Gud,religiøsitet og sinnslidelser. langt

[goete]

Har viet mange år av mitt liv nå for å forstå min egen lidelse, det er mange forskellige årsaker å ta tak i men nå kommer jeg til et punkt som fyller meg med fortåelse og frykt, men kanskje det kan bære frukt. I bunnen av min splittelse ligger religiøsitet, en naiv barne tro krysset inn i mor og fars autoriteter,rusmiddler som har fått en religiøs betydning og bruken av den skulle sette meg i kontakt med noe, vet ikke hva men det er nå som det er noe åndelig. Jeg har siden min barne tro ble sågar borte kjempet imot kirken og det kristende med stor motstand, men nå opplever jeg at jeg blir dratt rett inn i det igjen. Det minner meg om paulus i bibelen som spottet gud og fornektet ham men som ble en kristen, med untak av tilbakefall som utløste seg i epeleptisk lignende anfall. Jung påsto at drikking/alkolisme var en misforstått åndelig søken, sågar har hvist mitt rusproblem vært like mye en opposisjon som kontaktsøkende mot noe jeg aldri har oppnåd i livet. Jeg er sågar en religøs person uten å ha forstått det og forstår vel ikke betydningen av det enda. Har hele mitt liv hatt problemer med seksualitet og jenter, i rus har jeg skrevet om at de var satans lokkemiddel. Jeg har ikke forstått at det kommer fra min reklgiøse side, og i min store frykt for gud autoritet er jeg redd for straffen, synden. og hvor jeg har syndet i mitt liv i henhold til religøsitetens normer. Jeg er fanget av dem og vil bli fri men kan ikke gi slipp på gud. Jeg splitter gud inni meg og splitter meg selv opp i biter. Det var det jeg plutselig oppdaget. jeg kan ikke leve uten guds nærvær han er kontakten ut mot verden, men jeg kan ikke leve med ham fordi hans straff er lidelse og smerte, jeg er syndig- gud har forlatt meg såvel som mine foreldre har forlatt meg- min tomhet i livet er min mangel og konflikt med det religøse.

Vil ikke bli en kristen som lever ett kristent liv, men er sågar kristen fordi jeg er fanget ufrivillig i religiøsiteten og dras inn iden og står i en posisjon til den. Så lenge den er ubevisst regjerer den sin makt over meg.

Dette brøt igjenom som angsten for å bli gal der en autoritet kom innenifra og dro meg inn i galskapens rike, den splitter sinnet mitt, når jeg reiser videre inn idet møter jeg morsautoriteten som sper meg med gud og religiøsitet jeg er veldig åpen for som barn, så blir gud min far og psykolog, nå forstår jeg min enorme angst når jeg går inn til psykologen.

Håper jeg kommer videre inn i dette for dette er viktig for min helberedelse.

[Gjest Ønsker Gud å plage folk?]

Det er ganske vanlig å tenke at Gud, rus, sex, omsorg ofte brukes litt hulter- til-bulter, når man har fått for lite eller fått feil av det ene føler man behov for mer av det andre. Det gjelder vel svært mange mennesker.

Jeg snakket en gang med en psykolog som jobbet spesielt med forholdet mellom psykiske problemer og religion. Han sa noe veldig interessant: Det bildet vi har av Gud, avhenger veldig av bildene vi har av våre foreldre. Er ikke foreldrene bra, er det veldig vanskelig å ha tillit til at Gud kan være bra. ( -eller psykologen, som du sier.)

Hvis man da i tillegg har opplevd en "dårlig Gud", for eksempel gjennom en menighet/en forkynnelse som trykker en ned i stedet for å hjelpe, da er det ikke rart om dette går i kryss. Man må jo lure : Er Gud god eller ond?

Jeg har veldig tro på at dette går an å sortere i psykoterapi, ved at man får sette ord på alt det rotet man har blitt dradd inn i.

Hvis man selv er kristen, kan man ifølge samme psykolog i tillegg bruke følgende test på ting: "Hva ville Jesus ha sagt om dette?" Hvis man ser på Jesus som utelukkende snill og god, blir jo det en god måte å sortere ting på. Og hvis følelser fra barndommen får overtaket over en, vet jo "barnet" i en at Jesus er sjefen over alle, også ekle foreldre.

[Niobe]

Hva er "et kristent liv"? "Av nåde er dere frelst, ved tro. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal kunne rose seg av dem."

Tror du, er du kristen.

[goete]

Det er ganske vanlig å tenke at Gud, rus, sex, omsorg ofte brukes litt hulter- til-bulter, når man har fått for lite eller fått feil av det ene føler man behov for mer av det andre. Det gjelder vel svært mange mennesker.

Jeg snakket en gang med en psykolog som jobbet spesielt med forholdet mellom psykiske problemer og religion. Han sa noe veldig interessant: Det bildet vi har av Gud, avhenger veldig av bildene vi har av våre foreldre. Er ikke foreldrene bra, er det veldig vanskelig å ha tillit til at Gud kan være bra. ( -eller psykologen, som du sier.)

Hvis man da i tillegg har opplevd en "dårlig Gud", for eksempel gjennom en menighet/en forkynnelse som trykker en ned i stedet for å hjelpe, da er det ikke rart om dette går i kryss. Man må jo lure : Er Gud god eller ond?

Jeg har veldig tro på at dette går an å sortere i psykoterapi, ved at man får sette ord på alt det rotet man har blitt dradd inn i.

Hvis man selv er kristen, kan man ifølge samme psykolog i tillegg bruke følgende test på ting: "Hva ville Jesus ha sagt om dette?" Hvis man ser på Jesus som utelukkende snill og god, blir jo det en god måte å sortere ting på. Og hvis følelser fra barndommen får overtaket over en, vet jo "barnet" i en at Jesus er sjefen over alle, også ekle foreldre.

Den indre gud og fars autoritet er svært nært hverandre om ikke diffrenseriert i det hele tatt, får man angst for sin autoritære far fær man automatisk angst for gud faderen. Begge har to ansikt og kan vende det andre til, frykt eller bedåning, straff og avvisning kontra varme og omsor. Hva har du behov for og hva frykter du. Gud faderen er allmekti likeså er din far det når du er barn. Far er verden utad og innad. Det jeg prøver og sette ord på er at min farsfigur imeg var en livsfarlig tyrann som var uberegnelig, banket meg og tyraniserte min mor. Du hviste aldri hvor du hadde han i det ene øyeblikk livsfarlig idet neste medgjørlig, til slutt vet du ikke hvilke signaler du skal se etter godtagelse eller avvisning. For meg har de lagt seg dobbelt. Jeg ser etter godagelse men værer aggresivitet ogf avvisning og tilo slutt vet jeg ikke hva jeg skal se etter. I tilleg opplever jeg at min mor har bedt meg beskytte henne mot min far. Et umulig stykke arbeid for ett barn. Løsningen for meg har vært og gå inn i en halvpsykotisk tilstand for det ligger inngen løsning for meg idette. Begynner og se dette nå. Lever fortida i nåtida, gjenoplever fortidens bilder og angster og ser at jeg lever det ut enda, er nærmest paranoid og stoler ikke på noen fordi jeg ikke kunne stole på min far kan jeg heller ikke stole på verden. Rent psykologisk står far for verden utad og blir det bilde du ser verden igjenon For meg en kald utrygg plass men farer og trusler som en aldri vet når de dukker opp en "projeksjon" eller verdensbilde som ble skapt i en blanding av hvordan min far var og hvordan jeg møttet verden som barn, dette har jeg levd i hele mitt liv og begynner og se at der er slik. Det er som jeg har går i en drømmeverden hele mitt liv og det er jævlig og se at livet er som en lang drøm som har utspilt seg over så mange år. Hva er den virkelige verden da?

Det er en ting hva en psykolog forteller deg en annen tin er å virkelig forstå dette inni deg og innse at dette er faktiske begivenheter som utspiller seg uten rom og tid. For i det ubeviste er et langt livsløp ingen tid for det hva det ubeviste regner som tid. 30 år av tid liv kan våre en episode i dit ubeviste som går og går og ikke kommer ut av men lever den ut som et tvangsmønster.

[Gjest Gud ønsker ikke å plage folk, niks]

Den indre gud og fars autoritet er svært nært hverandre om ikke diffrenseriert i det hele tatt, får man angst for sin autoritære far fær man automatisk angst for gud faderen. Begge har to ansikt og kan vende det andre til, frykt eller bedåning, straff og avvisning kontra varme og omsor. Hva har du behov for og hva frykter du. Gud faderen er allmekti likeså er din far det når du er barn. Far er verden utad og innad. Det jeg prøver og sette ord på er at min farsfigur imeg var en livsfarlig tyrann som var uberegnelig, banket meg og tyraniserte min mor. Du hviste aldri hvor du hadde han i det ene øyeblikk livsfarlig idet neste medgjørlig, til slutt vet du ikke hvilke signaler du skal se etter godtagelse eller avvisning. For meg har de lagt seg dobbelt. Jeg ser etter godagelse men værer aggresivitet ogf avvisning og tilo slutt vet jeg ikke hva jeg skal se etter. I tilleg opplever jeg at min mor har bedt meg beskytte henne mot min far. Et umulig stykke arbeid for ett barn. Løsningen for meg har vært og gå inn i en halvpsykotisk tilstand for det ligger inngen løsning for meg idette. Begynner og se dette nå. Lever fortida i nåtida, gjenoplever fortidens bilder og angster og ser at jeg lever det ut enda, er nærmest paranoid og stoler ikke på noen fordi jeg ikke kunne stole på min far kan jeg heller ikke stole på verden. Rent psykologisk står far for verden utad og blir det bilde du ser verden igjenon For meg en kald utrygg plass men farer og trusler som en aldri vet når de dukker opp en "projeksjon" eller verdensbilde som ble skapt i en blanding av hvordan min far var og hvordan jeg møttet verden som barn, dette har jeg levd i hele mitt liv og begynner og se at der er slik. Det er som jeg har går i en drømmeverden hele mitt liv og det er jævlig og se at livet er som en lang drøm som har utspilt seg over så mange år. Hva er den virkelige verden da?

Det er en ting hva en psykolog forteller deg en annen tin er å virkelig forstå dette inni deg og innse at dette er faktiske begivenheter som utspiller seg uten rom og tid. For i det ubeviste er et langt livsløp ingen tid for det hva det ubeviste regner som tid. 30 år av tid liv kan våre en episode i dit ubeviste som går og går og ikke kommer ut av men lever den ut som et tvangsmønster.

Når ondt blir godt og godt blir ondt og verden blir uforutsigbar uansett hva man gjør, da blir det for mye!!! Fullstendig umulig for et barn.

Og når barn må passe på voksne i stedet for motsatt, det er også fryktelig galt.

Jeg vet ikke om jeg har hatt det så ille som deg, men i alle fall noe lignende. Jeg tror også det er flere som har hatt det slik enn du tror. Som ser riktig så vellykkede ut utenpå.

Jeg vil veldig gjerne formidle at det er en vei ut av dette!!

"En episode i ditt ubevisste som går og går og ikke kommer ut av men lever den ut som et tvangsmønster" skriver du. Ja, så ille er det. Men denne episoden som går rundt i en evig løkke kan man altså komme ut av!

For meg virker det som du allerede har gjort et utrolig viktig arbeid, å se i øynene at akkurat så jævlig var det! At du, som var et uskyldig barn, ble kastet inn i et slikt helvete helt uten grunn. Det er ikke et lite stykke arbeid å klare å se dette i øynene. Det er vel idet man oppdager dette at man når bunnen i kurven, derfra går det oppover.

Den veien ut av det som har hjulpet meg er å få noen på parti med det barnet som opplevde dette. En som er helt klar på at dette var fryktelig feil. Barnet tror jo at det var barnets skyld - det var det ikke!!!

Hvis du klarer å stole på en pålitelig psykolog som ny, god far/mor, hjelper det veldig (men skummelt, ja!!!). Ellers var det jeg sa om Jesus i forrige innlegg ikke tull - hvis du ser på han som en pålitelig, bare god person. Enten du er kristen eller ikke. Spesielt hvis dine foreldre var kristne, vil du merke at i duell med dem gir de seg mot Jesus.(Jeg tenker på duellen oppi ditt eget hode.) Tenk for eksempel på hva Jesus har sagt om å plage barn - ganske sterke saker. Kvernstein rundt halsen osv.

Du sier du er i en halvpsykotisk tilstand - er det noen i denne

tilstanden som hjelper deg, som er pålitelig og alltid snill? Som du kan stole mer på?

Var det noen i din barndom som hjalp deg - en tante, en nabo e.l.?

Ved hjelp av slike (indre) støtter går det an å bygge opp styrke i sitt voksne jeg slik at man kommer ut av "episoden som går og går", Mirakel? Vel, mirakler skjer faktisk.

[Gjest Gud ønsker ikke å plage folk]

Når ondt blir godt og godt blir ondt og verden blir uforutsigbar uansett hva man gjør, da blir det for mye!!! Fullstendig umulig for et barn.

Og når barn må passe på voksne i stedet for motsatt, det er også fryktelig galt.

Jeg vet ikke om jeg har hatt det så ille som deg, men i alle fall noe lignende. Jeg tror også det er flere som har hatt det slik enn du tror. Som ser riktig så vellykkede ut utenpå.

Jeg vil veldig gjerne formidle at det er en vei ut av dette!!

"En episode i ditt ubevisste som går og går og ikke kommer ut av men lever den ut som et tvangsmønster" skriver du. Ja, så ille er det. Men denne episoden som går rundt i en evig løkke kan man altså komme ut av!

For meg virker det som du allerede har gjort et utrolig viktig arbeid, å se i øynene at akkurat så jævlig var det! At du, som var et uskyldig barn, ble kastet inn i et slikt helvete helt uten grunn. Det er ikke et lite stykke arbeid å klare å se dette i øynene. Det er vel idet man oppdager dette at man når bunnen i kurven, derfra går det oppover.

Den veien ut av det som har hjulpet meg er å få noen på parti med det barnet som opplevde dette. En som er helt klar på at dette var fryktelig feil. Barnet tror jo at det var barnets skyld - det var det ikke!!!

Hvis du klarer å stole på en pålitelig psykolog som ny, god far/mor, hjelper det veldig (men skummelt, ja!!!). Ellers var det jeg sa om Jesus i forrige innlegg ikke tull - hvis du ser på han som en pålitelig, bare god person. Enten du er kristen eller ikke. Spesielt hvis dine foreldre var kristne, vil du merke at i duell med dem gir de seg mot Jesus.(Jeg tenker på duellen oppi ditt eget hode.) Tenk for eksempel på hva Jesus har sagt om å plage barn - ganske sterke saker. Kvernstein rundt halsen osv.

Du sier du er i en halvpsykotisk tilstand - er det noen i denne

tilstanden som hjelper deg, som er pålitelig og alltid snill? Som du kan stole mer på?

Var det noen i din barndom som hjalp deg - en tante, en nabo e.l.?

Ved hjelp av slike (indre) støtter går det an å bygge opp styrke i sitt voksne jeg slik at man kommer ut av "episoden som går og går", Mirakel? Vel, mirakler skjer faktisk.

For sikkerhets skyld vil jeg få frem: jeg vet det ikke er enkelt å gjøre det jeg beskriver. I det øyeblikk man blir rasende på den forelderen som sviktet, blir man redd, redd for hevn, og redd for å miste den delen av forelderen som var god. Dette er en skrekkelig konflikt. Hvordan få bort det onde, og samtidig beholde det gode som man var/er glad i?

Så ordet "mirakel" kan virke villedende, dette mirakelet kommer på grunn av et veldig slit. Men jeg sier likevel "mirakel", fordi det virker så umulig når man begynner på arbeidet.

Men etter alt det du har klart før klarer du dette slitet.

[goete]

For sikkerhets skyld vil jeg få frem: jeg vet det ikke er enkelt å gjøre det jeg beskriver. I det øyeblikk man blir rasende på den forelderen som sviktet, blir man redd, redd for hevn, og redd for å miste den delen av forelderen som var god. Dette er en skrekkelig konflikt. Hvordan få bort det onde, og samtidig beholde det gode som man var/er glad i?

Så ordet "mirakel" kan virke villedende, dette mirakelet kommer på grunn av et veldig slit. Men jeg sier likevel "mirakel", fordi det virker så umulig når man begynner på arbeidet.

Men etter alt det du har klart før klarer du dette slitet.

Hei og takk for svar.

Jeg har gått dypere inn idette og greide ett øyeblikk og komme inn i nåtiden som en "voksen" person som så tilbake, det svitsjer færlt inni meg og går frem og tilbake. Ja jeg ser på en psykiater jeg gjerne vil ha som behandler som en stor mektig snill far som kunne være den rette for min helberedelse- En fantasi er jeg klar over i min rasjonele del men i min barne del er han veien til helberedelse og balanse bort fra min virkelige far. Denne psykiatriker har desverre ikke plass til nye pasienter så jeg blir igjen avvist av en autoritet jeg i mitt system har gjort meg avhengig av i min overføring. Så jeg må finne en annen løsning inni meg, jeg har bodd til min mormor i tenårene en stund da utviklet jeg meg og kom bort fra hjemmet, men hun døde og i min fantasi har jeg ikke kunne gi slipp på henne og den tryggheten hun representerer. Jeg blir igjen stående fast i fortiden/fanasien som beskytter meg . Det er noen år siden hun døde jeg har ikke følt på tapet, det er som jeg forstår men ikke forstår at hun er død. Det jeg innser er at p.g.a min farlige far og den farlige verden så har jeg stagnert i matriarkatet eller symbiosen med mor som enneste tryggehet, men det representerer underkastelse og selvkastrakjson når det gjelder egen utvikling. Men frykten for hennes autoritet i mitt indre er for stor så jeg underkaster meg henne også og blir dratt da mot konflikten mot min far. Vanskelig problem. Det jeg innser er at jeg har overført alle slike problemer til rusen og skapt rusen som ett uløselig problem som ikke heller kan løses men jeg må leve i. Det blir min livs myte. Når mor og far kranglet så, eller far var sint på min mor kommer en fryktelig reddsel opp i meg og det er meg det er noe med. Kan ikke sette fingeren på hva det er men det er noe unormalt med meg eller noe som er så styggt og elendig med meg at jeg ikke kan bygge opp noe selvbilde. Denne energien er så negativ og gjør meg usikker og liten sammens med andre. Jeg vil bare bort og være for meg selv.

Dette med gud og jesus har ikke noe imot kristene, tvert om da jeg satt i fengsel hadde vi besøk av pinsemenigheten en gang i uka der vi pratet om gud og sosialt, og jeg ser noe i dem som er fint. Men det jeg prøver og si er at inni meg ligger det en så stor frykt at min religiøsitet er hysterisk og blir negativ. Det blir ikke glede men frykr for ham, akkuret som for min far og det negative i skriften om skyld straff og den strenge autoritære mektige gud som kan drepe deg p.g.a synd. Så lenge jeg ikke har kommet meg igjennom dette inni meg blir de ubeviste bilder så sterke at istede for å få plass ien verden utover blir jeg dratt inn i hysteriet innover og må fortsette og leve i frykt. Og det ønsker jeg ikke, men jeg skulle gjerne ha omformet bildene til noe som er kjærlighe, trygghet og omsorg.

Jeg lot meg falle i mine tanker inn i guds armer så han kunne bære meg og ta litt av min byrde jeg bærer på, det var godt, men det er å tørre å falle inne i det. Litt som dåpen, la seg falle i vannet og overgi seg til ham.

Takk for du lytter

[Gjest Gud ønsker ikke å plage folk]

Hei og takk for svar.

Jeg har gått dypere inn idette og greide ett øyeblikk og komme inn i nåtiden som en "voksen" person som så tilbake, det svitsjer færlt inni meg og går frem og tilbake. Ja jeg ser på en psykiater jeg gjerne vil ha som behandler som en stor mektig snill far som kunne være den rette for min helberedelse- En fantasi er jeg klar over i min rasjonele del men i min barne del er han veien til helberedelse og balanse bort fra min virkelige far. Denne psykiatriker har desverre ikke plass til nye pasienter så jeg blir igjen avvist av en autoritet jeg i mitt system har gjort meg avhengig av i min overføring. Så jeg må finne en annen løsning inni meg, jeg har bodd til min mormor i tenårene en stund da utviklet jeg meg og kom bort fra hjemmet, men hun døde og i min fantasi har jeg ikke kunne gi slipp på henne og den tryggheten hun representerer. Jeg blir igjen stående fast i fortiden/fanasien som beskytter meg . Det er noen år siden hun døde jeg har ikke følt på tapet, det er som jeg forstår men ikke forstår at hun er død. Det jeg innser er at p.g.a min farlige far og den farlige verden så har jeg stagnert i matriarkatet eller symbiosen med mor som enneste tryggehet, men det representerer underkastelse og selvkastrakjson når det gjelder egen utvikling. Men frykten for hennes autoritet i mitt indre er for stor så jeg underkaster meg henne også og blir dratt da mot konflikten mot min far. Vanskelig problem. Det jeg innser er at jeg har overført alle slike problemer til rusen og skapt rusen som ett uløselig problem som ikke heller kan løses men jeg må leve i. Det blir min livs myte. Når mor og far kranglet så, eller far var sint på min mor kommer en fryktelig reddsel opp i meg og det er meg det er noe med. Kan ikke sette fingeren på hva det er men det er noe unormalt med meg eller noe som er så styggt og elendig med meg at jeg ikke kan bygge opp noe selvbilde. Denne energien er så negativ og gjør meg usikker og liten sammens med andre. Jeg vil bare bort og være for meg selv.

Dette med gud og jesus har ikke noe imot kristene, tvert om da jeg satt i fengsel hadde vi besøk av pinsemenigheten en gang i uka der vi pratet om gud og sosialt, og jeg ser noe i dem som er fint. Men det jeg prøver og si er at inni meg ligger det en så stor frykt at min religiøsitet er hysterisk og blir negativ. Det blir ikke glede men frykr for ham, akkuret som for min far og det negative i skriften om skyld straff og den strenge autoritære mektige gud som kan drepe deg p.g.a synd. Så lenge jeg ikke har kommet meg igjennom dette inni meg blir de ubeviste bilder så sterke at istede for å få plass ien verden utover blir jeg dratt inn i hysteriet innover og må fortsette og leve i frykt. Og det ønsker jeg ikke, men jeg skulle gjerne ha omformet bildene til noe som er kjærlighe, trygghet og omsorg.

Jeg lot meg falle i mine tanker inn i guds armer så han kunne bære meg og ta litt av min byrde jeg bærer på, det var godt, men det er å tørre å falle inne i det. Litt som dåpen, la seg falle i vannet og overgi seg til ham.

Takk for du lytter

Har du mulighet for å stå på venteliste hos denne psykiateren? - slik at du eventuelt kan komme inn etter noe venting? Det hørtes jo veldig lovende ut at du hadde funnet en du syntes du kunne stole på! Eller kan han skaffe deg en annen?

Av egen erfaring vet jeg at en terapeut kan være en balanse bort fra en forelder, som du skriver, det er helt reelt og på ingen måte en fantasi.

Dette jeg skriver om kristendom: jeg er ikke kristen selv. Men jeg har lært gjennom egen terapi at hvis man har vokst opp med det, er "barnet" i en fremdeles mye knyttet til slike tanker, slik at det kan hjelpe ved psykiske plager å ta tak i de tanker og følelser en har rundt Gud osv. For et barn er det jo ikke regjeringen, bystyret osv som bestemmer, men mor, far, Gud og Jesus som er de allmektige herskere.

Jeg vil absolutt ikke starte noen religiøs påvirkning av deg, men hvis du mener religion uansett er en del av dine problemer, vil jeg sterkt anbefale deg å skaffe deg en bibelhistorie og lese de fortellingene som ikke handler om en streng Gud, men om en snill Jesus. Husker du noen av disse historiene? Fortalte kanskje mormor slike historier?

Den drepende, syndshatende guden du beskriver ligner ikke på den tilgivende, omsorgfulle Jesus jeg lærte om på søndagskolen. Hvis du ikke husker og ikke får tak i en bibelhistorie kan jeg gjerne repertere noe av det for deg.

Hold fast ved mormor! Man trenger jo ikke ha psykiske plager for å samle kraft fra døde personer, slik har vel de fleste det.

Jeg tror som sagt veldig på dette å knytte håpet om godhet, snillhet, selvtillit opp mot konkrete "hjelpere" som man husker helt konkret har villet en vel - om det er Jesus, mormor eller noen annen. Og en god terapeut såsnart man kan få tak i en.

Jeg synes det virker som du har mye innsikt, en veldig god forutsetning for å komme videre. Husk at det fortjener du! Du fortjener ikke å ha det slik du har det og har hatt det tidligere!