NHD...Hva kan du lese ut av dette?

[Gjest Bulten i Bo]

Jeg ba om svar på hva det var jeg beskrev. Det var det NHD som gav.

Jeg har tilkjennegitt at jeg vet litt om dette og at jeg har min klare mening om dette, etter å ha opplevd dette og studert dette, men jeg spør alikevell! Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg er i kontakt med mange mennesker som har opplevd det samme og ser likhetene. Jeg ser også deres reaksjon og føler ovenfor disse akurat som en del kritikere her tilkjennegir ovenfor meg.

Men jeg fordømmer dem ikke, fordi jeg har førstehåndskunskap om hva de er utsatt for. det gir meg mulighet til å forstå mer enn de forteller. Jeg kan leve meg inn i det helvete de opplagt er/har vært utsatt for. Det mener jeg kvalifiserer til en forståelse man aldri kan få ved å lese en bok.

Jeg har for lengst gjennomgått psykologi og psykiatripensum hva gjelder PFS. Jeg har lest det som er å lese om dette. på bakgrunn av det er det jeg uttaler meg.

Jeg fårstår de kritiske røster og forventet at de skulle komme. Det er nesten å regne som et TREKK ved disse lidelser at ingen tror det du forteller, så det var ventet. Interesant er begrunnelsene for ikke å bli trodd!

Opplysningene jeg gav er bare toppen av et isfjell og vel så det. Jeg vet av erfaring at å påstå noen er psykoatisk er så skremmende og lite politisk korekt at det ble gjort bevisst for å få reaksjon.

Så til de jeg kaller naive! Tenk etter følgende: Om du som meg gir en psykolog (sakkyndig) disse opplysninger og tilsvarende beskrivelser av langt mer alvorlig grad over 12 år og denne psykologen nekter å se på og vurdere disse opplysningene. Deretter tar samme sakkyndige (kvinne??) og legger alle opplysninger fra din ex til grunn for sannheter. Samtidig har du dokumentasjon som viser at det meste MÅ være løgn! Faktisk er påstandene ofte selvmotsigende i seg selv (Eks : jeg arbeidet mye OG jeg ville ikke arbeide ELLER min ex forsørget oss OG hun har aldri arbeidet i sitt liv). Så på bakgrunn av den samme rapporten blir dine barn som i sine 8 årige liv har levd med deg, går på skole og fungerer greit flyttet til sin mor. Deretter viser barna alle tegn på psykiske problemer etter 4-5 mnd!

Hvordan ville du da ha reagert???

Ville du hatt forståelse, ikke blitt frustrert? Ikke gjort noe? Jeg har følelser for barna, deres problemer går inpå meg, eller skal jeg blir følelseskald og ikke bry meg???

Tenk over det, når man i steden for å svare på tråden umiddelbart kritiserer meg for å si noe jeg faktisk har dekning for!

NHD ser det samme som jeg gjør, og har gjort det før! Vår kunnskap kommer fra det samme sted, eneste foskjell er at han har tatt eksamen jeg har det ikke (enda)!

Missforstå meg rett dere som kritiserer. Jeg er utvilsomt frustrert over en slik behandling av en såkalt sakkyndig, jeg har sikkert trekk av paranoia etter å ha vært utsatt for dette i 4 år og jeg er sikkert følsom for kritikk!

MEN, så lenge jeg kan dokumentere, ved politirapporter, legerapporter, medisinrapporter, utallige vitner osv at min fremstilling er korrekt, så prøv å forstå at det ikke er så lett for meg å "være varsom" slik enkelte sier eller "ikke så bastant"!

Jeg ser dette selv, men det går en grense for hvor lenge man sakl være tolmodig, tolerant for andres adferd, bise forståelde osv. Jeg oppfattes sikert ikke objektivt, men så har jeg vel også være utsatt for en så subjektiv behandling når jeg viser til min bekymring at det sikkert for meg er vanskelig å FREMSTÅ som objektiv selv om jeg vet at en sak har flere sider!

Er det noen her som har sett dokumentasjonen din?

[Gjest tod]

Jeg ba om svar på hva det var jeg beskrev. Det var det NHD som gav.

Jeg har tilkjennegitt at jeg vet litt om dette og at jeg har min klare mening om dette, etter å ha opplevd dette og studert dette, men jeg spør alikevell! Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg er i kontakt med mange mennesker som har opplevd det samme og ser likhetene. Jeg ser også deres reaksjon og føler ovenfor disse akurat som en del kritikere her tilkjennegir ovenfor meg.

Men jeg fordømmer dem ikke, fordi jeg har førstehåndskunskap om hva de er utsatt for. det gir meg mulighet til å forstå mer enn de forteller. Jeg kan leve meg inn i det helvete de opplagt er/har vært utsatt for. Det mener jeg kvalifiserer til en forståelse man aldri kan få ved å lese en bok.

Jeg har for lengst gjennomgått psykologi og psykiatripensum hva gjelder PFS. Jeg har lest det som er å lese om dette. på bakgrunn av det er det jeg uttaler meg.

Jeg fårstår de kritiske røster og forventet at de skulle komme. Det er nesten å regne som et TREKK ved disse lidelser at ingen tror det du forteller, så det var ventet. Interesant er begrunnelsene for ikke å bli trodd!

Opplysningene jeg gav er bare toppen av et isfjell og vel så det. Jeg vet av erfaring at å påstå noen er psykoatisk er så skremmende og lite politisk korekt at det ble gjort bevisst for å få reaksjon.

Så til de jeg kaller naive! Tenk etter følgende: Om du som meg gir en psykolog (sakkyndig) disse opplysninger og tilsvarende beskrivelser av langt mer alvorlig grad over 12 år og denne psykologen nekter å se på og vurdere disse opplysningene. Deretter tar samme sakkyndige (kvinne??) og legger alle opplysninger fra din ex til grunn for sannheter. Samtidig har du dokumentasjon som viser at det meste MÅ være løgn! Faktisk er påstandene ofte selvmotsigende i seg selv (Eks : jeg arbeidet mye OG jeg ville ikke arbeide ELLER min ex forsørget oss OG hun har aldri arbeidet i sitt liv). Så på bakgrunn av den samme rapporten blir dine barn som i sine 8 årige liv har levd med deg, går på skole og fungerer greit flyttet til sin mor. Deretter viser barna alle tegn på psykiske problemer etter 4-5 mnd!

Hvordan ville du da ha reagert???

Ville du hatt forståelse, ikke blitt frustrert? Ikke gjort noe? Jeg har følelser for barna, deres problemer går inpå meg, eller skal jeg blir følelseskald og ikke bry meg???

Tenk over det, når man i steden for å svare på tråden umiddelbart kritiserer meg for å si noe jeg faktisk har dekning for!

NHD ser det samme som jeg gjør, og har gjort det før! Vår kunnskap kommer fra det samme sted, eneste foskjell er at han har tatt eksamen jeg har det ikke (enda)!

Missforstå meg rett dere som kritiserer. Jeg er utvilsomt frustrert over en slik behandling av en såkalt sakkyndig, jeg har sikkert trekk av paranoia etter å ha vært utsatt for dette i 4 år og jeg er sikkert følsom for kritikk!

MEN, så lenge jeg kan dokumentere, ved politirapporter, legerapporter, medisinrapporter, utallige vitner osv at min fremstilling er korrekt, så prøv å forstå at det ikke er så lett for meg å "være varsom" slik enkelte sier eller "ikke så bastant"!

Jeg ser dette selv, men det går en grense for hvor lenge man sakl være tolmodig, tolerant for andres adferd, bise forståelde osv. Jeg oppfattes sikert ikke objektivt, men så har jeg vel også være utsatt for en så subjektiv behandling når jeg viser til min bekymring at det sikkert for meg er vanskelig å FREMSTÅ som objektiv selv om jeg vet at en sak har flere sider!

Det er noe ved innleggene dine som provoserer meg grenseløst. Det har selvfølgelig med meg å gjøre også, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Det betyr ikke at jeg anser denne aggresjonen som uberettiga, men antakelig var det lite hensiktsmessige å gi uttrykk for den såpass direkte som jeg gjorde i innlegget mitt.

[Gjest språkfrik]

Jeg ba om svar på hva det var jeg beskrev. Det var det NHD som gav.

Jeg har tilkjennegitt at jeg vet litt om dette og at jeg har min klare mening om dette, etter å ha opplevd dette og studert dette, men jeg spør alikevell! Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg er i kontakt med mange mennesker som har opplevd det samme og ser likhetene. Jeg ser også deres reaksjon og føler ovenfor disse akurat som en del kritikere her tilkjennegir ovenfor meg.

Men jeg fordømmer dem ikke, fordi jeg har førstehåndskunskap om hva de er utsatt for. det gir meg mulighet til å forstå mer enn de forteller. Jeg kan leve meg inn i det helvete de opplagt er/har vært utsatt for. Det mener jeg kvalifiserer til en forståelse man aldri kan få ved å lese en bok.

Jeg har for lengst gjennomgått psykologi og psykiatripensum hva gjelder PFS. Jeg har lest det som er å lese om dette. på bakgrunn av det er det jeg uttaler meg.

Jeg fårstår de kritiske røster og forventet at de skulle komme. Det er nesten å regne som et TREKK ved disse lidelser at ingen tror det du forteller, så det var ventet. Interesant er begrunnelsene for ikke å bli trodd!

Opplysningene jeg gav er bare toppen av et isfjell og vel så det. Jeg vet av erfaring at å påstå noen er psykoatisk er så skremmende og lite politisk korekt at det ble gjort bevisst for å få reaksjon.

Så til de jeg kaller naive! Tenk etter følgende: Om du som meg gir en psykolog (sakkyndig) disse opplysninger og tilsvarende beskrivelser av langt mer alvorlig grad over 12 år og denne psykologen nekter å se på og vurdere disse opplysningene. Deretter tar samme sakkyndige (kvinne??) og legger alle opplysninger fra din ex til grunn for sannheter. Samtidig har du dokumentasjon som viser at det meste MÅ være løgn! Faktisk er påstandene ofte selvmotsigende i seg selv (Eks : jeg arbeidet mye OG jeg ville ikke arbeide ELLER min ex forsørget oss OG hun har aldri arbeidet i sitt liv). Så på bakgrunn av den samme rapporten blir dine barn som i sine 8 årige liv har levd med deg, går på skole og fungerer greit flyttet til sin mor. Deretter viser barna alle tegn på psykiske problemer etter 4-5 mnd!

Hvordan ville du da ha reagert???

Ville du hatt forståelse, ikke blitt frustrert? Ikke gjort noe? Jeg har følelser for barna, deres problemer går inpå meg, eller skal jeg blir følelseskald og ikke bry meg???

Tenk over det, når man i steden for å svare på tråden umiddelbart kritiserer meg for å si noe jeg faktisk har dekning for!

NHD ser det samme som jeg gjør, og har gjort det før! Vår kunnskap kommer fra det samme sted, eneste foskjell er at han har tatt eksamen jeg har det ikke (enda)!

Missforstå meg rett dere som kritiserer. Jeg er utvilsomt frustrert over en slik behandling av en såkalt sakkyndig, jeg har sikkert trekk av paranoia etter å ha vært utsatt for dette i 4 år og jeg er sikkert følsom for kritikk!

MEN, så lenge jeg kan dokumentere, ved politirapporter, legerapporter, medisinrapporter, utallige vitner osv at min fremstilling er korrekt, så prøv å forstå at det ikke er så lett for meg å "være varsom" slik enkelte sier eller "ikke så bastant"!

Jeg ser dette selv, men det går en grense for hvor lenge man sakl være tolmodig, tolerant for andres adferd, bise forståelde osv. Jeg oppfattes sikert ikke objektivt, men så har jeg vel også være utsatt for en så subjektiv behandling når jeg viser til min bekymring at det sikkert for meg er vanskelig å FREMSTÅ som objektiv selv om jeg vet at en sak har flere sider!

Jeg mener ikke at det er urimelig av deg å blåse ut frustrasjonen din i den formen du gjør det. Tvert imot er det svært rimelig i den situasjonen du beskriver. Å ha rett men ikke få rett, over flere år, opp mot fagfolk, kan drive den mest balanserte ut i ekstrem fortvilelse.

Det er altså ikke urimelig å blåse ut slik. Men det er veldig, veldig utaktisk. Hvis du vil vinne i denne saken, tenk på at kanskje de sakkyndige ser deg slik som vi her inne har sett deg.

Du må altså passe på å ha en væremåte som klart skiller seg fra en kranglete, fornærmet, hevngjerrig fraskilt. Folk må kunne se forskjellen raskt og tydelig, ikke fra argumentene dine, men fra væremåten din. Et ekstremt krav til deg, men så urettferdig er verden.

Håper du ser at det er et råd i aller beste mening.

[Mimmy]

Jeg ba om svar på hva det var jeg beskrev. Det var det NHD som gav.

Jeg har tilkjennegitt at jeg vet litt om dette og at jeg har min klare mening om dette, etter å ha opplevd dette og studert dette, men jeg spør alikevell! Jeg lærer noe nytt hver dag. Jeg er i kontakt med mange mennesker som har opplevd det samme og ser likhetene. Jeg ser også deres reaksjon og føler ovenfor disse akurat som en del kritikere her tilkjennegir ovenfor meg.

Men jeg fordømmer dem ikke, fordi jeg har førstehåndskunskap om hva de er utsatt for. det gir meg mulighet til å forstå mer enn de forteller. Jeg kan leve meg inn i det helvete de opplagt er/har vært utsatt for. Det mener jeg kvalifiserer til en forståelse man aldri kan få ved å lese en bok.

Jeg har for lengst gjennomgått psykologi og psykiatripensum hva gjelder PFS. Jeg har lest det som er å lese om dette. på bakgrunn av det er det jeg uttaler meg.

Jeg fårstår de kritiske røster og forventet at de skulle komme. Det er nesten å regne som et TREKK ved disse lidelser at ingen tror det du forteller, så det var ventet. Interesant er begrunnelsene for ikke å bli trodd!

Opplysningene jeg gav er bare toppen av et isfjell og vel så det. Jeg vet av erfaring at å påstå noen er psykoatisk er så skremmende og lite politisk korekt at det ble gjort bevisst for å få reaksjon.

Så til de jeg kaller naive! Tenk etter følgende: Om du som meg gir en psykolog (sakkyndig) disse opplysninger og tilsvarende beskrivelser av langt mer alvorlig grad over 12 år og denne psykologen nekter å se på og vurdere disse opplysningene. Deretter tar samme sakkyndige (kvinne??) og legger alle opplysninger fra din ex til grunn for sannheter. Samtidig har du dokumentasjon som viser at det meste MÅ være løgn! Faktisk er påstandene ofte selvmotsigende i seg selv (Eks : jeg arbeidet mye OG jeg ville ikke arbeide ELLER min ex forsørget oss OG hun har aldri arbeidet i sitt liv). Så på bakgrunn av den samme rapporten blir dine barn som i sine 8 årige liv har levd med deg, går på skole og fungerer greit flyttet til sin mor. Deretter viser barna alle tegn på psykiske problemer etter 4-5 mnd!

Hvordan ville du da ha reagert???

Ville du hatt forståelse, ikke blitt frustrert? Ikke gjort noe? Jeg har følelser for barna, deres problemer går inpå meg, eller skal jeg blir følelseskald og ikke bry meg???

Tenk over det, når man i steden for å svare på tråden umiddelbart kritiserer meg for å si noe jeg faktisk har dekning for!

NHD ser det samme som jeg gjør, og har gjort det før! Vår kunnskap kommer fra det samme sted, eneste foskjell er at han har tatt eksamen jeg har det ikke (enda)!

Missforstå meg rett dere som kritiserer. Jeg er utvilsomt frustrert over en slik behandling av en såkalt sakkyndig, jeg har sikkert trekk av paranoia etter å ha vært utsatt for dette i 4 år og jeg er sikkert følsom for kritikk!

MEN, så lenge jeg kan dokumentere, ved politirapporter, legerapporter, medisinrapporter, utallige vitner osv at min fremstilling er korrekt, så prøv å forstå at det ikke er så lett for meg å "være varsom" slik enkelte sier eller "ikke så bastant"!

Jeg ser dette selv, men det går en grense for hvor lenge man sakl være tolmodig, tolerant for andres adferd, bise forståelde osv. Jeg oppfattes sikert ikke objektivt, men så har jeg vel også være utsatt for en så subjektiv behandling når jeg viser til min bekymring at det sikkert for meg er vanskelig å FREMSTÅ som objektiv selv om jeg vet at en sak har flere sider!

Vær så god...skulle bare mangle. Håper ikke jeg har vært for kritisk til deg, selvsagt må du ha lov til å ha meninger, og det er veldig fint at du bryr deg om barna dine, og sier så tydelig at det er de som står i fokus for deg. Jeg synes ikke at et menneske med de problemer du beskriver, skulle hatt omsorg for barna. Kanskje du skulle hatt omsorgen, og mor til barna samværsrett/besøksrett.

Ikke vet jeg.

Dette vet jo ikke vi, det kan vi ikke vite. Vi må bare forholde oss til hvordan DU fremstår her på nettet, og her er det opptil flere som har oppfattet deg som svært kritisk til tilbakemeldingene du får, og nærmest tillegger oss alskens motiver når du blir motsagt.

Og dersom du ikke har tillit til sakkyndig i saken, så kan du be om en ny vurdering, kanskje? Og av en ny sakkyndig. Skulle tro det fantes ankemuligheter? Har du undersøkt dette? Lykke til uansett.

[soleil]

ingen nick skrev:

Unskyld meg men er det du som har satt diagnosen? Jeg hadde fått helt hetta om faren/mannen min hadde analysert meg sån. Det får da være måte på til å stemple et annet menneske. Hun kan jo på sin side hevde at du har psykopatiske trekk. Behov for å karlegge et annet menneske for så å sette henne i bås for så å umyndiggjøre henne. Huff.

*************

Satt diagnosen? Det er diagnosen som etterspørres? Var beskrivelsen dekkende for deg selv?

Er alle psykopater stemplet?

Stakkars dem da? Ikke ha noen som liker dem en gang! Med naive som "ingen nick" og "frosken" får individer med disse beskrivelser fritt spillerom! Er det bra?

Igjen synes det som om det beste er ikke å snakke om den virkelighet som er der ute. Stakkars, noen kan få følelsene sine ødelsgt. Eller er det slik at noen kan oppleve å få høre sannheten!

Det synes å komme til syne en redsel fra "ingen nick" til å kalle en spade for en spade. Kanskje ikke annet å vente på et forum der mange kjenner seg igjen i de beskrivelser som gies!

Alle kan hevde hva de vil om andre. beskrivelsen over er faktabasert, skal vi ikke si noe fordi det gjør vondt! Fordi det ikke er politisk korrekt!

Da kan vi risikere at psykopater ol. vandrer fritt rundt! Er det greit? Når skal vi reagere? Når barnesinn er ødelagt? Hva skal "ingen nick" si da? Ingenting?

Dette er realiteter vi i psykiatrien opplever hver dag.

På høy tid å ta dette på alvor.

Det er nok ofre av slike mennesker som det er uten at det behøver å bli flere.

Det er interessant å lese at du kaller de som har andre perpektiver på det du serverer her for naive.

Setter du ikke pris på tilbakemeldinger som gjør at du kan utvide perspektivet ditt?

Du svarer også ganske frekt når folk svarer deg annerledes enn du ønsker. Jeg reagerer spesielt på måten du svarer frosken på, da hun stiller noen helt relevante og interessante spørsmål som kan gi deg nyttige svar på de spørsmålene du stiller.

[Gjest undrende_far]

Er det noen her som har sett dokumentasjonen din?

Tro meg bulten, men den eksisterer, derimot forstår du sikert at det vil føre for langt i dette mediet å beskrive alle de hundrevis av episoder over mange år som i sum gir svar på ditt spørsmål.

For øvrig takk for tips fra dere alle. Jeg må reagere som jeg gjør for å få frem motargumenter hos dere.

Jeg stevner nemlig sakkyndige for retten da jeg nå mener å kunne på bakgrunn av erfaringsbasert kunnskap og forskningsresultater samt det som blandt fagfolk er gjeldende kunnskap, mener å kunne bevise at det ikke er hold i de påstander som fremkommer i sakkyndig rapport.

Bare det faktum at det ikke finnes en eneste konklusjon er påfallende. Påstander er det mye av, men de er ikke underbygget med annet enn at min ex har sagt det! Ihht regler for slikt arbeid og god forvaltningskikk som det heter, skal de sakkyndige argumentere for og imot sine standpunkter. Når det totalt mangler og det som er av påstander kun reflekterer min ex sitt syn (påstander) som hun ikke har kunnet dokumentere, da er det grunn til å bli redd. Når dette så går ut over uskyldige barn, blir det enhver oppegåendes plikt å gjøre noe.

Jeg innser (desverre) min subjektive rolle, noe som gjør det hele mer vanskelig. Jeg satser derfor på gjennom kunnskap å motbevise den sakkyndige på sak med saklige argumenter. Det sier seg selv at ikke er enkelt, men jeg har innsett gjennom studier nå, at det er fullt mulig!

Takker alle for bidrag og spessielt de som er negative.

Rævediltere har jeg ikke bruk for!

Jeg trenger å få motstand i kampen mot et system som er så selvgodt og ufeilbarlig som det de sakkyndige er i slike saker.

[Gjest hvem er jeg?]

Det du skriver, "Hvem er jeg" er bare helt klassisk. Jeg kunne sagt akkurat det samme selv.

Du gir en meget god beskrivelse av situasjonen. At du som jeg og andre har forstått dette kan du ta til inntekt for at du evner å se realitetene i dine omgivelser.

I motsetning til de naive, som skal forsvare alle som får klistrelapper på seg som men av politiske og andre grunner ikke skal snakke om!

En del mennesker i dette landet må begynne å forholde seg til realiteter og ikke bare forskrudde følelser som ikke gjør annet enn å ødelegge barn!

DET HJELPER IKKE Å STIKKE HODET I SANDEN ELLER LATE SOM OM PROBLEMET IKKE EKSISTERER. 1000 VIS AV MENNESKER I NORGE FØLER DETTE HELVETET PÅ KROPPEN HVER DAG!

Enkelte adferder (pfs) kan vi ikke akseptere! Det må vi forholde oss til. Å dille med slike PFS som det her er tale om gjør vondt værre for de det går ut over. Det psykopatiske vesen vet ikke selv at det er sykt, det vet ofrene!

Desverre er det ofte barna det går ut over for de forstår ikke hva som skjer. De av oss som har forstått har et ansvar for å reagere.

Har et par spørsmål til deg, undrende_far;

Du nevner barnevernet lenger ned i tråden. Er det slik å forså at de har reagert på barnas omgivelser og skjønner problemet?

Selv har jeg på eget initiativ tatt kontakt med de, men føler ikke at jeg møter særlig forståelse.

Nå har "heldigvis" helsesøster på skolen reagert, og har i samråd med meg, sendt en bekymringsmelding, for prøve å fremprovosere ytterligere tiltak.

Men jeg føler likevel at de ikke helt skjønner rekkevidden,spesielt med tanke på at det er samværsforelder og ikke meg som hovedperson, som steller istand alle disse problemene.

JEG har fått tilbud om psykiatrisk hjelp, anitdepressiva, avlastning osv.

Jeg prøver å fortelle dem at det ikke hjelper å snakke om eller behandle hverken meg eller ungene, så lenge vi ikke blir kvitt problemet; nemlig den stadige terroren fra eks/far.

Du opplever det kanskje motsatt vei, siden du er samværsforelder, at du ikke når frem.

Like frustrerende er det likevel, å måtte vasse i slike en ondskap, uten å kunne gjøre noe.

Jeg prøver selv dokumentere mest mulig, men vedkommende er ganske så bevisst på at det ikke skal la seg gjøre, så det er ganske vanskelig.

Jeg registrerer at det er flere som reagerer på at man vil ha en diagnose. Vel, vet man hva man har å gjøre med, så er det lettere å forutsi hva man skal verne og forsvare seg mot.

[Gjest undremor]

Det går fram av måten du skriver på at du er sint og forbannet fordi ingen hører på deg - det kan jeg godt forstå at du blir. Og ungene lider for de voksnes feilskjær, som vanlig er. Jeg synes det er rart at barnevern/psykiatri ikke har reagert på situasjonen og vurderer omsorgssituasjonen på nytt. Kan hende oppfatter de deg som ustabil også pga at de oppfatter hvor sint DU er? Kanskje det er nettopp dét som gjør at de ikke greier se på saken på nytt - fra din side?

[Gjest undrende_far]

Det går fram av måten du skriver på at du er sint og forbannet fordi ingen hører på deg - det kan jeg godt forstå at du blir. Og ungene lider for de voksnes feilskjær, som vanlig er. Jeg synes det er rart at barnevern/psykiatri ikke har reagert på situasjonen og vurderer omsorgssituasjonen på nytt. Kan hende oppfatter de deg som ustabil også pga at de oppfatter hvor sint DU er? Kanskje det er nettopp dét som gjør at de ikke greier se på saken på nytt - fra din side?

Ja jeg ser ikke bort i fra at du har rett i det, undremor!

Jeg er kjent med at dette er et typisk trekk ved slike situasjoner. Det blir den som er utsatt for dette som blir oppfattet som den aggressive fordi jeg ikke finner meg i slik behandling av barna mer.

Og her kommer det som er vesentlig. I mangel av kunnskap dømmes den frustrerte i steden for den som egentlig skulle vært dømt. Men det er gjerne slik med denne type lidelser at ting blir snudd på hodet!

bare så synd det er barna som lider og når de blir voksne så ender de opp som psykiatriske pasienter av ett eller annet slag!

Og hvem er sterk nok til å holde på i det uendelige meot slike individer? Til slutt har man nok med å klare seg selv!

[Gjest hvem er jeg?]

Ja jeg ser ikke bort i fra at du har rett i det, undremor!

Jeg er kjent med at dette er et typisk trekk ved slike situasjoner. Det blir den som er utsatt for dette som blir oppfattet som den aggressive fordi jeg ikke finner meg i slik behandling av barna mer.

Og her kommer det som er vesentlig. I mangel av kunnskap dømmes den frustrerte i steden for den som egentlig skulle vært dømt. Men det er gjerne slik med denne type lidelser at ting blir snudd på hodet!

bare så synd det er barna som lider og når de blir voksne så ender de opp som psykiatriske pasienter av ett eller annet slag!

Og hvem er sterk nok til å holde på i det uendelige meot slike individer? Til slutt har man nok med å klare seg selv!

Ja, hvem er sterk nok til å holde ut i de uendelige?

Jeg hadde møte med helsesøster idag, og jeg kan ikke få sagt nok, hvor frustrert jeg blir.

De hører hva jeg sier, men de forstår ikke.

Her hadde jeg sittet i 2 timer og pratet om problemene, om for ondskapsfull og krigersk barnets far er, hvor han gjør alt han kan for å ødelegge for meg.

Hva er helsesøster konklusjon?

Jo, kan vi ikke få med far på et møte og ta opp dette problemet, og fortelle ham hvor vanskelig dette er?

Det er da hun ikke har skjønt noen ting: Hallo!!!! Skal jeg sitte og fortelle denne "psykopaten" hvor vanskelig min hverdag er, hvor vondt han gjør meg og barna??

Det er jo en gavepakke til ham, han får vite hvor skoen trykker og kan trykke litt mer!!!! Det er jo akkurat det han ønsker!!

Prøver å fortelle dette til helsesøster...hun hører fortsatt hva jeg sier, men skjønner det ikke.

Hun kommer med nytt forslag; kanskje vi skulle ta et møte sammen, og diskutere hva jeg/vi kan gjøre for å skape en mer trivelig ramme for barna i hjemmet, bedre samspillet kanskje?? Kanskje de kunne hatt godt å være annenhver helg i besøkshjem, istedenfor hver tredje helg?

Fy filler'n. Prøver å fortelle henne at jeg og ungene fungerer helt fint vi...bare vi kan få slappe av litt og få litt ro rundt oss. Klart det er krevende å være alenemor med tre barn, men det er jo ikke der problemet ligger.

Problemet er at det er en utenforliggende årsak til at vi har det så vanskelig, at mor (jeg) er utslitt, fordi jeg hele tiden går med nervene i høyspenn og venter på når han skal slå til neste gang, hva vil han finne på?

DET ER DET SOM ER PROBLEMET!!!

To helsesøstre sender nå bekymringmelding til barnevernet....mon tro hva de vil gjøre da? Jeg har gjentatte ganger bedt barnevernet om hjelp, men de karakteriserer dette som en såkalt ekteskapskonflikt (vi har vært separert i snart 1 år).

Hva vil de gjøre nå?

Konkludere med at jeg er uegnet som omsorgsperson, fordi jeg snart holder på å knekke av å stadig være i en krig jeg ikke har bedt om?

En krig hvor jeg er sjanseløs, da det jeg gjør vil provosere min motstander uansett hva jeg gjør?

Vil de gripe inn overfor meg og barna, eller vil de prøve å stoppe denne krigeren?

[Gjest undrende_far]

Ja, hvem er sterk nok til å holde ut i de uendelige?

Jeg hadde møte med helsesøster idag, og jeg kan ikke få sagt nok, hvor frustrert jeg blir.

De hører hva jeg sier, men de forstår ikke.

Her hadde jeg sittet i 2 timer og pratet om problemene, om for ondskapsfull og krigersk barnets far er, hvor han gjør alt han kan for å ødelegge for meg.

Hva er helsesøster konklusjon?

Jo, kan vi ikke få med far på et møte og ta opp dette problemet, og fortelle ham hvor vanskelig dette er?

Det er da hun ikke har skjønt noen ting: Hallo!!!! Skal jeg sitte og fortelle denne "psykopaten" hvor vanskelig min hverdag er, hvor vondt han gjør meg og barna??

Det er jo en gavepakke til ham, han får vite hvor skoen trykker og kan trykke litt mer!!!! Det er jo akkurat det han ønsker!!

Prøver å fortelle dette til helsesøster...hun hører fortsatt hva jeg sier, men skjønner det ikke.

Hun kommer med nytt forslag; kanskje vi skulle ta et møte sammen, og diskutere hva jeg/vi kan gjøre for å skape en mer trivelig ramme for barna i hjemmet, bedre samspillet kanskje?? Kanskje de kunne hatt godt å være annenhver helg i besøkshjem, istedenfor hver tredje helg?

Fy filler'n. Prøver å fortelle henne at jeg og ungene fungerer helt fint vi...bare vi kan få slappe av litt og få litt ro rundt oss. Klart det er krevende å være alenemor med tre barn, men det er jo ikke der problemet ligger.

Problemet er at det er en utenforliggende årsak til at vi har det så vanskelig, at mor (jeg) er utslitt, fordi jeg hele tiden går med nervene i høyspenn og venter på når han skal slå til neste gang, hva vil han finne på?

DET ER DET SOM ER PROBLEMET!!!

To helsesøstre sender nå bekymringmelding til barnevernet....mon tro hva de vil gjøre da? Jeg har gjentatte ganger bedt barnevernet om hjelp, men de karakteriserer dette som en såkalt ekteskapskonflikt (vi har vært separert i snart 1 år).

Hva vil de gjøre nå?

Konkludere med at jeg er uegnet som omsorgsperson, fordi jeg snart holder på å knekke av å stadig være i en krig jeg ikke har bedt om?

En krig hvor jeg er sjanseløs, da det jeg gjør vil provosere min motstander uansett hva jeg gjør?

Vil de gripe inn overfor meg og barna, eller vil de prøve å stoppe denne krigeren?

Det du beskriver er klassisk!

Her er den vanskelige opskriften:

Du må fortelle helsesøster/barnevern at de må ta deg på alvor. Du MÅ prøbe å holde følelsene i sjakk. det er de som gjør at de trro du kan være den aggressive.

Fortell saklig Si at du ikke forventer at de forstår, og at det er godt beskrevet i litteratur at de ikke forstår. det forventer du, men du forventer at de i det minste går inn og tar deg på alvor.

Hva har de å tape. I verste fall avkrefter de dine mistanker. det er desverre slik at det er du som må lære opp helsepersonellet! Og fortell dem at normal problemløsning ikke fungerer med psykopatindivider.

Normal diskusjon er ikke mulig. Havner du i møte med han så noter alt som sies, bruk kassett om nødvendig, konfronter han med sine handlinger, uten å være aggressiv. Hold roen. Kommer han med en påstand, så be han utdype og gi eksempler. Disse personlighetene er overflatemennesker. de går ikke i dybden, de hater å bli avslørt!

les gjerne mer på www.psykopat.no der er mange gode linker.

Lykke til og gi ikke opp, det er ikke deg det er noe galt med, det er den mangelnde kunnskap hos de du søker hjelp det er noe galt med. rasjonell adferd ovenfor psykopater passer like dårlig som ild og vann.