Utslitt av hans sjalusi...hjelp?

[Sorgfri]

Jeg er ei jente på 36 år som er gift og har to små barn på 1 og 4 år.

Jeg leste det psykiateren skrev om sjalusi og sykelig sjalusi, og følte meg veldig truffet av det. Jeg har en mann som er slik. Han kontrollerer meg ikke hele tiden, men nekter meg å delta på ting og vil bare ha meg hjemme.

Hvis jeg skulle få reist på "fest" alene så terroriserer han meg via mobiltlf. og kommer med trusler om å gå fra meg både før og etter.

Nå sist toppet det seg - jeg skulle vært med jobben på seminar på et ukjent sted i 3 dager, det viste seg å være Rhodos. Det er en slags bonus en gang i året, men blir regnet som arbeidstid. Jeg sto imot truslene helt til Gardermoen. Da sendte han melding om at han hadde reist fra barna alene hjemme, og jeg måtte gråtende ta toget hjem igjen foran alle mine kolleger. Det var helt jævlig, men jeg hadde jo ikke noe valg, jeg måtte jo tenke på barna.

Jeg ser prykiateren skriver at man må være hard og sette ned foten, men hva skal man gjøre da, når man også har barn å tenke på?

Min mann er også avhengig av sex, som en slags bekreftelse på at jeg er glad i ham. Hvis han ikke fåt sex når han har lyst, og jeg ikke har lyst da, så setter han seg ned og nekter å gjøre noe som helst, eller legger seg til å sove, uansett om det er dag eller kveld. I går hadde vi sex før jeg dro på jobben og i går kveld. Men siden det ikke var akkurat når han hadde lyst tidligere på kvelden, nektet han å gjøre noe. Vi har akkurat flyttet og har pappesker overalt...

Hva kan man gjøre med dette som psykisk problem?

Min mann nekter å snakke om det, da stikker han av. Han vil ikke innse at HAN har et problem, så hva kan jeg gjøre?

Jeg vil jo gjerne redde ekteskapet...hjelp!

[snilen]

Uff, jeg skjønner ikke helt hvorfor du ønsker å redde dette ekteskapet jeg? Bortsett fra fasaden og barna altså. Men barna vil vel heller ikke ha noe spesielt godt av å ha det slik i lengden, at far behandler mor på denne måten. Og når han drar fra barna for å straffe deg, så er han jo heller ingen god far...

Kanskje du også kan skrive en liste med ti punkter over hvor fantastisk han er, og hva som er verdt det å redde ekteskapet? Du har jo ikke noe liv utenfor hjemmet, og ikke noe spesielt hyggelig liv innenfor hjemmets vegger heller, bortsett fra husfred og barn?

[Gjest kjenner det igjen fra tidligere]

Uff , jeg får frysninger når jeg leser det du skrev!

Jeg var i et likt forhold , om ikke verre da.

Han ringte meg fra jobben sin mange ganger daglig for å sjekke meg.

Tok tiden på meg når jeg var i butikken .Tok det litt lengre tid enn det han forventet , var det et langt avhør.

Var vi å handlet sammen , måtte jeg passe på å kikke i bakken , ellers hadde jeg selvsagt titet på en annen mann.

Gå i svømmehallen med barna var utelukket.Da var jeg lettkledd overfor andre menn.

Jeg har desverre ingen råd til deg.

Annet en å få han med til en terapaut.

Jeg forlot mannen min til slutt, men han mishandlet meg både fysisk og psykisk da....

[Gemini]

Jeg fatter ikke hvorfor noen ønsker (og tror det er mulig) å redde et slikt ekteskap. Det er i alle fall IKKE til beste for barna å leve i et slikt hjem.

Barn som opplever at det er slik far behandler mor vil selv lett falle inn i samme rolle når de blir voksne selv...

Det er vel ikke noe du ønsker for barna dine?

[Sorgfri]

Uff, jeg skjønner ikke helt hvorfor du ønsker å redde dette ekteskapet jeg? Bortsett fra fasaden og barna altså. Men barna vil vel heller ikke ha noe spesielt godt av å ha det slik i lengden, at far behandler mor på denne måten. Og når han drar fra barna for å straffe deg, så er han jo heller ingen god far...

Kanskje du også kan skrive en liste med ti punkter over hvor fantastisk han er, og hva som er verdt det å redde ekteskapet? Du har jo ikke noe liv utenfor hjemmet, og ikke noe spesielt hyggelig liv innenfor hjemmets vegger heller, bortsett fra husfred og barn?

Bare for å ha klargjort det...han forlot ikke barna likevel...bare truet med det.Men jeg trodde det jo...

[serendipity]

Uff... Dette er jo helt hinnsides. Dette dreier seg ikke kun om sjalusi, men om maktdemonstrasjon og psykisk mishandlig. Du må være sinnsykt glad i denne grusomme mannen om du har lyst til å redde et slikt forhold. Håepr du tar til fornuft og flutter fra han, slik at også barna får den trygghet og stabilitet de trenger. Men du frykter kanskje konsekvensene og trerroren som kan oppstå etter et brudd?

Jeg ville kontaktet familievarn kontoret alene første gang og evt. spurt han om å bli med etter det.

Håper du klarer å finne ut av det, og jeg håper for din skyld at du innser at et brudd er det beste for alle parter. Slike som mannen din blir ikek bedre over natten, og om han skulle bedre seg, er vel både du og barna psykiske vrak.

[Gjest Sarkofag]

Forsøk å finne ut hvorfor han trenger disse stadige bekreftelsene. Snakk sammen og prøv å finne ut om det er noe du kan gjøre som gjør at han blir trygg på forholdet, samtidig som du kan leve et normalt liv.

[Cilien]

Forsøk å finne ut hvorfor han trenger disse stadige bekreftelsene. Snakk sammen og prøv å finne ut om det er noe du kan gjøre som gjør at han blir trygg på forholdet, samtidig som du kan leve et normalt liv.

Jeg har opplevd mye av det samme. Det vil si - i begynnelsen av forholdet så var det ikke slik, men det ble værre og værre. Jeg fikk til slutt ikkegjøre noen ting og han kontrollerte ALT jeg gjorde. Han forlangte at vi skulle stå opp sammen, dusje sammen, han ille ha selskpa på do (!!!). Han var sykelig sjalu og hvis jeg kom hjem fra jobben 10 minutter for seint, var det krise og jeg hadde hatt sex med alle der. Vi måtte ha sex HVER dag, uten unntak av NOE slag osv osv osv. Til slutt ble jeg helt hjernevasket og mente selv det var min feil, og gikk med på mye av det han sa. Han mente f.eks at jeg bare violle tiltrekke meg menn om jeg gikk med parfyme....så enda gjør jeg ikke det.

Jeg er nå ute av forholdet. Han får hjelp fra psykolog.

Man kan ikke fortsette på den måten og ødelegge seg selv.

Vi hadde ingen barn- så det er en forskjell - men barna har heller ingenting å vinne på at mor ødelegger seg selv.

Søk hjelp!

[Gjest ren tortur]

Bare for å ha klargjort det...han forlot ikke barna likevel...bare truet med det.Men jeg trodde det jo...

Dette er ren psykisk tortur uansett. Vil tro at Barnevernet/sakkyndige i en evt barnefordelingssak vil mene det samme.

Det er ille å måtte innrømme at man har valgt feil mann, men blir en feil bedre av å gjøre en ny feil - å bli hos han?

[Atene]

Har du et annet nick, et på K..?

Isåfall, hvorfor vil du egentlig redde ekteskapet ? Dette er jo ikke noe nytt.

[Gjest hvorfor bli]

Det går an å komme ut av!

http://www2.scescape.com/support/lovingtoomuch.html

http://www.iramathur.org/Articles/233_WM25.11.01.htm

[Gjest TIGA]

Jeg var den som var sjalu. Det må være grusomt å være sammen med en som er såå sjalu som mannen din, og jeg forstår folk som sier at du bør gå fra ham osv, MEN det trenger ikke være den endelige løsningen. Jeg skal ikke forsvare det å være sjalu, men jeg var sjalu selv og kan forklare det fra min side, jeg var usikker på meg selv, redd for å miste den jeg elsket høyest av alt, tenk om han ikke elsket meg, tenk om han likte alle andre bedre enn meg, hva om han hadde noen på si allerede, alle disse tankene var i hodet mitt. Det å være sjalu er også fælt, jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg var slik, men klarte jo ikke å tenke annerledes, den som er sjalu har som regel veldig lav selvtillit, og dermed så tror man at man ikke er verd å elske, at dem man er sammen med kommer til å gå fra oss osv. Sjalusi er jo en sykdom vil jeg si, og det kan kureres. Jeg er glad for at min samboer holdt ut med meg, og tvang meg til å få hjelp, for i dag så har vi det kjempefint sammen, jeg gikk til psykolog og fikk den hjelpen jeg trengte til å tenke annerledes. For det er tankegangen som er feil, det ser ikke den som er sjalu.

Mitt råd er å få ham til å søke hjelp, la ham få valget, enten så går du ifra ham eller så går han å søker hjelp.

Du må bare være streng, vil han ikke ha hjelp så får du bare gå ifra ham, fordi han kommer ivertfall ikke til å greie å endre seg selv hvis han sier det. Og det er ikke levelig for deg å leve sammen med ham, du som har barn også blir det jo enda vanskeligere for.

[Eilic]

Jeg tror at alle som har erfart det samme som du erfarer nå, ikke var istand til å få et klart perspektiv på situasjonen før de var kommet ut av den og ikke lenger var følelsesmessig bundet. Og det er en enorm utfordring å klare komme seg vekk fra en person man er følelsesmessig bundet til, men kommer man over den første vanskelige kneika, så blir det bare enklere og enklere etterhvert som tiden går. Og det blir da som om du står utenfor og ser klart for første gang hva han har utsatt deg for, for hadde du forstått det nå så hadde du istedet levd et liv med en som ville tatt godt vare på deg og ungene. Og du har ikke ansvar for hans liv, men ditt eget og ungene sitt. Han har opplagt store mentale problemer og du kan ikke hjelpe ham, og jeg håper det ikke går alt for lang tid før du oppdager det.

[Sorgfri]

Jeg var den som var sjalu. Det må være grusomt å være sammen med en som er såå sjalu som mannen din, og jeg forstår folk som sier at du bør gå fra ham osv, MEN det trenger ikke være den endelige løsningen. Jeg skal ikke forsvare det å være sjalu, men jeg var sjalu selv og kan forklare det fra min side, jeg var usikker på meg selv, redd for å miste den jeg elsket høyest av alt, tenk om han ikke elsket meg, tenk om han likte alle andre bedre enn meg, hva om han hadde noen på si allerede, alle disse tankene var i hodet mitt. Det å være sjalu er også fælt, jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg var slik, men klarte jo ikke å tenke annerledes, den som er sjalu har som regel veldig lav selvtillit, og dermed så tror man at man ikke er verd å elske, at dem man er sammen med kommer til å gå fra oss osv. Sjalusi er jo en sykdom vil jeg si, og det kan kureres. Jeg er glad for at min samboer holdt ut med meg, og tvang meg til å få hjelp, for i dag så har vi det kjempefint sammen, jeg gikk til psykolog og fikk den hjelpen jeg trengte til å tenke annerledes. For det er tankegangen som er feil, det ser ikke den som er sjalu.

Mitt råd er å få ham til å søke hjelp, la ham få valget, enten så går du ifra ham eller så går han å søker hjelp.

Du må bare være streng, vil han ikke ha hjelp så får du bare gå ifra ham, fordi han kommer ivertfall ikke til å greie å endre seg selv hvis han sier det. Og det er ikke levelig for deg å leve sammen med ham, du som har barn også blir det jo enda vanskeligere for.

Hei Tiga og alle dere andre!

Takk for mange svar. Det er godt å vite at det finnes noen som bryr seg der ute, ihvertfall nok til å svare meg...:-)

Tiga; det var godt å lese at det går an å gjøre noe med det!

Jeg vil prøve, men jeg har lenge forsøkt å få ham til å forstå at han trenger hjelp, men han nekter å høre og nekter å snakke med meg.

Hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å bli alene så hadde jeg antagelig flyttet for meg selv for lenge siden.

Men jeg har kommet i dyp økonomisk krise etter at jeg traff min mann, jeg har ikke noe særlig sosialt nettverk rundt meg, ingen til å be om hjelp. Ingen foreldre som kan bidra.Og ikke minst, jeg lider av stadige depresjoner og gråteanfall, og det går jo også utover barna. Jeg har 0 selvtillit og ser på meg selv som en gammel, stygg kjerring som ikke duger til noe i en alder av 36. Føler at livet er over osv...

Det ironiske er at det føles som om jeg lever livet til moren min om igjen. Hun var også gift flere ganger, alenemor med 2 små barn, slet med nerveproblemer og dårlig økonomi. Og døde i en alder av 63...

Jeg er redd for å ende med samme livet som hun levde, og at jeg aldri finner noen å dele livet med. Hvem vil vel ha en utbrukt kone med 2 små barn?

Så jeg får se det an litt til.

Nå blir han bort i 6 måneder og kommer ikke hjem før til sommeren, så får jeg jo prøve hvordan det er å være alene...

God helg!

Hilsen fra

[cathlin]

Jeg tror det er en missoppfattning at noen menn er avhengi av sex. Det er ikke sant.

Tror også det kan skade deg ved å gjøre det kun fordi han vil.

Det er ikke godt å leve med slike trusler og kontroll. Hverken for deg eller barna.

Kanskje er det ikke noe du kan gjøre for å hjelpe han, bortsett fra å hjelpe deg selv til å komme deg ut av forholdet. Når en får litt avstand og tid for seg selv ser men ofte ting klarere, løsninger på situasjonen.

Kanskje du trenger denne pausen?

[Gemini]

Hei Tiga og alle dere andre!

Takk for mange svar. Det er godt å vite at det finnes noen som bryr seg der ute, ihvertfall nok til å svare meg...:-)

Tiga; det var godt å lese at det går an å gjøre noe med det!

Jeg vil prøve, men jeg har lenge forsøkt å få ham til å forstå at han trenger hjelp, men han nekter å høre og nekter å snakke med meg.

Hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å bli alene så hadde jeg antagelig flyttet for meg selv for lenge siden.

Men jeg har kommet i dyp økonomisk krise etter at jeg traff min mann, jeg har ikke noe særlig sosialt nettverk rundt meg, ingen til å be om hjelp. Ingen foreldre som kan bidra.Og ikke minst, jeg lider av stadige depresjoner og gråteanfall, og det går jo også utover barna. Jeg har 0 selvtillit og ser på meg selv som en gammel, stygg kjerring som ikke duger til noe i en alder av 36. Føler at livet er over osv...

Det ironiske er at det føles som om jeg lever livet til moren min om igjen. Hun var også gift flere ganger, alenemor med 2 små barn, slet med nerveproblemer og dårlig økonomi. Og døde i en alder av 63...

Jeg er redd for å ende med samme livet som hun levde, og at jeg aldri finner noen å dele livet med. Hvem vil vel ha en utbrukt kone med 2 små barn?

Så jeg får se det an litt til.

Nå blir han bort i 6 måneder og kommer ikke hjem før til sommeren, så får jeg jo prøve hvordan det er å være alene...

God helg!

Hilsen fra

Godt du får tid for deg selv det neste halvåret, det tror jeg du vil ha stor glede og nytte av. :-)

Men - når du sier du er så redd for å bli alene, hva er du egentlig redd for? Man frykter ofte ting som er ukjent, men når man tør å hoppe i det, så viser det seg å ikke være så skummelt allikevel. Ikke for å rosemale, for det blir nok tøft, men jeg tror du og barna vil tape mye mer (på det menneskelige plan, og kanskje det økonomiske også) på å bli.

Er du ikke mer redd for at barna dine vil ende i samme mønsteret når de blir store?

Du vil ha mye større mulighet for å få selvbildet ditt opp på normal-nivå om du kommer deg vekk fra en som behandler deg så til de grader dårlig, og sånn sett bli en mer attraktiv partner for andre i fremtiden. Det er jo mange som treffer hverandre i dag, der den ene eller begge har barn og en skilsmisse bak seg.

Her finner du litt om hva du vil ha krav på av økonomisk hjelp mm. om du velger å gå fra han:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=familie&path=st_oenad_mrenslig_mrmor_ssfar

http://www.norge.no/emne/emne.asp?id=120

[vin]

Hei Tiga og alle dere andre!

Takk for mange svar. Det er godt å vite at det finnes noen som bryr seg der ute, ihvertfall nok til å svare meg...:-)

Tiga; det var godt å lese at det går an å gjøre noe med det!

Jeg vil prøve, men jeg har lenge forsøkt å få ham til å forstå at han trenger hjelp, men han nekter å høre og nekter å snakke med meg.

Hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å bli alene så hadde jeg antagelig flyttet for meg selv for lenge siden.

Men jeg har kommet i dyp økonomisk krise etter at jeg traff min mann, jeg har ikke noe særlig sosialt nettverk rundt meg, ingen til å be om hjelp. Ingen foreldre som kan bidra.Og ikke minst, jeg lider av stadige depresjoner og gråteanfall, og det går jo også utover barna. Jeg har 0 selvtillit og ser på meg selv som en gammel, stygg kjerring som ikke duger til noe i en alder av 36. Føler at livet er over osv...

Det ironiske er at det føles som om jeg lever livet til moren min om igjen. Hun var også gift flere ganger, alenemor med 2 små barn, slet med nerveproblemer og dårlig økonomi. Og døde i en alder av 63...

Jeg er redd for å ende med samme livet som hun levde, og at jeg aldri finner noen å dele livet med. Hvem vil vel ha en utbrukt kone med 2 små barn?

Så jeg får se det an litt til.

Nå blir han bort i 6 måneder og kommer ikke hjem før til sommeren, så får jeg jo prøve hvordan det er å være alene...

God helg!

Hilsen fra

Du må prøve å bygge opp selvtilliten din mens han er bortreist!

Jeg var selv gift med en slik mann , men skilte meg.

Hadde to små barn og en selvtillit under skosålen ;o)

Nå er jeg gift med verdens herligeste mann på 5 året og vi har også fått ei lita jente som nå er snart 4 år ;o)

Lykke til

[Gemini]

Godt du får tid for deg selv det neste halvåret, det tror jeg du vil ha stor glede og nytte av. :-)

Men - når du sier du er så redd for å bli alene, hva er du egentlig redd for? Man frykter ofte ting som er ukjent, men når man tør å hoppe i det, så viser det seg å ikke være så skummelt allikevel. Ikke for å rosemale, for det blir nok tøft, men jeg tror du og barna vil tape mye mer (på det menneskelige plan, og kanskje det økonomiske også) på å bli.

Er du ikke mer redd for at barna dine vil ende i samme mønsteret når de blir store?

Du vil ha mye større mulighet for å få selvbildet ditt opp på normal-nivå om du kommer deg vekk fra en som behandler deg så til de grader dårlig, og sånn sett bli en mer attraktiv partner for andre i fremtiden. Det er jo mange som treffer hverandre i dag, der den ene eller begge har barn og en skilsmisse bak seg.

Her finner du litt om hva du vil ha krav på av økonomisk hjelp mm. om du velger å gå fra han:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=familie&path=st_oenad_mrenslig_mrmor_ssfar

http://www.norge.no/emne/emne.asp?id=120

Forresten - for depresjonene bør du kanskje spørre legen om du kan få medisiner (og ikke bare terapi), slik at du kommer deg litt opp av dypet, og orker mer. Depresjoner tapper en jo gjerne for alt som heter energi... Med antidepressiva får du kanskje mer energi til å bryte ut...

[Gjest uten signatur]

Jeg tror det er en missoppfattning at noen menn er avhengi av sex. Det er ikke sant.

Tror også det kan skade deg ved å gjøre det kun fordi han vil.

Det er ikke godt å leve med slike trusler og kontroll. Hverken for deg eller barna.

Kanskje er det ikke noe du kan gjøre for å hjelpe han, bortsett fra å hjelpe deg selv til å komme deg ut av forholdet. Når en får litt avstand og tid for seg selv ser men ofte ting klarere, løsninger på situasjonen.

Kanskje du trenger denne pausen?

DU kan stikke av! Han behandler deg som en slave. Du ER en slave i det forholdet. Bruke barna for å true deg! Han er jo ikke riktig klok. Totalt umoden. Noe er totalt galt oppi hodet hans. Vil han ikke søke hjelp må du bare gå. Tror du er utslitt innen han har blitt ferdig utredet forresten.

Ta kontakt med familierådgivingen og be om en samtale alene. De kanhjelpe deg med alt slik at du kommer unna. Han kommer GARANTERT til å slite deg ut og ødelegge livet ditt. Og hva er livet for barnet ditt hvis DU er ødelagt. Det er vondt å gå, det blir mye vondere hvis du blir.

[Gjest uten signatur]

Hei Tiga og alle dere andre!

Takk for mange svar. Det er godt å vite at det finnes noen som bryr seg der ute, ihvertfall nok til å svare meg...:-)

Tiga; det var godt å lese at det går an å gjøre noe med det!

Jeg vil prøve, men jeg har lenge forsøkt å få ham til å forstå at han trenger hjelp, men han nekter å høre og nekter å snakke med meg.

Hadde det ikke vært for at jeg er livredd for å bli alene så hadde jeg antagelig flyttet for meg selv for lenge siden.

Men jeg har kommet i dyp økonomisk krise etter at jeg traff min mann, jeg har ikke noe særlig sosialt nettverk rundt meg, ingen til å be om hjelp. Ingen foreldre som kan bidra.Og ikke minst, jeg lider av stadige depresjoner og gråteanfall, og det går jo også utover barna. Jeg har 0 selvtillit og ser på meg selv som en gammel, stygg kjerring som ikke duger til noe i en alder av 36. Føler at livet er over osv...

Det ironiske er at det føles som om jeg lever livet til moren min om igjen. Hun var også gift flere ganger, alenemor med 2 små barn, slet med nerveproblemer og dårlig økonomi. Og døde i en alder av 63...

Jeg er redd for å ende med samme livet som hun levde, og at jeg aldri finner noen å dele livet med. Hvem vil vel ha en utbrukt kone med 2 små barn?

Så jeg får se det an litt til.

Nå blir han bort i 6 måneder og kommer ikke hjem før til sommeren, så får jeg jo prøve hvordan det er å være alene...

God helg!

Hilsen fra

Du har ikke tenkt på at du er deprimert FORDI du lever med denne mannen da? At hvis du slapp han så slapp du også depresjonen! Barna dine ville vel hatt bedre av det? At du ikke var deprimert mener jeg! De har jo bedre nytte av deg ennen pappa som truer med å dra fra dem?

Dro han fra dem forresten? Han gjorde vel ikke det? Drittsekken! Ogd et mener jeg fullt og fast.