Foreldres dilemma

[Gjest uten signatur]

Misunner foreldre som mener de har gjort en oppdragelsesoppgave de kan være tilfreds med.

Jeg er temmelig usikker på hvor mye godt jeg har klart å få formidlet. De er jo blitt kjekke, rolige, behagelige unger da. Iht tilbakemeldinger fra familie, lærere og andre.

Men en av dem sliter sosialt. Nesten alltid alene, men virker til å ha humor allikevel. Og en virker til å ha arvet min angsttendenser. Kanskje.

Mitt problem har fra barna var i førskolealder vært angst og depresjon. Og etterhvert tiltagende kroppslige plager. Mye konflikter mellom min mann og meg. Det har blitt mye bedre, men MÅ ha skadet ungene som små. Min mann har også vansker med å omgås fremmede. Medførte stort alkoholbruk en periode.

Så til spørsmålet. Er det noen måte å formidle til ungdommene at de beklager at jeg/vi ikke har gitt dem noen perfekt barndom. Unnskylde at vi sikkert har skapt problemer for dem. Eller er det alltid negativt å vinkle det den veien?

[Kizza1365380506]

Jeg har alltid vært åpen mot mine unger. Mange ganger for åpen, etter hva familien sier. Jeg har bare slitt med alvorlige depresjoner og stoffskifteproblmer i 4-5 år og begge ungene er i tenårene, men selvfølgelig når jeg ser tilbake så hadde jeg tendenser før også. Spesielt med tanke på hvordan jeg føler meg nå.

Men jeg tror jeg har igjen for det. Jeg har forklart dem hele tiden hvordan jeg har det og hvordan min mann og jeg har det i perioder. Ikke sytet eller klagt, bare sagt at idag er jeg dårlig eller noe. Så de ikke skulle tro at jeg var sur på dem. Når min mann og jeg hadde skikkelige krangler, spesielt i fjor, så snakket jeg med dem og forklarte hvorfor det var som det var. Det ble kanskje litt ensidig da siden faren ikke sa så mye og det synes jeg er synd. Men han kan ikke snakke så åpent om ting.

Mine barn er helt forskjellige hjemme. Min datter er supersosial med utrolig godt utviklete sosiale antenner. Min sønn virker stille, sjenert og en datanerd, men ifølge søsteren er han ganske populær i en mindre krets enn henne.

Dette ble litt mye om meg og mine barn, men det er mine erfaringer. Vet ikke om du har noen nytte av det.

Mvh

[Dorthe]

Ingen klarer å gi barna en perfekt barndom. Jeg synes absolutt du skal være fornøyd hvis du har gjort så godt du kan, ungene skikker seg bra og er blitt voksne, selvstendige individer.

[Gjest Rusle]

Hva er den perfekte barndom? Tror du ikke barna dine, både nå og senere, vil synes de har hatt det godt?

"De er jo blitt kjekke, rolige, behagelige unger da. Iht tilbakemeldinger fra familie, lærere og andre." Du har vel svaret her på at dere har gjort en god jobb.

Jeg ville aldri, på noen måte, prøvd å formidle at dere foreldre ikke strakk til. Da tviler du på deg selv som forelder og det er noe av det verste som kan skje. Ikke glem at barna ser opp til dere og at dere er blant forbildene deres.