Når barndommen blir for kort

[Gjest Når barndommen blir for kort]

Når barndommen blir for kort.

Barn i dag får egentlig ikke lov til å være barn lenger.

Barn blir satt til ansvar og blir stilt krav til; som om de var små voksne.

Barn blir utsatt for tidspress, prestasjonspress og de får merkelapper på seg allerede på barneskolen. Barn er like stresset som stressede voksne.

Hvorfor lærer barn allerede før skolealder, at det er om å vinne? Om å bli best?

Idrett eller skole, det er om å gjøre sitt beste. Hvor blir det av lek og moro?

Barn i dag har alt, bortsett fra barndommen.

Foreldrene streber seg mest i hjel for å gi barnet alle mulige materielle goder. De skal ha riktige klær, et flott hjem og ubegrenset med materielle komfort. Da som tv, video, tv spill, data, boblebad, sykler, mopeder osv.

Men det som skjer er at barn som vokser opp i slike forhold ruser seg tidligere, drikker, og blir vrange og opprørske. Hvorfor? Mange blir fylt av bitterhet, fordi de føler seg forsømt.

Barn trenger foreldre som er der for dem. Noen som er glade i barna, bryr seg om dem og tar hånd om dem. Foreldre har det så travelt med å skaffe seg selv lykke og sikre barnas fremtid. I stedet forsømmer de barna…

Barn uten veiledning, grensesetting og oppdragelse blir utsatt for høyst voksne bekymringer altfor tidlig. De er ikke i stand til å takle dem.

Burde jeg bruke narkotika? Ha sex? Ty til vold når jeg blir sint? Svarene finner de på tv, i filmer og hos jevnaldrende…

Når en familie med to voksne plutselig blir aleneforelder familie, lider også barna følelsesmessig. Noen ganger blir det til at barnet blir fremskyndet voksen.

Forelderen betror seg til barnet, da ofte det eldste. Da får barnet belastet på seg problemer det ikke er i stand til å takle. Noen foreldre blir følelsesmessig altfor avhengig av sitt barn.

GOD BARNDOM

Lytt til barnet.

Ha tid til barnet.

Føl med dem, og del deres gleder og sorger.

Veiled dem på en god måte.

Kommunikasjon.

Vær en sann venn, samtidig som du bevarer din foreldermyndighet.

Konsekvent.

Barn må ha hjelp til sine faste plikter og ansvar. Og det er viktig at de har tid til lek og stimulering!

Lære selvkontroll.

[Sør]

At det er skadelig for barn å få voksnes ansvar er det vel liten tvil om.

At dette skulle skje mer idag enn for 50 år siden, tror jeg ikke på. Det er vel ikke noe land i verden hvor barn får være "barn" så mye/lenge som i Norge.

Med vennlig hilsen

[Hårek1]

At det er skadelig for barn å få voksnes ansvar er det vel liten tvil om.

At dette skulle skje mer idag enn for 50 år siden, tror jeg ikke på. Det er vel ikke noe land i verden hvor barn får være "barn" så mye/lenge som i Norge.

Med vennlig hilsen

Barn i Norge er vel heller borskjemt med for lite ansvar.

Unger som får litt ansvar klarer seg som regel godt, mens de som ikke har litt regler hjemmefra blir ofte "rotehuer".

God Jul fra meg som er på jobb i jula !

[laban]

Jeg er uenig i at det du beskriver, har blitt verre de siste årene. Bare på de nesten 40 årene som har gått siden jeg begynte i grunnskolen, har det skjedd mye - til det bedre.

Og jeg er ikke fra Indre Trangvik, men fra Oslo.

Lærerne hadde "lov" til å gi oss vinner- og taperstempler den gangen, i hvert fall var det såpass utbredt at jeg nekter å tro det var bare på min skole det foregikk. Vi måtte gjøre leksene omigjen hvis skriften var stygg, vi fikk karakter-liknende evalueringer ved skoleårets slutt fra 3. klasse (eller kanskje var det enda tidligere, jeg husker ikke) og ordentlige karakterer fra 5., på gymmen ble det valgt lag til ballspill i full offentlighet (på den måten at alle ser hvem som blir igjen til slutt hver gang), på ski-, skøyte- og friidrettsdager var det ingen andre tilbud enn konkurranser, og det var sterkt fokus på øving og prestasjon i kultur og idrett for barn. F.eks. måtte vi prøvesynge for å komme inn i jentekoret som jeg selv var med i, og det var _ikke_ en formalitet.

På ungdomsskolen var vi inndelt i kursplaner, riktignok sang dette systemet på siste verset. Det fungerte slik at hvis en surrete guttunge ble "rådet" til å "velge" en lavere kursplan i et fag, var det for sent dersom han våknet opp litt i løpet av ungdomsskolen og begynte å interessere seg mer for det som foregikk i timen i stedet for bare fotballen i friminuttene. Det var omtrent umulig å bytte tilbake igjen, og han var dermed utestengt fra allmennfaglig utdannelse (det gamle gymnaset).

Foreldre er ikke noen ensartet gruppe, men jeg tror ikke oppfølgingen av barn er generelt noe dårligere nå. Vi gikk i hvert fall alene til nesten alle fritidsaktiviteter, foreldrene var engasjerte bare hvis de f.eks. hadde styreverv. Det var heller ikke særlig akseptert i arbeidslivet at mor (og i hvert fall ikke far!) kunne gå tidlig eller komme sent en dag fordi noe foregikk på skolen - fleksitid var et ukjent begrep og man måtte i så fall ha en ganske høy stilling. Moren min hadde lørdagsfri, det var sjeldent - jeg gikk på skolen 6 dager i uka ut 8. klasse. SFO fantes ikke og barnehager var stort sett for aleneforsørgere.

Men vi hadde ikke 30 TV-kanaler vi skulle følge med på - faktisk hadde vi ikke TV en gang, før jeg ble ca. 10 år - og det var normalt at ikke alle hadde alt. Det er det forøvrig mange steder ennå

tror