RL er hardt

[Gjest finnguala]

Nå er fem ukers praksis endt. Heldigvis. Det har vært veldig tøft. Ikke nok med at veileder skulle observere meg hver eneste gang jeg underviste. Etterpå pepret hun meg med "negative ting". Hun brukte kanskje en halvtime til å snakke om negative ting og fem minutt til å snakke om positive ting.

Hun andre veilederen jeg hadde mistenker jeg å være mentalt ustabil. Hun hadde blant annet ringt til lærer ved studiet jeg går på og "klaget" på meg for de minste bagateller. Det kuliminerte i et "krisemøte" med meg, mine to veiledere og vedkommende lærer.

Dette var et "forhør" på høyt plan. Det var gestapolignende. Det var grusomt. Til slutt begynte jeg å hulke. Jeg hadde det så vondt! Jeg følte meg udugelig, uskikket som lærer. Den ene veilederen min trakk frem ting jeg hadde sagt og vridde på det, noe som fikk meg til å fremstå som en idiot.

Dette er tre uker siden, men hendelsen sitter i meg som et stort sår. Jeg tror arret alltid vil være der - som en angst.

Jeg har snakket med en annen lærer om dette og fortalt alt som det er. Ja, jeg har snakket med enda en lærer. Begge ble sjokkert. Folk jeg har fortalt det til kaller det mobbing.

Og der er jeg nå. Tilbake i en situasjon som jeg var i på barneskolen. Da jeg ble mobbet. Og det skulle skje av mine veiledere, som er lærere....

Jeg trodde jeg hadde fått min grelle bit av RL (virekligheten) for en stund. Men neida.

Jeg er med i en studiegruppe. Ei som er med der, mistenker jeg også for å være mentalt ustabil. Hun anklaget meg for noe en dag og da sa jeg fra at det fant jeg meg ikke i. Det resluterte i at hun ikke vil snakke med meg mer og lager sur stemning i gruppa.

Jeg er faktisk blitt frynsete i nervene etter disse ukene.

Men det har jeg oppdaget; Jeg ble mobbet som barn, og jeg blir det også nå. AV voksne. I forkledde versjoner kommer de med sine spydigheter, sine sarkasmer, sine uthengninger av meg.

Ikke mine nærmeste venner, men folk jeg kjenner, kan plutselig snu kappen en annen vei.

Kanskje fordi jeg er vant til å "ta på meg" mine foreldres frustrasjoner i oppveksten..kanskje fordi jeg er vant til å få kjeft, ris og ros totalt uforutsigbart, har jeg blitt en person som har problemer med forholdet til andre og til å hevde meg selv og sette grenser.

[tsofia]

*klem*

[tsofia]

*klem*