slitten, dritt lei, stresset

[dzena]

hei sann jeg er en kvinne på 26 år. gift og mor til 2 barn på 5 og 1 år. jeg føler meg så utrolig utslitt og makter liksom ikke stort mere. når det var bare jeg og eldste jenta hadde vi det fint jeg var med henne ut hvær dag og hele dagen lang var en lek. men etter at jeg møte mannen min har alt gått nedover, jeg elsker min mann utrolig mye og vet aat også han elsker meg like mye, men vi har de site 2 åra hatt det dritt tøft. mannen min er jugoslaver og det setter preg på tilværelsen våres, vi bor på landet men er "forfult" av det rykte en jugoslvaer føler med seg. jeg har grått dag og natt i snart 2 år, for alt er så vondt rundt dette. vi er i uendelige avhør bare for hvor min mann komemr fra, men takk gud for at vi bor med mine foreldre så de vet hvor vi er til en hver tid uten det ville alt som finnes av dritt komme over oss. jeg jobber utrolig hard for å få denne familien til å virke og føler jeg er den enneste at mannen min gjør alt for lite han mener det er nok og gå på jobb siden det er han som er intektsdrivende. 5 åringen er hypperaktiv og har ikke konsentrasjon så henne er det mye jobb med, men jeg føler til tider at jeg ikke klarer å håndtere henne. dette spiser meg opp innvendig., for min kjærlighet til mine barn er den største, jeg kan ta et eksempel på en virkelig ond dag; at kan beggyne med en rolig morgen, men så fort min mann er gått på jobb slår 5 åringen seg "vrang" og jeg går og krangler med henne fra kl 7.00 til kl 15.00 når min mann kommer hjem, da har jeg 1 time med LITT ro helt til hun også bråker med han, men jeg klarer ikke at han skal "sette" henne på plass, jeg menner jeg må klare det selv, så har jeg det gående til kl 19.00 når jeg skal legge 1 åringen,som sovner med en gang, men når jeg da skal lette etter noe som flaskevarmer, da er det nok, da er jeg på bryte punktet til å bli gal, bare det å lette å ikke finne får min frustasjon til å bryte helt ut, jeg beggyner å miste synet, svimmet, hyperventilere, kaster opp, og gråter uendelig i flere timer til jeg sovner, på natten til en slik dag våkner jeg flere ganger av at jeg gråter mens jeg sover, på slike dager hjelper min mann å ta seg av 5 åringen men neste dag er alt glemt og da sitter jeg med dype depresjoner i noen dager og føler meg som en taper for at jeg ikke stiller opp for barna mine den dagen mine"anfall" kommer. ER JEG GAL ELLER HOLDER JEG PÅ Å BLI DET. jeg trenger virelig hjelp. men har ingen venner å snakke med for jeg tør ikke ha for jeg er redd de skal si noe om hvor min mann kommer fra, mamma klare jeg bare ikke å snakke med for jeg vil ikke klage meg til henne.det er selvfølgelig mange faktorer rundt dette men da hadde jeg skrevet en bok ut av dette så det holder nå

kan noen hjelpe meg der ute

[Kizza1365380506]

Er du "norsk" normann?

Om du er det så er det nok kulturforskjellene som slår til hos deg. Din mann har kanskje ett annet syn på hvem som har hvilket ansvar enn det vi har.

Det er ikke rart at du er utslitt. Du blir jo dratt i mange retninger.

Hvorfor vil du ha ansvaret for din datters oppdragelse alene. Dere har vel "lovet" hverandre å dele både gleder og sorger. Det er jo det ett parforhold går ut på. Dessuten er det jo ganske viktig både for din datter og din mann at de kan kommunisere. Hun må lære å få respekt for ham også og han bør få kjenne på kroppen hvor "vanskelig" hun kan være med sin sykdom. Du kan ikke klare alt alene.

Snakk med din mann om hvordan du føler det og prøv å forklare han at det tar på kreftene å ha to barn.

Mvh

[dzena]

Er du "norsk" normann?

Om du er det så er det nok kulturforskjellene som slår til hos deg. Din mann har kanskje ett annet syn på hvem som har hvilket ansvar enn det vi har.

Det er ikke rart at du er utslitt. Du blir jo dratt i mange retninger.

Hvorfor vil du ha ansvaret for din datters oppdragelse alene. Dere har vel "lovet" hverandre å dele både gleder og sorger. Det er jo det ett parforhold går ut på. Dessuten er det jo ganske viktig både for din datter og din mann at de kan kommunisere. Hun må lære å få respekt for ham også og han bør få kjenne på kroppen hvor "vanskelig" hun kan være med sin sykdom. Du kan ikke klare alt alene.

Snakk med din mann om hvordan du føler det og prøv å forklare han at det tar på kreftene å ha to barn.

Mvh

ja jeg er norsk. men mindatter har respekt for min mann og alle ande men ikke meg det er derfor jeg vil "oppdra henen selv". min mann er også en mann som er ikke praksiserende med sin kultur, eldste barne er datter som jeg har fra tidligere forhold og hennes biologiske far er ikke inn i bilde og har aldri vært det, hun har bare kjent han som sin far. han er flink med begge barna på sin måte, så ikke misforstå meg, men jeg føler at jeg er den aktive når det gjleder helle vårt liv, selv om også han sier han har kjent hvor vanskelig ting kan være, men jeg føler meg allikevel som den eneste med slitt etc.det er han som aktiviterer ungene ute men inne er det liksom blitt min jobb, jeg føler ikke for å gå ut og møte omverden, stenger meg mer inne, jeg vet ikke men jeg tror neppe kultur forskjellen har noe grunn i dette, for selv er jeg mer prksiserende i hans kultur enn han selv, men ryktene rundt vor han kommer fra og blikk fra folk som har "lest dagens avis" om noen langt borte fra oss stempler oss som sorte får , men som jeg sa det er mange faktorer inn i mitt og "våres" liv. jeg føler meg misslykket som kone mor og datter til mine foreldre ja som persjon

[Kizza1365380506]

ja jeg er norsk. men mindatter har respekt for min mann og alle ande men ikke meg det er derfor jeg vil "oppdra henen selv". min mann er også en mann som er ikke praksiserende med sin kultur, eldste barne er datter som jeg har fra tidligere forhold og hennes biologiske far er ikke inn i bilde og har aldri vært det, hun har bare kjent han som sin far. han er flink med begge barna på sin måte, så ikke misforstå meg, men jeg føler at jeg er den aktive når det gjleder helle vårt liv, selv om også han sier han har kjent hvor vanskelig ting kan være, men jeg føler meg allikevel som den eneste med slitt etc.det er han som aktiviterer ungene ute men inne er det liksom blitt min jobb, jeg føler ikke for å gå ut og møte omverden, stenger meg mer inne, jeg vet ikke men jeg tror neppe kultur forskjellen har noe grunn i dette, for selv er jeg mer prksiserende i hans kultur enn han selv, men ryktene rundt vor han kommer fra og blikk fra folk som har "lest dagens avis" om noen langt borte fra oss stempler oss som sorte får , men som jeg sa det er mange faktorer inn i mitt og "våres" liv. jeg føler meg misslykket som kone mor og datter til mine foreldre ja som persjon

Beklager hvis jeg fornærmet deg. Det var ikke meningen.

Kanskje du må lære deg å la din mann ta litt mer ansvar inne. Det er vanskelig for alle mennesker å ha ansvar alene. Dersom du er litt mer ute med barna kan det jo hende at du kommer i kontakt med naboene og at de ikke ser så merkelig på deg som du tror. Dersom de ikke har snakket med deg er de kanskje vanlig nysgjerrige på hvordan du er. Kanskje du er litt overfølsom. Ikke alle mennesker ser "ned" på personer med annen etnisk bakgrunn. Meg selv f.eks. Man må lære å kjenne mennesket før man dømmer.

Dersom du går hjemme hele dagen og ikke snakker med stort andre voksne enn din mann og familien, vel jeg hadde blitt småsprø...

Mvh