LivligFantasi

[Winter1365380617]

Jeg har en fryktelig livlig fantasi.. Dette være seg positivt i mange tilfeller, men.. Når jeg går og legger meg kommer det krypende en uforklarlig frykt, ikke for at noen skal komme å ta meg, men for "dem". Jeg liker ikke at døra til soverommet står åpen, det ligger et slags fryktingydende unnivers der ute, og ikke for å snakke om hendene på madrasskanten..

Jeg har levd med dette siden jeg var barn og opplever at det har blitt verre de siste åra.. Jeg føler jeg bjynner å miste litt kontroll... Jeg vet jo at det ikke er noen der. alikevell stiger pulsen..

Noen lure tips??

Jeg er ikke blitt tullerusk vell...??

[Gjest i nattens mulm og mørke]

Den der husker jeg godt! Nå som jeg har samboer å ligge inntil, føler jeg meg helt trygg. Men da jeg var alene, hendte det at jeg sov med lyset på. Eventuelt kan du jo ha på radioen når du legger deg, så har du "selskap" pluss at du blir distrahert fra å ligge å ufrivillig skremme deg selv med disse tankene.

[Winter1365380617]

Den der husker jeg godt! Nå som jeg har samboer å ligge inntil, føler jeg meg helt trygg. Men da jeg var alene, hendte det at jeg sov med lyset på. Eventuelt kan du jo ha på radioen når du legger deg, så har du "selskap" pluss at du blir distrahert fra å ligge å ufrivillig skremme deg selv med disse tankene.

Men saken er den at jeg har samboer..(ingen hjelp). Hører jeg på radioen blir jeg mer redd, for da kan jeg jo ikke høre dem... Og samboeren liker ikke å sove med lyset på...

Selv om jeg også da ligger å gløtter med øynene. Og det mest pinlige er at jeg er så voksen at jeg skulle ha vokst av meg dette for flere år siden. jeg er også redd for at hvis jeg forteller det til min kjære, tror han jeg er gal og ikke vil ha meg mer...

[Gjest i nattens mulm og mørke]

Men saken er den at jeg har samboer..(ingen hjelp). Hører jeg på radioen blir jeg mer redd, for da kan jeg jo ikke høre dem... Og samboeren liker ikke å sove med lyset på...

Selv om jeg også da ligger å gløtter med øynene. Og det mest pinlige er at jeg er så voksen at jeg skulle ha vokst av meg dette for flere år siden. jeg er også redd for at hvis jeg forteller det til min kjære, tror han jeg er gal og ikke vil ha meg mer...

Ja, da var det litt verre

Går du i en eller annen form for terapi? Da kan du jo ta det opp der? Har du noen grunn til å tro at "de" skal komme inn på soverommet ditt? Har "de" noen gang gjort det?

Det er forferdelig å være redd, håper du finner en "kur!"

[schm]

Nei nei, du er ikke tullerusk. Men du bør nok snakke med en psykolog om dette. Jeg har noe av de samme tankene som deg, og jeg får hjelp nå!