Nesten venneløs tenåring

[Gjest uten signatur]

Han er stille og rolig, men forholdsvis blid og fornøyd. Fleiper med oss, så han kan ikke ha det veldig dårlig.

Etter skolen er det bare en sjelden gang han er på kino. Tre ganger i året kanskje. Og så gjør han lekser med et par kamerater på ettermiddagstid. En sjelden gang slike datapartyer. Men han vil ikke på store, bare slike med tre-fire gutter.

Hvis jeg prøver å fiske om hva de andre gjør i helgene, så får jeg alltid 'vet ikke' til svar. Har prøvd å snakke litt om han ikke har lyst til å finne på noe. Alt blir besvart med 'vet ikke'. Er redd for å mase for mye, slik at han skal få inntrykk av at han ikke er 'bra nok'.

Men jeg synes det må være veldig betenkelig å være så isolert sosialt. I sommer var han et par turer på vannet med kamerater. Disse kameratene er nå helt ute av bildet. Virker som han ikke greier/tør ta initiativ. Han er jo for stor til at jeg kan gjøre det for han!

Ble mobbet på barneskolen. Redd det har ødelagt en del. Men han ER veldig rolig som type da. En betrakter fra sidelinje, ikke en deltager i første rekke.

Min psykolog mener jeg ikke skal mase om det. Men det smerter meg veldig. Feks nå nyttårsaften skal han være hjemme hos oss. Og da tenker jeg, hva om det fortsetter slik. Vi kan jo ikke si ja takk til fester vi da. Kan jo ikke la han sitte alene en nyttårsaften synes jeg.

Selv så var det full fart fra jeg var 16, så jeg synes han går glipp av mye. Han kan fp øl og vin til maten hjemme, men det vil han ikke ha. Liker ikke. Har prøvd å høre om han er redd for drikkepress, at det er derfor han holder seg hjemme. Men får aldri noe svar på noenting.

Og ikke kommer han jo til å treffe noen kjæreste heller. DET kunne han hatt godt av. Men de kommer jo ikke og ringer på døra her antar jeg.

Jeg har foreslått alle aktiviteter jeg kan tenke meg, menh an vil ikke være med på noe. Treningstudio er også uaktuelt. Han har slitt med gym-timene hele livet. Er ikke sportslig av type og har slitt med astmaallergi.

Skal jeg bare gi opp og la han sitte der da liksom? Er så lei av alle kommentarer og spørsmål fra dem som har 'normale' ungdommer. Vi har heller ikke plass og økonomi til å gjøre noe særlig for han her hjemme (fester/sammenkomster). Og det går jo heller ikke siden han 'ikke vet' noenting om hva han vil, hvem han vil be, hvordan det skal være.

Men jeg har liksom ikke lyst til å gi han helt opp. Men hva KAN en mor gjøre i et slikt tilfelle?

[Kizza1365380506]

Jeg har en sønn som er akurat lik. Han er nå 16 år og jeg ser at han er i utvikling til å bli litt mer sosial.

Jeg mener som psyk. din at du ikke skal mase. Det har jeg funnet ut. Om gutten er fornøyd og ikke ser ut som han plages nevneverdig med det synes jeg han skal få være i fred. Vi er alle forskjellige. Jeg var også veldig sosial. Min datter likner på meg og min sønn på faren.

Vis at du bryr deg om han så holder det lenge.

Mvh

[frosken]

Kanskje er det ikke sønnen din som har et problem her - men du som har vanskeligheter forbundet med å ha en sønn som er mindre sosial enn du synes han burde være?

La han få sjansen til å finne ut av hvordan han selv vil tilbringe fritiden sin, uten at dere signaliserer at det han gjør ikke er "bra nok". Du sier han gjør lekser med et par kamerater - og i såfall så blir det vel feil å si at han er "nesten venneløs"?

Vi er forskjellige mht behov for sosial kontakt - og behovet kan også variere gjennom livet. I tillegg synes de fleste det er nedverdigende at andre i for stor grad legger merke til områder man ikke fullt ut mestrer. Noen får seg en kjæreste tidlig - for andre skjer dette mye senere - men de fleste ungdommer synes vel det er best om foreldrene ikke bryr seg om deres privatliv på dette området?

Alle foreldre ønsker seg vel det beste for sine barn - inklusive et godt sosialt liv - men mødre kan fort bli litt invaderende og for velmenende på dette området - synes jeg :-)

[cathlin]

Hva mener du med at du ikke har lyst til å gi han opp?

Hva er det du tror du kan gjøre?

Kanskje denne artikkelen kan være til hjelp.

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/3264638.html

mvh

[Gjest asosial asper]

Jeg har en sønn som er akurat lik. Han er nå 16 år og jeg ser at han er i utvikling til å bli litt mer sosial.

Jeg mener som psyk. din at du ikke skal mase. Det har jeg funnet ut. Om gutten er fornøyd og ikke ser ut som han plages nevneverdig med det synes jeg han skal få være i fred. Vi er alle forskjellige. Jeg var også veldig sosial. Min datter likner på meg og min sønn på faren.

Vis at du bryr deg om han så holder det lenge.

Mvh

Jeg hadde ingen kamerater som barn og ble mobbet på det jævligste. Da jeg var 30 ble jeg diagnostisert med Aspergers Syndrom som er en form for høyt fungerende autisme.

Jeg tror absolutt ikke det er det han har, men jeg tror kanskje at mobbingen på barneskolen kan ha ødelagt for ham. Kanskje er det at han ikke vil være på et sted der de som plaget ham da er tilstede?

[Mimmy]

Vil ikke påstå at din pode er en aspier, selv om dine reaksjoner på han, kan likne den reaksjon de aller fleste foreldre (iflg. lærebøker jeg har lest) har i forhold til sine "aspergerske" ungdommer.

Selv har jeg diagnosen asperger syndrom. Ingen (hverken mor eller far eller andre) har skjønt eller på andre måter fått med seg at det skulle være noe med meg, som ikke var såkalt normalt.

Og fremdeles får jeg reaksjoner som at: "asperger syndrom kan du ikke ha, du som er så sosial". Eller: "det må i såfall være en lett utgave av asperger, det da". Men ingen skjønner hvor dypt det påvirker meg, ikke hvis de ikke kjenner meg godt.

Jeg vil ikke derfor påstå at din ungdom har eller ikke har asperger. Men det er mulig han har angst.

Du bør ikke presse ham til å gå imot den angsten (hvis det er det han har) eller på andre måter få ham til å være sosial mot sin vilje. Det kan faktisk forverre angsten å bli presset til å gjøre ting man ikke er klar for. Det er mye mulig han blir mer sosial senere. Det kan hende at mobbingen har gjort ham litt redd, og at han ikke så lett får seg til å stole på andre.

La ham få litt rom og litt frihet til å tenke ut ting på egen hånd. Tilby at han kan snakke med deg, dersom det er noe han synes er vanskelig.

For øvrig, godt nyttår!