Igjen

[Gjest finnguala]

Julaften er over. Er hjemme hos foreldrene mine. Alt gikk så bra, utenpå. De var kjærlige. Men så begynte faren min igjen. Og det var derfor jeg var så anspent hele tiden; fordi jeg visste det på forhånd. Jeg får nesten ikke puste. Sitter bare og venter på hva som kommer. Man vet aldri.

Jeg bor hjemme hos foreldrene mine til 2. juledag. Hvordan skal dette gå.

Tør ikke være i nærheten av følesene mine. Jeg får ikke puste. Musklene går i lås. Dette er ettervirkninger fra år vokst opp i dette hjemmet.

Men foreldrene mine er også veldig snille, og jeg vet at de er glad i meg. Men det er dette tomrommet, dette tomme rommet..som jeg ikke har fått hjelp til å fylle. Og denne ustabiliteten - plutselig smeller det.

Derfor har jeg vel fått en sårbarhet, en overfølsomhet, en smerte som utarter seg i problemer til andre mennesker.

Jeg har nok med meg selv, men i julen er jeg midt opp i det igjen.

[Gjest eval]

Hei finnguala,

Kjenner du denne boka? Handler om folk som lever i familier der det er en "flodhest" i huset - en alkoholiker eller annen som sprer redsel, en redsel som tar veldig mye av rommet, men som det ikke er lov å snakke om. "Ikke føle, ikke snakke om det,ikke stole på noen."

Forfatteren er finne, selv alkoholikerbarn, og terapeut. Du finner en del omtale av boka ved søk på nettet.

[Gjest Hilsen Magna]

Jeg vet hva du snakker om, finnguala. Jeg har vært igjennom dette i årevis. I fjor nektet jeg å ha noe mer med problempersonen å gjøre.

Jeg orket ikke mer. Jeg orker fortsatt ikke mer, nå i år. Mine krefter er oppbrukt. Jeg har ingen kontakt. Det er brudd mellom meg og dette mennesket.

Hvis jeg føler at jeg blir presset til å ta kontakt blir jeg deprimert og hele mitt indre skriker nei. Jeg blir nesten på randen av selvmordet.

Jeg forstår hvordan du har det. Det er også begrenset hvor langt vi skal tøye oss av hensyn til vår egen psyke og vårt eget liv.

Da julaften nærmet seg i år ble presset fra min problemperson stor.

Vedkommende presset på gjennom flere av mine nærmeste. Jeg bøyde ikke av og snakker ikke med vedkommende. Gjør jeg det er jeg solgt.

Det er også betegnende at du skriver at de er så trivelige og at det jo er så koselig også..... Personen kan være kjempekoslig i tillegg.. det er ikke det...men det negative er der. Uten av det virkelig er der... det er det som er så faen.

Så ubegripelig vanskelig. til slutt ble det slik at jeg trodde det er meg det var noe i veien med.

Der var jeg....helt til min nåværende psykolog sa at det ikke var meg, men EN person som står meg nær og som er farlig for meg.

Nå feirer jeg jul uten det vonde. Det gjør også vondt, men det er bedre. Ja det er bedre.

Juleklem til til deg. DU kan trenge det.