeg heller, men har hatt gode jobber likevel. Senest som selger (300.000 fast i årslønn). Nå har jeg sluttet etter fem år...det ble for mye jobbstress...

Vedr. ideene dine om å starte for deg selv: sjekk om det finnes en "kunnskapspark" på stedet der du bor...de har inkubatorer som kan hjelpe deg igang (og hjelpe med SND-søknad) uten kostnad.

MEN, det er mye styr, så da skal du være klar for innsats ! :-)

Ta ett steg av gangen, det er en tid for alt )

[cathlin]

Jeg er enig med flere innlegg her, dette kan du jobbe med fra to vinkler samtidig:

- Finn ut om du er på rett hylle og i rett bransje. Er man f.eks. ganske glup og jobber med veldig enkle oppgaver, da vil alle mistrives. Har du gode ideer som sjefen ikke skjønner, så vil du få mer respekt, mer utfordringer og kunne bli sjef selv med bedre utdannelse. Urettferdig, javel, men sånn er reglene gjerne.

- Undersøk litt mer hvor konfliktene kommer fra. Du nevner dem selv på en måte som om du mener at du havner i dem oftere enn andre. Du antyder også at du blir mer utnyttet for din snillhet enn andre. Da har det gjerne en grunn!

Her vil jeg gjerne si to ord om meg selv. Dette har jeg nemlig erfaring med. Jeg var sånn selv! Muligens holdt jeg konfliktene inni meg så jeg ikke ødela karrieren, men jeg ble helt utrolig sliten av samme kollega etter en stund. Ikke bare en gang.

På en måte så jeg dette, på en annen måte ble jeg forferdelig irritert hvis noen sa det var "feil med meg", for det var jo de som var ille.

Etter psykoterapi har jeg sett at ja, det var de som var ille, men de behøvde ikke å slite så på meg hvis jeg hadde hatt et bedre skjold mot dem. Dette "skjoldet", som de fleste får av foreldrene i oppveksten, hadde ikke jeg fått. Men det kan du faktisk skaffe deg, det er ikke for sent! Kan det være at det dine foreldre kalte "snillhet", egentlig var krav om selvutslettelse? Noe av skjoldet er evnen til å kunne si nei og gå med den beste samvittighet. Den evnen får man aldri øvd opp med over-krevende foreldre.

Veldig viktig da er: ikke tenk på "det er noe feil med meg"

som om du var teit. Du kan ikke noe for at du ble frastjålet dette skjoldet. Tenk på det heller a la "jeg har problemer etter et benbrudd i barndommen som plager meg. Nå er jeg lei av dette men-et, nå vil jeg skaffe meg et ben som alle andre har, det fortjener jeg".

Helt enig innlegget under.

Det du kan gjøre her og nå for å føle deg bedre er kanskje å jobbe med/finne ut av hva du passer best til å bli. Leste at du hadde vært til yrkespsykolog tidligere, men uten resultater? Hva kom det av? Hvis testen viser at du egner deg ypperlig som advokat. Hva er det i så fall som hindrer deg i å nå dette målet?

Hvis du ofte føler deg deprimert/har lyst til å flytte et sted du kan være alene (borte fra tanker), er mye alene, har det kanskje noe å gjøre med relasjoner til andre. Det kan for eksempel være du finner ut at måter du reagerer på er en helt naturlig følge fra tidligere erfaringer. For eksempel fremmedfølelse som følge av mobbing. Dette kan være spennende å jobbe med i psykoterapi.

[Gjest psykoterapi]

Langt, men interessant.. ;-)

Jeg lar deler av innlegget ditt stå igjen ettersom det er litt enklere å svare da.

Hei. Vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd, er jo abselutt ikke noen fagperson og kan bare snakke ut fra egen innsikt.

Jeg tror du vet like godt som meg at man lærer best når man erfarer selv i motsetning til å lese seg til kunnskap.

Du sier du har vært deprimert "hele" livet eller mye av det. At du bærer smerte i deg og det ser ut som du utstråler en svart sky som henger over deg, det tyder for meg på at du bærer på en sorg for noe.

Jeg hadde utvilsomt en fin barndom. Uansett, livet mitt begynte å rote seg til fra jeg var i skolealder og ble mobbet, og..vel, alle handlinger har konsekvenser, og noen er litt vanskeligere å forstå enn andre. Men at det ser ut som at man har en sky hengende over seg fordi man ikke har det bra, er vel egentlig ikke så rart. Men sorg..jeg kan være lei meg for problemer jeg har der og da, men jeg bærer ikke sorg for ting som har vært. Ikke såvidt jeg vet, i alle fall. Jeg bruker ikke tid og energi på å erge meg over fortiden for den kan jeg ikke endre.

Smerten kan også være et angstutrykk. Du sier du ble mobbet som liten og utviklet spiseforstyrrelser som varte i ti år, det er jo en veldig alvorlig konsekvens av noe som fører til en spiseforstyrelse.

Jeg tror ikke det var mobbingen alene som førte til spiseforstyrrelser. Jeg er for øvrig helt frisk i dag og har vært det noen år og jeg er 100 % sikker på at jeg vil være frisk resten av livet. Klarte det forresten helt på egen hånd, noe jeg må innrømme at jeg er litt stolt over. ;-)

Har hørt diskusjoner på tv om spiseforstyrrelser og lest litt selv om det. Det er satt frem en hypotese om at spiseforstyrrelser har ett utspring i angst som får utløp gjennom spiseforstyrrelsen.

Jeg vet for lite om det til å uttale meg noe om det, dessuten så gjelder ikke problemstillingen meg lenger heldigvis. Må for øvrig innrømme at jeg vet lite om angst, men jeg tviler på at det heller er en problemstilling som gjelder meg.

Har selv slitt mye med depresjoner og angst som som regel følger hakk i hel på hverandre og vet hvor tungt det er for kropp og sjel. Psykologen jeg gikk til fortalte meg at det var en underliggende sorg som lå under. Noe jeg ikke kunne akseptere fordi jeg ikke kunne finne den eller roten iden. Det jeg ser og opplever nå i ettertid er at jeg har mange sorger å bli kjent med, mange små bekker gjør en stor. Samlet opp og fortrengt inni sinnet. All energien jeg bruker på og holde den unna bevisstheten og nede bort fra meg selv tapper meg for energi, og som psykologen sa så bruker man dobbelt med energi for å holde den nede derfor man blir så energiløs og tom for overskuddsenegi til å greie dagen idag. Forsto det ikke før men har begynt å forstå det nå.

Jeg forstår hva du mener, men jeg tviler sterkt på at jeg har noen psykisk "sperre" liggende på et gjemt sted inne i meg og som uten at jeg er bevisst på det, ødelegger livet mitt.

Tilater du deg selv å gråte, hvor lenge siden er det du gråt sist,får du til å gråte, kan du føle på noe av det du har opplevd å lå gråten komme til utrykk. Gråten letter trykket, lar deg kjenne på din egen smerte med å la den få ett utløp og den helbereder så rart det en kan låte.

Jeg har ingen problemer med å gråte. Heldigvis så er det ikke så ofte jeg gråter over mitt eget liv, men jeg synes det er veldig godt å la tårene trille når jeg først har begynt. Men jeg må innrømme at noen ganger så føles det litt banalt. Jeg mener ikke at man ikke har lov til å være trist fordi det er de som har det mye verre, men noen ganger så trenger man å sette sine egne problemstillinger i perspektiv. Sammenlignet med mange andre, har jeg et godt liv og jeg mener det kan være greit å tenke på iblant at man skal være glad man kan se, at man kan gå og løpe, at man er frisk osv..

Jeg har hatt en tøff oppvekst selv og ikke følt den, nå for tida begynner jeg og huske, føle og gjennskape situasjonene der disse vonde tankene og følelsene ble skapt, opplever hvordan de har satt seg i meg, hvilke tanker og systemer jeg har utviklet for å ikke kjenne på dem og hva jeg videre har utviklet meg til å bli/er idag utifra hva livet har innbringet for meg.

Jeg tror du kanskje har vært litt mer uheldig enn meg i livet, eller så har ikke jeg forstått at fortiden har hatt større konsekvenser for nåtiden enn hva jeg er bevisst på. Jeg mener selv at ting ikke er så komplisert, at jeg kanskje noe av grunnen er manglende disiplin til å gjennomføre ting, et dårlig selvbilde på enkelte områder, eller praktiske ting i forhold til de yrkene jeg har i bakhodet...vel, en kombinasjon av ulike, "enkle" årsaker. Vel, enkle og enkle, situasjonen virker nå egentlig ganske så håpløs.

På en måte kan en si at en gjennskaper fortiden i nåtiden uten å vite om det, og det kan nettopp være det du også gjør i henohold til arbeid og konflikter der. Det er en måte og ubevist prøve og leve ut og bearbeide det inni deg på med den uheldige konsekvens at du får føle på akkurat de samme tingene om og om igjen. Kanskje du i bunn og grunn føler deg like mye avvist på arbeid som du nok gjorde da du ble mobbet som barn og ubevisst fanger opp de samme signalene som da som setter deg i de samme indre følelsetilstander som da og de kommer ut som konflikter, som kanskje er både for du føler deg såret og oversett, ikke godtatt og tatt inn i felleskapet og egentlig ønsker men ikke kommer til fordi du gjennskaper fortiden i nåtiden. Det som var før kan leves i deg som om det er nå og du lever ut det samme dramaet på nytt og på nytt, fanget i den samme sirkelen

Det er både og. Enkelte ting har jeg klart å bearbeide og blitt klokere av, andre ting sitter fortsatt igjen og gjør ting vanskeligere enn nødvendig. Men jobbsituasjonen er og blir den samme, og det er hva jeg mener er mitt eneste virkelige problem her og nå. Den dagen jeg har funnet yrket "mitt", vil utvilsomt være det beste som noen gang har skjedd meg. Men det er altså ikke bare å finne yrket ut ifra å kartlegge interesser osv, halve problemstillingen er selvbildet mitt...eller hva det nå er som da er problemet.

og livet ditt blir da mørkt og svart og kanskje en følelse av at dette er noe du ikke kommer ut av, dette livet som det er kommer du ikke ut av for ønsket og håpet om noe bedre ligger vel der ellers hadde du vel ikke greid og hente energi til å holde ut nåtiden. Å forstå seg selv er en lang prossess, men det er aldri forsent og starte. At du venter eller utsetter det kan være fordi du egentlig er redd for hva det innebærer og møte seg selv.

Mener selv å ha god kontakt med følelsene mine.. ;-)

Og skal du gå til psykolog så ikke ta alt for god fisk, de er bare mennesker de også og kan ta feil. Har møtt mange på min vei så min erfaring med psykologer er blandet, bare husk det at ikke la en psykolog få sånn innvirkning på deg at personen blir ditt alt og hele.

Jeg kjenner godt til psykologer. Min siste arbeidsplass besto stort sett bare av psykologer (bedriftspsykologer sådan) og min beste venninne er som nevnt, psykolog. Ut ifra den erfaringen jeg har, så har jeg ikke mer tillit til psykologer enn hva jeg har til mennesker med helt andre yrker. Hvis jeg finner en kvinnelig psykolog med lang livserfaring som har gjort henne reflektert og ydmyk, så vil jeg nok lytte ekstra godt...hmm..psykologer kan stille diagnoser og har teknikker for å sette ting i perspektiv. Vel, som svar på spørsmålet så vil jeg ikke ha noen problemer med å forholde meg til en psykolog uten å ha i bakhodet at det er begrenset hva de vet..

Har du blitt såret i kjærligheten av menn? Du har blitt såret i kjærligheten av å bli mobbet. Din sårbarhet og smerte, din frykt og din erfaring kan være så stor at du ikke tørr å stole på noen så du slipper ikke kjærligheten til, konfliktene kan være et forsvar mot hengivenhet tillit og fortrolighet.

Langt ifra. Og nå føles det egentlig litt dumt at jeg i det hele tatt la inn et innlegg her for det meste blir misforstått. Jeg er en flott person å elske og jeg har mye å gi. Jeg er følelsesmessig åpen og har livserfaring som har gjort meg mer reflektert enn de fleste på min alder som jeg kjenner. Jeg har nok ikke så mye erfaring når det gjelder forhold og er "svak" på enkelte områder når det gjelder min personlighet, men jeg har etterhvert blitt veldig kresen i valg av menn.

Kanskje du føler et stort savn til noen i livet ditt som vil være din venn. Ikke overfladisk men på ett dypere følelsemessig område, eller er der frykt for det. Hva beskytter du deg mot. Å bli såret igjen, føle smerten igjen, avstand til andre og livet er ett effektivt forsvar for å beskytte sin egen sårbarhet, men fyller en med savn lengsel og smerte fordi det man flykter fra er samtidig også det man kanskje mest av alt trenger ,tidligere erfaringer i livet sitter så at en liksom har fått nok.

Jeg kunne utvilsomt ha hatt bedre erfaring når det gjelder menn, men jeg har absolutt ikke gitt opp håpet. Og når det føles for ensomt så tenker jeg på hvor godt det i alle fall er å slippe eventuelle problemer et forhold fører med seg, men om jeg så vil eller ikke så er det et naturlig instinkt i alle mennesker å savne en kjæreste..

Da jenta mi forlot meg gikk jeg inn i en stor depresjon og inn i ett alvorlig rusproblem.

Vel, at hun forlot deg var definitivt ikke problemet. Det var andre problemer som førte til at du ruset deg, men hun var helt klart en utløsende faktor.

Jeg har fått nok av kjærlighetsforhold sier jeg, men egentlig ikke,jeg savner det og trenger det men tørr ikke p.g.a min egen sårbarhet, usikkerhet og reddsel i alle dets varianter og følelser.

Kanskje du ikke er klar til å binde deg til noen ennå? Tror kanskje du trenger å rydde opp litt bedre i ditt eget liv før du blir sammen med en person igjen. Tror du skal være heldig hvis du klarer å finne en reflektert nok person som kan hjelpe deg til et bedre liv og samtidig skal være din kjæreste.

Inni deg er du enda det redde usikkre barnet, det vil alltid være der og det trenger omsorg og besyttelse, nå er du voksen og vet det. Hvem skal beskytte det da, det er tøfft og bli voksen. Og greie seg selv når fortiden har faret stygt ut mot en. Ønsker deg alt vell.

Regner med at jeg hører fra deg igjen.. ;-)

- goete

"Jeg bærer ikke sorg for ting som har vært. Ikke såvidt jeg vet, i alle fall. Jeg bruker ikke tid og energi på å erge meg over fortiden for den kan jeg ikke endre." svarer du.

Fikk bare lyst til å fortelle deg en klassiker fra psykologien, den kan stemme på deg eller ikke stemme.

Pers mor dør. Hun har aldri vært noen god mor, så han er rett og slett glad for at hun dør. Dette er han selvfølgelig for høflig til å si til noen, men han er glad. Som yngre ønsket han så forferdelig at hun skulle bli snillere, han gjorde hva som helst for å få henne til det, men nei. Siden er han blitt for voksen og kloke til å kaste vekk tid på slike prosjekter.

Rett etter at hun dør, begynner Per å føle seg dårlig, hodepine , tristhet etc, men han aner ikke hvorfor. At det er sorg for mor - det kan det umulig være. At han innerst inne føler "nå får jeg ALDRI en god mor, mor, ikke gi meg opp", det orker han ikke føle, for han er så utrolig glad at hun er borte.

Dette er klassisk - når man har sterke motstridende følelser, og minst en av dem er helt tabu, da mister man kontakten med sine sanne følelser.

Jeg kjenner minst to personer med Pers historie. Og de klarte å jobbe seg ut av sin mørke sky.

[Eilic]

"Jeg bærer ikke sorg for ting som har vært. Ikke såvidt jeg vet, i alle fall. Jeg bruker ikke tid og energi på å erge meg over fortiden for den kan jeg ikke endre." svarer du.

Fikk bare lyst til å fortelle deg en klassiker fra psykologien, den kan stemme på deg eller ikke stemme.

Pers mor dør. Hun har aldri vært noen god mor, så han er rett og slett glad for at hun dør. Dette er han selvfølgelig for høflig til å si til noen, men han er glad. Som yngre ønsket han så forferdelig at hun skulle bli snillere, han gjorde hva som helst for å få henne til det, men nei. Siden er han blitt for voksen og kloke til å kaste vekk tid på slike prosjekter.

Rett etter at hun dør, begynner Per å føle seg dårlig, hodepine , tristhet etc, men han aner ikke hvorfor. At det er sorg for mor - det kan det umulig være. At han innerst inne føler "nå får jeg ALDRI en god mor, mor, ikke gi meg opp", det orker han ikke føle, for han er så utrolig glad at hun er borte.

Dette er klassisk - når man har sterke motstridende følelser, og minst en av dem er helt tabu, da mister man kontakten med sine sanne følelser.

Jeg kjenner minst to personer med Pers historie. Og de klarte å jobbe seg ut av sin mørke sky.

Enten så har jeg formulert meg ekstremt dårlig, eller så er du veldig uforsiktig. Per er sikkert et klassisk eksempel på en person som "ikke er i kontakt med følelsene sine", men for meg så føles hele problemstillingen nærmest litt absurd. Jeg er nok ganske sikker på at jeg ikke bærer sorg for noe som helst, eller noen som helst form for bitterhet når det gjelder fortiden. Folk gjør ikke alltid slik jeg ønsker, og det aksepterer jeg.

[Gjest psykoterapi]

Enten så har jeg formulert meg ekstremt dårlig, eller så er du veldig uforsiktig. Per er sikkert et klassisk eksempel på en person som "ikke er i kontakt med følelsene sine", men for meg så føles hele problemstillingen nærmest litt absurd. Jeg er nok ganske sikker på at jeg ikke bærer sorg for noe som helst, eller noen som helst form for bitterhet når det gjelder fortiden. Folk gjør ikke alltid slik jeg ønsker, og det aksepterer jeg.

Hei igjen,

Du er sikkert lei av oss for lenge siden. Du startet med "Noen hjelp å få"? men såvidt jeg skjønner har du ikke fått hjelp av noen av oss, du synes vi er på bærtur.

Jeg har selv gått til psykolog, kjenner mange andre som har det også, og jeg tror de svarene du har fått her ligner mye på de varianter en psykolog ville sagt. Så da blir jeg litt nyssgjerrig: hva hadde du håpet vi skulle sagt? Hva mener du selv er årsaken til mye deprimerthet og konflikter?

Ikke spydig ment, jeg spør av ekte ønske om å lære. Kan du gi oss noen hint?

[Eilic]

Man tilbringer 1/3 av sitt liv på jobben. Jeg har store problemer med å finne ut av hva jeg skal satse på og det gjør meg enormt frustrert. Men ut ifra flesteparten av svarene jeg har fått, så eksisterer det nærmest ikke en problemstilling som jeg beskriver. Det blir fokusert på helt andre ting og diagnosene kommer nærmest på løpende bånd. Ja, det er absolutt ikke usannsynlig at mobbingen kan ha medført at jeg har et dårlig selvbilde og at det dermed skaper problemer med å finne et svar på jobbproblematikken, men...nei, tror jeg finner noe mer fornuftig å bruke tiden min på. Dere skal ha lykke til videre, spesielt dere som hadde noe fornuftig å bidra med! ;-)

[Eilic]

Hei igjen,

Du er sikkert lei av oss for lenge siden. Du startet med "Noen hjelp å få"? men såvidt jeg skjønner har du ikke fått hjelp av noen av oss, du synes vi er på bærtur.

Jeg har selv gått til psykolog, kjenner mange andre som har det også, og jeg tror de svarene du har fått her ligner mye på de varianter en psykolog ville sagt. Så da blir jeg litt nyssgjerrig: hva hadde du håpet vi skulle sagt? Hva mener du selv er årsaken til mye deprimerthet og konflikter?

Ikke spydig ment, jeg spør av ekte ønske om å lære. Kan du gi oss noen hint?

Jeg vet ikke hva jeg ventet meg. Jobb-problematikken er slitsom og vofsen vekket meg i natt og jeg klarte ikke å sovne igjen. Dermed så sto jeg opp midt på natta og sendte avgårde et innlegg her. Det hele var nok lite gjennomtenkt og sikkert ikke så bra formulert. Jeg tror ikke at det er så mye hjelp å hente uten ifra, men at det er opp til meg. Jeg tror det er mest en praktisk sak det hele, altså sette meg ned og sette ord på tankene og så etterhvert få et bedre perspektiv. Jeg sitter inne med mye kunnskap, men det trengs organisering. Og organisering trenger disiplin. Og å sette igang med noe krever motivasjon, og motivasjon...og...nei, vofsen begynner å bli lei av at jeg sitter foran pc'n. Hvis du oppriktig er interessert i å vite hva jeg mener, så send meg en epostadr., så tar vi det der ifra istedet. ;-)

[cathlin]

Man tilbringer 1/3 av sitt liv på jobben. Jeg har store problemer med å finne ut av hva jeg skal satse på og det gjør meg enormt frustrert. Men ut ifra flesteparten av svarene jeg har fått, så eksisterer det nærmest ikke en problemstilling som jeg beskriver. Det blir fokusert på helt andre ting og diagnosene kommer nærmest på løpende bånd. Ja, det er absolutt ikke usannsynlig at mobbingen kan ha medført at jeg har et dårlig selvbilde og at det dermed skaper problemer med å finne et svar på jobbproblematikken, men...nei, tror jeg finner noe mer fornuftig å bruke tiden min på. Dere skal ha lykke til videre, spesielt dere som hadde noe fornuftig å bidra med! ;-)

Ikke meningen å gå for langt med antakelser jeg ikke har grunnlag for å komme med. Er ingen fagperson og mente ikke utgi meg for å vite noe jeg ikke har peiling på.

Beklager.

.

[Eilic]

Ikke meningen å gå for langt med antakelser jeg ikke har grunnlag for å komme med. Er ingen fagperson og mente ikke utgi meg for å vite noe jeg ikke har peiling på.

Beklager.

.

Nei, nå er det jeg som er dum.. Beklager at jeg ikke svarte på innleggene dine! Yrkespsykologen var ikke til hjelp bl.a. fordi han ikke var erfaren nok. Føltes som om det hele var et slags prøveprosjekt for ham, noe jeg for såvidt blåser i. ;-) Jeg har vært i kontakt med yrkespsykologer, men de kan egentlig ikke hjelpe meg utover det jeg kan hjelpe meg selv og da sparer jeg også endel penger. Jeg må med skam innrømme at jeg nok burde ha vært mer disiplinert, men iblant så griper håpløsheten meg og så blir det ikke orden på noe. Men håpløsheten har nok kanskje noe med selvbildet mitt å gjøre, og der hjelper det dårlig med disiplin. Tror jeg skal ta kontakt med en psykolog fordi det virker som om noe stopper meg fra å realisere drømmene mine (alle ti..). Med tanke på tester, så har jeg jobbet i et firma som holder på med personlighetstester og..vel, de på nettet har jeg vært igjennom stort sett alle sammen, tror jeg. Men jeg føler egentlig ikke at de er til så stor hjelp fordi jeg mener å kjenne meg selv godt nok i forhold til det med å finne ut av jobb-problematikken. Uansett, tusen takk for innleggene dine. ;-)