Stress?

[PFA]

Hei! Lurte på om du kunne gi meg svar angående noen av mine plager. I lang tid har jeg vært plaget av tretthet. Etter endt arbeidsdag ser jeg meg nødt til å sove et par timer før jeg orker å lage meg mat etc. Jeg klarer ikke å sovne inn om natten. Klokka blir ofte tre før jeg sovner. Sover ikke spesielt godt eller. Jeg plages ofte av hodesmerter og er uopplagt. Har i flere måneder kjent "stikninger" i brystet. De siste dagene kjennes disse smertene mer ut somm brennende hugg. Jeg har begynt å glemme (mine kollegaer har bemerket dette) og reagerer med et sinne i situasjoner jeg burde takle. Jeg er "bare" 37år. Kan nevne at jeg arbeider som teamleder på en skole. Jeg sitter desuten i plangruppa, mobbeteamet, har ansvaret for flere prosjekter ved vår skole.Vi bygger ny skole og er nå innstallert i brakke. Ikke spes. tilrettelagt for vår jobb. Mange har vært syke i lengre tid. Vi andre har måttet dekke opp for de som er borte. Har ikke vært noe problem for meg før ganske nylig. Føler jeg ikke klarer mer. Jeg får raseriutbrudd og dårlig følelse etterpå. Smerter i bryst og hodepine. Hva er galt? Hva kan jeg gjøre? Har ikke vært til lege.

Håper på svar...

[Gjest uten signatur]

Du er i ferd med å bli utbrent. Du har to valg: Vent til du møter veggen med et brak, og bruk noen år eller resten av livet på å stable deg på bena igjen (JEG tok den varianten, derfor ironien...). ELLER du kan gå og sykemelde deg STRAKS. Da kan du begrense skaden, og du kommer deg raskere på bena igjen. IKKE press det til å jobbe før du er klar etterpå, da er det rett ned igjen.

Klassisk situasjon den du forteller om på skolen. Slikt kan jo ikke gå bra. Hvorfor skal du ofre livet ditt mens de andre er sykmeldte? Ingen takker deg i ettertid heller. Sann mine ord.

Hilsen forholdsvis bitter, flink, over-ansvarsfull tidligere arbeidstaker, nå snart uføretrygdet nervevrak

[Gjest prøver å skremme deg, ja!]

Du er i ferd med å bli utbrent. Du har to valg: Vent til du møter veggen med et brak, og bruk noen år eller resten av livet på å stable deg på bena igjen (JEG tok den varianten, derfor ironien...). ELLER du kan gå og sykemelde deg STRAKS. Da kan du begrense skaden, og du kommer deg raskere på bena igjen. IKKE press det til å jobbe før du er klar etterpå, da er det rett ned igjen.

Klassisk situasjon den du forteller om på skolen. Slikt kan jo ikke gå bra. Hvorfor skal du ofre livet ditt mens de andre er sykmeldte? Ingen takker deg i ettertid heller. Sann mine ord.

Hilsen forholdsvis bitter, flink, over-ansvarsfull tidligere arbeidstaker, nå snart uføretrygdet nervevrak

Oi, dette kunne jeg ha skrevet selv, ord for ord.

Det jeg lurer på er om PFA skjønner at dette er relevant for henne. Det hadde ikke jeg skjønt relativt få uker før det smalt. Det skjønte ikke legen min heller.

Så hvis du ikke tror at dette kan hende deg, PFA, sjekk rundtom i ditt nettverk etter noen som har gått utfor stupet, evt noen som stoppet i tide. Ikke regn med at du har hørt om det, for vi i bunnen av stupet har det så pyton at vi orker ikke fortelle om det. Etter at jeg ble syk begynte det å komme historier fra mine omgivelser jeg ikke visste om fra før.

[Gjest uten signatur]

Oi, dette kunne jeg ha skrevet selv, ord for ord.

Det jeg lurer på er om PFA skjønner at dette er relevant for henne. Det hadde ikke jeg skjønt relativt få uker før det smalt. Det skjønte ikke legen min heller.

Så hvis du ikke tror at dette kan hende deg, PFA, sjekk rundtom i ditt nettverk etter noen som har gått utfor stupet, evt noen som stoppet i tide. Ikke regn med at du har hørt om det, for vi i bunnen av stupet har det så pyton at vi orker ikke fortelle om det. Etter at jeg ble syk begynte det å komme historier fra mine omgivelser jeg ikke visste om fra før.

Enig. Det er de flinke som alltid presser seg for langt. Etter snart sju år skjønner fortsatt ikke annet enn nærmeste familie hvor sliten jeg er. Helt merkelig. En kan ikke se det, siden en isolerer seg på dårlige dager. Og viser seg på bra dager. Da tror folk at en er slik hele tiden.

Jeg har fått livet ødelagt. Håper denne damen er lurere enn meg. Jeg hadde omsorgsoppgaver som jeg ikke kunne si nei til, og det slet ut meg. Så jeg har i det minste slitt meg ut på noen jeg er glad i. Enda dummere er det å slite seg ut på en jobb, hvor andre tar æren og et eventuelt overskudd.