Pasienter åpner seg på nett

[soleil]

Fant denne på høyre sida på nettsiden her:

http://www.nordlys.no/nyheter/article813294.ece

[Mimmy]

Hei igjen....jeg sniker i denne tråden her, for å fortelle deg at Elling går på tv søndag, husker ikke tidspunktet og tvstasjon akkurat i øyeblikket...men søndag er det ihvertfall.

Jeg har tenkt å se den, i tilfelle jeg finner noen likhetspunkter, men så står det jo, at det er en komedie, så jeg vet sannelig ikke, jeg...Syns liksom ikke det er så komisk, jeg, uansett hva det nå er han må ha slags sykdom. Syns ikke han likner så veldig (ihvertfall ikke i Mors Elling) på en med asperger syndrom, ihvertfall har jeg ikke møtt noen som likner ham i det virkelige liv.

Og jeg har faktisk møtt endel mennesker med diagnose innenfor autismespekteret allerede.

Meg selv inkludert.

En ekspert på autisme, som jobber ved autismeenheten, sa jeg nok var litt utypisk asperger, siden jeg var flink til å knekke sosiale koder.

Så jeg vet litt om hvordan andre har det, som har en eller annen form for autismediagnose.

Men jeg kan heller ikke skjønne, hva ellers det er Elling kan ha. Min støttekontakt påsto det var schizofreni, men jeg kan heller ikke skjønne det. Og så vet jeg, at det faktisk eksisterer mennesker med asperger syndrom, som har blitt feildiagnostiserte som schizofrene, fordi de har sagt at de hørte stemmer, når de i realiteten hørte folk snakke i naborommet... Så må det kanskje være asperger syndrom allikevel? da?

Du skjønner kanskje, at jeg har litt problemer med selve diagnosen, å skjønne hva den innebærer, i forhold til hva som er normalt og hva som ikke er normalt (eller autistisk, om du vil). Identiteten min, om du vil. Jeg har jo trodd jeg var normal, selv om jeg også har skjønt at jeg har hatt noen slags problemer eller særegenheter.

Men jeg trodde det var enten pga mobbing, eller ting i familiehistorikken, som ga meg slike særegenheter som jeg hadde. Blant annet vanskeligheter med å finne fram fysisk, finne ut av ting på egenhånd osv. Og det at jeg var så lite kjærlig og tildels hadde problemer i forhold til fysisk kontakt (sensoriske problemer) trodde jeg kom av at folk var jo så ulike på det feltet.

Psykologen min, sier blant annet at det er et autistisk trekk når jeg sa jeg kunne høre elektrisiteten i et rom. Jeg har alltid syntes det har vært så vidunderlig f.eks. i fbm tordenvær, da strømmen har gått, fordi da kunne jeg spille piano med et stearinlys til hjelp for å se notene, og det ville være så stille, bare musikken som man kunne høre.

[soleil]

Hei igjen....jeg sniker i denne tråden her, for å fortelle deg at Elling går på tv søndag, husker ikke tidspunktet og tvstasjon akkurat i øyeblikket...men søndag er det ihvertfall.

Jeg har tenkt å se den, i tilfelle jeg finner noen likhetspunkter, men så står det jo, at det er en komedie, så jeg vet sannelig ikke, jeg...Syns liksom ikke det er så komisk, jeg, uansett hva det nå er han må ha slags sykdom. Syns ikke han likner så veldig (ihvertfall ikke i Mors Elling) på en med asperger syndrom, ihvertfall har jeg ikke møtt noen som likner ham i det virkelige liv.

Og jeg har faktisk møtt endel mennesker med diagnose innenfor autismespekteret allerede.

Meg selv inkludert.

En ekspert på autisme, som jobber ved autismeenheten, sa jeg nok var litt utypisk asperger, siden jeg var flink til å knekke sosiale koder.

Så jeg vet litt om hvordan andre har det, som har en eller annen form for autismediagnose.

Men jeg kan heller ikke skjønne, hva ellers det er Elling kan ha. Min støttekontakt påsto det var schizofreni, men jeg kan heller ikke skjønne det. Og så vet jeg, at det faktisk eksisterer mennesker med asperger syndrom, som har blitt feildiagnostiserte som schizofrene, fordi de har sagt at de hørte stemmer, når de i realiteten hørte folk snakke i naborommet... Så må det kanskje være asperger syndrom allikevel? da?

Du skjønner kanskje, at jeg har litt problemer med selve diagnosen, å skjønne hva den innebærer, i forhold til hva som er normalt og hva som ikke er normalt (eller autistisk, om du vil). Identiteten min, om du vil. Jeg har jo trodd jeg var normal, selv om jeg også har skjønt at jeg har hatt noen slags problemer eller særegenheter.

Men jeg trodde det var enten pga mobbing, eller ting i familiehistorikken, som ga meg slike særegenheter som jeg hadde. Blant annet vanskeligheter med å finne fram fysisk, finne ut av ting på egenhånd osv. Og det at jeg var så lite kjærlig og tildels hadde problemer i forhold til fysisk kontakt (sensoriske problemer) trodde jeg kom av at folk var jo så ulike på det feltet.

Psykologen min, sier blant annet at det er et autistisk trekk når jeg sa jeg kunne høre elektrisiteten i et rom. Jeg har alltid syntes det har vært så vidunderlig f.eks. i fbm tordenvær, da strømmen har gått, fordi da kunne jeg spille piano med et stearinlys til hjelp for å se notene, og det ville være så stille, bare musikken som man kunne høre.

Jeg skal se filmen, selv om jeg har sett den før.

Må Elling ha en diagnose da?

Han er jo som vi har "snakket om " før, en figur.

Hva slags diagnose® en fyr som han hadde fått i RL er noe annet.

Han er ikke helt a4 og han har noen vanskeligheter, men på noen områder fungerer han veldig bra.

Jeg syns ikke du trenger å lete etter fellestrekk med han! Kos deg heller med filmen!

Selv om det er en komedie så trenger ikke det bety at en gjør narr av de problemene han har. Syns det er bra at det ikke er så tabu lengre med slike tilstander og lidelser. Tror det fører til mer åpenhet og kunnskap blant folk. Humor er et fint virkemiddel til å nå folk og i den første filmen syns jeg det faktisk ble skildret på en varm måte. I større grad enn i den andre filmen, kanskje.

[Mimmy]

Jeg skal se filmen, selv om jeg har sett den før.

Må Elling ha en diagnose da?

Han er jo som vi har "snakket om " før, en figur.

Hva slags diagnose® en fyr som han hadde fått i RL er noe annet.

Han er ikke helt a4 og han har noen vanskeligheter, men på noen områder fungerer han veldig bra.

Jeg syns ikke du trenger å lete etter fellestrekk med han! Kos deg heller med filmen!

Selv om det er en komedie så trenger ikke det bety at en gjør narr av de problemene han har. Syns det er bra at det ikke er så tabu lengre med slike tilstander og lidelser. Tror det fører til mer åpenhet og kunnskap blant folk. Humor er et fint virkemiddel til å nå folk og i den første filmen syns jeg det faktisk ble skildret på en varm måte. I større grad enn i den andre filmen, kanskje.

Ja, men jeg er nok også opptatt av at folk skal få et riktig bilde, med eller uten humor....så da hjelper det ikke, om det blir fortalt med varm humor, dersom hovedbildet ikke stemmer....! Hvis det nå er sånn at Elling har asperger syndrom, da.

Jeg likner ihvertfall ikke på Elling, i det hele tatt. Men jeg har nok sett mennesker med asperger syndrom (les: gutter) som kanskje kan ha noen av trekkene hans. Men uten at det er noe spesielt humoristisk over det. Og jeg kan heller ikke trekke noen direkte linje mellom de.

Selv så har jeg nok et aldri så lite identitetsproblem for tiden, og hvis det er sånn, at slik er det for gutter som har fått diagnosen i voksen alder, også, så vil det å identifisere seg med en slik figur ikke være særlig bra.

[soleil]

Ja, men jeg er nok også opptatt av at folk skal få et riktig bilde, med eller uten humor....så da hjelper det ikke, om det blir fortalt med varm humor, dersom hovedbildet ikke stemmer....! Hvis det nå er sånn at Elling har asperger syndrom, da.

Jeg likner ihvertfall ikke på Elling, i det hele tatt. Men jeg har nok sett mennesker med asperger syndrom (les: gutter) som kanskje kan ha noen av trekkene hans. Men uten at det er noe spesielt humoristisk over det. Og jeg kan heller ikke trekke noen direkte linje mellom de.

Selv så har jeg nok et aldri så lite identitetsproblem for tiden, og hvis det er sånn, at slik er det for gutter som har fått diagnosen i voksen alder, også, så vil det å identifisere seg med en slik figur ikke være særlig bra.

Nå er det vel ingen som har direkte påstått at Elling er en representant for verken tvangsnevrotikere, de med sosial angst eller de med asperger syndrom. Det har i alle fall ikke jeg fått med meg.

Hvis du leter etter noen å sammenligne deg med så kan du også se på friske mennesker. Vi som har psykiske lidelser, funksjonshemninger og annen håndbagasje har også en stor grad av friske trekk og akkurat disse tror jeg er viktigere å se etter og dyrke enn akkurat det som gjør at vi har fått en diagnose.

Jeg må likevel si at jeg skjønner at du søker etter noen å identifisere deg med, for jeg ble i hvert fall veldig lettet da jeg fant en liste på nettet over kjendiser med bipolar lidelse. Ellers så har også slike forum som dette vært en hjelp i å takle å få en så alvorlig diagnose.

Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også.

Viktig at fokuset er på det som fungerer og er friskt og ikke bare det negative, er vel det jeg prøver å si.

[Mimmy]

Nå er det vel ingen som har direkte påstått at Elling er en representant for verken tvangsnevrotikere, de med sosial angst eller de med asperger syndrom. Det har i alle fall ikke jeg fått med meg.

Hvis du leter etter noen å sammenligne deg med så kan du også se på friske mennesker. Vi som har psykiske lidelser, funksjonshemninger og annen håndbagasje har også en stor grad av friske trekk og akkurat disse tror jeg er viktigere å se etter og dyrke enn akkurat det som gjør at vi har fått en diagnose.

Jeg må likevel si at jeg skjønner at du søker etter noen å identifisere deg med, for jeg ble i hvert fall veldig lettet da jeg fant en liste på nettet over kjendiser med bipolar lidelse. Ellers så har også slike forum som dette vært en hjelp i å takle å få en så alvorlig diagnose.

Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også.

Viktig at fokuset er på det som fungerer og er friskt og ikke bare det negative, er vel det jeg prøver å si.

Nei, det jeg nok synes er viktig å finne ut av, dersom jeg skal godta denne asperger diagnosen, er forskjellen mellom meg selv, og de som er såkalt "normale". Dvs. hva det er som utgjør diagnosen, og hva det er som er normalt ved meg. Og dermed finne min identitet igjen. Og klare å fungere bedre i forholdet mitt til min mann, også, som ikke har asperger syndrom.

Det er enormt viktig, dersom vi skal ha barn sammen.

[Mimmy]

Nå er det vel ingen som har direkte påstått at Elling er en representant for verken tvangsnevrotikere, de med sosial angst eller de med asperger syndrom. Det har i alle fall ikke jeg fått med meg.

Hvis du leter etter noen å sammenligne deg med så kan du også se på friske mennesker. Vi som har psykiske lidelser, funksjonshemninger og annen håndbagasje har også en stor grad av friske trekk og akkurat disse tror jeg er viktigere å se etter og dyrke enn akkurat det som gjør at vi har fått en diagnose.

Jeg må likevel si at jeg skjønner at du søker etter noen å identifisere deg med, for jeg ble i hvert fall veldig lettet da jeg fant en liste på nettet over kjendiser med bipolar lidelse. Ellers så har også slike forum som dette vært en hjelp i å takle å få en så alvorlig diagnose.

Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også.

Viktig at fokuset er på det som fungerer og er friskt og ikke bare det negative, er vel det jeg prøver å si.

"Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også."

Jeg skjønner noe av poenget ditt, men forskjellen ligger i at asperger syndrom, er ikke definert som en sykdom, mere som en medfødt kronisk tilstand. En hjerneskade. Så identiteten min ble helt forandret da jeg fikk diagnosen.

Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose.

Og at det var pga asperger syndrom, at jeg hadde angst og depresjon som tilleggslidelse.

Så min sykdom, er at jeg har angst og depresjon. Asperger syndrom er ingen sykdom.

Det finnes faktisk personer med asperger syndrom, som er helt friske, mentalt og fysisk sett. Selv om det er "mot normalen" når man har dette syndromet, å være mentalt frisk. De aller fleste med syndromet har en eller flere tilleggslidelser.

Dette er ikke så uvanlig, i og for seg, mennesker med utviklingshemninger av forskjellig slag, står generelt i større fare for å bli deprimerte og engstelige enn resten av befolkningen.

[Mimmy]

Nå er det vel ingen som har direkte påstått at Elling er en representant for verken tvangsnevrotikere, de med sosial angst eller de med asperger syndrom. Det har i alle fall ikke jeg fått med meg.

Hvis du leter etter noen å sammenligne deg med så kan du også se på friske mennesker. Vi som har psykiske lidelser, funksjonshemninger og annen håndbagasje har også en stor grad av friske trekk og akkurat disse tror jeg er viktigere å se etter og dyrke enn akkurat det som gjør at vi har fått en diagnose.

Jeg må likevel si at jeg skjønner at du søker etter noen å identifisere deg med, for jeg ble i hvert fall veldig lettet da jeg fant en liste på nettet over kjendiser med bipolar lidelse. Ellers så har også slike forum som dette vært en hjelp i å takle å få en så alvorlig diagnose.

Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også.

Viktig at fokuset er på det som fungerer og er friskt og ikke bare det negative, er vel det jeg prøver å si.

Har nå sett Elling, og syns den var veldig fin....syns faktisk at romkameraten (Kjell Magne) til Elling også kanskje må være ørlitt autistisk. Synes faktisk han likner litt på et menneske jeg kjenner godt. Og ikke når det gjelder de positive sidene, da går det mere på hygiene og sådant.

Og en litt brautete måte å være på.

Mannen min syntes at han liknet på vedkommende, han også, men hadde ikke villet si det. Jeg var vel også litt usikker på om jeg burde si det, siden vedkommende står mannen min nærmere enn han står meg.

Denne filmen synes jeg var bra, selv om Elling fortsatt er litt karikaturaktig på enkelte områder. Men hovedtrekkene stemmer umiskjennelig med asperger syndromet. Selv om det går ikke an for en med asperger å identifisere seg med Elling, fordi mennesker med asperger syndrom er så veldig ulike.

Selv har jeg helt utmerket språklig (verbal) forståelse, og skjønner både humor og ironi godt, for det aller meste. Sier mannen min, og andre også. Slik sett skiller jeg meg ikke ut i det hele tatt, fra "normal"-befolkningen.

Dette er jo sagt å være et asperger-trekk: å ikke skjønne humor.

Men det gjør jeg altså. Men så har jeg da også veldig høyt skår, rent iq-messig, på det språklige området. Det jeg har vansker med, er de ikke-verbale signalene. F.eks. så skulle mannen min ønske seg, at jeg kunne klart å oppfatte sådanne når vi er i selskap med andre, spesielt slektninger.

Fordi enkelte av slektningene våre er vanskelige å ha med å gjøre, og det ikke er gitt at vi skal ha klart å gjennomdiskutere alt som finnes før vi er i selskap med dem. Slik at jeg kanskje kan komme til å si eller gjøre noe som penser folk inn på et spor, som hverken mannen min eller jeg ønsker at de skal penses inn på. Og så blir det vanskelig for mannen min å gi meg signal om dette, der og da.

Jeg kan også være ganske naiv, selv om jeg har blitt skuffet over slektningene mine (les: mor eller far) gjentatte ganger. Så går jeg heller på en ny "blemme" enn å lære av min forrige "bommert". Og blir sliten, fordi jeg aldri klarer å bli bra nok, ha det pent nok osv., spesielt for min mor.

Hun kritiserer meg konstant, og respekterer ikke grensene som jeg setter overfor henne.

Det med naivitet, er en del av asperger syndromet. Og som gjør at enkelte med asperger syndrom kan bli utnyttet på forskjellig vis. Når det gjelder mor, så tror jeg hun er opptatt av selv å vise seg bra, for enhver pris, enda det skulle gå ut over datterens liv og helse. Jeg har gang på gang bedt henne om ikke å slite meg ut, og la hjemmet mitt være hjemmet mitt, uten å skulle forandre på alt mulig der.

Vi har 2 helt nye sofaer i stuen, som mor var uenig at vi skulle kjøpe, fordi hun ikke likte fargen (mørkebrunt skinn) og et kistebord i mørk kirsebærfarge (som ikke var etter moren min sin smak). Vi hadde støvsuget sist hun kom, men ikke vasket, så det var galt for henne, hun vasket både der, og på kjøkkenet, der jeg faktisk hadde vasket dagen før.

Uten at hun ble bedt om det.

Og så er det alt hun kjøper til huset, og alt hun tar med seg. Det er kanskje godt ment, men vi har god nok økonomi til å greie oss selve. Og den pynten vi ønsker, den kjøper vi. Bare at det blir aldri bra nok for henne. Hun ønsker å lage et dukkehus der vi bor, men det blir aldri mitt og mannen min sitt dukkehus, det føles som om det er hennes. Og når hun har dratt, så er vi begge helt utslåtte av å prøve å si nei til henne.

Hva hun vanligvis gjør når hun er på besøk hos oss:

Hun omorganiserer bildene våre på veggen, og folder trusene mine (og mannen min sine) sammen i skapet. Og en hel del andre ting. I det hele tatt består besøket hennes av nesten bare kritikk, ispedd noen få spede forsøk på ros. Mannen min påstår, at hun har en veldig lav sosial intelligens, og at oppførselen er både frekk og uforskammet.

Hva ville du foreslå å gjøre? Vi blir ganske så fortvilet av det, det er nesten nærliggende å ikke ha besøk av henne, men hva synes du?

[Niobe]

Har nå sett Elling, og syns den var veldig fin....syns faktisk at romkameraten (Kjell Magne) til Elling også kanskje må være ørlitt autistisk. Synes faktisk han likner litt på et menneske jeg kjenner godt. Og ikke når det gjelder de positive sidene, da går det mere på hygiene og sådant.

Og en litt brautete måte å være på.

Mannen min syntes at han liknet på vedkommende, han også, men hadde ikke villet si det. Jeg var vel også litt usikker på om jeg burde si det, siden vedkommende står mannen min nærmere enn han står meg.

Denne filmen synes jeg var bra, selv om Elling fortsatt er litt karikaturaktig på enkelte områder. Men hovedtrekkene stemmer umiskjennelig med asperger syndromet. Selv om det går ikke an for en med asperger å identifisere seg med Elling, fordi mennesker med asperger syndrom er så veldig ulike.

Selv har jeg helt utmerket språklig (verbal) forståelse, og skjønner både humor og ironi godt, for det aller meste. Sier mannen min, og andre også. Slik sett skiller jeg meg ikke ut i det hele tatt, fra "normal"-befolkningen.

Dette er jo sagt å være et asperger-trekk: å ikke skjønne humor.

Men det gjør jeg altså. Men så har jeg da også veldig høyt skår, rent iq-messig, på det språklige området. Det jeg har vansker med, er de ikke-verbale signalene. F.eks. så skulle mannen min ønske seg, at jeg kunne klart å oppfatte sådanne når vi er i selskap med andre, spesielt slektninger.

Fordi enkelte av slektningene våre er vanskelige å ha med å gjøre, og det ikke er gitt at vi skal ha klart å gjennomdiskutere alt som finnes før vi er i selskap med dem. Slik at jeg kanskje kan komme til å si eller gjøre noe som penser folk inn på et spor, som hverken mannen min eller jeg ønsker at de skal penses inn på. Og så blir det vanskelig for mannen min å gi meg signal om dette, der og da.

Jeg kan også være ganske naiv, selv om jeg har blitt skuffet over slektningene mine (les: mor eller far) gjentatte ganger. Så går jeg heller på en ny "blemme" enn å lære av min forrige "bommert". Og blir sliten, fordi jeg aldri klarer å bli bra nok, ha det pent nok osv., spesielt for min mor.

Hun kritiserer meg konstant, og respekterer ikke grensene som jeg setter overfor henne.

Det med naivitet, er en del av asperger syndromet. Og som gjør at enkelte med asperger syndrom kan bli utnyttet på forskjellig vis. Når det gjelder mor, så tror jeg hun er opptatt av selv å vise seg bra, for enhver pris, enda det skulle gå ut over datterens liv og helse. Jeg har gang på gang bedt henne om ikke å slite meg ut, og la hjemmet mitt være hjemmet mitt, uten å skulle forandre på alt mulig der.

Vi har 2 helt nye sofaer i stuen, som mor var uenig at vi skulle kjøpe, fordi hun ikke likte fargen (mørkebrunt skinn) og et kistebord i mørk kirsebærfarge (som ikke var etter moren min sin smak). Vi hadde støvsuget sist hun kom, men ikke vasket, så det var galt for henne, hun vasket både der, og på kjøkkenet, der jeg faktisk hadde vasket dagen før.

Uten at hun ble bedt om det.

Og så er det alt hun kjøper til huset, og alt hun tar med seg. Det er kanskje godt ment, men vi har god nok økonomi til å greie oss selve. Og den pynten vi ønsker, den kjøper vi. Bare at det blir aldri bra nok for henne. Hun ønsker å lage et dukkehus der vi bor, men det blir aldri mitt og mannen min sitt dukkehus, det føles som om det er hennes. Og når hun har dratt, så er vi begge helt utslåtte av å prøve å si nei til henne.

Hva hun vanligvis gjør når hun er på besøk hos oss:

Hun omorganiserer bildene våre på veggen, og folder trusene mine (og mannen min sine) sammen i skapet. Og en hel del andre ting. I det hele tatt består besøket hennes av nesten bare kritikk, ispedd noen få spede forsøk på ros. Mannen min påstår, at hun har en veldig lav sosial intelligens, og at oppførselen er både frekk og uforskammet.

Hva ville du foreslå å gjøre? Vi blir ganske så fortvilet av det, det er nesten nærliggende å ikke ha besøk av henne, men hva synes du?

Romkameraten til Elling heter Kjell Bjarne.

[Mimmy]

Romkameraten til Elling heter Kjell Bjarne.

Ja, selvsagt het han det...har bare sett filmen en gang, skulle vel allikevel husket navnet riktig...

[soleil]

"Jeg vet ikke om det alltid er heldig å fokusere så mye på og identifisere seg så mye med sykdom, men jeg gjør det selv også."

Jeg skjønner noe av poenget ditt, men forskjellen ligger i at asperger syndrom, er ikke definert som en sykdom, mere som en medfødt kronisk tilstand. En hjerneskade. Så identiteten min ble helt forandret da jeg fikk diagnosen.

Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose.

Og at det var pga asperger syndrom, at jeg hadde angst og depresjon som tilleggslidelse.

Så min sykdom, er at jeg har angst og depresjon. Asperger syndrom er ingen sykdom.

Det finnes faktisk personer med asperger syndrom, som er helt friske, mentalt og fysisk sett. Selv om det er "mot normalen" når man har dette syndromet, å være mentalt frisk. De aller fleste med syndromet har en eller flere tilleggslidelser.

Dette er ikke så uvanlig, i og for seg, mennesker med utviklingshemninger av forskjellig slag, står generelt i større fare for å bli deprimerte og engstelige enn resten av befolkningen.

"Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose."

Jeg vet ikke om det er verre eller bedre å få en alvorlig psykiatrisk diagnose. Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig å forholde deg til.

Jeg vil nesten tenke at det er verre å få en personlighetsforstyrrelse-diagnose fordi det formidles så lite håp for endring for de som har det og fordi sykdommen henger så nøye sammen med personligheten.

Jeg ble livredd da den første psykologen jeg gikk til antydet at jeg kanskje hadde en begynnende schizofreni, for jeg har et søskenbarn med den diagnosen og h*n er skikkelig syk.

Vi som får diagnoser av ulike slag som går på oss som mennesker, hvordan vi fungerer sosialt, følelsesmessig og tankemessig vil nok alltid føle oss litt som marsboere. Litt annerledes. Men er det alltid så ille da? Å være litt annerledes mener jeg?

[Mimmy]

"Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose."

Jeg vet ikke om det er verre eller bedre å få en alvorlig psykiatrisk diagnose. Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig å forholde deg til.

Jeg vil nesten tenke at det er verre å få en personlighetsforstyrrelse-diagnose fordi det formidles så lite håp for endring for de som har det og fordi sykdommen henger så nøye sammen med personligheten.

Jeg ble livredd da den første psykologen jeg gikk til antydet at jeg kanskje hadde en begynnende schizofreni, for jeg har et søskenbarn med den diagnosen og h*n er skikkelig syk.

Vi som får diagnoser av ulike slag som går på oss som mennesker, hvordan vi fungerer sosialt, følelsesmessig og tankemessig vil nok alltid føle oss litt som marsboere. Litt annerledes. Men er det alltid så ille da? Å være litt annerledes mener jeg?

Så du har fått feildiagnoser du også? Jeg har også fått feilaktig pf-diagnose: at jeg var unnvikende. Men at det ville være enkelt å behandle, men frustrerende for meg. Sa de den gangen.

Du kan vel si, at den diagnosen jeg fikk, ikke er så veldig forskjellig fra å få en pf-diagnose, egentlig, ihvertfall ikke i forhold til det å skape endringer. Det er en kronisk tilstand. Angående det å leve med det: det har jeg jo gjort i 36 år, slik sett er det lettere å leve med, nå når jeg vet hva det er.

Når jeg fikk diagnosen, så forbløffet jeg min psykolog ved å begynne å gråte, fordi det var så lettende å endelig få et navn på det, og fordi hun var så flink til å forklare hva diagnosen betydde for mitt vedkommende, hva det var som var mine vanskeligheter, og hvorfor det gjorde meg så sliten.

Men så går jeg ut i den virkelige verden, og forteller andre mennesker om det, og får da ofte en av to reaksjoner:

-Du må ha det på en lett måte (asperger light-teorien).

Som får meg til å føle meg utilstrekkelig uten å ha rett til å føle det slik.

-Andre mennesker kan også ha det slik.

Som får meg til å få "identitetsproblemer", er det virkelig sant at jeg har asperger. Samtidig som jeg vet hvor sliten jeg blir, og hvor lite energi jeg har til overs, fordi livet i seg selv nærmest tar livet av meg.

[soleil]

Har nå sett Elling, og syns den var veldig fin....syns faktisk at romkameraten (Kjell Magne) til Elling også kanskje må være ørlitt autistisk. Synes faktisk han likner litt på et menneske jeg kjenner godt. Og ikke når det gjelder de positive sidene, da går det mere på hygiene og sådant.

Og en litt brautete måte å være på.

Mannen min syntes at han liknet på vedkommende, han også, men hadde ikke villet si det. Jeg var vel også litt usikker på om jeg burde si det, siden vedkommende står mannen min nærmere enn han står meg.

Denne filmen synes jeg var bra, selv om Elling fortsatt er litt karikaturaktig på enkelte områder. Men hovedtrekkene stemmer umiskjennelig med asperger syndromet. Selv om det går ikke an for en med asperger å identifisere seg med Elling, fordi mennesker med asperger syndrom er så veldig ulike.

Selv har jeg helt utmerket språklig (verbal) forståelse, og skjønner både humor og ironi godt, for det aller meste. Sier mannen min, og andre også. Slik sett skiller jeg meg ikke ut i det hele tatt, fra "normal"-befolkningen.

Dette er jo sagt å være et asperger-trekk: å ikke skjønne humor.

Men det gjør jeg altså. Men så har jeg da også veldig høyt skår, rent iq-messig, på det språklige området. Det jeg har vansker med, er de ikke-verbale signalene. F.eks. så skulle mannen min ønske seg, at jeg kunne klart å oppfatte sådanne når vi er i selskap med andre, spesielt slektninger.

Fordi enkelte av slektningene våre er vanskelige å ha med å gjøre, og det ikke er gitt at vi skal ha klart å gjennomdiskutere alt som finnes før vi er i selskap med dem. Slik at jeg kanskje kan komme til å si eller gjøre noe som penser folk inn på et spor, som hverken mannen min eller jeg ønsker at de skal penses inn på. Og så blir det vanskelig for mannen min å gi meg signal om dette, der og da.

Jeg kan også være ganske naiv, selv om jeg har blitt skuffet over slektningene mine (les: mor eller far) gjentatte ganger. Så går jeg heller på en ny "blemme" enn å lære av min forrige "bommert". Og blir sliten, fordi jeg aldri klarer å bli bra nok, ha det pent nok osv., spesielt for min mor.

Hun kritiserer meg konstant, og respekterer ikke grensene som jeg setter overfor henne.

Det med naivitet, er en del av asperger syndromet. Og som gjør at enkelte med asperger syndrom kan bli utnyttet på forskjellig vis. Når det gjelder mor, så tror jeg hun er opptatt av selv å vise seg bra, for enhver pris, enda det skulle gå ut over datterens liv og helse. Jeg har gang på gang bedt henne om ikke å slite meg ut, og la hjemmet mitt være hjemmet mitt, uten å skulle forandre på alt mulig der.

Vi har 2 helt nye sofaer i stuen, som mor var uenig at vi skulle kjøpe, fordi hun ikke likte fargen (mørkebrunt skinn) og et kistebord i mørk kirsebærfarge (som ikke var etter moren min sin smak). Vi hadde støvsuget sist hun kom, men ikke vasket, så det var galt for henne, hun vasket både der, og på kjøkkenet, der jeg faktisk hadde vasket dagen før.

Uten at hun ble bedt om det.

Og så er det alt hun kjøper til huset, og alt hun tar med seg. Det er kanskje godt ment, men vi har god nok økonomi til å greie oss selve. Og den pynten vi ønsker, den kjøper vi. Bare at det blir aldri bra nok for henne. Hun ønsker å lage et dukkehus der vi bor, men det blir aldri mitt og mannen min sitt dukkehus, det føles som om det er hennes. Og når hun har dratt, så er vi begge helt utslåtte av å prøve å si nei til henne.

Hva hun vanligvis gjør når hun er på besøk hos oss:

Hun omorganiserer bildene våre på veggen, og folder trusene mine (og mannen min sine) sammen i skapet. Og en hel del andre ting. I det hele tatt består besøket hennes av nesten bare kritikk, ispedd noen få spede forsøk på ros. Mannen min påstår, at hun har en veldig lav sosial intelligens, og at oppførselen er både frekk og uforskammet.

Hva ville du foreslå å gjøre? Vi blir ganske så fortvilet av det, det er nesten nærliggende å ikke ha besøk av henne, men hva synes du?

Jeg tror kanskje moren din mener det godt. Når hun vasker golvet ditt eller bretter trusene dine så er det kanskje hennes måte å være omsorgsfull på?

Det må være vanskelig å fortsatt bli behandlet som mammas lille jente når en er voksen. Vondt å ikke bli hørt når en setter grenser for det også.

Jeg har egentlig ikke noe godt råd utover at du og mannen din må fortsette å prøve å sette grenser. Prøv å få henne til å sette seg inn i deres situasjon ved å forklare hvordan dere oppfatter det hun gjør, kanskje.

Si feks at: "Jeg har vasket her i går og når du begynner å vaske på nytt her, så blir jeg såret - for jeg føler at du ikke syns jeg har gjort det bra nok"

Vet ikke hvordan en skal nå inn hos din mor, siden jeg ikke kjenner henne. Trå litt varsomt,- for siden dette kanskje er hennes måte å vise omsorg og kjærlighet på så kan det hende hun føler seg avvist og såret om du nekter henne å gjøre disse tingene.

Du kan sette henne til andre oppgaver, slik at hun får oppfylt "hjelpebehovet" sitt samtidig som det ikke går ut over din integritet.

Hvis det er veldig vanskelig å få din mor til å rette seg etter de grensene dere setter og det er en belastning å ha kontakt med henne så er kanskje det beste å ha lite kontakt med henne.

Er det hyggeligere om dere treffes hos henne eller på cafe så gjør heller det.

Jeg har faktisk også en mamma som ikke syns jeg legger klærne pent nok inn i skapet og da jeg hengte opp svarte gardiner så bare ristet hun oppgitt på hodet.

[Mimmy]

Jeg tror kanskje moren din mener det godt. Når hun vasker golvet ditt eller bretter trusene dine så er det kanskje hennes måte å være omsorgsfull på?

Det må være vanskelig å fortsatt bli behandlet som mammas lille jente når en er voksen. Vondt å ikke bli hørt når en setter grenser for det også.

Jeg har egentlig ikke noe godt råd utover at du og mannen din må fortsette å prøve å sette grenser. Prøv å få henne til å sette seg inn i deres situasjon ved å forklare hvordan dere oppfatter det hun gjør, kanskje.

Si feks at: "Jeg har vasket her i går og når du begynner å vaske på nytt her, så blir jeg såret - for jeg føler at du ikke syns jeg har gjort det bra nok"

Vet ikke hvordan en skal nå inn hos din mor, siden jeg ikke kjenner henne. Trå litt varsomt,- for siden dette kanskje er hennes måte å vise omsorg og kjærlighet på så kan det hende hun føler seg avvist og såret om du nekter henne å gjøre disse tingene.

Du kan sette henne til andre oppgaver, slik at hun får oppfylt "hjelpebehovet" sitt samtidig som det ikke går ut over din integritet.

Hvis det er veldig vanskelig å få din mor til å rette seg etter de grensene dere setter og det er en belastning å ha kontakt med henne så er kanskje det beste å ha lite kontakt med henne.

Er det hyggeligere om dere treffes hos henne eller på cafe så gjør heller det.

Jeg har faktisk også en mamma som ikke syns jeg legger klærne pent nok inn i skapet og da jeg hengte opp svarte gardiner så bare ristet hun oppgitt på hodet.

De tingene jeg har nevnt (og andre ting), har jeg også snakket med henne om gjentatte ganger, men det er som å prelle vann på den berømmelige gåsa....helt nytteløst. Vi har også brutt kontakten helt noen ganger, også, fordi vi har følt at vi var helt maktesløse. Og ingenting, absolutt ingenting, nytter.

Mannen min har trodd, og svigerforeldrene mine også, at faren min begynte å drikke pga moren min og hennes måte å kontrollere andre mennesker på. Det har vært mye diskutert, dette. Men jeg har også trodd at det var omsorg som styrte henne, men jeg vet sannelig ikke....kanskje jeg bare var naiv.

[soleil]

De tingene jeg har nevnt (og andre ting), har jeg også snakket med henne om gjentatte ganger, men det er som å prelle vann på den berømmelige gåsa....helt nytteløst. Vi har også brutt kontakten helt noen ganger, også, fordi vi har følt at vi var helt maktesløse. Og ingenting, absolutt ingenting, nytter.

Mannen min har trodd, og svigerforeldrene mine også, at faren min begynte å drikke pga moren min og hennes måte å kontrollere andre mennesker på. Det har vært mye diskutert, dette. Men jeg har også trodd at det var omsorg som styrte henne, men jeg vet sannelig ikke....kanskje jeg bare var naiv.

Dere som er i situasjonen kan best vurdere om dere har godt av å ha mye kontakt med moren din.

Skjønner at det ikke er lett, det finnes nok ingen løsning som vil være perfekt for dere. Hun vil antagelig ikke forandre seg og dere kan heller ikke godta at hun ikke aksepterer grensene deres.

[dette er mitt nick]

"Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose."

Jeg vet ikke om det er verre eller bedre å få en alvorlig psykiatrisk diagnose. Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig å forholde deg til.

Jeg vil nesten tenke at det er verre å få en personlighetsforstyrrelse-diagnose fordi det formidles så lite håp for endring for de som har det og fordi sykdommen henger så nøye sammen med personligheten.

Jeg ble livredd da den første psykologen jeg gikk til antydet at jeg kanskje hadde en begynnende schizofreni, for jeg har et søskenbarn med den diagnosen og h*n er skikkelig syk.

Vi som får diagnoser av ulike slag som går på oss som mennesker, hvordan vi fungerer sosialt, følelsesmessig og tankemessig vil nok alltid føle oss litt som marsboere. Litt annerledes. Men er det alltid så ille da? Å være litt annerledes mener jeg?

Du har rett i det at det føles helt jævlig å få en pers.forstyrrelse diagnose. For meg var faktisk det værre enn å få bipolar-diagnosen, enda den går jo for å være mer alvorlig.

Følte liksom at det var noe galt meg meg som person, og at alt var min feil, det var ikke en sykdom som jeg ikke var skyld i selv.

Bipolar lidelse kan man jo ofte fungere bra med, med medikamenter. Med f.eks borderline så er det heller tvilsomt at medisiner fungerer, og man føler kanskje derfor en stor håpløshet.

Det krever veldig mye av deg, og man føler kanskje at man ikke orker den lange jobben mot å bli frisk, siden man ikke får noe "drahjelp" av medisiner engang.

Nå skal det sies at litium tok bort de fleste av mine borderline symtomer, så det spørs vel om diagnosen var helt riktig egentlig.

[soleil]

Du har rett i det at det føles helt jævlig å få en pers.forstyrrelse diagnose. For meg var faktisk det værre enn å få bipolar-diagnosen, enda den går jo for å være mer alvorlig.

Følte liksom at det var noe galt meg meg som person, og at alt var min feil, det var ikke en sykdom som jeg ikke var skyld i selv.

Bipolar lidelse kan man jo ofte fungere bra med, med medikamenter. Med f.eks borderline så er det heller tvilsomt at medisiner fungerer, og man føler kanskje derfor en stor håpløshet.

Det krever veldig mye av deg, og man føler kanskje at man ikke orker den lange jobben mot å bli frisk, siden man ikke får noe "drahjelp" av medisiner engang.

Nå skal det sies at litium tok bort de fleste av mine borderline symtomer, så det spørs vel om diagnosen var helt riktig egentlig.

Interessant innlegg!

Det spørs nok om du var feildiagnostisert siden du ikke hadde så mye symptomer lengre etter du begynte på litium.

Selv om diagnosene ofte forklarer en del for oss, så er det fortsatt konstruksjoner. Det er samlinger med symptomer som vi passer mer eller mindre inn i.

Jeg tror at slik som de pf-diagnosene er i dag så skaper de nesten mer problemer enn de løser. Særlig når behandlere på forhånd har bestemt seg for at mennesker som fyller kriteriene for diagnosen ikke vil profitere av behandling.

Ikke rart at folk gir opp og føler mer håpløshet og smerte når det er innstillingen en blir møtt med.

[Mimmy]

Dere som er i situasjonen kan best vurdere om dere har godt av å ha mye kontakt med moren din.

Skjønner at det ikke er lett, det finnes nok ingen løsning som vil være perfekt for dere. Hun vil antagelig ikke forandre seg og dere kan heller ikke godta at hun ikke aksepterer grensene deres.

Det er det som er det rare, og fullstendig uforutsigbart, at det ser jo ut som om hun vil forandre seg, og gjør det også, i perioder, men så er det som om hun glemmer seg, og så har vi det gående igjen, med mas om standard for hvordan vi skal leve, hva slags vinduspynt vi skal ha slik at naboen beundrer oss, (eller kanskje henne?).

Og når jeg nevner det for henne (det er bortimot umulig å få henne i tale når det gjelder viktige, litt mere dypere ting) så virker det som om hun skjønner, men så viser det seg, at det har hun slett ikke gjort allikevel. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det, slik at det ikke foreligger noen misforståelser.

Jeg hadde det samme problemet, når faren min begynte å drikke, og jeg prøvde å forklare mor at det ikke nyttet å spille en fin fasade.

Og at far måtte ha behandling.

Vi trakk ut telefonkontakten for å slippe å ta telefonen, lette etter flasker på de merkeligste steder (og fant en sjelden gang ei flaske). Og mor sa jeg skulle lyve, dersom folk skulle ha tak i faren min, og han hadde drukket.

[Gemini]

Det er det som er det rare, og fullstendig uforutsigbart, at det ser jo ut som om hun vil forandre seg, og gjør det også, i perioder, men så er det som om hun glemmer seg, og så har vi det gående igjen, med mas om standard for hvordan vi skal leve, hva slags vinduspynt vi skal ha slik at naboen beundrer oss, (eller kanskje henne?).

Og når jeg nevner det for henne (det er bortimot umulig å få henne i tale når det gjelder viktige, litt mere dypere ting) så virker det som om hun skjønner, men så viser det seg, at det har hun slett ikke gjort allikevel. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det, slik at det ikke foreligger noen misforståelser.

Jeg hadde det samme problemet, når faren min begynte å drikke, og jeg prøvde å forklare mor at det ikke nyttet å spille en fin fasade.

Og at far måtte ha behandling.

Vi trakk ut telefonkontakten for å slippe å ta telefonen, lette etter flasker på de merkeligste steder (og fant en sjelden gang ei flaske). Og mor sa jeg skulle lyve, dersom folk skulle ha tak i faren min, og han hadde drukket.

Jeg har også en mor som legger seg opp i hvordan jeg (og min mann) velger å gjøre ting i vårt liv, vårt hjem, om enn ikke i en like ekstrem grad som din mor.

Det er vondt og vanskelig når man føler at man bare snakker "til veggen", at de ikke respekterer det man sier, men fortsetter å ture fram med sitt.

Jeg har ingen god løsning på problemet, annet enn å fortsette å si ifra at dette er slik VI vil ha det.

Det er igrunnen trist at foreldre ikke innser at barna blir voksne, og at voksne mennesker må få ta egne selvstendige valg, uansett om de valgene er svært annerledes enn de selv ville tatt...

[Mimmy]

"Hva ville du sagt, hvis du gikk rundt hele livet og trodde du var normal, eller prøvde å overbevise deg selv om at du var normal, for så å få diagnose som "marsboer", som er noe i nærheten av det jeg føler jeg fikk som diagnose."

Jeg vet ikke om det er verre eller bedre å få en alvorlig psykiatrisk diagnose. Jeg skjønner godt at du syns det er vanskelig å forholde deg til.

Jeg vil nesten tenke at det er verre å få en personlighetsforstyrrelse-diagnose fordi det formidles så lite håp for endring for de som har det og fordi sykdommen henger så nøye sammen med personligheten.

Jeg ble livredd da den første psykologen jeg gikk til antydet at jeg kanskje hadde en begynnende schizofreni, for jeg har et søskenbarn med den diagnosen og h*n er skikkelig syk.

Vi som får diagnoser av ulike slag som går på oss som mennesker, hvordan vi fungerer sosialt, følelsesmessig og tankemessig vil nok alltid føle oss litt som marsboere. Litt annerledes. Men er det alltid så ille da? Å være litt annerledes mener jeg?

Diagnosen min er regnet som å være en alvorlig psykisk lidelse, derfor har jeg da også fått vedtak på uføretrygd, selv om det ikke er selvsagt at man skal ha uføretrygd fordi om man har asperger syndrom. Så du kan vel si at jeg har ganske store problemer med å fungere "normalt", hvorav noe skyldes asperger lidelsen, og noe skyldes angst og depresjon.

Jeg tror også jeg har en eller annen form for søvnforstyrrelse, iom at jeg omtrent kan sove døgnet rundt, uten noensinne å føle meg uthvilt. Jeg kan våkne, etter en hel natts søvn, og føle meg mere trøtt enn da jeg gikk til sengs. Mannen min tror at jeg kanskje kan ha en eller annen form for søvnepilepsi (det er visstnok veldig vanlig å ha epilepsi, når man har en autistisk lidelse).

Men selvsagt er jeg svært glad for ikke å ha f.eks. schizofreni eller andre former for lidelser som fordrer tung medisinering. Men det er ikke det samme, som at det ikke kan føles tungt å ha en såpass alvorlig forstyrrelse i hjernen, som det jeg har.