Nhd, og andre.

[Gjest Helt normal!]

Ja... innlegget mitt var ment for å provosere. Ja, det er jeg som lurte på om alle psykologer er duste! *ler* Saken er at jeg ble så skuffet over psykologen, og så trist fordi det kostet meg så mye å gå dit.. og så ble jeg skuffet.

Visste du kom til å svare, Nils Håvard. Og jeg visste at svaret ditt kom til å bli nogenlunde slik det ble! Dette er andre gangen du "slenger" ut noe til meg uten å ta hensyn til hvordan det oppfattes. Du i din stilling bør tenke over hvordan du svarer her inne.

Du sa noe som om at innlegget sa mer om meg og at oppførselen min tydet på at jeg er umoden emosjonellt sett. Takk for den!

Tidligere har jeg skrevet om moren min og hvordan jeg reagerte på at hun skulle medisineres med en gang. Da svarte du like kjapt og greit at : og hvorfor har du problemer med at moren din får den beste hjelpen hun kan få?!

På hvilket grunnlag kan du svare slik, og hvordan tør du dømme personer?? Jeg synes det er mistenkelig! Selv om du er psykolog er du på ingen ekspert på alle rundt deg!!

Mvh

[Gjest eval]

Når man kommer til første time hos psykolog, er spenningsnivået helt under taket - det tror jeg de som har prøvd, kjenner seg helt igjen i. Som før et fallskjermhopp med 3 ganger innlagt gynekologisk undersøkelse, vanskelig å finne ille nok sammenligning.

I en slik situasjon må terapeuten på en eller annen måte vise at hun skjønner denne tilstanden. Gjør hun ikke det, føler man instinktivt at da kommer hun i alle fall ikke til å skjønne de problemene jeg egentlig kommer for. (Folk er sikkert uenige om dette, jeg mener langt på vei dette er et korrekt instinkt.)

Din terapeut sto og vitset og kom av den grunn for sent til timen, selv om du satt helt på nåler for å få det overstått. Du opplevde dette som nettopp mangel på den innlevelsen du trengte. Skal jeg gjette, følte du det i nærheten av noen som står og ler rett ved siden av en svært alvorlig hendelse.

Jeg skjønner veldig godt opplevelsen din. Jeg skjønner også at du hadde behov for å blåse den ut helt følelsladet, ikke nøkternt og analyserende.

Hvis du leser NHDs svar noen uker bakover så ser du at han ikke liker folk som kommer med "irrasjonelle" utblåsninger. Han forventer at folk skal være "voksne" og "ta ansvar" og ikke skyve ansvar over på behandlere.

Så kan man jo diskutere hvem av dere to som bør tilpasse seg den andres form. Siden du skriver at du ikke ble overrasket av NHD, og likevel skrev på en måte du vet han ikke liker, skrev du kanskje mest for å få reaksjon fra oss andre?

Som jeg skrev i mitt forrige svar: ikke la dette stoppe deg. Det FINS faktisk terapeuter som har det du leter etter.

[becky1365380394]

Jeg skjønner veldig godt den beskrivelsen du hadde av opplevelsen i møte med psyken. - og at framstillingen her på dol var basert på versting utgaven av dette..

Jeg har selv tenkt at han nhd inne i mellom er en smule nøktern og krass nesten, men så er jo jeg skjør som et silkepapir også da.

Det som er sikkert, er at han er veldig populær her inne, og det er sikkert ikke uten grunn. 98% av svarene hans er helt i tråd med hva ihvertfall jeg ville ha forventet.

Han har en tendens til å slenge ut "sannehter", og livsløynen vil jo gjerne folk ha ifred, ikke sant.

Også er det dette med at det er et skriftelig forum da, kroppspråk og tonefall forsvinner, så man kan lese ting annerledes enn det var tenkt.

Oi oi oi, hva er det jeg steller istand nå....

Før det hagler løs, la meg minne om at dette var MIN opplevelse....reel for meg;)

[cathlin]

Jeg tenker at hvis du vil gjøre noe konstruktivt ut av situasjonen kan du kanskje prøve å tenke over hvorfor du ble så skuffet. Fordi du følte deg overkjørt, ikke forstått, forventinger osv..

Ta det opp med deg selv. Kan du sammenligne det med opplevelser du har hatt før?

At noen slenger ut kommentarer og kritikk mot deg har du sikkert opplevd tidlligere. Det er naturlig å reagere på slike ting. Kanskje du kan prøve å være åpen om dette til psykologen gjør det kanskje lettere for henne å forstå din situasjon.

Det er selvfølgelig opp til deg om du vil prøve igjen, og det kan være hardt å få slik kritikk, men av og til er det nødvendig for å komme seg videre.

[natolars]

Jeg må si meg litt enig med NHD her.

Det virker som at du allerede etter den lille "episoden" på gangen før timen begynte, bestemte deg for at dette ikke kom til å fungere. Hvis du avfeier en behandler så lett, så kan du ikke vente å få hjelp med det første. Man må gi en behandleren en sjanse.

Enten man vil det eller ikke, så har vi pasienter et aldri så lite ansvar når vi går i terapi. Først og fremst er det nødvendig at vi forteller behandleren hvordan man har det, rett og slett fordi de færreste terapeuter er tankelesere. Du burde fortalt psykologen at det kostet deg mye å komme til timen, og at du av den grunn følte deg litt såret når hun ble stående å prate med en kolllega. Da har du vært både åpen og ærlig.

Jeg mener du bør møte opp til de to resterende evalueringstimene hvis du har et ønske om å bli bedre.

Mvh

[Cilien]

Hei!

Husk at psykologer og psykiatere bare er vanlige mennesker de også - som kan gjøre feil. Og som simpelhen er på jobb.....de bruker seg soelv som instrumenter i denne jobben, og må selvfølgelig forholde seg til mennesker som har det vondt og trenger støtte.

[frosken]

Det er forståelig at du syntes første timen hos psykologen var en skuffelse - selv om hun vel ikke egentlig foretok seg noe spesielt kritikkverdig. Du har et håp og noen forventninger om at det å begynne hos en psykolog skal kunne hjelpe deg - og så møter du en nøkternhet og "kjølighet" som vel er typisk for en del terapeuters første time med en ny pasient.

Å begynne i terapi kan være en ganske spesiell og slitsom erfaring - og jeg har tidligere ment at en del av denne prosessen burde være informasjon om hvordan terapien kommer til å fungere og hvordan terapeuten ser på hhv. pasient og behandlers rolle i denne situasjonen. For terapeuten kan det være nyttig å nettopp starte med tre slike evalueringstimer - men hvilke forutsetninger har du som pasient for å forstå hvorfor det skal foregå på denne måten...

På den annen side, tror jeg det er uhyre viktig at psykoterapeuter sender ut signaler som er litt i samsvar med den type behandlingsform de selv har tro på. Det å ikke få en forestilling om at det å komme i terapi primært skal være en "snill og koselig samtale - eller et sted hvor ingen krav stilles til deg" er også viktig. Virksom terapi innebærer vel som regel ganske mye hardt emosjonelt arbeid - men dette kan etter min mening bedre sies direkte enn indirekte slik det ofte skjer.

Når jeg leste det opprinnelige innlegget ditt, så tenkte jeg omtrent det samme som nhd gjorde. Men hvorvidt det er en god løsning å si det så direkte til deg som her ble gjort dersom du er helt i startfasen av det å begynne i behandling, er jeg noe usikker på. Samtidig har jeg sans for at forum for psykiatri er et sted hvor man får direkte og ærlige svar uten for mye innpakning.

Jeg håper for din del at du gjennomfører de tre evalueringstimene før du bestemmer deg. Du kan ha kommet til en kompetent og ok behandler - selv om ditt førsteinntrykk var så negativt. En måte å forsøke å finne ut av hvordan du og terapeuten vil kunne samarbeide, er å starte neste time med å fortelle hvor skuffet du var etter den første. Hvis du kan klare å formidle det på en ok og ærlig måte, vil du også kunne få et ganske nyansert bilde av terapeuten.

Lykke til!

[Mimmy]

Jeg syns også at NHD svarte deg litt dustete. Syns ikke han har noe med å skrive diagnoser over nettet, ut i fra noe som enkelte skriver, som både kan være lite gjennomtenkt og utilstrekkelig når det gjelder informasjon.

Det jeg mener han som psykiater kunne sagt, var at samspillet mellom psykolog/psykiater og pasient, ofte kan avhenge også av om kjemien stemmer. Dette fikk jeg beskjed om av en terapeut, at dette kunne avgjøre hvor godt utbytte man fikk av terapien. At god kjemi gir bedre utbytte enn når kjemien mangler.

Og i ditt tilfelle så syns jeg du skulle bytte terapeut, dersom du ikke likte henne, noe det jo virker som du ikke gjør. Å like eller ikke like noen, er en subjektiv vurdering som ikke har noe med modenhet å gjøre.

Men alle terapeuter er ikke dustete. Jeg har hatt noen veldig bra noen, og så har jeg hatt noen mindre bra noen.

Ønsker deg lykke til med en annen terapeut.

[Gjest piriom]

Trodde NHD var psykiater og ikke psykolog.

Ellers: Psykologer/psykiatere er vel like forskjellig som folk flest. Noen vil en like, andre vil en mislike.

Syns du høres ut som en veldig følsom person. Tror det er lurt å bli bedre kjent med behandleren før en gjør seg opp en bastant mening om vedkommende. Mange mennesker vinner seg ved nærmere bekjentskap.

Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?

Håper alt ordnet seg til slutt. Hadde vært interessant å høre om du og dama du beskriver kom overens til slutt.

[Gjest eval]

Trodde NHD var psykiater og ikke psykolog.

Ellers: Psykologer/psykiatere er vel like forskjellig som folk flest. Noen vil en like, andre vil en mislike.

Syns du høres ut som en veldig følsom person. Tror det er lurt å bli bedre kjent med behandleren før en gjør seg opp en bastant mening om vedkommende. Mange mennesker vinner seg ved nærmere bekjentskap.

Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?

Håper alt ordnet seg til slutt. Hadde vært interessant å høre om du og dama du beskriver kom overens til slutt.

"Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?"

Jeg reagerer veldig på slike utsagn. Det er nedlatende og svært lite innsiktsfullt. Det kalles ikke å "stryke noen med hårene" å oppføre seg passende i en begravelse, eller å hjelpe en med brukket ben opp en trapp. Det kalles alminnelig sunn fornuft.

Når noen med en fryktelig øm tå brøler "AU", og heller ikke "legen" (=psykologen i dete tilfellet) skjønner at det er fordi han har tråkket på den ømme tåa, da blir det ikke noe tillitsforhold mellom lege og pasient. Og dermed dessverre ikke noen helbredelse.

Skjønner folk ikke dette i år 2003? Da er det langt igjen for folk med psykiske plager!

[natolars]

"Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?"

Jeg reagerer veldig på slike utsagn. Det er nedlatende og svært lite innsiktsfullt. Det kalles ikke å "stryke noen med hårene" å oppføre seg passende i en begravelse, eller å hjelpe en med brukket ben opp en trapp. Det kalles alminnelig sunn fornuft.

Når noen med en fryktelig øm tå brøler "AU", og heller ikke "legen" (=psykologen i dete tilfellet) skjønner at det er fordi han har tråkket på den ømme tåa, da blir det ikke noe tillitsforhold mellom lege og pasient. Og dermed dessverre ikke noen helbredelse.

Skjønner folk ikke dette i år 2003? Da er det langt igjen for folk med psykiske plager!

"Når noen med en fryktelig øm tå brøler "AU", og heller ikke "legen" (=psykologen i dete tilfellet) skjønner at det er fordi han har tråkket på den ømme tåa, da blir det ikke noe tillitsforhold mellom lege og pasient. Og dermed dessverre ikke noen helbredelse."

SVAR: Poenget her er at pasienten i dette tilfellet ikke sa "AU!". Pasienten nevnte ingenting til psykologen om at hun fant episoden i gangen sårende.

Denne episoden fører til at pasienten "bestemmer" seg for at dette ikke kommer til å fungere. Hvis man slutter i behandlig pga dette, etter en eneste konsultasjon, har man neppe noe i behandlig å gjøre. Ikke fordi man ikke trenger det, men man neppe kommer noen vei med en slik holdning.

Terapi krever hard jobbing fra behandler OG pasientens side!

Mvh

[Gjest eval]

"Når noen med en fryktelig øm tå brøler "AU", og heller ikke "legen" (=psykologen i dete tilfellet) skjønner at det er fordi han har tråkket på den ømme tåa, da blir det ikke noe tillitsforhold mellom lege og pasient. Og dermed dessverre ikke noen helbredelse."

SVAR: Poenget her er at pasienten i dette tilfellet ikke sa "AU!". Pasienten nevnte ingenting til psykologen om at hun fant episoden i gangen sårende.

Denne episoden fører til at pasienten "bestemmer" seg for at dette ikke kommer til å fungere. Hvis man slutter i behandlig pga dette, etter en eneste konsultasjon, har man neppe noe i behandlig å gjøre. Ikke fordi man ikke trenger det, men man neppe kommer noen vei med en slik holdning.

Terapi krever hard jobbing fra behandler OG pasientens side!

Mvh

Nå er vi midt inni en interessant diskusjon!

"Helt normal" får svare selv på om hun synes hun brølte AU. Jeg hadde inntrykk av at hun mente at hun gjorde det, med kroppsspråket, samt at hun brølte AU til oss etterpå.

Men mer generelt: Er det noe det blir ugreie av i psykiatrien, så er det at behandlere ikke skjønner hva som betyr "AU" og hvilke former for "AU" man kan klare å prestere. (Mitt personlige inntrykk.)

Rykker jeg til meg armen eller blir likblek ved et stikk/en sprøyte, så skjønner alle at det betyr AU, og de skjønner også hvorfor jeg ikke sier det med ord.

Har man psykiske plager kommer AU-et ut i andre former, jeg har inntrykk av at mange i helsevesenet ikke kan så mye om det.

[Gjest jfgh]

Trodde NHD var psykiater og ikke psykolog.

Ellers: Psykologer/psykiatere er vel like forskjellig som folk flest. Noen vil en like, andre vil en mislike.

Syns du høres ut som en veldig følsom person. Tror det er lurt å bli bedre kjent med behandleren før en gjør seg opp en bastant mening om vedkommende. Mange mennesker vinner seg ved nærmere bekjentskap.

Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?

Håper alt ordnet seg til slutt. Hadde vært interessant å høre om du og dama du beskriver kom overens til slutt.

Dette er andre gangen på kort tid jeg hører dette med "stryke med hårene".

Hvis man har en katt på fanget, enten så stryker man MED hårene, eller så lar man være. Noe annet er fysisk ubehagelig for katten. Ikke fordi den er følsom, men fordi det er ekkelt, og det hadde du også ville forstått hvis du hadde vært katt.

Så hvordan i all verden kan dette uttrykket brukes om folk og måten man behandler dem på? At folk er "overfølsomme" hvis de ikke blir strøket med hårene?

Mulig jeg er treig, men jeg greier ikke helt å skjønne denne metaforen. Kan du forklare meg?

Hvis man bare vet å formulere seg, så vil det absolutt ikke oppfattes ubehagelig for svært mange som det oppfattes ubehagelig for når man bare buser på med kritikk.

(Jeg gjør det selv, iallefall på nettet, men det var liksom ikke poenget nå

[pip]

"Tror kanskje en del med psykiske lidelser er ekstra følsomme når det gjelder å få kritiske bemerkninger fra andre. Hvis en ikke "stryker dem med håra" hele tida, biter de. Kanskje du og er litt sånn?"

Jeg reagerer veldig på slike utsagn. Det er nedlatende og svært lite innsiktsfullt. Det kalles ikke å "stryke noen med hårene" å oppføre seg passende i en begravelse, eller å hjelpe en med brukket ben opp en trapp. Det kalles alminnelig sunn fornuft.

Når noen med en fryktelig øm tå brøler "AU", og heller ikke "legen" (=psykologen i dete tilfellet) skjønner at det er fordi han har tråkket på den ømme tåa, da blir det ikke noe tillitsforhold mellom lege og pasient. Og dermed dessverre ikke noen helbredelse.

Skjønner folk ikke dette i år 2003? Da er det langt igjen for folk med psykiske plager!

Kan du maile meg?

[email protected]

[Gjest eval]

Kan du maile meg?

[email protected]

Jeg får til svar at den adressen ikke eksisterer. -?

[pip]

Jeg får til svar at den adressen ikke eksisterer. -?

Du må klippe og lime, om det ikke går da, har duen ae-mail?

[christof]

Jeg er helt enig at det finnes mye dårlige psykologer.

De jeg har møtt har ikke klart å hjulpet meg noe særlig, så det er vel kanskje fordi at mange ser på studiet som en god kariere og en fin tittel + penger da. Jeg mener at man ikke skulle kunne bli psykolog bare fordi man har bra karakterer på skolen men for interessen man har. Jeg er veldig interesert i psykologi men kommer vel aldri inn må noen psykologi studie fordi jeg ikke har vært noe flink på skolen. Men så har jeg ikke interesert meg for de fagene jeg hadde heller da.

Men jeg leser masse bøker om temaet, og synes det ikke er så veldig hokus pokus. Og når jeg var lagt inn på psykriatisk så hadde jeg ikke en eneste samtale med en psykolog, eller jo den dagen jeg skulle legges inn måte jeg prate med en for å se at jeg var "gal" nok til å komme inn. Og det var jeg....

Han sa at jeg måtte regne med at jeg måtte være der minst 6 uker. Og i løpet av den tiden så hadde jeg en diskusjon og det var med en ekstra vakt som jobbet der, hun var psykolog student og jeg pratet faktisk henne trillrundt. Men det var fordi jeg hadde lest mye om B.F Skinner. Og jeg kunne en del av det stoffet.

Eller så har jeg vært på putt og pratet med både gestalt terapauter og psykologer, men de har ikke klart å hjelpe meg på noen måte.

Samme tonen hver gang jeg kom ditt "hvordan går det Christof?" "Hvordan har uken din vært?" osv. Så jeg kuttet ut å gå dit etter 2 år, for jeg fikk ikke noe ut av det, eller jeg fikk vel truen på at jeg aldri kom til å bli bra....

Men jeg startet å lese ennå mere og behandlet meg selv for angst, så nå slipper jeg det. Og jeg prøver å kvitte meg med medisinene som jeg ble påtvunget på psykriatisk, og det tar nok litt lengre tid en jeg regnet med.

Men jeg kan forstå at NHD ikke svartmaler sine egne, for det ville satt ham selv i et dårlig lys.

Men ikke gi opp, problemer er til for å overvinnes! :-)

Mvh

[Gjest tod]

Jeg er helt enig at det finnes mye dårlige psykologer.

De jeg har møtt har ikke klart å hjulpet meg noe særlig, så det er vel kanskje fordi at mange ser på studiet som en god kariere og en fin tittel + penger da. Jeg mener at man ikke skulle kunne bli psykolog bare fordi man har bra karakterer på skolen men for interessen man har. Jeg er veldig interesert i psykologi men kommer vel aldri inn må noen psykologi studie fordi jeg ikke har vært noe flink på skolen. Men så har jeg ikke interesert meg for de fagene jeg hadde heller da.

Men jeg leser masse bøker om temaet, og synes det ikke er så veldig hokus pokus. Og når jeg var lagt inn på psykriatisk så hadde jeg ikke en eneste samtale med en psykolog, eller jo den dagen jeg skulle legges inn måte jeg prate med en for å se at jeg var "gal" nok til å komme inn. Og det var jeg....

Han sa at jeg måtte regne med at jeg måtte være der minst 6 uker. Og i løpet av den tiden så hadde jeg en diskusjon og det var med en ekstra vakt som jobbet der, hun var psykolog student og jeg pratet faktisk henne trillrundt. Men det var fordi jeg hadde lest mye om B.F Skinner. Og jeg kunne en del av det stoffet.

Eller så har jeg vært på putt og pratet med både gestalt terapauter og psykologer, men de har ikke klart å hjelpe meg på noen måte.

Samme tonen hver gang jeg kom ditt "hvordan går det Christof?" "Hvordan har uken din vært?" osv. Så jeg kuttet ut å gå dit etter 2 år, for jeg fikk ikke noe ut av det, eller jeg fikk vel truen på at jeg aldri kom til å bli bra....

Men jeg startet å lese ennå mere og behandlet meg selv for angst, så nå slipper jeg det. Og jeg prøver å kvitte meg med medisinene som jeg ble påtvunget på psykriatisk, og det tar nok litt lengre tid en jeg regnet med.

Men jeg kan forstå at NHD ikke svartmaler sine egne, for det ville satt ham selv i et dårlig lys.

Men ikke gi opp, problemer er til for å overvinnes! :-)

Mvh

Bare en liten påpekning: karakterene fra videregående har ingenting å si for å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi. Det er karakterene fra (deler av) grunnfaget, som er et åpent studium, som teller.

Dermed kan man si at interessen for psykologi i hvert fall teller noe - men det skal sies at en del på grunnfag pugger stoffet på en nokså rabiat og snever måte med henblikk på å komme inn. Akkurat det er kanskje ikke så bra.

[Gjest piriom]

Dette er andre gangen på kort tid jeg hører dette med "stryke med hårene".

Hvis man har en katt på fanget, enten så stryker man MED hårene, eller så lar man være. Noe annet er fysisk ubehagelig for katten. Ikke fordi den er følsom, men fordi det er ekkelt, og det hadde du også ville forstått hvis du hadde vært katt.

Så hvordan i all verden kan dette uttrykket brukes om folk og måten man behandler dem på? At folk er "overfølsomme" hvis de ikke blir strøket med hårene?

Mulig jeg er treig, men jeg greier ikke helt å skjønne denne metaforen. Kan du forklare meg?

Hvis man bare vet å formulere seg, så vil det absolutt ikke oppfattes ubehagelig for svært mange som det oppfattes ubehagelig for når man bare buser på med kritikk.

(Jeg gjør det selv, iallefall på nettet, men det var liksom ikke poenget nå

Mente ikke å provosere noen (stryke noen MOT hårene?).

Sikkert ubehagelig for ei katt å bli strøket mot hårene. Like ubehagelig som det er for noen å bli motsagt?

Har en nær slektning med en borderlinediagnose. Opplever ofte at han mistolker ting jeg sier. Hvis jeg begynner på en setning, tror han han vet hvordan setningen vil ende. Ofte tror han setningen skal ende ut i noe negativt, og avbryter meg i sinne før jeg har snakket ferdig. Mange ganger tenker ikke jeg å si det han tror jeg skal si. Så han blir sint og frustrert uten at det egentlig var grunn til det.

Derfor lurte jeg på om "Helt normal" kanskje hadde overreagert litt da hun møtte psykologen hun skulle gå hos.

Så jfg (og eval), jeg mente slett ikke å være nedlatende. Jeg har mange venner som sliter psykisk.Jeg har stor respekt for dem og er imponert over den innsatsen mange av dem gjør for å bli frisk.

[Gjest eval]

Mente ikke å provosere noen (stryke noen MOT hårene?).

Sikkert ubehagelig for ei katt å bli strøket mot hårene. Like ubehagelig som det er for noen å bli motsagt?

Har en nær slektning med en borderlinediagnose. Opplever ofte at han mistolker ting jeg sier. Hvis jeg begynner på en setning, tror han han vet hvordan setningen vil ende. Ofte tror han setningen skal ende ut i noe negativt, og avbryter meg i sinne før jeg har snakket ferdig. Mange ganger tenker ikke jeg å si det han tror jeg skal si. Så han blir sint og frustrert uten at det egentlig var grunn til det.

Derfor lurte jeg på om "Helt normal" kanskje hadde overreagert litt da hun møtte psykologen hun skulle gå hos.

Så jfg (og eval), jeg mente slett ikke å være nedlatende. Jeg har mange venner som sliter psykisk.Jeg har stor respekt for dem og er imponert over den innsatsen mange av dem gjør for å bli frisk.

Poenget mitt var at folk som sliter psykisk har en eller annen "øm tå" som lager krøll når man dulter borti den. Og her er noe veldig pussig:

Har du en øm tå (tå på foten) som jeg vet om, og jeg likevel tråkker på den, sier vi ikke at du "overreagerte" når du brøler "AU", da sier vi at jeg burde styrt unna den ømme tåa. Men når tåa er psykisk, da sier vi plutselig at du overreagerte. Dette blir vanskelig og veldig ulogisk for den som sliter psykisk.

Jeg kjenner ikke din slektning og vet ikke hva som er hans "ømme tå". Det kan godt være at det er vanskelig å skjønne kjapt hva den er og hvordan den kan unngås. Men hvis heller ikke en psykolog/psykiater skjønner det, da ville jeg ikke giddet å ta tåa mi med til en slik lege. Skjønner? Det er jo liksom de som skal ha peiling på psykiske tær.