Hva skal jeg gjøre? Er redd..

[Gjest]

Jeg er 26 år nå og begynner å bli gammel, har vært plaget av sosial angst hele livet, i så stor grad at jeg omtrent ikke klarer å snakke med folk. De siste 10 årene har jeg fått eget sted å bo og mer eller mindre isolert meg totalt, sitter med gardinene dratt for foran pc'en og tv'en dagen lang.. Hele ungdommen har jeg sittet slik. Jeg har hele tiden trodd at ting skulle bli bedre bare jeg ble eldre men jeg skjønner nå at det ikke vil skje, min beste alder er snart over, jeg begynner å bli gammel. Det er ikke noe lenger å se frem imot annet enn å dø.

Jeg har lite penger, ingen bil og lite muligheter for å komme meg ut og faktisk være sosial. Var litt på dagsenter før men klarte ikke å snakke med folk. Men før kunne jeg ivertfall ta meg ut litt, kjøre en tur, noe som hjalp litt inniblandt, nå sitter jeg inne 24 timer i døgnet. Jeg føler det på meg at jeg blir dårligere og dårligere for hvert år som går og er konstant deprimert men har bestemt meg for å holde meg i live så lenge moren min lever (jeg tror ikke hun har lenge igjen pga. mye fysiske plager), for hennes skyld, hun har gjort så godt hun kan for meg, jeg synes synd på henne siden hun også har hatt ett vanskelig liv.

Jeg går til lege og går på rehabilitering som jeg har gjort nå i 4 år, men ingenting skjer. Er inne til noen meningsløse samtaler 1-2 ganger i måneden hvor de hele tiden prøver å prakke på meg noen nye piller som ikke hjelper noen ting.

Virker ikke som om noen rundt her tar meg seriøst eller gidder å hjelpe meg. Jeg har vært innom flere forskjellige leger. Virker som om de bare venter på at jeg skal blåse hodet av meg så de er ett problem mindre.

Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg har ikke lyst på å gå til legen min noe mer, er ingen hjelp å få der. Jeg står på stedet hvil, og det ser ikke ut som jeg skal få noe hjelp uansett hvor mye jeg klager og legger fram problemene mine. Jeg klarer ikke å gråte mer, er bare forbannet når jeg nærmer meg psykologer osv, for jeg vet de bare sitter der og hører på plagene mine for å få timelønnen sin. Jeg har vært lagt inn på psykiatrisk men orket ikke være der mer, å sitte sammen med gamlinger og folk som åpenbart ikke er helt ved sine fulle fem gjorde meg bare dårligere, jeg ble rastløs og holdt ikke ut mer, vil bare hjem, har ikke ork til å holde på med dette tullet de holder på med (sløyd og gå-turer rundt sykehuset).

Medisinene jeg tar hjelper ingenting og timene hjelper enda mindre, jeg bare gjør dette for å få rehabiliteringsstønaden min, som er avhengig av at jeg går i aktiv behandling.

Jeg er så lei alt, tanken på å leve flere år i dette helvetet er tyngre og tyngre å bære.. Hva kan jeg gjøre? Sikkert ikke noe, dette er bare ett desperat rop om hjelp men jeg prøver likevel..

[willow]

jeg har ingen gode råd. jeg kjenner meg bare igjen i mye av det du skriver. heldigvis har jeg en bra dag i dag, og jeg føler jeg kan gi deg en oppriktig klem, fra den varmeste delen av mitt hjerte. fordi jeg håper at det blir bedre snart.

[Gjest alternativer]

Hvis du søker på nettet vil du se at det fins behandling og hjelp for dette. Eksponeringsterapi, kognitiv terapi osv. Og det fins folk som er både dyktige og engasjerte.

Du har sannsynligvis vært uheldig og ikke truffet på dem i første runde. Særlig almenleger kan være lite oppdaterte på psykiatri, lite interesserte også. Dessverre!!

Det som da er fortvilende, er at mislykkede forsøk er så demotiverende. Hvordan kan man vite at neste terapeut er noe bedre? Hvordan skal man klare å stålsette seg for kanskje en ny fiasko?

Stikkordet i all behandlingen er å bygge på de styrker og ressurser du har, og så ta små, små skritt i riktig retning. Måten du skriver gir meg inntrykk av at du har ressurser som du kan bygge på.

Dette er selvfølgelig mye lettere med en flink terapeut, men jeg tror du kan få til en del for deg selv også. Noen forslag:

Bruk internett, e-post osv til å finne ut hvem som er aller flinkest på dine plager i området der du bor. Sats så på å få i alle fall en time hos den personen. Forbered deg godt, vis at du er villig til å slåss, du vet bare ikke hvordan, be om veldig konkrete råd. Tenk nøye igjennom hva som er dine styrker, hva du har lyktes med før og er flink til og presenter dette. Selv om du er rasende på de som har gitt deg dårlig hjelp, prøv å være litt taktisk, diplomatisk og få dem til å hjelpe deg til dette.

Sett deg noen mål som er oppnåelige for deg, og som du synes er interessante og morsomme. Strekk så målsetningene etter hvert. Målene trenger ikke i første omgang å være noe sosialt, det kan gå på å bygge opp selvtilliten på ikke-sosiale ting først. (Fysisk trening, hobbyer, eller noe annet du liker).

[lurenavn]

Les ditt eget innlegg en gang til. Du sier selv at du er inne til "meningsløse samtaler", og "dette tullet de holder på med (sløyd og gå-turer rundt sykehuset)."..

Mulig at du føler det slik, men her har du faktisk i det minste en mulighet til å få impulser som kan være med på å endre ditt liv. Dette er en av de små skrittene som du må begynne å ta for å få endringer i ditt liv.

For å finne et sted som gir deg den oppmerksomheten du trenger skal jeg heller ikke utelukke at du er nødt til å prøve deg litt frem i forskjellige miljøer. Husk også at det tar tid å bygge tillitt og å føle seg 100% trygg i nye omgivelser. Av den grunn er det heller ikke uvanlig å ikke si så veldig mye den første tiden.

[Gjest cerruti 1881]

jeg har ingen gode råd. jeg kjenner meg bare igjen i mye av det du skriver. heldigvis har jeg en bra dag i dag, og jeg føler jeg kan gi deg en oppriktig klem, fra den varmeste delen av mitt hjerte. fordi jeg håper at det blir bedre snart.

Hei!

Kjempe trist å lese om hvordan du har det.Kjenner meg igjen i mye av det du forteller. Siden jeg sliter veldig med mye selv, har jeg ikke så mange oppmuntringer eller råd å gi deg.

Forsøker likevel nå å tenke "nytt år, nye muligheter" Dette høres vel banalt ut.... Dog etter 3 år i min egen depressive, ensomme verden mobiliserer jeg all min tankekraft på at jeg SKAL komme meg ut av dette ved å gå små skritt fremover. Dette ved hjelp av psykiater, medisiner og ikke minst tid.. Ikke noe av nevnte har hjulpet før, men nå skal jeg gi alt en ny sjanse ved at jeg jobber aktivt for det selv.

Ikke tenk på alt som ikke har gått i fortiden. Prøv å tenk på alle de årene du har foran deg og på hvor mye du kan oppleve.

[Gjest]

Hei!

Kjempe trist å lese om hvordan du har det.Kjenner meg igjen i mye av det du forteller. Siden jeg sliter veldig med mye selv, har jeg ikke så mange oppmuntringer eller råd å gi deg.

Forsøker likevel nå å tenke "nytt år, nye muligheter" Dette høres vel banalt ut.... Dog etter 3 år i min egen depressive, ensomme verden mobiliserer jeg all min tankekraft på at jeg SKAL komme meg ut av dette ved å gå små skritt fremover. Dette ved hjelp av psykiater, medisiner og ikke minst tid.. Ikke noe av nevnte har hjulpet før, men nå skal jeg gi alt en ny sjanse ved at jeg jobber aktivt for det selv.

Ikke tenk på alt som ikke har gått i fortiden. Prøv å tenk på alle de årene du har foran deg og på hvor mye du kan oppleve.

Takk for alle svar.. Spørs bare om det ikke er for seint for meg. Tenker på døden omtrent hele tiden, hvordan jeg kan ta livet av meg mest mulig smertefritt og aller mest, hvordan det vil være å være død. Har noen merkelige teorier og er livredd for at evigheten på en måte går i en sirkel og at alt møter seg selv igjen og at jeg dermed kanskje blir født på ny og lever nøyaktig dette livet om igjen i en evig sirkel. Høres kanskje absurd ut, det er dette og at jeg tenker på moren min som gjør at jeg hittils har holdt meg fra å gjøre slutt på alt.

På den annen side begynner jeg å infinne meg i at dette helvetet kanskje er permanent og at personligheten min ikke er mulig å forandre på, at jeg rett og slett ikke er født med sosiale evner. Sosial angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske, det nyttet ikke å ha meg i barnehage og jeg ville bare hjem fra skolen, hver dag på skolen var ett helvete, jeg kastet opp og var fysisk dårlig hver dag og begynte ikke å roe meg før 11-12 tiden. Denne kvalmen og generell angst hadde jeg for omtrent alt fram til jeg var 16-17 år, da ga kvalmen seg men er fortsatt nervøs.

Jeg begynner å bli gammel nå, nærmere meg 30 år, det er ikke mange år igjen dit. Er man 30 og på mitt nivå tror jeg ikke det er noe håp. Jeg har liksom aldri "levd", jeg har sittet i ett slags mentalt "bur" og kun observert verden gå forbi uten å delta på noe som helst, mest fra tv, aviser og via data. Er nervøs og skjelver på hendene når fremmede snakker til meg, klarer ikke smile til folk osv.

Har prøvd masse terapi som sagt men ingenting hjelper, har også begynt å ta narkotika nå for å holde ut disse siste årene jeg ser for meg at jeg må leve når jeg har penger til det, har også hørt anabole steroider kan gi bedre selvtillit og jeg har også prøvd å skaffe meg dette for å se om dette kan hjelpe meg litt. Jeg er virkelig dårlig nå, jeg er omtrent den samme jeg var for 10-20 år siden, men da hadde jeg håp om at ting ville bli bedre bare jeg ble eldre, det har jeg så og si mistet helt nå.

Vet som sagt ikke hvorfor jeg skriver dette men føles litt godt å få utløp for dette her.

[lurenavn]

Takk for alle svar.. Spørs bare om det ikke er for seint for meg. Tenker på døden omtrent hele tiden, hvordan jeg kan ta livet av meg mest mulig smertefritt og aller mest, hvordan det vil være å være død. Har noen merkelige teorier og er livredd for at evigheten på en måte går i en sirkel og at alt møter seg selv igjen og at jeg dermed kanskje blir født på ny og lever nøyaktig dette livet om igjen i en evig sirkel. Høres kanskje absurd ut, det er dette og at jeg tenker på moren min som gjør at jeg hittils har holdt meg fra å gjøre slutt på alt.

På den annen side begynner jeg å infinne meg i at dette helvetet kanskje er permanent og at personligheten min ikke er mulig å forandre på, at jeg rett og slett ikke er født med sosiale evner. Sosial angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske, det nyttet ikke å ha meg i barnehage og jeg ville bare hjem fra skolen, hver dag på skolen var ett helvete, jeg kastet opp og var fysisk dårlig hver dag og begynte ikke å roe meg før 11-12 tiden. Denne kvalmen og generell angst hadde jeg for omtrent alt fram til jeg var 16-17 år, da ga kvalmen seg men er fortsatt nervøs.

Jeg begynner å bli gammel nå, nærmere meg 30 år, det er ikke mange år igjen dit. Er man 30 og på mitt nivå tror jeg ikke det er noe håp. Jeg har liksom aldri "levd", jeg har sittet i ett slags mentalt "bur" og kun observert verden gå forbi uten å delta på noe som helst, mest fra tv, aviser og via data. Er nervøs og skjelver på hendene når fremmede snakker til meg, klarer ikke smile til folk osv.

Har prøvd masse terapi som sagt men ingenting hjelper, har også begynt å ta narkotika nå for å holde ut disse siste årene jeg ser for meg at jeg må leve når jeg har penger til det, har også hørt anabole steroider kan gi bedre selvtillit og jeg har også prøvd å skaffe meg dette for å se om dette kan hjelpe meg litt. Jeg er virkelig dårlig nå, jeg er omtrent den samme jeg var for 10-20 år siden, men da hadde jeg håp om at ting ville bli bedre bare jeg ble eldre, det har jeg så og si mistet helt nå.

Vet som sagt ikke hvorfor jeg skriver dette men føles litt godt å få utløp for dette her.

Hvor mye av dette har du delt med andre ?