mistet pappa 28.oktober.2003

[henriette_14]

hei.. jeg trenger hjelp.. jeg mistet pappa for en kort stund siden og har veldig mye å slite med. det er snart jul og jeg har aldri gruet meg mer til noe som helst! jul er en såpass kosleig familietid og nå som jeg har mistet en av dem jeg elsker mest vil jeg ikke feire julen. jeg er 14 år. på skolen sliter jeg med karakterene og jeg føler at ingen forstår meg. vennene mine bytter smataleemne med en gang jeg nevner pappa og ingen vil snakke med meg om det.. de spør heller aldri om hvordan jeg egentlig har det og det virker som om at alle egentlig har glemt alt sammen. jeg prøver å være s sterk som mulig på skolen, men det er ikke alltid like lett.. jeg har fått fire sammenbrudd på skolen og nesten hver gang jeg kommer hjem fra skolen er jeg sliten, lei og fryktelig trist. ingen kan forstå det, for de aner jo ikke hva jeg sliter med. pappa døde brått. eller... uventet ihvertfall. han skulle opereres for forkalkningene i blodårene i beina pga 45 år med røyking.. det som skjedde var, var at han hadde en veldig dårlig sirkulasjon i tynntarmen, noe legene ikke var klare over. det som skjedde var at han ble fryktelig oppblåst i magen og alle trodde det var tykktarmen, som jo er et vanlig problem under operasjoner. og de sa at det verste som kunne skje var at han kunne få utlagt tarm. vi syntes det hørtes ille nok ut!! men etter at de åpnet ham fant de ut at det var tynntarmen og kallet oss inn til et møte med overlegen, men ville ikke si noe på telefonen om hvor alvorlig det var. vi ventet på et værelse i to timer før overlegen kom. da han endelig kom fikk vi snkake med ham. han forklarte situasjonen akkurat hvordan den var og at sjansen for at han kunne overleve var så minimale, og at hvis han overlevde det ville det bli et liv hvor han aldri kunne spise eller drikke igjen, men leve på poser. vi syntes med engang det var en umulig situasjon og ba legen trekke ut alle kontakter, noe han selvfølgelig ikke kunne gjøre! men vi fikk bestemme at de ikke skulle vekke ham og fortelle ham dette, men kun vekke ham hvis de ble sikre på at han ville leve videre. problemstillingen om vekking eller ikke kom. det så, eter 6 operajsoner, bedre ut med pappa og mye tydet på at han kom til å overleve. vi var på en måte lettet, men også fryktelige redde. han ville hatet den situajonen!! og ville toppen ha levet mellom 3-8 år. vi ble redde for fremtiden og alt den ville bringe med seg. han hadde nå fjernet så mye av tynntarmen at det bare var 20cm igjen. de vekket ham ikke. skjøtene på tynntarmen gikk opp om og om igjen og det virket nytteløst igjen. den lille biten ville ikke gro! han lå på sykehuset i bevisstløs tilstand i to uker før han døde. den dagen han døde ble vi kalt inn til et nytt møte. de sa de ville trappe ned på behandlingen og at han ikke kunne reddes. jeg og mamma og pappas bror satt ved sengen hans i 2 timer og klappet på ham og snakket til ham. sa at dette skulle han klare og dette gikk bra og at han var så fin og alt sammen, selvom vi visste vi satt og løy. vi dro til slut hjem. klokken var fem på tre da vi kom hjem. klokken tre blank ringte telefonen. han var død. han døde før de fikk trappet ned på medisinene. så syk var han altså. etter ni operasjoner og masse opp og ned turer døde han stille og rolig mens han holdt en sykepleier i hånden. jeg vil aldri glemme dette. det er så fryktelig vondt og jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til .jeg vil på en måte gjøre noe hele tiden, samtidig som jeg blir utslitt bare av å tenke på å gjøre noe. jeg føler meg utbrent og hjelpesløs. er det noen her som har noen som helst råd til meg ville det vært fint! jeg har to brødre også. begge er veldig lukket om dette. han ene har ikke grått en tåre. jeg er bekymret. hjelp meg noen! vær så snill!

[Gjest deppa5]

Jeg vil bare si jeg hvet hvor vondt det er å minst en så nær. Mistet mamma for noen år siden, er selv 30 nå. Jeg sliter forsatt med den tomme følsen etter å ha ho der. Jeg snakket ikke med mange om hvordan jeg hadde det og var mye for meg selv og gråt, trodde noen ganger jeg aldreig ville stoppe å gråte, jeg er sånn nå at alle høytider vil jeg være alene, for jeg går inn i en deprisjeon som vel ingen får meg ut at, jeg syntes det er uretferdig at ho er død og tror jeg vil syntes det til jeg blir gammel. Men jeg prøver å tenke på at ho fikk slippe etter å slitt med mc i mange år og vært plaget av det. Ikke lett å tenke det på din far jeg hvet. Bruk den tiden du trenger til sorgen, ingen kan bestemme hvor lenge en sorg varer hos vær enkelt person. Jeg føler med deg. Håper du kommer over det værste snar. Prøv å sankk med brødrene dine, kan hjelpe litt.

Klem

[Gjest uttrykke følelsene]

Når noen dør uventet og unge, blir venner og kjente enda mer usikre enn ved andre dødsfall. De synes det er så forferdelig at de vet ikke hva de skal gjøre.

Det er ikke bare ungdommer som er slik. Da min mor døde brått gikk naboene forbi uten å hilse, det syntes jeg var forferdelig selv om jeg var voksen. Bekjente ble flaue og byttet tema når jeg snakket om henne. Jeg tror ikke folk skjønner hvor vondt det gjør.

Nå på avstand skjønner jeg at de var slik fordi de syntes så grusomt synd på meg og ikke ante hva de kunne gjøre for å hjelpe. Man kan godt bare si "kondolerer", "det var fryktelig leit" e.l., behøver ikke si mer. Møte i begravelsen, tørre å ikke gå rett forbi.

Det vil hjelpe deg å få ut følelsene rundt dette, gjerne til noen du stoler på. Snakke, skrive, tegne, gråte. Om sjokket, om savnet, alle typer følelser. Husk at sorg tar tid, og det har du lov til å ta deg.

[Gjest TIGA]

Jeg tror mangen er redde for å si noe galt, at de skal gjøre deg tristere, derfor tror jeg de bevisst styrer unna når du tar det opp også, for de tror sikkert at de kan gjøre deg gladere ved å prate om andre ting. Folk takler sorgen på forskjellige måter, og jeg tror de fleste er redde for å si eller gjøre noe galt mot den som er etterlatt. Noen vil jo prate om det, mens andre bare ønsker å være i fred. Kanskje du kan si til dine nærmeste venner at du ønsker å ha noen å prate med, at det beste de kan gjøre er å lytte feks.

[frosken]

Hei henriette_14

Det var vondt å lese om det som skjedde med faren din - og du og resten av familien din har gjennomgått en kjempebelastende erfaring.

Jeg tror dette er så skremmende for de fleste å høre om, at vennene dine sannsynligvis ikke klarer å forholde seg til det. Enkelte tror nok også at det beste for deg er å være opptatt av andre ting, slik at de fort vil forsøke å dreie samtalen inn på ufarlige temaer.

Jeg tror du trenger å ha noen å snakke med om det som har skjedd. Kan du kontakte helsesøster og prøve å snakke med henne? Noen steder finnes det egne sorggrupper for ungdom som har mistet en av foreldrene sine. Helsesøster kan finne ut om det finnes der du bor.

Det kan ta ganske lang tid før du ikke lenger føler at det som har skjedd dominerer livet ditt. Men etterhvert vil ting bli enklere igjen - heldigvis!

Håper du forsøker å ta kontakt med helsesøster så fort som mulig! Hvis du synes det er vanskelig, kan du kanskje snakke med læreren din først,

[cathlin]

Hei.

Det var leit å høre om faren din. Jeg skjønner at du synes det blir vanskelig å feire jul nå like etterpå, og at du savner han ekstra mye.

Du har lov til å være trist og savne han så lenge du vil, selv om vennene dine tror at alt er glemt. Syns du skal vise vennene dine at du er lei deg. Noen steder finnes det sorggrupper for ungdom. Kanskje helsesøster på skolen din vet. Det kan være fint å møte andre som har mistet noen de er glad i. Og få snakket ordentlig ut er godt. Du kan skrive også. Det er ikke greit å være alene om det.

[Gjest monita]

Hei.

Jeg mistet selv min mor da jeg var veldig ung, og jeg skjønner hvordan du sliter nå. Sorg tar tid, det første året er verst fordi man da har mange merkedager man skal igjennom for første gang uten den man har mistet.

Jeg håper dere i familien snakker mye om dette. Vi snakket og snakket og snakket, gikk igjennom det som skjedde før hun døde om og om igjen. Heldigvis hadde vi en del slekt og venner som besøkte oss og som var villig til å høre på historien vår. Det er så utrolig viktig å få snakket ut om dette. Og gråte selvfølgelig.

Så får man perioder hvor man føler at ting blir lettere, så kommer et lite minne som river alt ned igjen.

Den første julen uten mamma var vi alle på kirkegården og tente lys på grava hennes og gråt sammen.

Hvis du ikke har noen i familien du kan snakke med kan du kanskje ta kontakt med lege, helsesøster, PP-tjenesten eller noe slikt, kanskje en lærer du har tilitt til?

Også kan du skrive det ned, slik du gjorde her. Skriv dagbok hvor du skriver om din sorg og dine tanker, også vonde tanker du synes er vanskelig å snakke med andre om.

Jeg håper du og din familie får en fin juletid til tross for tapet, og at dere tar dere tid til å minnes faren deres, snakke om han, kanskje se på gamle bilder osv.

[Mimmy]

Hei. Jeg ble lei meg da jeg leste hvor vondt du har det akkurat nå. Leie seg blir også vennene dine, sikkert, når de ser deg, og vet antakeligvis ikke hvordan de skal oppføre seg for å få deg til å føle deg bedre.

Noe som ikke vil skje før du har gått gjennom den smerten det er å ha en sorg. Og du vil naturligvis ikke glemme hvordan det var å ha en pappa, og savnet vil være der hos deg hele livet, i mer eller mindre grad. Smerten vil avta, men savnet vil være der.

Jeg tror at mennesker helst ikke vil snakke om slike ting, fordi det minner dem om at livet er forgjengelig. Og de vil helst ikke se seg selv i samme situasjon som deg, som har mistet en de var veldig glade i, under dramatiske, traumatiske omstendigheter. Det er kanskje feil av dem (overfor deg) å ta det slik, men det er veldig menneskelig.

Og det tar tid å komme gjennom en sorg. Kanskje ville det hjelpe deg å være med i en sorggruppe med ungdom som har mistet en nær pårørende. Kan du kanskje snakke med presten der du bor, og høre om det ville vært mulig? Det kan jo hende noe slikt eksisterer allerede. Eller personalet på sykehuset der pappaen din døde, kanskje de vet om noe? Eller legen din? Eller helsesøster på skolen?

Det hjelper veldig å få snakket om sorgen, så mye som mulig. Men vedkommende som lytter til deg, må være interessert i å stille seg til disposisjon for deg, så det nytter ikke å snakke med mennesker som av forskjellige grunner ikke vil ta inn over seg sorgen din.

Dette er ikke din skyld, at mennesker rundt deg reagerer slik, det er viktig at du vet det. Og det betyr heller ikke at de ikke bryr seg om deg, det er mere slik, at de kommer til kort. De har ikke erfaring i det med sorg og sorgbearbeiding, og blir derfor redde. Tror jeg.

Jeg ønsker deg et godt liv, og at det går godt med deg i årene som kommer.

Klem fra

[Kizza1365380506]

Så leit for dere og så trist at du ikke har fått bearbeidet sorgen din skikkelig.

Jeg mistet også min far tidlig men jeg var eldre enn deg, 18 år. Min far hadde kreft og jeg var så heldig at jeg fikk være på sykehuset med ham hver dag i en hel måned så jeg fikk det mye bedre enn deg etterpå. Selvom sorgen og savnet var like stort. Nå i sommer døde min mor, men hun var så syk at det bare var godt for henne.

Jeg tror det er veldig viktig at du finner en voksen du kan snakke med. Din mor er sikkert så full av sorg selv at det ikke er sikkert at hun klarer å snakke om det. Men når du er 14 år bør du ha en helsesøster på skolen som du kan snakke med. Hun kan også finne bedre hjelp til deg om hun ikke klarer det selv. Hun har taushetsplikt så du trenger ikke være redd for å fortelle henne noe som helst. Du bør snakke med henne så snart som muli. Hør med klassestyreren din om når hun er der når du går på skolen imorgen.

Når det gjelder din bror så sørger alle mennesker forskjellig. Det kan også være at han plutselig kan begynne å gråte om ett halvt år. Det kalles senreaksjon. Men det kan du snakke med helsesøster om. Så slipper du kanskje å bekymre deg om broren din i julen.

Husk at det ikke er ditt ansvar å ta vare på søsknene dine selvom det er en veldig god egenskap du har.

Jeg håper du får hjelp snart.

Klem fra

[PieLill]

Fryktelig trist å lese om faren din. Jeg føler virkelig med deg.

Det som har skjedd med deg og din familie er vondt å skremmende for andre å forholde seg til. Mange voksne ville oppført seg slik som vennene dine gjør. Jeg synes det er forferdelig galt, men du kan neppe forandre på det. Vennene dine er kanskje ikke i stand til å sette seg inn i hvordan du har det.

Det er vondt å skuffende når man blir sviktet på den måten. Men jeg tror at om du fortsetter å forsøke å få støtte fra dine venner, blir du bare enda mer skuffet og ensom.

Kanskje det ville være bedre å prøve å finne noen som er mer villig til å lytte og støtte deg. Helsesøster er et sted å begynne. En prest, f.eks. sykehusprest, kan også gi god hjelp. Frelsesarmeen kan også være et alternativ. Om de ikke kan gjøre det selv, vet de ofte hvem som kan.

Sorggrupper kan være veldig givende. (Mange sorggrupper drives i regi av menigheter, uten at man må tro noe spesielt for å være med.) Eller å snakke med en voksen person som forstår din opplevelse.

Sorg går i bølger. Noen ganger er den nesten helt borte, så kommer den kraftig tilbake. Du har lov å nyte de gode stundene. Det gjør ikke din sorg, ditt savn, eller din respekt for din far mindre. Du har lov å ha det gøy, å le, å kjenne deg sterk. På samme måte har du lov å falle sammen og være liten og hjelpesløs. Men jeg håper du kan finne noen som kan vise mer omsorg og forståelse når du har det vondt.

Sorg er et ensomt sted. Men du trenger bare noen få personer til å holde rundt deg når du gråter. Det ideelle hadde vært at mange sto parat. Slik blir det nok dessverre ikke. Prøv å finne noen få som takler din sorg å fortvilelse. Så får du heller forsøke å være sterk i nærheten av de som ikke har noe å gi.

Jeg håper inderlig at du kan finne god hjelp og støtte midt i alt det vonde. Og jeg ønsker at du må få kjenne at noe blir godt i julen, selv om mye også gjør vondt.

Klem fra

[joas]

Hei du som mistet pappa det var velidig trist. Hvet så inderlig hvordan du har det.Den 21 desember 1998 omkom faren min på sjøen (han var fisker) svigerbroren min var med han, men han klarte å redde seg.Og de fant han ikke før den 23 desember. Det er den tyngste julen vi har opplevd.Har en sønn som var 11 år da som jeg var alene med og de to var totalt avhengige av hverandre.Det året var det ikke orntlig jul hele familien var samlet å moren min slet for å prøve å lage julemiddag til 8 stykker. Så egentlig feiret vi ikke jul den bare gikk av seg sjøl.Så jeg forstår godt at du gruer deg til jula for det er grusomt å misten en man er veldig glad i.Fikk også problemer i ettertid av at han omkom men det å være sammen med familien hjalp på. Itilleg gikk jeg til terapi det første halve året.så jeg klarte å komme meg igjen etter det på grunn av dødsfallet.Så jeg råder deg til å få hjelp fra det offentlige til å komme deg ijen slik jeg gjorde. Men jeg hadde også mye hjelp fra vennene mine, de sa ikke så mye men de var der.

[henriette_14]

Hei du som mistet pappa det var velidig trist. Hvet så inderlig hvordan du har det.Den 21 desember 1998 omkom faren min på sjøen (han var fisker) svigerbroren min var med han, men han klarte å redde seg.Og de fant han ikke før den 23 desember. Det er den tyngste julen vi har opplevd.Har en sønn som var 11 år da som jeg var alene med og de to var totalt avhengige av hverandre.Det året var det ikke orntlig jul hele familien var samlet å moren min slet for å prøve å lage julemiddag til 8 stykker. Så egentlig feiret vi ikke jul den bare gikk av seg sjøl.Så jeg forstår godt at du gruer deg til jula for det er grusomt å misten en man er veldig glad i.Fikk også problemer i ettertid av at han omkom men det å være sammen med familien hjalp på. Itilleg gikk jeg til terapi det første halve året.så jeg klarte å komme meg igjen etter det på grunn av dødsfallet.Så jeg råder deg til å få hjelp fra det offentlige til å komme deg ijen slik jeg gjorde. Men jeg hadde også mye hjelp fra vennene mine, de sa ikke så mye men de var der.

hei.. tusen takk alle sammen for at dere tok dere tid til å svare meg! det var veldig koselig gjort av dere.... Men fortsatt tar jeg gjerne imot flere råd fra dere... Det føles bra at noen faktisk bryr seg! For akkurat nå føler jeg at det ikke er noen som lenger gjør det... Hilsen fra

Henriette, 14år...

[Mimmy]

hei.. tusen takk alle sammen for at dere tok dere tid til å svare meg! det var veldig koselig gjort av dere.... Men fortsatt tar jeg gjerne imot flere råd fra dere... Det føles bra at noen faktisk bryr seg! For akkurat nå føler jeg at det ikke er noen som lenger gjør det... Hilsen fra

Henriette, 14år...

Jeg synes fortsatt at det ville vært en god tanke, om du kunne finne noen som tok seg tid til å snakke med deg, en prest eller noe. Hadde dere en prest i begravelsen, kanskje, eller kjenner du noen. Dette er for mye for deg å skulle takle alene, tror jeg. Selv om du er aldri så sterk, så er det ikke nødvendig å skulle klare alt selv, man trenger andre mennesker også.

Du er vel konfirmant, du nå, så kan du kanskje snakke med den presten du går til, dersom det er slik at du skal konfirmere deg kirkelig, da. Men en prest kan det uansett være godt å snakke med, uavhengig av om du er kristen eller ikke. Det er ikke flaut å snakke med ham/henne, det er helt naturlig og veldig normalt for et menneske i din situasjon å ville ha noen å snakke med.

En prest vet vanligvis veldig mye om sorgbearbeiding, og kan sette deg i kontakt med sorggruppe, dersom du er interessert i dette. Da er det mulig å treffe andre som er i samme situasjon som deg selv, og du kan lære en måte å takle sorgen på.

Kan du snakke med mor om dette, kanskje, eller blir det vanskelig? Ofte kan det være godt å snakke med noen utenom familien, om savn og sånt.

Du kan også ringe kirkens SOS

tlf 815 33 300 eller mental helse 810 30 030 i en krisestund (f.eks. sent på natten dersom du ikke får sove). Dette er døgnåpne telefoner.

Jeg ønsker deg alt mulig godt, og håper du skal klare deg litt bedre fremover. Gi livstegn fra deg, sånn at jeg vet hvordan du har det?

Det ville bety veldig mye for meg, å vite hvordan du har det, jeg bryr meg om deg, selv om jeg aldri har møtt deg, annet enn gjennom det du har skrevet her.

Klem fra